Persefone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Persefone
Persefone
Persefone (Kore), datter av Demeter,
Akropolismuseet, Athen.
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Περσεφόνη
Foreldre Zevs og Demeter
Make Hades
Barn Dionysos
Aspekt Avling, syklusen liv-og-død, årstidene
Bosted Underverden
Symboler Granateple, flaggermus, korn
Tekster Homersk hymner
Hesiod: Theogonien
Pausanias
I andre mytologier Proserpina (romersk mytologi)

Persefone (gresk: Περσεφόνη), også kalt Kore («pike», «jomfru»), er i henhold til gresk mytologi datter av gudenes konge Zevs og fruktbarhetsgudinnen Demeter, og hun er selv dronning i underverden. Homer beskrev henne som den veldige, skrekkinngytende og ærverdige dronningen av underverden som medvirker til at menneskenes forbannelser settes ut i virkning på de dødes sjeler. Persefone ble røvet og bortført av Hades, gudekongen i underverden.[1] Myten om dette kvinnerovet representerer hennes viktige betydning og funksjon som en personifisering av vegetasjonen. Den vokser fram og spirer om våren og trekker seg tilbake til jorden om høsten etter innhøstningen av avlingen; således er hun også assosiert med våren foruten også som en fruktbarhetsgudinne for vegetasjonen. Tilsvarende myter finnes også i de østlige mytene med opphav fra Midtøsten og Orienten, i de religiøse kultene for mannlige guddommer som Attis, Adonis og Osiris,[2]

Persefone som en gudinne for grøden var sammen med sin mor Demeter sentrale religiøse figurer i de eleusinske mysterier som hadde opprinnelse fra tiden før den olympiske gudeverden. Mysteriene ga løfte om å gi de innvidde en mer tilfredsstillende framtidsmulighet etter døden. Opprinnelsen til hennes kult er usikker, men den var basert på en meget gammel agrarkult i jordbrukssamfunnene. Persefone er i en del avvikende myter, særlig den orfiske tradisjon, blitt framstilt som mor til Dionysos, Iakkhos, eller Zagreus, da med Zevs som far.

Persefone ble vanligvis dyrket sammen med Demeter og innenfor de samme mysterier. Til henne alene var det dedikerte mysterier som ble feiret i Athen i måneden Anthesterion. I klassisk gresk kunst er Persefone alltid framstilt i lang kappe eller kjortel, ofte bærende med et knippe korn. Hun kunne også bli framstilt som en mystisk guddom med septer og en liten eske, men ble som regel framstilt i handlingen av Hades’ kvinnerov da han røvet henne ned i underverden. I romersk mytologi er hun kalt for Proserpina og hennes mor for Ceres.[3]

Navnet[rediger | rediger kilde]

Persefone eller «den avdøde kvinne» holder et et granateple. Etruskisk terrakottastatue. Det nasjonale arkeologiske museum i Palermo, Italia.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

På en linear B-inskripsjon, det vil si mykensk gresk, funnet på en tavle i Pylos som er datert til 1400–1200 f.Kr. har forskeren John Chadwick rekonstruert [4] navnet på en gudinne *Preswa som kan bli identifisert med Persa, datter av Okeanos, og har spekulert om det kan identifiseres med det første elementet i navnet Persefone. Persefonē (gresk: Περσεφόνη) er hennes navn på jonisk gresk i den episke litteraturen. Den homeriske formen av navnet er Persefoneia (gresk: Περσεφονεία)[5] I andre greske dialekter var hun kjent under varianter av navnet: Persefassa (Περσεφάσσα), Persefatta (Περσεφάττα), eller rett og slett Korē (Κόρη, «pike», «jomfruen»).[6] Platon kaller henne for Pherepapha (Φερέπαφα) i sin dialog Kratylos «ettersom hun er klok og rører ved det som er i bevegelse». Også formene Perifona (Πηριφόνα) og Fersefassa (Φερσέφασσα) finnes. Eksistensen av så mange ulike navnformer viser hvor vanskelig det var for grekerne å uttale ordet i deres eget språk og antyder at navnet antagelig hadde en førgresk opprinnelse.[7]

Det er antatt at Persefatta (Περσεφάττα) har betydningen «kvinnelig korntresker» ved at perso- er beslektet med sanskrit parsa, «kornbunt» og at det andre elementet av navnet har sitt opphav i urindoeuropeiske *-gwn-t-ih, verbet gwhen, det vil si å banke og slå (korn).[8] En alternativ etymologi er fra φέρειν φόνον, pherein phonon, «å bringe (eller foresake) død».[9]

I andre mytiske anvendelser av navnet Persefione er hun karakterisert som en datter av Minyas og som mor til Kloris, en nymfe for våren, blomster og ny vekst.[9] Minyere var en gruppe betraktet som en gresk urbefolkning, men en del forskere har vurdert som levninger av den første gruppen av mennesker på Balkan og Hellas i tiden før 1000-tallet f.Kr. som snakket en form for urgresk.[10]

Romerske Proserpina[rediger | rediger kilde]

Askealter med tabula (brettspill) som representerer voldtekten av Proserpina. Hvit marmor, Nervan-antoninske dynasti, 100-tallet e.Kr. Roma, Diokletians bad.
Statue av Isis-Persefone med et sistrum. Heraklions arkeologiske museum, Kreta.

Romerne fikk først lære om greske Persefone fra de aioliske og doriske byene i Magna Graecia som benyttet dialektformen Proserpinē (Προσερπίνη). Av den grunn ble hun i romersk mytologi kalt for Proserpina, et navn feilaktig avledet av romerne fra proserpere, «å skyte fram»[11] og ble som det senere en emblematisk (symbolsk) figur i den italienske renessansen.[12][13]

I den søritalienske byen Locri ble Persefone, kanskje et særegent trekk, en beskytter av ekteskapet, en rolle som vanligvis var gitt til Hera. Ikonografien til votivplaketter funnet ved Locri fungerte hennes bortførelse og ekteskap med Hades som et emblem på den ekteskapelige tilstand, barn i Locri ble dedikert til Proserpina, og unge piker som skulle gifte seg brakte deres peplos (klesdrakt) for å få dem velsignet.[14]>

Nestis[rediger | rediger kilde]

I en gresk tekst fra den klassiske periode som er tilskrevet filosofen Empedokles, ca 490 – 430 f.Kr.,[15] ble brevskrivningen mellom fire guddommer, hver representerte de klassiske elementer. Navnet Nestis for vann referer åpenbart til Persefone: «Hør nå de firefoldige røttene til alt: opplivende Hera; Hades, strålende Zevs, og Nestis, fukter jordiske kilder med tårer.»[16][17]

Av de fire guddommene i Empedokles' elementer er det navnet Persefone alene som er tabu og ikke kan nevnes — Nestis er en eufemistisk kulttittel[18] — for hun var også den skrekkinngytende dronningen av de døde, hvis navn ikke var trygt å nevne høyt og som ble eufemistisk navngitt som kun Kore («piken» eller «jomfruen»), en levning fra hennes arkaiske rolle som guddommen som hersket i underverden.

Titler og funksjoner[rediger | rediger kilde]

Epitetene eller tilnavnene til Persefone avslører hennes doble funksjon som både som en ktonisk og vegetasjonsgudinne. Tilnavnene som ble gitt til henne av poetene referer til hennes figur som dronning av underverden og de døde, eller hennes symbolske betydning for den kraft som skyter opp og deretter trekker seg tilbake til jorden. Hennes vanlige navn som vegetasjonsgudinne er Kore og i Arkadia ble hun dyrket under tittelen Despoina, "herskerinnen", en meget gammel ktonisk guddom. Plutark identifiserte henne med våren og Cicero kaller henne for fruktenes frø på markene. I de eleusinske mysterier er hennes tilbakekomst symbolet på udødelighet og således hyppig representert på kister og sarkofager.[9]

I de mystiske teoriene til orfismen og hos platonistene er Kore beskrevet som altomværende gudinnen i naturen[19] som både produserer og ødelegger alt og hun er derfor nevnt sammen med eller identifisert med andre mystiske guddommer som Isis, Rhea, Gaia, Hestia, Pandora, Artemis, og Hekate.[20] Den orfiske Persefone er sagt å ha blitt sammen med Zevs mor til Dionysos, Iakkhos, Zagreus,[9] og den lite attesterte Melinoë.[21]

Epiteter[rediger | rediger kilde]

Som en gudinne av underverden ble Persefone gitt eufemistisk vennlige navn.[22] Det er imidlertid mulig at en del av dem tilhørte tidligere eller eksisterende gudinner:

  • Despoina (dems-potnia) «herskerinnen» (bokstavelig «husets herskerinne») i Arkadia.
  • Hagne, «ren», opprinnelig en gudinne for våren i Messenia.[23]
  • Melindia eller 'Melinoia (meli, «honning»), som ektefellen til Hades, i Hermione. (Sammenlign med Hekate, Melinoë)[22]
  • Melivia[22]
  • Melitodes[22]
  • Aristi cthonia, «den fremste ktoniske».[22]
  • Praxidike, Orfiske hymne til Persefone identifiserer Praxidike som en epitet for Persefone: «Praxidike, underjordiske dronning. Eumenidenes [hevngudinnene] kilde [mor], lyshåret, hvis ramme unngår fra Zeus' uutsigelig og hemmelige frø.»[24][25]
Frøene i et granateple, symbol for Persefone.

Som en vegetasjongudinne ble hun kalt:[23][26]

  • Kore, «piken».
  • Kore Soteira, «frelserpiken» i Megalopolis, Arkadia.
  • Neotera, «den yngre» i Eleusis.
  • Kore av Demeter Hagne, i De homeriske hymnene.
  • Kore memagmeni, «den blandete datter» (brød).

Demeter og hennes datter Persefone ble vanligvis kalt:[23][26]

  • Gudinnene, ofte adskilt som «den eldre» og «den yngre» i Eleusis.
  • Demeterne, på Rhodos og i Sparta
  • Thesmoforoi, «lovgiverne» i Thesmoforia.
  • De store gudinnene i Arkadia.
  • Herskerinnene i Arkadia.[27]
  • Karpophoroi, «de som frukter», i Tegea i Arkadia.

Kultens opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Gullring fra Isopatagraven i nærheten av KnossosKreta, 1400–1500 f.Kr. Avbildet er kvinnelige figurer som danser blant spirende plantevekster; Heraklions arkeologiske museum.

Myten om bortførelsen av vegetasjonsgudinnen er førgresk. Det er beviselig ved lignende myte i syrisk-mesopotamisk mytologi om bortførelsen av fruktbarhetsgudinnen Ishtar (også omtalt som Ashtar, Astarte og Inanna). Stedet hvor kvinnerovet skal ha skjedd er forskjellig for hver lokal kult. Homeriske hymne til Demeter nevner «Nysas sletter».[28] Nysa er mer mytologisk enn faktisk og henvisningen er antagelig en konvensjon til et magisk og fjernt ktonisk sted slik myten i seg selv hadde opphav i en fjern mytisk fortid.[26][29] Demeter fant og møtte sin datter i Eleusis, og det er den mytisk forkledningen av hva som skjedde i mysteriene.[30]

Persefone er en gammel, ktonisk (underjordisk) guddom i jordbrukssamfunnene som tok imot sjelene til de døde inn i jorden, og som tilegnet seg makt over jordsmonnets fruktbarhet. Den eldste framstillingen av en gudinne som kan bli identifisert med Persefone som vokste ut av bakken, er en fra en plate fra gammelpalassperioden i Faistos på Kreta. Gudinnen hadde en framtoning lik en plantevekst, og var omgitt av dansende piker mellom spirende blomster.[31][32] En lignende representasjon finnes på den minoisk Isopataringen[33] hvor gudinnen er avbildet som kommende ned fra himmelen.

Voldtekten av Persefone, Hades med sine hester og Persefone (ned). En rødfigurkratér fra Puglia, ca. 340 f.Kr. Antikensammlung Berlin

I en del former opptrer Hades med sine ktoniske hester. Myten om voldtekten av Kore var avledet fra oppfatningen om at Hades fanget de dødes sjeler som hans bytte, og deretter fraktet dem på sine hester til sitt rike. Den oppfatningen er vagt formulert hos Homer, men opptrer i senere greske folkeminne og avbildninger.[34]

Kultene til Persefone og Demeter i de eleusinske mysterier og i festivalen Thesmoforia hadde sin opphav i meget gamle jordbrukskulter. En gammel jordbruksprosesjon, ledet av en prest, er avbildet på en minoisk vase fra slutten av den nye palassperioden.[35] Dødskulter fra oldtiden med dyrkelse av guder med dyrehoder og ritualer for grøde og avlinger, hadde framtredende posisjon i gresk religion ettersom de var forbundet med daglige eller sesongmessige oppgaver og helliggjort av praksis i uminnelige tider. Kraften i naturen preget av ulike dyr avspeilet seg i en oppfatning av nymfer og guder i menneskeform, og blandingsformer, guder med menneske- og dyreformer som ikledt hodet eller halen til et kjent dyr. I kultpraksisen i Arkadia synes det som om Demeter og Persefone var de første av en rekke daimoner av samme vesen.

En god del av oldtidens trosforestillinger var basert på innvielser til godt bevoktede mysterier (hemmelige ritualer) etter som disse tilbydde utsikter etter døden som var langt bedre enn den dystre rommet i det greske dødsriket. Det synes som om slike religiøse praksiser ble innført fra minoiske Kreta,[36][37] Tilsvarende praksiser opptrer også i Midtøsten. Imidlertid opptrer forestillingene om udødelighet i synkretiske religioner i Midtøsten ikke i begynnelsen av de eleusinske mysterier.[38][39]

Midtøsten og minoiske Kreta[rediger | rediger kilde]

Fruen av Auxerre (Louvre): en arkaisk kvinnefigur (ca 640 f.Kr.) fra Kreta. Det forestiller en minoisk gudinne som kan bli identifisert med Kore.

I de vestasiatiske mytene i Midtøsten i primitive jordbrukssamfunn fødte fruktbarhetsgudinnen hvert år «en nyttårsgud» som deretter ble hennes elsker, og døde umiddelbart for å kunne bli gjenfødt og delta i samme syklus. En del arkeologiske funn fra neolittisk tid (bondesteinalderen) i Çatal Höyük i Anatolia i dagens Tyrkia, indikerer dyrkelsen av den store gudinnen i følge av en gutteaktig gemal som symboliserer vegetasjonens årlig vekst og modning, og deretter dens tilbakevending fra jorden.[40] Tilsvarende kulter om gjenoppstående guder opptrer i Midtøsten og Egypt i kultene til Attis, Adonis og Osiris,[41] På minoiske Kreta var «det guddommelige barn» beslektet med den kvinnelige vegetasjonsguddommen Ariadne som døde hvert eneste år.[42] Den minoiske religion hadde sine særegne vesenstrekk. De fremste guddommene var kvinnelige og gudene eller deres mening kunne bli åpenbares ved hjelp av ekstatiske hellige danser, ved å riste trær og med ritualer ved hellige steiner (Baetylus/steinkult).[43][44]

Daimonene var en del av det religiøse system. De ble betraktet som hellige, og de var tilknyttet jaktguddommer. På minoiske segler eller smykker er de avbildet som daimoner med dyrehoder[45] eller hybride vesener. En del av disse avbildningene synes like med tilsvarende avbildninger i Midtøsten, særlig med de velkjente babylonske daimoner. En ung Minotauros er avbildet på et segl fra Knossos.[46] Avbildninger av daimoner mellom løver, av mennesker mellom daimoner, og prosesjoner av daimoner, opptrer også på mykenske segler og smykker, og i byen Figaleia i Arkadia.[47]

«Innhøstningsvasen» fra Hagia Triada (1600-1500 f.Kr.). Heraklions arkeologiske museum.

Det mest eiendommelige trekket ved minoisk tro i det guddommelige er framtoningen av gudinnen fra oven i dansen. Dansegulv har blitt oppdaget i tillegg til «hvelvgraver», og det synes som om dansen var ekstatisk. Homer forteller om dansegulv som Daidalos bygde for Ariadne i en fjern fortid.[48] På gullringen fra Isopata er det fire kvinner i festantrekk som framfører en dans mellom blomstrende vekster. Ovenfor synes det som om en figur svever i luften og kan være gudinnen selv som framstår midt i den virvlende dansen.[49] En billedplate fra det første palasset i Faistos synes å være meget nært tilknyttet til det mytiske bildet av Anodos (oppstigningen) til Persefone. To piker danser mellom spirende blomster, på hver side av en lignende figur om enn uten armer og bein som synes å vokse opp av bakken. Gudinnen er omgitt av slangelinjer som synes å gi henne en plantelignende framtoning og synes også å gjenkalle arrangementet av slangerør som har blitt funnet i minoiske og mykenske helligdommer. Hun har en stort, stilisert blomst snudd over hodet sitt og likheten med den blomsterplukkende Persefone og hennes følge er påfallende.[31] Avbildningen av gudinnen er tilsvarende til senere billedframstillinger av «Anodos til Ferefata». På Dresdenvasen er Persefone også framstilt som voksende opp av jorden og hun er omgitt av jordbruksguder med dyrehaler, Silenoi.[50][51] Det synes som om det på Kreta var festivaler utformet på en måte som tilsvarte med de senere greske festivalnavn.[31] En landbruksprosesjon er avbildet på «Innhøstningsvasen» (se illustrasjon) fra den siste fasen til den nye palassperioden (LM; sen minoisk tid). Denne ble avdekket i Hagia Triada, fire km vest for Faistos. Menn går sammen to og to med deres staver på skuldrene. Lederen er antagelig en prest med langt hår som bærer på en stokk. Han er kledd i hva som oppfattes som prestekappe med en frynse. En gruppe musikere deltar og synger, og en av disse holder en egyptisk sistrum (rytmeinstrument).[35][52]

Den såkalte «Minos' ring» fra Knossos. (1500-1400 f.Kr.). En mannlig og to kvinnelige figurer, i «treets kult». Heraklions arkeologiske museum.

Den minoiske vegetasjonsgudinnen Ariadne var nært tilknyttet med kulten om det guddommelige barn, og samtidig med «treets kult». Dette var en ekstatisk, vill og orgiastisk kult som synes å ha vært lik dets slektning i den syriske kulten til Adonis.[53] Den ungarske filologen og mytografen Károly Kerényi har foreslått at navnet Ariadne (avledet fra ἁγνή, hagne, «ren»), var et eufemistisk navn gitt av grekerne til den navnløse «herskerinnen av labyrinten» som opptrer i en mykensk-gresk inskripsjon fra KnossosKreta. Grekerne hadde som vane å gi vennlige navn på guddommene i underverden. Ktoniske Zevs ble kalt for Eubuleus, «den gode rådgiver», og fergemannen for elven til underverden Karon, «glad».[54] Despoina og «Hagne» var antagelig eufemiske tilnavn for Persefone, Kerényi har derfor teoretisert at Persefones kult var fortsettelsen av dyrkelsen av en minoisk store gudinne. Labyrinten var både en slyngende dansegrunn og, sett i gresk synsvinkel, et fengsel med den fryktede Minotauros i dens sentrum[55][56] Det er mulig at en del religiøs praksis, særlig mysteriereligioner, ble overført fra et kretisk presteskap til Eleusis, hvor Demeter brakte valmueblomsten fra Kreta.[57] Foruten disse likhetene har den tyske forskeren på gresk mytologi Burkert forklart at det opp til nå ikke er kjent i hvilken grad man kan og må skille minoisk og mykensk religion.[58] Det synes som om den minoiske vegetasjonsgudinnen Ariadne ble absorbert av langt mer mektige guddommer.[59] Hun overlevde i gresk folkeminne som gemal til Dionysos, og sammen med ham ble hun dyrket i en del lokale kulter. I den athenske festivalen Anthesteria er Dionysos «det guddommelige barn».

I historisk tid var den minoiske trekulten bortimot glemt. Den eksisterte i en del lokale kulter som kulten til vegetasjonsgudinnen Helena Dendritēs (dendron, «tre») på Rhodos, og i en kult for ArtemisPeloponnes. I denne kulten er Artemis hengt fra et tre, akkurat som Ariadne i gresk mytologi hvor hun ble hengt fra et tre da hun ble forlatt av Thesevs.[60]

Mykenske Hellas[rediger | rediger kilde]

To kvinner eller gudinner på en stridsvogn. Fresko fra Tiryns, 1200 f.Kr. Det nasjonale arkeologiske museum i Athen.
Prosesjon av kvinner med dyremasker, eller hybride vesener. Detalj fra marmorsløret til Despoina ved Lykosura.

Det synes som om greske guddommer begynte deres karriere som naturkrefter, men at de deretter ble gitt andre funksjoner og egenskaper av de som dyrket dem.[59] Kreftene til dyrenaturen fremmet en tro på nymfer, og deres eksistens var bundet til trærne eller vannene hvor de spøkte, og i guder i menneskeform og med hoder eller haler til dyr. Oldtidens guder med dyrehaler som sto for primitive instinkter ble betraktet som beskyttere av kyr og sauer, og en del av disse guddommene ble videreført i kultene til Dionysos (satyrer og seilinoi) og Pan (geiteguden). Slike figurer ble antatt å kunne gi hjelp til mennesker som voktet over avlinger og tamdyr, og senere ble de plassert under de olympiske gudene.[61]

Det er bevis for at det var et kultsenter i Eleusis fra den mykenske perioden,[62] men det er likevel ikke avdekket hellige funn fra denne perioden. Kulten var privat og det er derfor ikke noen informasjon om den. Foruten navnene på en del greske guder i mykensk-greske inskripsjoner, opptrer også navnene på gudinner, som «den guddommelige mor» (gudenes mor) eller «Gudinnen (eller kanskje) prestinnen av vindene», som ikke har mykensk opprinnelse.[30] I historisk ble Demeter og Kore vanligvis referert til som «gudinnene» eller «herskerinnene» (Arkadia) i mysteriene.[26] På tavler med inskripsjoner på mykensk-gresk som er datert til 1400–1200 f.Kr. er de «to gudinnene» (potniai) og kongen» nevnt. Den engelske lingvisten og klassisisten John Chadwick mener at disse var forutgående guddommer for Demeter, Persefone og Poseidon.[63]

Persefone ble innarbeidet med Despoina, «herskerinnen», en ktoniske guddom i vestlige Arkadia.[37] Megaron (stor hall) i Eleusis er ganske lik «megaron» til Despoina ved Lykosura.[30] Navnene Demeter og Kore er greske, og det indikerer antagelig at grekerne adopterte disse guddommene i løpet av deres folkevandringer, og at de ble senere smeltet sammen med lokale guddommer i oldtidens kulter.[64] Kultene i Arkadia kommer fra eldre, mer primitive religioner, og øyensynlig de religiøse trosforestillingene til de første gresktalende folket som slo seg ned i regionen som ble blandet med den opprinnelige og opphavlige befolkningen. De fleste templene ble bygget i nærheten av vannkilder, og i en del av dem er det bevis på eksistensen av en ild som alltid skulle brenne. Ved Lykosura brant en ild foran tempelet til geiteguden Pan.[23] I Eleusis ble et barn (pais) i et ritual innviet fra ildstedet. Navnet pais (det guddommelige barn) opptrer i mykensk-greske inskripsjoner,[30] og ritualet indikerer en overgang fra oldtidens begravelser til gresk kremasjon.[65]

Rekonstruksjon i perspektiv av tempelet til Despoina ved Lykosura: De akrolittiske statuene av Demeter (venstre) og Despoina (høyre) er synlig i midten innerst i tempelets cella.

De to gudinnene vært tilknyttet til dyr og vannkilder. Ved Lykosura på et marmorrelieff som forestilte sløret til Despoina er det avbildninger av figurer med ulike dyrehoder i en rituell dans, og en del av dem holder en fløyte. Disse kan være hybride vesener eller en prosesjon av kvinner med dyremasker.[66] Lignende prosesjoner med daimoner eller mennskefigurer med dyremasker opptrer på mykenske freskoer og gullringer.[67][68] Det kan synes som om Demeter og Kore var de første i en rekke daimoner av samme vesen, akkurat som Artemis var den første i rekken av nymfer.[23]

Demeter og Persefone var kollektivt de to store gudinnene i Arkadias hellige mysterier. Despoine (Despoina) var et av fornavnene til Persefone på lik linje med Kore var et av etternavnene.[69] Det var ikke tillatt å avsløre hennes navn til de uinnvidde, og hun var datter av Demeter som var forent med gudene for stormer og elver Poseidon Hippios (hest).[70] I folkeminne fra nordlige Europa kunne ånden fra underverden i elvene jevnlig framstå i form av en hest. Foreningen mellom fruktbarhetsgudinnen med et dyr som representerte den mannlige fruktbarhet er en gammel myte i Midtøsten, og opptrer i mange primitive jordbrukssamfunn. Rituell kopulasjon (hellig bryllup) i minoiske Kreta var knyttet til månegudinner som Europa og Pasifaë, men denne kulten ble bortimot fullstendig glemt av grekerne. Det overlevde likevel i myter om det hybride vesenet Minotauros (okse og menneske), og i bortførelsen av den fønikiske prinsessen Europa av en hvit okse (Zevs) som parret seg med henne.[42] Guder med dyrehoder ble avbildet i lokale kulter i isolerte Arkadia eller på Kreta i avbildningen av Hekate med hundehode.[71] Dyremasker ble erstattet av masker som representerte menneskelige ansikter, slik som de framstår på tempelet til Artemis Orthia i Sparta. Dansende piker benyttet slike masker i løpet av de årlige «vegetasjonritualet».[72]

Triptolemos, Demeter, og Persephone av Triptolemos-maleren, ca. 470 f.Kr.

Den minoiske trekulten opptrer også på mykenske segler og smykker, men det er ikke kjent om denne kulten på det greske fastlandet var tilsvarende den minoiske. Senere ble kulten til Dionysos tett assosiert med trær, særlig fikentreet. En del av hans tilnavn viser dette, eksempelvis Endendros eller Dendritēs (fra δένδρον, dendron, gresk for tre).[73] I henhold til Ferekydes fra Syros, det andre elementet i navnet hans er avledet fra nũsa, et arkaisk ord for tre.[74] Det er mulig at meningen med treet ble nytolket til stedsnavnet Nysa, da som det legendariske fødestedet til Dionysos, i henhold til axis mundi (verdens sentrum/verdenstreet) i urindoeuropeisk religion .[75] I gresk mytologi er Nysa et mytisk fjell av ukjent lokalisering.[29] Nysion (eller Mysion), stedet for bortførelsen av Persefone var også antagelig et mytisk sted som ikke eksisterte på kartet, en magisk, fjerntliggende, ktoniske land i mytene.[26]

Gresk mytologi[rediger | rediger kilde]

Kvinnerovmyten[rediger | rediger kilde]

Sarkofag med avbildning av kvinnerovet av Persefone. Walters Art Museum. Baltimore, Maryland.

Persefone pleide å leve langt unna andre guddommer, en gudinnen innenfor naturen selv, i en tid før dager hvor man plantet frø, dyrket planter og høstet avlinger. I den olympiske fortellingen hadde gudene Hermes og Apollon begge beilet til henne, men hennes mor Demter hadde avvist alle deres gaver og skjult sin datter for de olympiske gudene.[76] Fortellingen om hennes bortførelse av Hades mot hennes vilje, kvinnerovet, er nevnt kortvarig i Hesiods Theogonien[77] og fortalt i betydelige detaljer i Homeriske hymne til Demeter. Zevs, er det sagt, tillot Hades, som begjærte den vakre Persefone, å stjele henne da hennes mor Demeter ikke ville la henne komme ned til underverden. Persefone plukket blomster i en eng sammen med okeanidene, Artemis og Athene, forteller Homeriske hymne. Da kom Hades for å røve henne, brøt seg opp via en sprekk i jorden.[78] Da Demeter oppdaget at hennes datter hadde forsvunnet, søkte hun fortvilet over hele jorden med fakler. I de fleste versjoner av denne myten forbød hun jorden å reprodusere, eller hun forsømmet jorden slik at avlingene ikke vokste. Helios, solen, som ser alt, fortalte Demeter hva som hadde skjedd med datteren. I mellomtiden sultet menneskene som ikke hadde noe å spise og til sist hørte Zevs jamringen til menneskene. Han tvang Hades å overgi Persefone til moren. [25]

«Persefone bortføres av Hades», maleri av ukjent kunstner fra 1700-tallet. Missing Link Antiques.

Hades hadde faktisk etterkommet påbudet, men han lurte Persefone ved å la henne spise frø fra granatepler. Hun ble løslatt av Hermes, gudenes sendebud, men ettersom hun hadde smakt på maten i underverden var hun tvunget til å tilbringe en tredjedel av året (vintermånedene) der. Den gjenværende delen av hvert år med gudene oventil.[79] Senere forfattere som Ovid og Hyginus hevdet at det var første halvåret det ene stedet og det andre halvåret det andre stedet.[80]

«Persefones tilbakekomst» maleri av Frederic Leighton (1891)

Ulike lokale tradisjoner har plassert lokaliseringen av Persefones bortføring ved ulike steder. I de greske byene på Sicilia, hvor dyrkelsen av henne antagelig ble innført av kolonister fra Korint og Megara, mente at Hades hadde funnet hennes i blomsterengene ved sicilianske Enna, og at en brønn oppsto på det stedet hvor han steg ned med henne til underverden. På Kreta mente man at deres egen øy hvor stedet for kvinnerovet, og innbyggerne i Eleusis nevnte slettene i Boiotia. Senere redegjørelser har plassert kvinnerovet i Attika i nærheten av Athen eller i nærheten av Eleusis. [25] Homeriske hymne nevner «Nysion» (eller «Mysion»), antagelig et mytisk sted som ikke finnes på noe kart.

Da Persefone ble bortført av Hades ble hendelsen bevitnet av gjeteren Eumolpos og svinerøkteren Eubuleus. Piken ble fraktet ned i jorden i en svart stridsvogn styrt av en usynlig fører. Eubuleus ga for sine griser ved åpningen til underverden da Persefone ble bortført av Hades. Hans griser ble svelget opp av jorden sammen med henne, og myten er en etiologi (læren om sykdomsårsaker) for forholdet med griser til oldtidens riter i festivalen Thesmoforia[81] og i Eleusis. I hymnen vendte Persefone tilbake og ble gjenforent med sin mor i nærheten av Eleusis. Demeter hadde gitt løfte om å etablere sine mysterier om folket i Eleusis bygget tempel for henne i nærheten av en kilde. Dette var unevnelige mysterier som kun de innvidde skulle få ta del i, og de øvrige ville derimot tilbringe en elendig eksistens etter døden i elendighet i Hades’ underverden.[82]

I en del versjoner skal Askalaphos, vokter av Hades' frukthage, ha informert de andre gudene om Persefone hadde spist granateplefrø. Da Demeter og hennes datter ble gjenforent skal jorden ha blomstret med vegetasjon og farger, men for en del av månedene hver år, da Persefone vendte tilbake til underverden, ble jorden igjen gold og ufruktbar. Dette er opphavet til årets ulike sesonger.

I en tidligere versjon var det Hekate som reddet Persefone. På en attisk rødfigurvase fra rundt 400 f.Kr. (nå i Metropolitan Museum of Art, USA) er Persefone framstilt som stigende opp fra en kløft i bakken mens Hermes står ved siden av; Hekate som holder to fakler ser tilbake mens hun leder Persefone til den tronesittende Demeter.[83]

Suda, en bysantinsk encyklopedi fra 900-tallet e.Kr., introduserer en gudinne for et velsignet etterliv for de innvidde i de orfiske mysterier. Denne gudinnen, Makaria (gresk: Μακαρία), oppgis å være datteren til Hades, men hennes mor er ikke nevnt. [84]

Mytens betydning[rediger | rediger kilde]

Persefone og Hades sittende på tronen, begge holder kornaks i hendene. Pinax (votivtavle av terrakotta) fra byen Locri, 400-tallet f.Kr. Reggio di Calabria, Nasjonalmuseet for Magna Graecia.[85]

I myten er det Pluto(n) som bortfører Persefone for å bli hans hustru og dronning av underverden.[86] Pluto(n) (gresk: Πλούτων, Ploutōn) var navnet på herskeren i underverden; det vil si Hades, som også var et navn på selve underverden. Navnet Pluto(n) ble over tid smeltet sammen med Plutos (gresk: Πλούτος, Ploutos, «rikdom»), en gud for rikdom, antagelig for at mineralrikdom som edle metaller ble funnet under jorden og ettersom Pluto(n) var en ktoniske gud som hersket dypt nede i jorden som inneholdt de frøene som var nødvendig for en rik avling.[86] Pluto(n) er hersker over de døde, men som Persefones ektemann hadde han også innvirkning på fruktbarhetens kraft.[87]

I det teologiske diktverket Theogonien, skrevet av Hesiod på 700-tallet f.Kr., ble Demeter forent med helten IasionKreta og født deretter Plutos, rikdommens gud.[77] Denne foreningen synes være et hellig bryllup (Hieros Gamos), rituelt samleie for å sikre jordens fruktbarhet.[87] Hellig bryllup som viktig mytologisk aspekt opptrer i mange tidlige jordbrukssamfunn, den minoiske på Kreta, i mange gamle kulturer i Midtøsten, og er også en bestanddel i den athenske festivalen Anthesteria.[88]

Den svenske filologen og mytografen Martin P. Nilsson mener at den opprinnelige kulten til Plutos i Eleusis var tilsvarende den minoiske kulten for «det hellige barn», som døde for å kunne bli gjenfødt. Barnet ble forlatt av sin mor og deretter oppfostret av naturens krefter. Tilsvarende myter opptrer i kultene til Hyakinthos i Amyklai, Erichthonios i Athen, og senere i kultene til Dionysos.[89]

Den greske versjonen av myten om kvinnerovet er knyttet til korn – viktig og sjelden i det greske miljø – og tilbakevendingen (oppstigningen) til Persefone som ble feiret ved høstsåingen. Plutos representerte rikdommen i kornet som ble lagret i underjordiske siloer eller keramiske krukker (pithoi) i løpet av sommermånedene. Tilsvarende underjordiske pithoi ble benyttet i oldtiden for gravlegging ved kremasjon. Likheten i funksjoner og navn førte til at Pluto(n) (som Hades) ble forent og sammenblandet med Plutos. I løpet av sommermånedene ble den greske kornjomfruen (Kore) lagt i kornet i de underjordiske siloene. Denne Kore ble forent og sammenblandet med Persefone, dronningen av underverden. Ved høstens begynnelse ble frøene fra den gamle avlingen sådd på markene, og Persefone vendte tilbake ved å stige opp fra under jorden som det spirende kornet for å bli forent sin mor Demeter. Således møttes den avling den nye. For de innvidde var denne foreningen et symbol på menneskelivets evighet ved at livet videresendes fra den ene generasjoner og til andre.[90][91]

Arkadiske myter[rediger | rediger kilde]

Fra venstre: Artemis, Demeter, sløret til Despoina, Anytos, tritonesse fra tronen til Despoina ved Lykosura. Det nasjonale arkeologiske museum i Athen.

De eldste mytene i isolerte Arkadia synes å være knyttet til de første gresktalende som ankom i løpet av bronsealderen. Despoina ("herskerinnen"), gudinne for de arkadiske mysterier, er datter av Demeter og Poseidon Hippios (hest), som representerer elveånden fra underverden og framsto i form av en hest, tilsvarende som mange myter i nordeuropeiske folkeminne. Som hest begjærte Poseidon gudinnen Demeter i hennes form og vesen som hoppe, besteg henne og fra denne foreningen fødte hun et føll, hesten Arion, foruten også en datter som i begynnelsen hadde form som en hoppe.

De to gudinnene var ikke klart adskilt og de var nært forbundet med vannkilder og villdyr. De var beslektet med guden for elver og kilder; Poseidon og særlig med Artemis, villdyrenes herskerinne (Potnia Theron) som var den første nymfe.[1] I henhold til den greske tradisjon hadde jaktgudinnen forrang framfor innhøstingsgudinnen (guddom for grøden).[92] I Arkadia ble Demeter og Persefone ofte kalt for Despoinai (gresk: Δέσποιναι, «herskerinnene») i historisk tid. De var de to store gudinnene i de arkadiske kultene, og åpenbart hadde de sitt opphav i eldre religiøse forestillinger.[26] Den greske havguden Poseidon ble antagelig erstattet som følge (Paredros, Πάρεδρος) for den minoiske store gudinne[93] i de arkadiske mysterier.

Dronning av underverden[rediger | rediger kilde]

Sittende gudinne, antagelig Persefone på hennes trone i underverden, tidlig klassisk stil ca 480–60 f.Kr., funnet ved Tarentum, Magna Graecia (Pergamonmuseet, Berlin)

Persefone hadde en rolle fra oldtiden som den fryktede dronningen av underverden, og innenfor denne tradisjonen kunne hennes navn ikke uttales. Denne tradisjonen kom fra hennes sammensmeltning med en meget gammel, ktonisk guddom, Despoina, «herskerinnen», hvis navn ikke kunne avsløres for andre enn de innvidde i hennes mysterier.[70] Som dødens gudinne ble hun også kalt for Zevs' datter og for Styx,[94] elven som utgjorde grensen mellom jorden og underverden, mellom de levende og de døde. Homer beskrev henne som den overveldende, ærverdig og majestetiske dronning av skyggene som satte menneskenes forbannelser i virkning på sjelene til de døde sammen med sin ektefelle Hades.[95] I omarbeidingen av den greske mytologien som ble uttrykt i de Orfiske hymner ble Dionysos og Melinoë hver for seg kalt for barna til Zevs og Persefone.[96] Grønne lunder som var hellige for henne var lokalisert ved jordens vestlige ytterpunkter ved grensen til verden under, og disse ble i seg selv kalt for «Persefones hus».[97]

Hennes sentrale myte fungerte som sammenheng for de hemmelige ritualene i gjenskapelsen av de eleusinske mysterier,[98] som ga løfte om udødelighet for de innvidde.

Persefones kult[rediger | rediger kilde]

Persefone ble dyrket sammen med sin mor Demeter og i de samme mysterier. Hennes kult omfattet jordbruksmagi, dans og ritualer. Prestene benyttet særskilte beholdere og hellige symboler, og folket deltok med rimdiktning. I Eleusis er det påvist hellige lover og andre inskripsjoner.[30]

Kulten til Demeter og Kore (Persefone) er funnet i Attika i hovedfestivalen Thesmoforia og i de eleusinske mysterier, foruten også i en mengde lokale kulter. Disse festivalene ble bortimot alltid feiret i forbindelse med såingen om høsten og ved fullmåne i henhold til den greske tradisjon. I en del lokale kulter ble høytiden dedikert Demeter.

Thesmoforia[rediger | rediger kilde]

Thesmoforia var en festival som ble feiret i Athen, men festivalen spredte seg over hele Hellas. Det var en festival bestående av ritualer kun for kvinner knyttet til ekteskapskikker og ble feiret hvert tredje år i Pyanepsion, da Kore ble bortført og Demeter avholdt seg fra sin rolle som gudinne for avling og vekst. Seremonien involverte å legge ned offergaver i jorden om natten og gjenvinne de råtne levningene av griser som hadde blitt lagt i megara til Demeter (sprekker, groper og naturlige kløfter i bakken og berg) året forut. Disse ble lagt på altre, blandet med frø, deretter plantet.[99] Groper i organisk grunn ved Eleusis har blitt tatt som bevis på at Thesmoforia ble feiret der også som i andre demoi (kommuner) i Attika.[100] Denne agrarisk magi ble også benyttet i kulten for jordgudinnene potnia («herskerinnene») blant kabirerne, en gruppe gåtefulle ktoniske guddommer, og i byen Knidos i Anatolia.[101]

Festivalen ble feiret i løpet av tre dager. Den første var «veien opp» til det hellige sted; den andre dagen ble det spist granateplefrø; og den tredje dagen var det kjøtt fest i feiring av Kalligeneia, en symbolsk gudinne var vakker fødsel.[102] Zevs gjennomtrengte mysteriene som Zevs Eubuleus,[99] hvilket var et eufemistisk navn for Hades (Kthonios Zevs).[22] I den opprinnelige myten, som var en etiologi for oldtidsriter, var Eubuleus svinerøkter som foret sine svin ved åpningen av underverden da Persefone ble bortført. Hans svin ble svelget av jorden sammen med henne.[81]

De eleusinske mysterier[rediger | rediger kilde]

Den eleusinske trio: Persefone, Triptolemos og Demeter på et marmorrelieff fra Eleusis, 440-430 f.Kr. Det nasjonale arkeologiske museum i Athen.

De eleusinske mysterier ble feiret ved høstsåingen i byen Eleusis. Inskripsjoner referer til «gudinnene» fulgt av jordbruksguden Triptolemos (antagelig en sønn Gaia og Okeanos),[103] og «Guden og Gudinnen» (Persefone og Pluton) i følge med Eubuleus som antagelig ledet veien tilbake til underverden.[104] Myten var representert i en syklus av tre faser: nedstigning (tapet), søken og oppstigning, følelser som sorg og glede sto i kontrast til hverandre, noe som førte mystiske og hemmelighetsfulle til triumf og jubel. Hovedtemaet er Persefones oppstigning og gjenforeningen med sin mor.[90] Blant festivalens aktiviteter var dans, antagelig på de rarionske markene i Eleusis[105][106] hvor det i henhold til myten de første kornene hadde vokst. Demeter ble gitt oppnavnet Rarias etter markene.

Ved begynnelsen av festen fylte prestene to spesielle beholdere og tømte dem deretter ut, den ene mot vest og den mot øst. Folket så både på himmelen og på jorden med de ropte ut et magisk rim «regn og unnfangelse». I et ritual ble et barn opptatt fra ildstedet (den guddommelige ild). Det var ritualet for «det guddommelige barn» som opprinnelig var Plutos. Guden ble i kunsten som regel framstilt som et barn. I Homeriske hymne er ritualet forbundet med myten om landbruksguden Triptolemos. [65] Høydepunktet for feiringen var «et aks av korn kappet i stillhet», hvilket representerte kraften til det nye livet. Ideen om udødelighet eksisterte ikke i mysteriene i begynnelsen, men de innvidde trodde at de ville ha en bedre skjebne i underverden. Døden forble en virkelighet, men på samme tid en ny begynnelse lik planter som vokser opp fra det nedgravde frø.[30] I de tidligste visuelle framstillinger er Persefone en guddom uten armer og bein som vokser opp av jorden.[31]

Lokale kulter[rediger | rediger kilde]

Kultene for Demeter og Persefone eksisterte over hele den gresktalende verden; på det greske fastlandet, kysten av Anatolia, på Sicilia, Magna Graecia (sørlige Italia), og i Libya.

  • Attika:[26]
    • Athen, i mysteriene i Agrae. Det var en lokal kult i nærheten av elven Ilisos. De ble feiret i løpet av våren i måneden Anthesterion. Senere ble de en forpliktelse for deltakere i de «større» eleusinske mysterier. Det var et tempel for Demeter og Kore, og et bilde av Triptolemos.[107]
    • Pireus: Festivalen Skirophoria, som var knyttet til Thesmoforia.
    • Megara: Kult for Demeter thesmoforos og Kore. Byen var navngitt etter dens megara .[108]
    • Aigina: Kult for Demeter thesmoforos og Kore.
    • Phlya, i nærheten av Koropi, i mysteriene i Phlya: Disse hadde svært gamle røtter og var antagelig opprinnelig vært dedikert Demeter-Anesidora, Kore, og Zevs- Ktesios, som var guden for det lagrete underjordiske kornet. Geografen Pausanias nevner et tempel for Demeter-Anesidora, Kore Protogone, og Zevs Ktesios. Tilnavnet Protogonos indikerer en senere orfisk innflytelse. Det synes som om mysteriene var knyttet til mysteriene i Andania i Messene.[109]
  • Boiotia:
    • Theben, hvor det er sagt at Zevs ga til henne som anerkjennelse av en tjeneste hun hadde gitt ham.[110] Pausanias nedtegnet en lund for Kabiriske Demeter og Kore, rundt fem km utenfor Thebens porter, hvor et ritual ble utført og på det sted som Demeter ga til kabirere (gresk: Καβειροι, Kabeiroi) som etablerte kulten i Theben. Innbyggerne i byen fortalte Pausanias at en del av innbyggerne i byen Nafpaktos hadde gjennomført de samme ritualene der og hadde blitt møtt med guddommelig hevn.[111] De kabiriske mysterier ble innført fra Anatolia mot slutten av den arkaiske perioden. Ingenting er kjent om den eldre kulten, men det synes som kabirerne var opprinnelig vin-daimoner. Kabirerne var tvillingdaimoner som voktet de orgastiske dansene i mysteriene.[112] Inskripsjoner fra templene i Theben nevner den gamle Kabir, og den nye som sønn (pais), hvilket er forskjellig. [109] I henhold til Pausanias, var Pelarge, datter av Potnieus,[113] var forbundet med kulten til Demeter innenfor Kabeiroi (potniai).[101]
    • En festival i Boiotia i måneden Demetrios (Pyanepsion), antagelig tilsvarende som Thesmoforia.
    • Theben: Kulten for Demeter og Kore i en fest kalt Thesmoforia, men antagelig forskjellig. Den ble feiret i sommermåneden Bukatios.[26][114]
8 Litrai (sølvmynt): Hode av Kore-Persefone til venstre, krans av kornblader, hengende øreringer og perlekjede, og en liten ugle stående bak. ΣΥΡΑΚΟΣΙΩΝ Nike, holder piggstav i høyre hånd og remmer i høyre, kjører en stridsvogn med fire hester. Nedfor små bokstaver, ΛΥ. fra Siracusa, Sicilia, Femte demokrati, 214-212 f.Kr.
  • Peloponnes: (unntatt Arkadia)[26]
    • Hermione: En gammel kult for Demeter Kthonia, Kore, og Klymenos (Hades). Kyr ble dyttet inn i tempelet og deretter ble de slaktet av fire kvinner. Det er mulig at Hermione var et mytisk navn, stedet for sjelene.[22]
    • Asine: Kult for Demeter Kthonia. Kulten synes å ha vært beslektet til opprinnelige kulten til Demeter i Hermione.[22]
    • Lakonia: Tempel for Demeter Eleusinia i nærheten av Taygetos. Festivalen ble kalt for Eleuhinia, og navnet ble gitt før tilknytningen Demeter med kulten i Eleusis.
    • Lakonia ved Aigila: Dedikert til Demeter. Menn var ekskludert.
    • I nærheten av Sparta: Kult for Demeter og Kore, demeterne (Δαμάτερες, «Damatere»). I henhold til Hesychius varte festivalen i tre dager (Thesmoforia).
    • Korint: Kult for Demeter, Kore og Pluto(n).[22]
    • Trifylia i Elis: Kult for Demeter, Kore og Hades.[22]
    • Pellene: Dedikert til Mysianske Demeter. Menn var ekskludert. Den neste dagen opptrådte menn og kvinner nakne.
    • Andania i Messenia (nær grensene til Arkadia): Kult for De store gudinner, Demeter og Hagne. Hagne, en gudinne for våren, var den opprinnelige gudinnen før Demeter. Tempelet ble reist i nærheten av en kilde.
Psyche und Persephone, statuegruppe av Hermann Rudolf Heidel (1847)
  • Arkadia:[23]
    • Feneos: Mysteriene til Demeter Thesmia og Demeter Eleusinia. Den eleusinske kult ble innført senere. Presten tok den hellige bok fra en naturlig kløft, hadde på seg masken for Demeter Kidaria og slo stokken sin mot bakken (agrarisk magi). En arkadisk dans ble kalt for kidaris.
    • Pallantion i nærheten av Tripoli: Kult for Demeter og Kore.
    • Karyai: Kult for Kore and Pluto(n).[22]
    • Tegea: Kult for Demeter og Kore, Karpophoroi, «Fruktgiverne».
    • Megalopolis: Kult for De store gudinnene, Demeter og Kore Sotira, «frelseren».
    • Mantineia: Kult for Demeter og Kore i festivalen Koragia.[115]
    • Trapezounta: Mysteriene for De store gudinnene, Demeter og Kore. Tempelet ble bygget i nærheten av en kilde og en ild brant ut av jorden.
    • I nærheten av Telfousa ved fjellet Helikon: Tempel for Demeter Erinys (hevngjerrig) og Demeter Lusia (bading). I myten ble Demeter forent med Poseidon Hippios (hest) og fødte hesten Arion og et navnløst føll. Navnet Despoina ble gitt i vestlige Arkadia.
    • Figaleia: Kult for Demeter med hestehode (svart), og Despoina. Demeter ble avbildet i hennes arkaiske form, en Medusa-type med hestehode og hår av slanger. Hun holdt en due og en delfin.[116] Tempelet ble bygget i nærheten av en kilde.
    • Lykosura, kult for Demeter og Despoina. I portiko (søylegangen) til tempelet for Despoina var det en tavle med inskripsjoner av mysteriene. Foran tempelet var det et alter for Demeter og et annet til Despoine, og deretter et for Den store moder. Ved sidene sto Artemis og Anytos, titaner som oppfostret Despoine. Foruten tempelet var det også en hall hvor arkadierne feiret mysteriene[117][118] En ild brant alltid foran tempelet til Pan (geiteguden), guden for villdyrene, gjeterne og buskapen. I et relieff var det representasjoner av dansende kvinner med dyrehoder (eller dyremasker) i prosesjon. I nærheten av tempelet har det også blitt funnet terrakottafigurer, menneskefigurer med dyrehoder.[23]
  • Øyene:
    • Paros: Kult for Demeter, Kore og Zeus-Eubuleus.[22]
    • Amorgos: Kult for Demeter, Kore og Zeus-Eubuleus.[22]
    • Dilos: Kult for Demeter, Kore, og Zeus-Eubuleus. Antagelig en annerledes fest med navnet Thesmoforia, feiret i en sommermåned (den samme måneden som Theben). To store brødbakster ble ofret til de to gudinnene. En annen festival hadde navnet Megalartia.[26][114]
    • Mykonos: Kult for Demeter, Kore og Zeus-Buleus.
    • Kreta : Kult for Demeter og Kore, i måneden Thesmoforios.
    • Rhodos: Kult for Demeter og Kore, i måneden Thesmoforios. De to gudinnene er damatere i en inskripsjon fra Lindos
Voldtekten av Persefone, maleri av ukjent maler, siste halvdel av 1600-tallet
  • Kysten av Anatolia:
    • Knidos: Kult for Demeter, Kore og Pluto(n).[22] Agrarisk magi tilsvarende til det som ble benyttet i Thesmoforia og i kulten til potniai (Kabeiroi).[26]
    • Efesos : Kult for Demeter og Kore, feiret om natten.[119]
    • Priene: Kult of Demeter og Kore, tilsvarende som Thesmoforia.[26]
  • Sicilia:
    • Siracusa: Det var en innhøstingsfest for Demeter og Persefone ved Siracusa da kornet var modent (omtrent i mai måned).[120]
    • En fest Koris katagogi, markering av Persefones nedstigning til underverden.[26]
  • Magna Graecia (sørlige Italia):
    • Lokroi epizephyrioi: Et tempel assosiert med barnefødsler; dets rikdommer ble plyndret av Pyrrhos.[121]
    • Arkeologiske funn antyder at dyrkelsen av Demeter og Persefone var utstrakt på Sicilia og den greskspråklige delen av Italia.
  • Libya:

Moderne tolkninger[rediger | rediger kilde]

I 1934 baserte Igor Stravinskij sitt melodrama Perséphone på mytologien om Persefone. I 1961 tilpasset Frederick Ashton fra Royal Ballet musikken fra Stravinskijs stykke og skrev koreografien til en ballett med Svetlana Beriosova i rollen som Persefone.

Persefone har også mange ganger blitt benyttet mer eller mindre av populærlitteraturen. Hun har opptrådt i en rekke ungdomsromaner som eksempelvis Persephone (Daughters of Zeus #1) av Kaitlin Bevis, foruten The Goddess Test av Aimee Carter, The Goddess Letters av Carol Orlock, og Abandon av Meg Cabot. Fortelling om Persefone har også blitt behandlet av Suzanne Banay Santo Persephone Under the Earth i lys av kvinners åndelighet. Her behandlet Santo de mytiske elementene i henhold til moderlig oppofring til den begynnende seksualitet til en tenåringsdatter. I Santos tolkning er Persefone ikke et offer, men en kvinne i søken etter seksuell dybde og kraft, som overskrider rollen som datter for til sist å komme tilbake som oppvåknende dronning.[122]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechische Religion Vol I, s. 462–463, 479–480
  2. ^ Fraser, James George (1925): The Golden Bough. Adonis, Attis and Osiris. Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechische Religion Vol I, s. 215
  3. ^ «Persephone Goddess», Theoi Project
  4. ^ Det faktiske ordet i linear B er 𐀟𐀩𐁚, pe-re-*82 eller pe-re-swa; det er funnet på tavlen PY Tn 316.
  5. ^ Homer (1899): Odyssey. Clarendon Press. s. 230.
  6. ^ Liddell, H.G. & Scott, R.: A Greek-English Lexicon
  7. ^ Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechische Religion, Volume I, C.F. Beck Verlag, s. 474
  8. ^ Beekes, R. S. P. (2009): Etymological Dictionary of Greek, Brill, s. 1179.
  9. ^ a b c d Smith, «Perse'phone»
  10. ^ Caskey, John (1960): "The Early Helladic Period in Argolis", Hesperia 29 (3), s. 285–303
  11. ^ Cicero: De Natura Deorum 2.26
  12. ^ The Greatest Statue of the High Renaissance from Bernini: The Rape of Persephone
  13. ^ Freedman, Luba (2011): Classical Myths in Italian Renaissance Painting, Cambridge University Press, s. 105
  14. ^ Sourvinou-Inwood, Christiane (1978): «Persephone» i: The Journal of Hellenic Studies 98, s. 101–121.
  15. ^ Empedokles var en gresk førsokratisk filosof og forfatter som var borger av byen Akragas (latin: Agrigentum), en gresk koloni på Sicilia.
  16. ^ Unstable elements
  17. ^ Kingsley, Peter (1995): Ancient Philosophy, Mystery, and Magic: Empedocles and Pythagorean Tradition, Oxford University Press.
  18. ^ Kingsley (1995) identifiserer Nestis som en kulttittel for Persefone.
  19. ^ Orphic Hymn 29.16
  20. ^ Schol. ad. Theocritus 2.12
  21. ^ I Hymn to Melinoe, hvor faren er Zeus Chthonios, enten Zeus i hans ktoniske aspekt, eller Pluto; Radcliffe G. Edmonds III (2011): «Orphic Mythology» i: A Companion to Greek Mythology, Blackwell, s. 100.
  22. ^ a b c d e f g h i j k l m n Rhode (1961): Psyche I, s. 206–210
  23. ^ a b c d e f g Nilsson(1967) Vol I, s. 478–480
  24. ^ Orfiske hymne 29 til Persefone
  25. ^ a b c «Persephone», Theoi Project
  26. ^ a b c d e f g h i j k l m n Nilsson (1967) Vol I, s. 463–466
  27. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas 5.15.4, 5, 6
  28. ^ Homeric Hymn to Demeter, 17
  29. ^ a b «In Greek mythology Nysa is a mythical mountain with unknown location, the birthplace of the god Dionysos.»: Fox, William Sherwood (1916): The Mythology of All Races, v.1, Greek and Roman, red, Louis Herbert Gray, s. 217
  30. ^ a b c d e f Burkert (1985), s. 285–290.
  31. ^ a b c d Burkert (1985), s. 42
  32. ^ Burkert (1985), s. 40–45
  33. ^ «The Isopata Ring», Heraklion Archaeological Museum
  34. ^ Nilsson, Martin (1967), Vol I, s. 453-455
  35. ^ a b Sakellarakis, J. (1987): Herakleion Museum. Illustrated guide to the Museum. Ekdotike Athenon, s. 64 (Gallery VIII case No. 184)
  36. ^ Kerenyi, Karl (1976): Dionysos, archetypal image of indestructible life. Princeton University Press. s. 24
  37. ^ a b Kerenyi, Karl (1967): Eleusis. Archetypal image of mother and daughter. Princeton University Press. s. 31f
  38. ^ Burkert (1985), s. 289
  39. ^ ἕν ἀνδρῶν, ἕν θεῶν γένος, «Ett er menneskets vesen, noe annet er gudenes vesen». Rhode, Erwin (1961), Psyche I, s. 293
  40. ^ Burkert, Walter (1985): Greek Religion, s. 12
  41. ^ Frazer, James George (1890): The Golden Bough, Part IV, Adonis, Attis and Osiris
  42. ^ a b Schachermeyer, F. (1972): Die Minoische Kultur des alten Kreta, W.Kohlhammer Stuttgart, s. 141, 308
  43. ^ Thera and the Aegean World I, 1978, Publ. Thera and the Aegean, ISBN 0-9506133-0-4; s. 669
  44. ^ Rimell, Bruce: 8 - Baetylic Rtiuals And Symbolic Epiphanies, The Minoan Epiphany
  45. ^ En rekke med fire series daimoner på et segl fra Faistos: Nilsson (1967) Vol I, s. 294–297 , Tf 22,3
  46. ^ Nilsson (1967), Vol I , s. 294–297
  47. ^ «Daemon between two lions (Mycenea)». «Man between daemons (Phigalia)»: Nilsson (1967), Vol I, s. 294–297, Tf 20,7 Tf 19,6
  48. ^ Burkert (1985), s. 34-40
  49. ^ Burkert (1985), s. 40
  50. ^ "Hermes and the Anodos of Pherephata": Nilsson (1967) p. 509 taf. 39,1
  51. ^ Seilenos, Theoi Project
  52. ^ Schachermeyer, F. (1967), s. 144
  53. ^ Burkert (1985), s. 24
  54. ^ Charon, «glad» (eller kanskje «strålende»?), antagelig eufemistisk «død». Liddell & Scott (1843, 1985 opptrykk): A Greek-English Lexicon, Oxford: Clarendon Press, oppslag på χαροπός og χάρων, s. 1980–1981; Brill's New Pauly, Leiden and Boston 2003), bind 3, oppslag på «Charon», s. 202–203.
  55. ^ Kerenyi, Karl (1976): Dionysos: archetypal image of indestructible life, s. 89, 90, ISBN 0-691-02915-6
  56. ^ Hesychius, opplisting av ἀδνόν, en kretisk-gresk form for ἁγνόν, «ren»
  57. ^ Kerenyi (1976), s. 24
  58. ^ Burkert (1985), s. 21. Sitat: «To what extent one can and must differentiate between Minoan and Mycenaean religion is a question which has not yet found a conclusive answer.»
  59. ^ a b Dietrich, Bernard Clive (1974): The Origins of the Greek Religion. Walter and Gruyter & Co. ISBN 3-11-003982-6. s. 65–66
  60. ^ Nilsson (1967), s. 274–276, 713
  61. ^ Bowra (1957), s. 44–46
  62. ^ Mylonas, G (1932): Eleusiniaka. I,1 ff
  63. ^ Chadwick, John (1976):The Mycenean World. Cambridge University Press
  64. ^ Nilsson. (1967). Vol I, s. 473–474
  65. ^ a b Wunderlich (1972): The secret of Crete, s. 134. Sitat: «In Greek mythology Achileus becomes immortal by the divine fire. His heel was his only mortal element, because it was not touched by the fire.»
  66. ^ Pausanias: 8.25, 4 -8.42 -8.37, 1ff. : Nilsson (1967) Vol I, s. 479, 480
  67. ^ Robertson, Martin (1959): La peinture Grecque. Edition d'art Albert Skira. Geneve, s. 31, Det nasjonale arkeologiske museum i Athen, no. 665
  68. ^ Nilsson, Martin (1967) Vol I, s. 293. Sitat: «procession of daemons in front of a goddess on a goldring from Tiryns.»
  69. ^ Pausanias 8.37.1,8.38.2; sitat: «Despoine was her surname among the many, just as they surnamed Demeter's daughter by Zeus Kore.»
  70. ^ a b Pausanias 8.37.9. Perseus.tufts.edu.
  71. ^ Wunderlich (1972): The secret of Crete, s. 284
  72. ^ Nilsson (1967), s. 311
  73. ^ Janda (2010), s. 16–44
  74. ^ Ferekydes: Om naturen og gudene fra i et tidlig fragment, FGrH 3, 178, fra tidlig på 400-tallet f.Kr. i en sammenheng om en diksjon av navnet til Dionysos: «Nũsas (acc. pl.), he [Pherecydes] said, was what they called the trees.»
  75. ^ Janda (2010), s. 16–44. Sitat: «The axis mundi of Indo-European mythology is represented both as a world-tree and as a world-mountain»
  76. ^ «Loves of Hermes : Greek mythology», Theoi Project.
  77. ^ a b Hesiod, Theogonien 914.
  78. ^ Homeriske hymne til Demeter, 4–20, 414–434.
  79. ^ Gantz (1996), s. 65.
  80. ^ Gantz (1996), s. 67.
  81. ^ a b Thesmoforia er referert til i Lukians Kurtisanenes dialoger 2.1.
  82. ^ Homeric Hymn to Demeter 470: «Awful mysteries which no one may in any way transgress or pry into or utter, for deep awe of the gods checks the voice. Happy is he among men upon earth who has seen these mysteries; but he who is uninitiate and who has no part in them, never has lot of like good things once he is dead, down in the darkness and gloom.»
  83. ^ Figurene er identifisert ettersom de har inskripsjonene «Persofata, Hermes, Hekate, Demeter»; Richter, Gisela M. A. (oktober 1931): «An Athenian Vase with the Return of Persephone» i: The Metropolitan Museum of Art Bulletin 26.10, s. 245–248
  84. ^ Suidas, oppslagsord Makariai, med engelsk oversettelse hos Suda On Line, Adler number mu 51
  85. ^ The Pinakes of Locri
  86. ^ a b Hansen, William (2005): Classical Mythology: A Guide to the Mythical World of the Greeks and Romans, Oxford University Press, s. 180–182.
  87. ^ a b Ap. Athanassakis (2004), Hesiod. Theogony, Works and Days, Shield, Johns Hopkins University Press, s. 56.
  88. ^ The Anthesteria, Bibliotheca Arcana (1997). «This is the time when Zeus mated with Semele, who is also Persephone, and Dionysos was conceived. It is also the time when Dionysos took Ariadne to be His wife, and so we celebrate the marriage of the Basilinna (religious Queen) and the God».
  89. ^ Nilsson, Martin (1967). Vol I, s. 215–219
  90. ^ a b Nilsson, Martin (1940): The Greek popular religion, The religion of Eleusis, s. 51-54. Sacred-texts.com
  91. ^ Nilsson, Martin (1967) Vol I, s. 473–474
  92. ^ Pausanias, 2.30.2
  93. ^ Nilsson, Vol I, s. 444
  94. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 1.3.
  95. ^ Homer: Odysseen, 10.494
  96. ^ Orphica, 26, 71
  97. ^ Odysseen 10.491, 10.509
  98. ^ Kerényi, Károly (1967): Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter, passim
  99. ^ a b Burkert (1985), s. 240–243
  100. ^ Clinton, Kevin (1993): Greek Sanctuaries: New Approaches, Routledge, s. 113.
  101. ^ a b Potniai: Pelarge daughter of Potnieus is connected with the cult of Demeter in the Cabeirian : Pausanias 9.25,8, Nilsson (1967) Vol I, s. 151, 463
  102. ^ «Kalligeneia», Theoi Project
  103. ^ Pseudo-Apollodorus: Biblioteca IV.2
  104. ^ Clinton, Kevin (1993): Greek Sanctuaries: New Approaches, Routledge, s. 11
  105. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 1. 38. 6
  106. ^ Homeriske hymne 2 til Demeter, 450
  107. ^ Pausanias 1.14,1: Nilsson (1967), Vol I, s. 668–670
  108. ^ Pausanias I 42,6 , Nilsson (1967), Vol I, s. 463
  109. ^ a b Nilsson (1967), Vol I, s. 668–670
  110. ^ Skolia ad. Euripides Phoen. 487
  111. ^ Pausanias 9.25.5
  112. ^ Kabeiroi, Theoi Project
  113. ^ Campbell, Joseph (1978): The Mysteries, Princeton University Press, s. 49
  114. ^ a b Diodorus Siculus (v.4.7). Sitat: «Ved Theben eller (øya) Dilos skjedde festivalen to måneder tidligere, slik at enhver forbindelse med såing av frø var ikke vesentlig.»
  115. ^ For Mantinea, se Brill's New Pauly «Persephone», II D.
  116. ^ Jeffery, L. H. (1976): Archaic Greece: The Greek city states c. 800-500 B.C, Ernest Benn Limited, s. 23 ISBN 0-510-03271-0
  117. ^ Pausanias 8.37.1,8.38.2. Theoi Project
  118. ^ «Reconstruction of interior of Sanctuary of Despoina». Perseus.tufts.edu.
  119. ^ Herodotus VI, 16: Nilsson (1967) ,Vol I, p. 464
  120. ^ Brill's New Pauly, "Persephone", siterer Diodorus Siculus 5.4
  121. ^ Livy: 29.8, 29.18
  122. ^ Santo, Suzanne Banay (2012): Persephone Under the Earth. Red Butterfly Publications. ISBN 0-988-09140-2.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pseudo-Apollodorus (1921): Apollodorus, The Library, with an English Translation by Sir James George Frazer, F.B.A., F.R.S. in 2 Volumes, Cambridge, MA, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd.
  • Bowra, Maurice (1957): The Greek experience. The World Publishing Company, Cleveland and New York.
  • Burkert, Walter (1985): Greek Religion. Harvard University Press . ISBN 0-674-36281-0
  • Farnell, Lewis Richard (1906): The Cults of the Greek States, bind 3 (kapitler om: Demeter and Kore-Persephone; Cult-Monuments of Demeter-Kore; Ideal Types of Demeter-Kore).
  • Gantz, Timothy (1996): Early Greek Myth: A Guide to Literary and Artistic Sources, Johns Hopkins University Press, to bind: ISBN 978-0801853609 (bind 1), ISBN 978-0801853623 (bind 2).
  • Homer: Iliaden.
  • Homer: Odysseen.
  • Janda, Michael (2010), Die Musik nach dem Chaos. Innsbruck
  • Kerenyi Karl (1967), Eleusis: Archetypal image of mother and daughter . Princeton University Press.
  • Kerenyi, Karl (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, Princeton: Bollingen, Google Books
  • Nilsson Martin (1967), Die Geschichte der Griechischen Religion, Vol I, C.F Beck Verlag, Muenchen. Revised ed.
  • Nilsson Martin (1950): Minoan-Mycenaean Religion, and its Survival in Greek Religion, Lund:Gleerup. 2. utg.
  • Pausanias: Pausanias Description of Greece with an English Translation by W.H.S. Jones, Litt.D., and H.A. Ormerod, M.A., in 4 Volumes, Cambridge, MA, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1918.
  • Rohde, Erwin (1961): Psyche. Seelenkult und Unsterblichkeitsglaube der Griechen. Wissenschaftliche Buchgesellshaft. Darmstad. (førsteutgave 1893): tysk tekst tilgjengelig og nedlastbar som PDF.
  • Rohde, Erwin (2000): Psyche: The Cult of Souls and the Belief in Immortality among the Greeks , engelsk oversettelse fra 8. utgave, red. W. B. Hillis (London: Routledge & Kegan Paul, 1925; opptrykk av Routledge, 2000), online
  • Schachermeyr Fritz (1964): Die Minoische Kultur des alten Kreta, W.Kohlhammer Verlag Stuttgart.
  • Smith, William (1873): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London. «Perse'phone»
  • Zuntz, Günther (1971): Persephone: Three Essays on Religion and Thought in Magna Graecia], Oxford University Press

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Persefone – bilder, video eller lyd