Sibylle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sibylle, maleri av Francesco Ubertini, ca. 1525

Sibylle (fra gresk Σίβυλλα, Sibylla) er et ord som, via latin, betyr profetinne eller spåkvinne. Den tidligste seerske i et orakel kjent som sibyller i antikken, «som riktignok er kun kjent fra legender» [1] ga sin spådommer ved bestemte hellige steder under den guddommelige innflytelsen til en guddom, opprinnelig ved Delfi i Hellas og Pessinos i Frygia — en av de ktoniske guddommer. Senere i antikken vandret sibyllene fra sted til sted.

Det var flere sibyller i antikken, og alle av dem ble benyttet på nytt i innenfor den tidlige kristendom i den kristen mytologien for å bebude eller varsle om kristen eksatologi: Sibyllens orakler, skrevet mellom 180 f.Kr. og 300-tallet e.Kr., og inneholder tankegods fra både jødedom, romersk religion og kristendom.

Historie[rediger | rediger kilde]

Homer synes å ha vært enten ikke klar over eller helt uinteressert i sibyllene. Den første kjente greske forfatter som nevner en sibylle er Heraklit på 400-tallet f.Kr.:

«Sibyllen, med vanvittige munn som ytrer ting som ikke kan bli ledd av, uforfalsket og uparfymert, dog når til et tusen år med hennes stemme ved gudens støtte.» [2]

Walter Burkert har observert «Vanvittige kvinner fra hvis lepper guden taler» som bevitnet langt tidligere i Midtøsten, som i oldtidsbyen «Mari i andre millennium og i Assyria i første millennium». [3]

Før de litterære utarbeidelsene til romerske forfattere var sibyller ikke identifisert med et personlig navn, men ved navn som referer til lokaliseringen av deres temenos, helligdom.

I geografen Pausanias' bok Beskrivelser av Hellas er den første sibyllen ved Delfi nevnt («den tidligere» var fra svært gammel tid, og var antatt, i henhold til Pausanias, å ha blitt gitt betegnelsen «sibylle» av libyerne. [4] Den britiske antropologen James Frazer kaller denne teksten for «ufullstendig». Den andre sibylle referert til av Pausanias, og navnet «Herofile», synes å ha vært basert på øya Samos, men hun besøkte også andre helligdommer ved Klaros, Delos og Delfi og sang der, men det synes også at Delfi på samme tid hadde sin egen, faste sibylle. [4]

James Frazer har skrevet i hans oversettelse og kommentar til Pausanias [5] at kun to av de greske sibyllene var historiske: «Herofile» fra Erythrai ved kysten av Lilleasia, som er antatt å ha levd der en gang på 700-tallet f.Kr., [6] og den andre var «Fyto» fra Samos som levde en stund senere. Frazer observerer at grekerne i begynnelsen synes å ha kjent til kun en sibylle, og eksempelvis Herakleides fra Pontos [7] er den første antikke forfatteren som skiller mellom flere sibyller. Han nevner minst tre stykker: den i Frygia, den i Erythrai, og den ved Dardanellene. [8] Sistnevnte sibylle ved det apollonske orakel ved Dardanellene levde på Solons tid, og de romerske De sibyllinske bøkene ved Gergis var tilskrevet den hellespontinske sibylle og bevart ved Apollontempelet ved Gergis. Forskeren David S. Potter har slått fast at «Ved slutten av 400-tallet f.Kr. synes det som om at 'Sibylla' var det navnet som ble gitt til en enkelt inspirert spåkvinne.» [9] Sibylle var hovedsakelig ikke et egennavn, men en betegnelse eller tittel.

Antallet sibyller[rediger | rediger kilde]

Som Heraklit snakker Platon om kun en sibylle, men i tidens løp har antallet økt til ni, med en tiende, den tiburtinske sibylle, en romersk sibylle fra den etruskiske byen Tibur (dagens by Tivoli), lagt til av romerne. I henhold til Lactantius' Divinarum Institutionum Libri (De himmelske institusjoner), skrevet mellom 303 og 311 e.Kr., hvor han siterer fra et nå tapt verk fra 100-tallet f.Kr. av Marcus Terentius Varro, var disse ti sibyller de i den følgende listen. Av disse var de tre mest kjent gjennom hele deres lange karriere de i Delfi, Erythrai, og den kumaeriske sibylle, sistnevnte altså fra Kumae, en gammel gresk bosetning nordvest for Napoli. Ikke alle de følgende sibyller var sikkert identifisert med en orakelhelligdom, og i de vage og skiftende kristne bildet er det også en del overlapping:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Burkert (1985), s. 117
  2. ^ Heraclit, fragment 92.
  3. ^ Burkert (1985), s. 116
  4. ^ a b Se Pausanias, Description of Greece, x.12 redigert med kommentar og oversettelser av James Frazer, 1913. Cf. v.5, s. 288. Se også Pausanias, 10.12.1 hos Perseus Project.
  5. ^ Frazer siterer Maass, Ernst (1879): De Sibyllarum Indicibus, Berlin
  6. ^ Herofile er nevnt av Strabon, og han nevner også en annen som levde langt senere ved samme sted på Aleksander den stores tid, en Athenais (gresk Ἀθηναΐς) og som fortalte Aleksander at han var av guddommelig herkomst.
  7. ^ Heraclides Ponticus: On Oracles.
  8. ^ Frazer, James i oversettelsen og kommentaren på Pausanias: Description of Greece, v.5, p.288, kommentar og noter på Bok X, kapittel 12, line 1, «Herophile surnamed Sibyl»: «Prof. E. Maass (op cit., p.56) holds that two only of the Greek Sibyls were historical, namely Herophile of Erythrae and Phyto of Samos; the former he thinks lived in the eighth century BC, the latter somewhat later...» og videre: «At first, the Greeks seemed to have known only one Sibyl. (Heraclitus, cited by Plutarch, De Pythiae Oraculis 6; Aristophanes, Peace 1095, 1116; Plato, Phaedrus, p. 244b). The first writer who is known to have distinguished several Sibyls is Heraclitus Ponticus in his book On Oracles, in which he appears to have enumerated at least three, namely the Phrygian, the Erythraean, and the Hellespontine.»
  9. ^ Potter, David Stone (1990): Prophecy and history in the crisis of the Roman Empire: a historical commentary on the Thirteenth Sibylline Oracle, kapittel 3, Oxford, s. 106.
  10. ^ «Fragments of the Sibylline Oracles». Sacred-texts.com.
  11. ^ Pausanias' informasjon er vag om sen hebraiske sibylle: «...vokst opp i Palestina ved navn Sabbe, hvis far var Berosos og hennes mor Erymanthe. Noen sier hun var babylonsk, mens andre kaller henne den egyptiske sibylle...» (Pausanias, x.12). Se også Parke, Herbert William (1988): Sibyls and sibylline prophecy in classical antiquity, Taylor & Francis
  12. ^ Pausanias 10.12.3
  13. ^ Bowden, Hugh (2005): Classical Athens and the Delphic Oracle. Divination and Democracy. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-53081-4. Cf. s. 14: «They may learn about the mysterious Delphic Sibyl, a mythical prophetess unrelated to the traditions of the oracle itself.»
  14. ^ Lactantius: Divinae institutiones I.6.8, 14; Augustin: De civitate dei xviii.23.
  15. ^ Pausanias bekrefter at den erythraiske sibylle levde større deler av livet sitt på Samos (Phocis, 12, 5).
  16. ^ Lactantius: Divine Institutions (i.6)
  17. ^ Gnaeus Naevius nevner den kimmeriske sibylle i sine bøker om punerkrigen
  18. ^ Om denne sibylle var den etruskiske fra Tibur eller den gresk kimmeriske fra Kumae er ikke alltid klar. Lactantius: Divine Institutions (I.vi)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Broad, William J. (2006): The Oracle: the Lost Secrets and Hidden Message of Ancient Delphi, Penguin Press.
  • Burkert, Walter, Greek Religion (Harvard University Press, 1985) esp. pp 116–18.
  • Fox, Robin Lane (1973): Alexander the Great. Kapittel 14 gir en redegjørelse av Aleksanders besøk ved oasen i Siwa med bakgrunnsomtale av det greske konseptet sibylle.
  • Hale, John R. et al. (2003): Questioning the Delphic Oracle.
  • Lanciani, Rofolfo (1896): Pagan and Christian Rome, kapittel 1
  • Lactantius: Divine Institutions Bok I, kapittel vi (e-tekst på engelsk)
  • Maass, E. (1879): De Sibyllarum Indicibus, Berlin.
  • Parke, Herbert William (1939): History of the Delphic Oracle.
  • Parke, Herbert William (1988): Sibyls and Sibylline Prophecy.
  • Pausanias: Description of Greece, redigert og oversatt av James Frazer, utgave 1913. Cf. v.5
  • Potter, David Stone (1990): Prophecy and history in the crisis of the Roman Empire: a historical commentary on the Thirteenth Sibylline Oracle. Kapittel 3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Klassiske sibyller