De eleusinske mysterier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Persefone åpner «Liknon Mystikon». Funnet i gudinnens helligdom i Locri i sørlige Italia som i antikken var en del Magna Graecia (Stor-Hellas)

De eleusinske mysterier (gresk Ἐλευσίνια Μυστήρια) var en antikk gresk religiøs basert på gudinnene Demeter og Persefone, henholdsvis mor og datter. Kulten hadde sin base i Eleusis, en by som i antikken lå rundt 20 km nordvest for Athen, og var en mysteriereligion basert på hemmelige innvielsesritualer som ble feiret hvert år i antikken. Disse festivalene ble betraktet som en av de viktigste. Selve kulthandlingere i Eleusis var hemmelige, og man ved derfor i dag ikke med sikkerhet hva de innebar. Ordet «mysterium» finnes også på norsk og kommer av det greske ordet mystes, «innvidd», av myein, «lukke øyne og munn», Mysterion er således forbundet med det lukkede og det hemmelige.[1]

Det er anerkjent at grunnlaget for mysteriene var utviklet fra en eldre jordbrukskult som antagelig går tilbake til mykensk tid (ca. 1600-1100 f.Kr.) og der antatt at kulten rundt Demeter ble etablert en gang rundt 1500 f.Kr.[2] Ideen om udødelighet som å opptrådt i synkretiske religioner som ble introdusert i senantikken.[3]

Mysteriene representerte myten om Persefones bortførelse fra sin mor Demeter av guden av dødsriket, Hades, i en syklus med tre faser; nedstigning (tapet), søken og oppstigning, hvor hovedtemaet er Persefones oppstigning og gjenforeningen med hennes mor. Mysteriene ble en betydelig festival i løpet av den hellenistiske tiden, og den spredde seg senere til Romerriket.[4] Navnet på byen, Eleusís, synes å være før-gresk, og det er antagelig en motpart med Elysion og gudinnen Eileithyia[5]

Mytologien om Demeter og Persefone[rediger | rediger kilde]

Triptolemos mottar hvetebunter fra Demeter og velsignelser fra Persefone, relieff fra 400-tallet f.Kr. Den nasjonale arkeologiske museum i Athen.

Mysteriene er knyttet til en myte som angår Demeter, gudinne for jordbruk og fruktbarhet, og som er fortalt om i en av de homerske hymner (ca. 650 f.Kr.). I henhold til hymnen drev Demeters datter Persefone (også referert til som Kore, «jomfruen» eller «ungpiken») å samlet sammen blomster sammen med venner da hun ble grepet av Hades, guden for underverden, og bortført til sitt dødsrike. Forrykt av sorg søkte Demeter høyt og lavt etter sin datter. På grunn av sine kvaler og i et forsøk på å tvinge Zevs til å tillate at hennes datter kom tilbake fra dødsriket, lot hun en forferdelig tørke komme som gjorde at menneskene ble lidende og sult bredte seg. Det førte til at gudene ble fratatt dyrkelse og ofringer. Som et resultat ble Zevs forsonlig og lot Persefone komme tilbake til sin mor.[6]

I henhold til myten skal Dementer i sin søken etter sin datter ha reist over lange strekninger og hadde mange mindre opplevelser underveis. I en av dem lærte hun hemmelighetene med jordbruket til Triptolemos. I henhold til gresk mytologi var han en fyrste i Eleusis.[7] Til sist, etter å han rådført seg med Zevs, ble Demeter gjenforent med sin datter og jorden går tilbake til sin tidligere friskhet og framgang: den første høst.

Zevs som ble presset av skrikene fra sultne mennesker og av andre guder som også hørte deres fortvilte skrik, tvang Hades til å levere Persefone tilbake. Imidlertid var det en skjebneregel at den som spiste eller drakk i underverden var dømt til tilbringe evigheten der. Før Persefone ble løslatt til Hermes, som var blitt sendt for å hendte henne, hadde Hades lurt henne til å spise noe frø (seks eller fire) fra et granateple, og det tvang henne til å oppholde seg noen måneder i underverden hvert år. Hun var således tvunget til å bli hos Hades for seks eller fire måneder (en måned for hvert frø) mens hennes opphold på jordens overflate hos hennes mor var av en tilsvarende tid. Det etterlot en lengre periode hvor Demeter var ulykkelig på grunn av Persefones fravær, og forsømte i denne tiden å ta seg av og kultivere jorden. Når Persefone kom tilbake til overflaten ble Demeter igjen glad og lykkelig, og jorden fikk atter gode tider.

Om vi forutsetter at Persefone ble hos Hades i fire måneder i året og hos Demeter i åtte, tilsvarer det åtte måneder med vekst og grøderikdom som ble fulgt av fire måneder med ingen produktivitet,[8] ser vi parallellen med middelhavsklimaet i antikkens Hellas. De fire måneden hvor Persefone var fraværende i dødsriket med Hades tilsvarer den tørre greske sommeren, en periode hvor plantene er truet av tørke.[9] Ved høstens begynnelse når frøene er plantet vender Persefone tilbake til landet med de levende og blir forrent med sin mor, og vekstens livssyklus begynner på nytt.

Persefones gjenfødsel er symbolsk på gjenfødelsen til hele plantelivet og symbolet på livets evighet som strømmer fra den ene generasjonen og til andre. Tilsvarende forestillinger opptrer også i mange jordbrukssamfunn i oldtiden: i kulten til Adonis i Fønikia, kulten til Osiris i Egypt og kulten til Ariadne i minoiske Kreta. Også i Kina ble det fortalt at «Det er i den gravlagt frø, slutten på livet er knyttet til en ny begynnelse.»[10]

Mysteriene[rediger | rediger kilde]

De eleusinske mysterier er antatt å være svært gamle, oppstått fra de religiøse aktivitetene allerede i den mykenske perioden og går således forut de mørke århundrer i Hellas. En hensikt som er antatt av dagens forskere å ha vært mysterienes hensikt var «å opphøye mennesket over den menneskelige sfære til det guddommelige og sikre hans forløsning ved å gjøre ham guddommelig og således overdra udødeligheten til ham».[11] Komparative studier viser paralleller mellom de greske ritualene og tilsvarende systemer — noen av dem eldre — i Midtøsten. Disse religiøse kultene er blant annet mysteriene til Isis og Osiris i Egypt, lignende kulter i Syria, de persiske mysterier og frygiske mysterier, og det har også vært argumentert at de eleusinske mysterier var en fortsettelse av en minoiske kult,[12] men sannsynligvis influert av lignende mysterier fra Midtøsten.

De mindre mysterier ble antagelig feiret hvert år, og de større mysterier kun hvert femte år.[13] Denne syklusen fortsatte i rundt to tusen år. I den homerske hymne til Demeter er det sagt at kong Keleus, konge i Eleusis, var den første som lærte de hemmelige ritualene og mysteriene til Demeters kult. Han var også en av hennes opprinnelige prester, sammen med Diokles, Eumolpos, Polyxeinus og Triptolemus, Keleus' sønn skal etter sigende ha vært den som lært seg jordbruk fra Demeter.[14]

Under Peisistratos fra Athens ble de eleusinske mysterier panhellenistiske, og pilegrimer fra hele Hellas og bortenfor strømmet til for å delta. Rundt 300 f.Kr. tok staten kontroll over mysteriene. De ble kontrollert av to familier, Eumolpidæ[15] og Kerykes. Det førte til stor økning i antallet de innvidde. Den eneste kravet til medlemskap var frihet fra «blodskyld», det vil si at de aldri hadde begått mord, og ikke være «barbarisk», det vil si at ikke snakket gresk. Foruten menn var også kvinne og slaver tillatt å delta og bli innviet.[16]

Deltakere og hemmeligheter[rediger | rediger kilde]

For å delta i mysteriene måtte man sverge en ed om hemmelighold. Fire kategorier deltok i mysteriene:

  • Prester, prestinner og yppersteprester
  • Innvidde, som gjennomgikk seremonien for første gang
  • Andre som allerede hadde deltatt minst en gang. De var kvalifisert for fjerde kategori.
  • De som hadde kvalifisert til épopteia, (gresk ἐποπτεία, norsk «selvfordypelse»), som hadde lært Demeters dypeste hemmeligheter og mysterier.

De eleusinske mysterier ble aldri skrevet ned, og det følgende er således kun et riss av hva de innebar. Kun de innvidde kjente til innholdet av en kiste, et hellig skap eller kiste, og kalathos, en kurve med deksel. Innholdet, som det meste av mysteriene, er ukjent. Imidlertid har en forsker skrevet at denne kisten innehold en gyllent, mystisk slange, egg, en fallos, og muligens også frø som var hellige for Demeter.[17]

Kirkefaderen Hippolytus, som skrev tidlig på 200-tallet, avslørte i hans gjendrivelse av all kjetteri at «Athenerne, mens de innvier folk til de eleusinske ritualer, viser likeledes til de som blir anerkjent til de høyeste gradene av disse mysteriene, det mektige og storslåtte og mest perfekte hemmelighet egnet for en som er innviet i det høyeste mystiske sannheter: et øre korn i stillhet tresket[18]

De mindre mysterier[rediger | rediger kilde]

Det er to eleusinske mysterier, de større og de mindre. I henhold til Thomas Taylor, «de dramatiske forestillinger av de mindre mysterier uttrykte okkult sjelens elendighet ved kroppens underkastelse, slik at de som ble fortrolig med de større, av mystiske og storslåtte visjoner, ble sjelens lykke både her og deretter, når den var renset fra besudlingen av en materiell natur og jevnlig hevet til realitetene av den intellektuelle [åndelige] visjon.» Og i henhold til Platon, «den endelige utformingen av mysteriene… var å lede oss tilbake til prinsippene som fra hvor vi nedstammet, ... en perfekt nytelse av det intellektuelle [åndelige] gode.»[19]

De mindre mysterier skjedde i måneden til Anthesteria under ledelse av Athens archon basileus. For å bli kvalifisert for innvielse måtte deltagerne ofre en grisunge til Demeter og Persefone, og deretter rituelt rense seg i elven Ilissos. Ved fullførelsen av de mindre mysterier var deltagerne bedømt som mystai, innvidd, verdige til å bevitne de større mysterier.

De større mysterier[rediger | rediger kilde]

Ruinene av helligdommen ved Epidauros

Den første handling (fjortende boedromion) i de større mysterier var å føre de hellige objekter fra Eleusis til Eleusinion, tempelet ved foten av Akropolis.

De større mysterier skjedde i Boedromion i den tredje måneden av den attiske kalender, sent på sommeren, og varte i ti dager. På den femtende boedromion, kalt for agyrmos, samlingen, erklærte yppersteprestene prorrhesis, begynnelsen på ritualene, og utførte ofringen hiereía deúro, framføre ofrene. Halade mystai, de sjøvendte innvidde, begynte i Athen på den sjette boedromion med de feirende som vasket seg selv i havet ved Faleron.

Den syttende boedromion begynte deltagerne Epidauria, en festival for Asklepios oppkalt etter hans fremste helligdom ved Epidauros. Denne «festivalen innenfor festivalen» feiret heltens ankomst til Athen med hans datter Hygieia og besto av en prosesjon som ledet til Eleusinion hvor mystai var værende hjemme, en stor ofring, og et fest natten gjennom (pannykhís).[20]

Prosesjonen til Eleusis begynte ved Kerameikos, gravlunden i Athen, den nittende boedromion fra hvor folk gikk til Eleusis langs det som ble kalt for Hierá Hodós, Ιερά Οδός, «den hellige veg», i feiringen av Iambe (eller Baubo), en gammel kvinne som hadde fått Demeter til smile da hun sørget over tapet av sin datter ved å komme med skitne vitser. Følget ropte «Íakch', O Íakche!» i referanse til Iacchus, muligens et epitet for Dionysos, eller kanskje en egen guddom.

Etter å ha nådd Eleusis var det en dags faste i feiring av Demeters fasting mens hun søkte etter Persefone. Fasten ble brutt ved at man drakk en særskilt drikk gjort av bygg og poleimynte kalt kykeon. Deretter på den 20. og 21. boedromion gikk de innvidde inn i en stor hall som het Telesterion; i sentrum sto Anaktoron («palasset») hvor kun yppersteprestene kunne gå og hvor de hellige gjenstandene var lagret. Før mystai kunne komme inn i Telesterion måtte de resitere: «Jeg har fastet, jeg har drukket kykeon, jeg har tatt fra kisten og etter arbeidet med det lagt det i kalathos («åpen kurv»).»[21] Det er antatt at ritualene på innsiden av Telesterion besto av tre elementer: dromena («ting gjort»), en dramatisk oppføring ave Demeter/Persefone-myten; deiknumena («ting vist»), viste fram hellige objekter hvor ypperstepresten spilte en sentral rolle, og til sist legomena («ting sagt»), fortolkninger som fulgte deiknumena.[22] Kombinert var disse tre elementene kjent som apporheta («det som ikke gjentas»); straffen for å avsløre dem var døden. Athenagoras fra Athen, Cicero og andre antikke skribenter siterer at det var for denne forbrytelsen (og andre, som ateisme og vantro) som Diagoras av Melos ble dømt til døden (men han flyktet fra den).[23][24] Den tragiske dramatikeren Aiskhylos skal etter sigende ha blitt anklaget for å ha avslørt hemmelighetene i en del av sine skuespill, men ble frikjent.[25] Forbudet mot å avsløre kjerneritualet til mysteriene var således absolutt, hvilket er antagelig grunnen til at ettertiden ikke kjenner noe til hva som foregikk der.

Som klimakset på mysteriene finnes det to moderne teorier. Den ene er at prestene var de som avslørte visjonene om den hellige natten, bestående av en ild som representerte livet etter døden, og ulike hellige objekter. Den andre mener at den første teorien er utilstrekkelig for å dekke mysterienes makt og lange levetid, og at erfaringene til de deltagende må ha vært indre og indirekte ved en kraftig psykoaktiv ingrediens som var i drikken kykeon. Se Enteogeniske teorier nedenfor.

Etter denne seksjonen med mysteriene var Pannychis, en matfest som var fulgt av dansing og munterhet. Dansene skjedde på de rharianske markene og etter hva som ble sagt på det første stedet hvor kornet vokste. En okseofring skjedde også sent den samme natten eller tidlig den neste morgenen. Denne dagen, 22. boedromion, æret de innvidde de døde ved å helle libation fra særskilte drikkebeholdere.

Den 23. boedromion var mysteriene slutt og alle dro hjem.[26]

Nedgang[rediger | rediger kilde]

Keiser Julianus

I år 170 e.Kr. ble tempelet til Demeter herjet av sarmatere, men ble oppbygd av Marcus Aurelius. Aurelius var da den eneste lekmann som noen gang fikk komme inn i anaktoron. Da kristendommen etter hvert ble den dominerende religionen på 300- og 400-tallet, begynte Eleusis' prestisje å falme. Flavius Claudius Julianus, den siste hedenske keiser av Romerriket, var også den siste keiser som ble innviet i de eleusinske mysterier.[27]

Keiser Theodosius stengte helligdommen ved lovvedtak i 392 e.Kr. De siste levninger av mysteriene ble fjernet i 396 da Alarik I, konge av goterne, invaderte, fulgt av kristne «i deres mørke klær» som kom med den kristne arianisme og vanhelliget og herjet de hellige stedene.[28]

Stengningen av de eleusinske mysteriene på 300-tallet er rapportert av Eunapios, historiker og biograf av greske filosofer. Han hadde blitt innviet av den siste legitime yppersteprest og som hadde fått anmodning av keiser Julianus om restaurere mysteriene som da hadde forfalt. I henhold til Eunapios var den siste ypperstepresten en usurpator (tronraner), «mannen fra Thespiai som holdt rangen som fader i mysteriene til Mithras[29]

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Fryne i Eleusis, maleri av Henryk Siemiradzki (1889).

Det er mange malerier og fragmenter fra keramikk som avbilder ulike aspekter av mysteriene. Det eleusinske relieff, fra slutten av 400-tallet f.Kr. og i dag utstilt i det nasjonale arkeologiske museum i Athen, er et representativt eksempel. Triptolemos er avbildet mens han mottar frø fra Demeter og lærer menneskeheten jordbruket ved å arbeide på markene med å plante frø sammen med Persefone som holder sin hånd beskyttende over ham.[30]

Ninniontavlen

Vaser og andre verker av relieffskulptur fra 500-, 400-, og 300-tallet f.Kr. avbilder Triptolemos mens han holder et øre korn, sittende på en bevinget trone eller stridsvogn, omgitt av Persefone eller Demeter med fakler. Den monumentale ur-attiske amfora fra midten av 600-tallet f.Kr. med en avbildning av Medusa halshogd av Persevs og blindingen av Polyfemos av Odyssevs og hans følge på vasens nakke, er oppbevart i det arkeologiske museum i Eleusis. Det er lokalisert innefor det arkeologiske området til Eleusis.

Ninniontavlen, som også er i nevnte museum, viser Demeter, fulgt av Persefone og Iakkhos, og deretter et følge av innvidde. Deretter på samme tavle, Demeter er sittende på en kiste innenfor Telesterion mens Persefone holder en fakkel og introduserer de innvidde. De innvidde holder hver en bacchoi. Andre rad av innvidde er ledet av Iakkhos, en prest som holder faklene for seremoniene. Han står i nærheten av omphalos mens en ukjent kvinne (muligens en prestinne av Demeter) sitter ved siden av på en kiste, holder et septer og en beholder med kykeon. Pannychis er også representert.[31]

I Shakespeares Stormen er den masque, maskespill, som Prospero maner fram for å feire sannhetsforpliktelsene til Miranda og Ferdinand et ekko av de eleusinske mysterier, skjønt de benytter romerske navn for de guddommer som er involvert; Ceres, Iris, Dis og andre, framfor de greske. Det er interessant at et skuespill som er så forankret i esoterisk billedspråk fra alkymi og hermetisme kunne trekke impulser fra de nevnte mysteriene for dens sentrale sekvens med maskespill.

Enteogenske teorier[rediger | rediger kilde]

Blomsten på opiumsvalmue.

En del forskere har foreslått at kraften og tiltrekningen til de eleusinske mysterier kom fra drikken kykeon som fungerte som psykedelisk, bevissthetsutvidende virkemiddel.[32]Bruk av såkalte magiske drikker, som eksempelvis kjærlighetsdrikker eller trolldomsdrikker for magiske eller religiøse formål, var relativt vanlig i Hellas og i den antikke verden.[33] De innvidde, følsomme ved faste og forberedt ved innledende seremonier, kan ha blitt framdrevet av effektene fra kraftige psykoaktive midler som virket på deres sinn med en gjennomgripende spirituell forgreininger.[34] Opposisjonen til denne antagelsen har fått skeptikere til henvise til at det finnes ingen konkrete bevis i denne retningen og har isteden framhevet det kollektive framfor det individuelle vesen av innvielsen til mysteriene.[35]

Mange psykoaktivt stoffer har blitt foreslått som virkemiddelet i kykeon, skjønt uten forskerenighet eller avgjørende bevis. Disse omfatter en sopp parasitt fra bygg, claviceps, som inneholder alkaloidene d-lysergic acid amide (LSA), en forløpet til LSD, og ergometrin.[34] Moderne forsøk på å framstille en kykeon ved bruk av disse stoffene har imidlertid ikke ført til avgjørende bevis, skjønt Alexander Shulgin og Ann Shulgin har beskrevet både ergometrin og LSA for å være kjente midler for å skape LSD-lignende effekter.[36][37]

Sopp er en annen kandidat. Terence McKenna har spekulert at mysteriene kan ha fokusert rundt en rekke fleinsopper. Andre prykoaktive planter, som rød fluesopp, har også blitt foreslått,[38] skjønt det sistnevnte er mer et spørsmål om forgiftning enn rus og således lite sannsynlig. En hypotese foreslå at oldtidens egyptere kultiverte fleinsopper i bygg og assosierte det med Osiris.[39]

En annen kandidat for psykoaktiv middel er en opiode avledet fra valmue. Kulten til gudinnen Demeter kan ført valmue fra Kreta til Eleusis. Opium ble beviselig produsert på Kreta.[40] Det har også vært fremmet forslag på andre midler.

Moderne tolkninger[rediger | rediger kilde]

Aquarian Tabernacle Church, et amerikansk kirkesamfunn for wiccaer, en moderne paganisme, holder sine egne vårfestivaler, Spring Mysteries Festival, en tre dagers lang felleshedensk festival, som forsøker å gjenskape mysteriene. Hovedfokuset er et rituelt drama. Den nevnte wiccakirken presenterer en moderne fortolkning av de antikke greske mysteriedramaet om hvordan årstidene kom til. I moderne tid er den nevnte wiccakirken den eneste gruppen som forsøker å gjenskape de gamle mysteriene i en større skala, tilgjengelig for alle som ønsker å oppleve dem. Ritualene skjer hver påskehelg ved Fort Flagler State Park i den amerikanske delstaten Washington.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bokmålsordboka: «Mysterium»
  2. ^ Mylonas, George Emmanuel (1961): Eleusis and the Eleusinian Mysteries, s. 24. Sitat: «Igjen, fra legendene lærer vi ankomsten av kulten til Demeter ved Eleusis på det femtende århundre [f.Kr.] - en hendelse som må selvfølgelig ha hatt en gjennomgripende innflytelse på livet og aktivitetene til dette stedet.»
  3. ^ Nilsson, Martin: The Greek popular religion.The cult of Eleusis, ss. 42-44
  4. ^ Ouvaroff, M. (alternativ oppgitt som Sergei Semenovich Uvarov eller Sergey Uvarov, 1786-1855) (overs. fra fransk av J. D. Price): Essay on the Mysteries of Eleusis, London : Rodwell and Martin, 1817 (Opptrykk: USA: Kessinger Publishing, 2004). Ouvaroff skriver at å fastesette den tidligste grunnleggelsen av de eleusinske mysterier er vel forsynt med problemer.
  5. ^ Elysion: «The island of the happy dead» (Hesiod: Works and days 166ff). Eileithyia. A Minoan goddess of childbirth and divine midwifery: F. Schachermeyer (1967). Die Minoische Kultur des alten Kreta. W. Kohlhammer Stuttgart. ss 141-142
  6. ^ Foley, Helene P. (1994): The Homeric «Hymn to Demeter». Princeton University Press. Se også Vaughn, Steck (1994): Demeter and Persephone. Steck Vaughn Publishing
  7. ^ Smith, William (2006): A New Classical Dictionary of Greek and Roman Biography, Mythology and Geography Vol. II. Kessinger Publishing, LLC.
  8. ^ Smith, 2006.
  9. ^ Greene, William C. (1946): «The Return of Persephone». Classical Philology. University of Chicago Press. ss. 105–106
  10. ^ Wilhelm, Richard, et al overs. (1967): The I Ching or book of changes, Princeton University Press, s. 45
  11. ^ Nilsson, Martin P. (1947): Greek Popular Religion, «The Religion of Eleusis», New York: Columbia University Press, ss. 42-64
  12. ^ Kerenyi, Karl: Dionysos.Archetypal image of indestructible life, s 24, 89, 90.
  13. ^ Savage, William A. (2006): «Quest of the Soul: The Eleusinian Mysteries» i: Sunrise (magasin), februar-mars 2006.
  14. ^ Apollodorus: 1.5.2.
  15. ^ Smith, William (red.) (1842): A dictionary of Greek and Roman antiquities. ss. 399–400.
  16. ^ Smith, William (red.) (1842)
  17. ^ Taylor, Thomas (1891): The Eleusinian and Bacchic mysteries: A dissertation, J.W. Bouton, s. 179
  18. ^ Hippolytus: Refutation of all Heresies, i ANF, vol. 5; 5, 3
  19. ^ Taylor, s. 49.
  20. ^ Clinton, Kevin (1994): «The Epidauria and the Arrival of Asclepius in Athens» i: Ancient Greek Cult Practice from the Epigraphical Evidence, redigert av R. Hägg. Stockholm.
  21. ^ I henhold til Klemens av Alexandrias Exhortaton to the Greeks (Formaningen av grekerne). Se Meyer 1999, s. 18.
  22. ^ Brisson/Teihnayi 2004, s. 60
  23. ^ Hecht, Jennifer Michael (2003): «Whatever Happened to Zeus and Hera?, 600 BCE-1 CE» i: Doubt: A History. Harper San Francisco. ISBN 0-06-009795-7. ss. 9–10
  24. ^ Robertson, J.M. (1936): A History of Freethought, Ancient and Modern, to the Period of the French Revolution, 4. utg., bind I, Watts, ss. 173-174.
  25. ^ Den nikomakiske etikk 1111a8-10.
  26. ^ Boardman, Griffin, & Murray (1986): The Oxford History of the Classical World. Oxford University Press.
  27. ^ Eleusis: Pathways to Ancient Myth
  28. ^ Rassias, Vlasis; Demolish Them. (på gresk) Athens 2000.
  29. ^ Trombley, Frank R. (2001): Hellenic religion and Christianization, c. 370-529, bind 1, BRILL, s. 25
  30. ^ «Timeline of Art History: Italian Peninsula, 1000 BC–1 AD». The Metropolitan Museum of Art.
  31. ^ «The Niinnion Tablet (Image)». Wesleyan University.
  32. ^ Wasson, R. Gordon, Ruck, Carl, Hofmann, A. (1978): The Road to Eleusis: Unveiling the Secret of the Mysteries. Harcourt, Brace, Jovanovich.
  33. ^ Collins, Derek (2008): Magic in the Ancient Greek World. Wiley
  34. ^ a b Wasson, et al..
  35. ^ Burkert, op.cit. Kapittel 4
  36. ^ Shulgin & Shulgin: Tihkal. Transform Press, 1997.
  37. ^ Erowid Ergot Vault
  38. ^ McKenna.
  39. ^ Stephen R. Berlant (2005): «The entheomycological origin of Egyptian crowns and the esoteric underpinnings of Egyptian religion» (PDF) i: Journal of Ethnopharmacology. doi:10.1016/j.jep.2005.07.028.
  40. ^ Kerenyi, Karl: Dionysos. Archetypal image of indestructible life, s. 24

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Artikler
  • Clinton, Kevin (1994): «The Epidauria and the Arrival of Asclepius in Athens» i: Ancient Greek Cult Practice from the Epigraphical Evidence. red R. Hägg, Stockholm. ISBN 91-7916-029-8.
  • Greene, William C. (1946): «The Return of Persephone» i: Classical Philology. University of Chicago Press 1946. ss. 105–106.
  • Metzner, Ralph (1997): «The Reunification of the Sacred and the natural» i: Eleusis Volume VIII, ss. 3–13.
Antikke kilder
  • Apollodorus: Apollodorus: The Library, James George Frazer (overs.). 2 bind. Loeb Classical Library. Cambridge MA: Harvard University Press and London: William Heinemann Ltd. 1921. Bind 1: ISBN 0-674-99135-4. Bind 2: ISBN 0-674-99136-2.
  • Cicero: Laws II, xiv, 36.
  • Meyer, Marvin W. (1999): The Ancient Mysteries, a Sourcebook: Sacred Texts of the Mystery Religions of the Ancient Mediterranean World. University of Pennsylvania Press.
Faglitteratur
  • Boardman, Griffin, & Murray (1986): The Oxford History of the Classical World, Oxford University Press. ISBN 978-0-19-872112-3.
  • Bowden, Hugh (2010): Mystery Cults of the Ancient World, Princeton University Press
  • Brisson, Luc & Tihanyi, Catherine (2004): How Philosophers Saved Myths: Allegorical Interpretation and Classical Mythology. University of Chicago Press. ISBN 0-226-07535-4
  • Burkert, Walter (1987): Ancient Mystery Cults, Harvard University Press.
  • Goblet d’Alviella, Eugène, comte (1903): The mysteries of Eleusis : the secret rites and rituals of the classical Greek mystery tradition.
  • Kerényi, Karl (1991): Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter, Princeton University Press. ISBN 0-691-01915-0.
  • McKenna, Terence (1993): Food of the Gods: Search for the Original Tree of Knowledge. Bantam. ISBN 0-553-37130-4.
  • Moore, Clifford H. [1916] (2003): Religious Thought of the Greeks. Kessinger Publishing. ISBN 0-7661-5130-1.
  • Mylonas, George Emmanuel (1961): Eleusis and the Eleusinian Mysteries. Princeton University Press.
  • Nilsson, Martin P. (1940): Greek Popular Religion.
  • Riu, Xavier. Dionysism and Comedy, (1999), Rowman & Littlefield Publishers, Inc.; Opptrykk 2002. ISBN 0-8476-9442-9. Side 107 for en diskusjon om Dionysos og hans rolle i de eleusinske mysterier.
  • Rohde, Erwin (2000): Psyche: The Cult of Souls and the Belief in Immortality among the Greeks. overs. fra 8. utg. av W. B. Hillis, Routledge & Kegan Paul, 1925; oppt. av Routledge, 2000. cf. Kapittel 6, «The Eleusinian Mysteries».
  • Smith, William (2006): A New Classical Dictionary of Greek and Roman Biography, Mythology and Geography Vol. II. Kessinger Publishing, LLC. ISBN 1-4286-4561-6.
  • Taylor, Thomas (1790): The Eleusinian and Bacchic Mysteries: a dissertation. Amsterdam [i.e. London] [ca. 1790], senere utg., red. og ulike opptrykk. (Fjerde utgave, 1891)
  • Tripolitis, Antonia (2001): Religions of the Hellenistic-Roman Age. Wm. B. Eerdmans Publishing Company. ISBN 0-8028-4913-X.
  • Vaughn, Steck (1994): Demeter and Persephone. Steck Vaughn Publishing. ISBN 978-0-8114-3362-4.
  • Wasson, R. Gordon, Ruck, C., Hofmann, A. (1978): The Road to Eleusis: Unveiling the Secret of the Mysteries. Harcourt, Brace, Jovanovich, 1978. ISBN 0-15-177872-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]