Faust (Goethe)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Titteloppslaget på førsteutgaven av Johann Wolfgang von Goethe Faust - en tragedie del 1 (Faust. Der Tragödie erster Teil) utgitt i 1808.
Djevlepakten. Tysk bokillustrasjon fra 1840.
Tysk frimerke fra 2004.
Faust i studérkammeret. Georg Friedrich Kersting, 1829.
Teaterplakat fra 2007 for en amerikansk oppsetning basert på Goethes Faust og Christopher Marlowes The Tragical History of Doctor Faustus

Faust er en serie skuespill av den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Den endelige versjonen av Faust. Del I utkom i 1808, og Faust. Del II utkom posthumt i 1832. Hovedpersonen doktor Faust ville utforske tilværelsens gåter, og ble dratt mellom Mefistofeles og den uskyldige Gretchen, som han drev til barnemord og fengsel.[1] Verket har blitt beskrevet som «et av de fremste verk som er skrevet om menneskelige ambisjoner, lengselen etter å vite, se og oppleve mer enn det som kan rommes i et kort liv».[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Goethe bygger ganske fritt på sagnet om Johann Faust, som ifølge legenden solgte sin sjel til djevelen mot overnaturlig viten. Den eldste teksten om den legendariske Faust er tyske folkeboken fra 1587. Det kom flere versjoner av legendene fra 1593 til Christlich Meynenden utgave i 1725, en utgave som også Goethe kjente og brukte. Bokens handling «er enkel nok: Doktor Faust er en lærd som overskrider grensene for sin viten og kunnskap ved hjelp av en pakt med djevelen.»[3] I eldste kjente versjonen av fortellingen, den tyske folkeboken om Faust, benyttes folkeminne om denne personen, og han fremstilles som en eventyrlig og karnevalsaktig trollmann med underholdende magiske evner, før han blir hentet av døden eller den onde.[1]

Mens den alminnelige oppfatning er at en pakt med djevelen må føre til undergang og fortapelse, mente Goethe «som bygget hele sitt allsidige livs erfaringer inn i Faustskikkelsen […] at resultatet måtte bli et annet: Faust blir 'frelst', men opprøreren må først gjennom skyld, prøvelse og lutring.»[4]

Goethe arbeidet med dette stoffet gjennom store deler av livet, i alt 60 år, og beskrev det som sin «Hauptgeschäft» - hovedbeskjeftigelse[5] og dette ledet til flere ulike versjoner:

  • Urfaust, i to utgaver fra 1772 og 1775 er en noe kortere og innholdsmessig enklere utgave av de påfølgende. Blir fremdeles framført som et selvstendig verk.
  • Faust. Ein Fragment, 1790.
  • Faust I: Faust. Eine Tragödie, 1808
  • Faust II: Faust. Der Tragödie zweiter Teil, 1832

I Urfaust er Sturm und Drang-tidens frihetspatos og sosialkritikk de bærende elementer.[6]

Verket er lite egnet for oppføring på teateret, særlig ikke annen del, og er sannsynligvis ment som lesedrama.[7]

Selv om verket vanligvis oppfattes som et idedrama, er det også elementer av realisme i det: «Gretchen-tragedien i første del står i direkte dialog med samtidige debatter om avstraffelse av barnemordersker».[8]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Prologen til Faust 1 foregår i himmelen, hvor Gud og Mefisto vedder om «hvorvidt noe kan friste den fromme, men vitebegjærlige legen Faust, Guds favoritt, bort fra det gode»[2]. Faust inngår pakten, og legger ut på en livsreise som fører han gjennom både denne verden og til «ekskursjoner til det demoniske og folkelig-fantastiske i Auerbachs kjeller og i Heksekjøkkenet»[7]. Faust forfører den unge og uskyldige Gretchen, som i fortvilelsen dreper barnet hun føder, og blir dømt til fengsel og dødsstraff. Første del har blitt beskrevet[4] som et verk med to hovedtema: det ene gjelder den lærdes uutslukkelige erkjennelseshunger; det andre er forholdet til Gretchen, hvor livslykken snart blir for trang, og Faust «ofrer Gretchen – åpenbart 'nødvendig' for hans egen utvikling, men samtidig har hennes lidelse og død påført ham en skyld som hviler på ham videre.»[4]

Første del er uten aktinndeling, mens andre del er formet «etter klassisk mønster med fem akter, men med shakespearsk veksling mellom scenene i hver akt»[7]. Fausts reise fører ham til «den store verden»; både Hellas og Tyskland, og både oldtid, middelalder og samtid[5]. Ved keiserhoffet finner han tomhet og et samfunn i oppløsning, og i antikkens Hellas blir han tilsynelatende gift med Helena. Deretter utfolder Faust seg som hærfører og statsmann og nyter et øyeblikk «forutanelsen om den sanne lykke som fritt og dådskraftig menneske»[7].

Stykket slutter med at Mefisto blir snytt for Fausts sjel, og at Faust reddes hjem til Guds nåde. Stykkets sluttreplikk «Das Ewig-Weibliche zieht uns hinan» (Alt evig-kvinnelig løfter oss hjem) «klinger noe underlig i moderne ører […] For der Faust er et komplekst og uutgrunnelig menneske som vakler mellom tro, kunnskapstørst og begjær, fungerer Gretchen-skikkelsen i den omdiskuterte slutten først og fremst symbolsk. Slik Kristus tar på seg de feilbarlige menneskenes skyld, slik frelser også kjærligheten og tilgivelsen, inkarnert i uskyldsren pikeform.»[2] Goethe var selv ingen sterkt troende, men brukte den kristne mytologien som en dramatisk ramme[2]. Bak den uttalte religiøse tematikken «må det erkjennes at det ikke er tale om en egentlig religiøs, men snarere en borgerlig ('ungkapitalistisk') innstilling. Faust er fremstilt som en aktiv, fremsynt samfunnsreformator»[7]. Men Faust er også «et umodent og uansvarlig menneske; han har gitt avkall på alle former for moralsk autoritet»[8] og verket har blitt kritisert «for å være ekstremt individorientert, en høysang til nådeløs selvrealisering, selve vrengebildet på de siste århundrers erobrende vestlige menneske som bare tekst på egen 'vekst'. Men verket er så mangfoldig at et slik tolkning blir ensidig.»[4]

Annen Faust-litteratur[rediger | rediger kilde]

Goethes Faust er det mest kjente av de verkene som benytter seg av Faust-myten. Verket forholder seg forholdsvis fritt til de opprinnelige versjoner av myten, langt friere enn for eksempel Christopher Marlowes Doktor Faustus (1589).

Goethes Faust har inspirert Charles Gounod til å komponere sin opera Faust, hvor librettoen skrevet av Jules Barbier og Michel Carré følger handlingen i Goethes drama.

Thomas Manns roman Doktor Faustus (1947) er også inspirert av Goethe, selv om handlingen hos Mann har en sterkere undergangsstemning.

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Alf Henrikson. Hexikon som lexikon. Stockholm, 1981/1990 ISBN 91-7160-987-3
  2. ^ a b c d Ane Farsethås. Essensielt, litteraturens og filmens klassikere. Cappelen, 2005. ISBN 978-82-24713-3
  3. ^ Sverre Dahl i innledningen til Historien om doktor Johann Faust : den vidt beryktede trollmann og svartekunstner. Oversatt og med innledning av Sverre Dahl. Bokvennen, 1998. På omslaget: Den tyske folkeboken fra 1587. ISBN 82-7488-084-6
  4. ^ a b c d Sverre Dahl. «Goethe» I: Vestens tenkere; bind 2. Aschehoug, 1993. ISBN 82-03-17286-5
  5. ^ a b Per Øhrgaard. Goethe, et essay. Gyldendal, 1999. ISBN 82-05-26511-9. Kapitler «Faust» side 267-330
  6. ^ Johann Wolfgang von Goethe (2012-01-11) I Store norske leksikon.
  7. ^ a b c d e Hans Sørensen. Verdens litteraturhistorie. Bind 6, Følsomhetstiden. Redigert av Edvard Beyer mfl. Cappelen, 1972 ISBN 82-02-02590-7
  8. ^ a b Christian Janss. «Stoff og handling i Goethes Faust, en liten veiledning» I: Over alle tinder, Goethe og Faust. John Ole Askedal og Christian Janss (red.). Vidarforlaget, 2005. ISBN 978-82-7990-028-3.