Arkaisk tidsperiode

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Arkaiske tidsperioden i Hellas (800 f.Kr. – 480 f.Kr.) er perioden oldtidens greske historie som etterfulgte de såkalte mørke århundrene. Denne perioden var preget av en framvekst av de de greske bystatene, polis, foruten også de første antydningene til antikkens filosofi, teater i form av tragedier framført under festivalen Dionysia, og skriftlig poesi (framfor utelukkende muntlig litteratur) som kom med gjeninnføring av et skriftsystem som tidligere hadde gått tapt i de mørke århundrene. Begrepet «arkaisk» dekker også disse kulturelle aspektene.

Innenfor begrepet den arkaiske tid er også sett som en «strukturell revolusjon», i betydningen et brå vekst i befolkningsantallet og materielle goder som skjedde en gang rundt 750 f.Kr., og begynnelsen av en «intellektuell revolusjon» som fikk sitt høydepunkt i den antikke perioden. [1] Slutten på arkaisk tid er konvensjonelt markert ved Xerxes' persiske invasjon av Hellas i 480 f.Kr.

Den store veksten i befolkningsantallet ved begynnelsen av den arkaiske perioden førte med seg en bosetning av nye byer og utvidelse av de tidligere befolkede områdene. Den arkaiske perioden er også karakterisert ved spredning av kolonisering langs kystene av Egeerhavet, Svartehavet og Middelhavet som begynte en gang rundt 800 f.Kr. Årsaken for dette fenomenet er beskrevet av greske skribenter som stenochoria, «mangel på land», men i praksis var det en rekke årsaker, blant annet rivalisering blant politiske grupper, et ønske om eventyr, landsforvisning, bedre skipsteknologi som gjorde det mulig, og søken etter ressurser og handelsmuligheter. [2]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet «arkaisk» beskriver generelt til alt som tilhører eldre tider, særlig oldtiden, [3] og er avledet fra det greske ordet archaikos som betyr primitivt. [4] Begrepet oppsto fra studiet av gresk kunst hvor det hovedsakelig refererte til stiler som beskrev dekorasjon og skulptur, og plasserte denne kunstneriske tiden kronologisk mellom geometrisk kunst og klassisk gresk kunst. Disse stilene er betraktet som arkaisk i betydning at de inneholder ansatsen til klassisk kunst. Geometrisk kunst er således mer «gammeldags» enn arkaisk. Dagens historikere betrakter ofte begrepet «arkaisk» som misvisende [5] da den arkaiske perioden faktisk er vurdert som en av de mest fruktbare og produktive periodene i gresk historie. [6]

De arkaiske grekere[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av den gresk halvøy og Egeerhavet.

Omkring 1200 f.Kr. fikk den mykenske sivilisasjon en brå slutt. De følgende 400 år var «mørke århundrer», mørke for ettertiden, en mellomperiode før den arkaiske tid, ettersom det er lite kunnskap om denne tiden. Skrivekunsten gikk tapt, maktsentrene smuldret opp, små kriger herjet, og folk og stammer var på vandring på den greske halvøya og utover langs øyene i Egeerhavet. Men det var ikke bare forfall. Jern kom i bruk. Skrivekunsten ble gjenoppdaget rundt 800 f.Kr. I denne perioden ble grunnlaget for den greske sivilisasjon lagt.

Grekerne selv visste svært lite om de mørke århundrene, faktisk mindre enn hva vi vet nå. De var åpenbart uvitende om at det var en tid hvor jern var ukjent. I arakisk tid var grekernes interesse og kunnskap om fortiden utelukkende mytologisk orientert. Det betydde kun enkelte, løsrevne hendelser med direkte involvering av overnaturlige vesener som de greske gudene. Ikke før på 400-tallet f.Kr. begynte grekerne utvikle sans for det som vi i dag kaller historie. Men da hadde de ingen skrevne opptegnelser, kun noen dikt og en mengde muntlig overleverte sagn. [7]

Hefaistos gir Akilles' våpen og rustning til Thetis (Iliaden, XVIII, 617). Attisk rødfigurmaleri på kylix, 490–480 f.Kr.

På sitt eget språk kalte grekerne seg aldri for «grekere». Graeci er det romerske navnet på dem. I mykensk tid var de antagelig kjent som akajere og i Homers Iliaden og Odysseen synes det å opptre som et samlenavn på de grekere som beleiret Troja. Det bekreftes også av hettittiske kilder. I løpet av de mørke århundrene erstatter betegnelsen hellenere det gamle begrepet. I dag er Hellas betegnelsen på et land på lik linje med andre land, som Spania eller Norge, men i arkaisk tid eller i antikken eksisterte det ikke noe tilsvarende. Hellas var en abstraksjon slik kristendommen ble det i middelalderen. Grekerne var aldri en samlet enhet, verken geografisk eller politisk. «Hellas» besto av en rekke stater eller bystater. De første av betydning lå langs kysten av Anatolia, i det joniske området, med byer som Miletos, Smyrna og Efesos. Disse lå skjæringspunktet mellom øst og vest, ved enden av karavanevegen fra øst, og handelen ble formidlet videre med greske skip. I selve Hellas var det den sørlige halvøya Peloponnes som ble ledende med Argos i nord og Sparta i sør som de fremste og sterkeste, og med Korint med den beste beliggenheten ved landtangen mellom Peloponnes og det øvrige Hellas. Korint fikk dermed handelen både østover og vestover, og ble et sentrum for sjøfarten.

Det land de bodde i krevde meget av dem. Det var meget fjellrikt. Bare en tiendedel av jord kunne dyrkes. Den fruktbare jorda fantes langs kysten og i det lange løp var disse landområdene for små for å fø på en voksende befolkning. Det er årsaken til at grekerne ble sjøfarende og opprettet kolonier. Hellas lå som en bro mellom Europa og Asia. Den orientalske påvirkningen kan spores på alle områder; handel, kunst, politikk og religion, men grekerne utnyttet erfaringen fra øst ved å omforme den etter eget hode og behov. [8]

Etter hvert som grekerne spredte seg på begge sider av Egeerhavet, på øyene, langs kysten av Svartehavet, og vestover til sørlige Italia og Sicilia og enda lengre var alle grekere seg bevisst at de tilhørte en felles kultur, «vår felles avstamning, felles språk, felles templer og ritualer, være felles seder og skikker», som Herodot uttrykte det. [9] Hvor de var flertall undertrykte de andre folkeslag, og hvor de var i mindretall, som ved det persiske riket, beholdt de betydelig grad av selvstyre og gresk livsform. Gresk språk var oppdelt i dialekter, men enhver greker uansett hvor han kom fra kunne gjøre seg forstått.

Krise og samling av polis[rediger | rediger kilde]

Skål dekorert i enkel geometrisk stil, tidlig arkaisk tid.

I løpet av arkaisk tid begynte det politiske kartet på den greske halvøy og den greske kystlinje å ta form. Det er en tid hvor poesi er bortimot de eneste skriftlige kilder, unntatt for slutten av epoken. Det er hovedsakelig arkeologi som er den primære kilden for kunnskap om perioden, særlig den første delen. De tre århundrene som utgjør den arkaiske epoken er preget av utvikling og differensiering. All generalisering må skje med forbehold. [10]

Bronsealderens mykenske Hellas hadde blitt delt inn kongedømmer, hver av dem med et område og en befolkning spredt i små byer og store eiendommer eid av adelen. Hvert kongedømme ble styrt av en konge som hevdet sin autoritet ved guddommelig rett ved å nedstamme fra en heroisk stamfar og som styrte fra et palass innenfor en festning, eller et akropolis. I løpet de mørke århundrene, forsvant palassene, kongene og eiendommene, og befolkningen minsket, byene ble forlatt eller ble landsbyer i ruiner, og regjeringen utviklet seg til en autoritet som ble holdt av mindre myndighetspersoner i en stammestruktur.

Noe kan forklares med geografi. De arkaiske samfunnene var alltid små med kun noen tusen innbyggere, og uavhengige, om de ikke ble erobret, grunnet at det vekslende landskapet med fjell og små sletter og daler som bidro til å isolere de enkelte bosetningene. Forbindelsen over land var tregt og besværlig. Når det ble reist store offentlige byggverk var det tempelet som ble reist først, deretter bymuren, og ikke palasset. Samfunnet krevde et sentrum hvor de viktigste offisielle og religiøse bygningene var, og hvor borgerne kunne samles når det var nødvendig. Den opprinnelige betydning av agora var samlingsplass lenge før det kom til å bety torg eller markedsplass. Som regel var det også en høyde, akropolis, som fungerte som forsvarsanlegg. [11]

Portrett av Hesiod, ikke samtidig arkaisk gresk, men senere romersk portrett i realistisk stil

På midten av 700-tallet hadde den samfunnsmessige strukturen i Hellas kommet under stort press og polis var på kanten av å falle sammen. Tre adskilte stressfaktorer utviklet seg for hver lag i det arkaiske samfunnet. Ved 750 f.Kr. hadde disse faktorene blitt umulig å forsone grunnet en eksplosiv befolkningsvekst på rundt 4 prosent i året. Disse tre faktorene var på mange vis forbundet med hverandre og tenderte til å forsterke hverandre. [12]

Greske bønders levevis besto av det utkomme de skaffet seg og var hyppig underlagt svikt i avlingen. Hesiod skrev i Verk og Dager på 700- eller tidlig på 600-tallet f.Kr. om de mange omstendigheter som skje for en arkaisk gresk bonde, alt det som førte til at han ble nødt til låne varer fra sine naboer. Svikt i å betale tilbake disse varer kunne føre til at han mistet sin gård, havnet i gjeld, eller ble gjort til slave. Hesiod forteller såpass mye om seg selv at man får et personlig inntrykk av den arkaiske småbonde. Han skriver «om hans daglige slit og strev, hans slaver og dagleiere og okser, hans avsky for adelen og dens overgrep på den ene siden, og for sjøen og dens små handelsfartøyer på den annen, hans omfattende tekniske viten om jordbruk og kjennskap til de mange rituelle handlinger og tabuer som hørte med, og hans evige redsel for ulykker og fattigdom.» [13] Grunnet den raske befolkningsøkningen ble dyrkbar mark, som alltid hadde vært knapphet på, utilstrekkelig for å fø på befolkningen. Årene 750-600 f.Kr. ble i Hellas merket av utstrakte perioder med matmangel og sult, og ved 600 f.Kr. hadde bortimot alle bøndene i og rundt Athen blitt av med sine eiendommer og arbeidet som slaver på dem. Arkeologien er tydelig på dette. I tillegg skrev Aristoteles senere [14] at det var «indre strid mellom adelen og folket i lang tid» ettersom «de fattige, sammen med sine hustruer og barn, var trellbundet til de rike» og «hadde ingen politiske rettigheter». [15]

Aristoi, aristokratiske familier, var stadig i strid og konkurranseforhold med hverandre for å skaffe seg større områder, penger, eller status. De elegante klærne, smykkene, keramikken, og kunstverkene og annet fra den arkaiske perioden var i hovedsak gjort i henhold til smaken for denne delen av det greske samfunn. Aristoi i den arkaiske perioden besto av lukkede samfunn av symposion (gjestebud), festivaler, overdådige måltider, og atletiske leker som hadde lite eller ingenting med de nedre samfunnslag eller bøndene å gjøre. Derimot var adelens status bestemt av hans rikdom. Om han tapte den, tapte han også sitt adelskap. Fremveksten av handel over havet førte til at aristoi risikerte å miste alt ved mislykkede oversjøiske investeringer, eller på den annen side bli enda rikere. Risikoen var således vel verd å ta. [12]

De nederste samfunnslag som adelen styrte over, jordløse bønder og slaver, ble stadig dradd inn i adelens konflikter som soldater, noe som forstyrret deres liv for hver, ny maktkamp mellom adelsfamiliene. De kritiserte aristoi for å forsømme folk flest og for å leve meget ødselt. Da handel oversjøisk ble stadig langt vanligere, var det stadig flere vanlige folk som kom til rikdom og i økende grad begynte å utfordre adelens autoritet, og utøvde således en politisk trussel for de regionale monarkiene. [12]

Første reaksjon: Kolonisering[rediger | rediger kilde]

Utvandringen og koloniseringen av Middelhavet. Grekere i blått, og fønikere, deres fremste konkurrenter, i rødt.

Som en reaksjon til overbefolkning, sult, ressursknapphet, økonomiske problemer, og økende politisk spenning i Hellas mellom 750 og 600 f.Kr. var det mange grekere som forlot fastlandet ved skip for å etablere nye samfunn, kolonier, andre steder. En del dro frivillig for å komme seg unna strid og konflikter, andre ble forvist og sendt i landflyktighet. Enhver ekspedisjon besto av mellom 100 og 200 mennesker, hovedsakelig unge menn, og ble antagelig ledet av en gresk adelsmann som søkte mer makt og rikdom utenfor det greske fastlandet. En borger som forlot Hellas til fordel for en av de nye koloniene ga opp sitt greske borgerskap i bytte med borgerskapet i den nye kolonien.

Mens strømmen av grekere under de mørke århundrer til Anatolia og Lilleasia hadde vært vilkårlig og dristig, mer preget av flukt enn planlegging, var utvandringen i arkaisk tid annerledes. Den var planlagt og organisert. Arkhais' ekspedisjon til Siracusa (Syrakus) i sørlige Sicilia i 734 eller 733 f.Kr. ville ikke ha vært mulig om ikke moderbyen Korint hadde oppnådd en tilstrekkelig størrelse, rikdom og politisk organisering til å skaffe skip, våpen, utstyr, ledere, faglærte og annet som ville være nødvendig ved ankomsten. Samtidig var også Korint drevet til dette prosjektet ved at tvangsmomentet var avgjørende betydning. [16]

Disse koloniene var spredte, og oppsto på fjerne steder som sørlige Italia, Sicilia, Sardinia, Korsika, sørkysten av Frankrike, østkysten av Spania, kysten av Svartehavet, Kypros, og kysten av Anatolia, blant andre. Disse koloniene var ikke provinser av bystatene på fastlandet i Hellas, men helt og holdent uavhengige bystater som riktignok sporet deres arv tilbake til en moderby innenfor Hellas. Forholdet mellom kolonigrekerne og de eksisterende befolkningene i de landene de etablerte seg var blandet. En del kulturer ble møtt med harmoni mens andre ble erobret og gjort til slaver av grekerne. Det kan grovt sett inndeles i to utvandringsbølger: den første var før 750 f.Kr. gikk vestover til kysten av det joniske hav og øyene, til Sicilia og sørlige Italia og videre vestover. Den andre skjedde i tiden etter 650 f.Kr. og gikk østover mot kysten av Trakia, Marmarahavet og Svartehavet. Denne bølgen var dominert av særlig to byer, Megara i greske Attika og Miletos på kysten av Anatolia. [17] En viktig konsekvens av gresk kolonisering var spredningen av gresk kultur, religion, og kunst og kunsthåndverk over hele Middelhavet, inkludert steder som først fikk betydning senere i historien. [12]

Andre reaksjon: Tyranner[rediger | rediger kilde]

Arkaisk gresk relieff; rytter og griff, et fabeldyr.

Den enestående suksessen til opprettelsen av koloniene rundt om i Middelhavet skjedde i harmoni med en samling av de greske poleis til bindekraftige bystater med sosial og politisk orden. Denne prosessen ble hyppig forstyrret mellom 600- og 500-tallet f.Kr. ved tallrike aristokrater. Disse tyrannene, et gresk ord som betydde «urettmessig hersker» eller «den som tok makten med makt», tenderte til å opprette eneveldige styresett eller diktaturer innenfor poleis, samle hærer, og til dels angripe andre bystater for å øke egen innflytelse og makt. Tyrannene var ikke sosiale reformatorer, men mens de styrte ble de nødt til å opprette lover og forsone strid og diskusjoner. En økende gresk mistillit til eneveldige tyranner førte til opprettelsen av alternative systemer av selvstyre, noe som til sist utkrystalliserte seg i athensk demokrati. Tyranner ble sjelden eller aldri direkte fulgt av rene demokratier, isteden kan man si at deres erfaring med tyrannene fremmet en vilje hos grekerne til å utvikle et mer effektivt og rettferdig system av styre. [12]

Noen byer unngikk enhver form for tyranni, den meste kjente er Sparta, men denne var på mange måter et unntak. De hadde antagelig allerede i de mørke århundrene underkastet seg folket i Lakonia og senere Messenia. De var i besittelse av store, fruktbare sletter med et stort antall slaver som arbeidskraft mens de selv skapte seg et autoritært militærpolitisk samfunnssystem uten sidestykke. [18] Tyrannene kan også karakteriseres som den fremste fredsfaktor i arkaisk tid. Ettersom deres lokale posisjon aldri var særlig stabil, fryktet de krig med fremmede land og byer. De unngikk konflikt ved å bygge et tett nettverk av allianser, gjerne befestet med dynastiske giftemål. [19]

Tredje reaksjon: reorganisering og konsolidering av Athen[rediger | rediger kilde]

Akropolis i Athen, først en festning før det ble en helligdom.

Fra begynnelsen av 500-tallet f.Kr. var det mange endringer i de sosiale strukturene og styringen av Hellas som ble formalisert for å administrere de voksende behovene til bystatene. Blant disse endringene var formaliseringen av bestemte aspekter av det athenske demokrati, og etter hvert som Athen selv konsoliderte seg til en formell bystat, vokste de politiske spenningene innenfor det.

Mot slutten av den arkaiske perioden hadde makten til basileus, kongen, som var blitt redusert til aristokratiske samlinger, slik de eldres råd, økt i innflytelse og myndighet. Delingen av makten blant de mektige familiene skje i mange bystater som så oligarkier (fåmannsvelde) bli etablert. Den arkaiske perioden ble også markert av tyranner, eller sterke herskere som tok makten fra aristokratiet og styrte som en sentral, dominerende figur. [20] En ny form for regjering utviklet seg, bystaten som grekerne kalte polis. Kongedømmene ble ikke gjeninnsatt, selv om det i mange tilfeller forble knoppskyting fra kongelige familier. Isteden ble hver av de mest betydelige befolkningssentrene selvstyrte og ble styrt av en republikansk form for regjering. Det gammelgreske begrepet er synoikismos, i betydningen byområde (gruppe av byer innenfor et område) hvor landsbyer ble absorbert og deres stammetilhørighet ble lagt inn under bystatens struktur. Akropoleis ble lokaliseringen av offentlige bygninger, særlig templer. [21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snodgrass, Anthony (1980): Archaic Greece: The Age of Experiment. London, s. 13, 23.
  2. ^ Fox, Robin Lane (2008): Tavelling Heroes in the Epic Age of Homer.
  3. ^ Bokmålsordboka: Arkaisk: «gammeldags, foreldet...»
  4. ^ Watson, Owen (1976): Longman modern English dictionary. Longman. ISBN 978-0-582-55512-9, s. 52
  5. ^ Snodgrass, s. 13.
  6. ^ Grant, Michael (1988): The Rise of the Greeks. New York: Charles Scribner's Sons. s. xii.
  7. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Universitetsforlaget, s. 23-24
  8. ^ Krarup, Per (1962): «Oldtidens historie» i: Vår kulturarv, Forlaget for faglitteratur, MCMLXI, s. 26, 30
  9. ^ Herodot, VIII 144, sitert fra Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, s.18
  10. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Universitetsforlaget, s.30
  11. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, s.30
  12. ^ a b c d e Funke, Peter et al.: Alte Geschichte, ein Studienbuch. Verlag J.B. Metzler, Weimar. s. 106–187.
  13. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, s. 29-30
  14. ^ Aristoteles: Athenernes statsforfatning, II
  15. ^ Sitert fra Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, s. 33
  16. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, s. 34
  17. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, s. 33
  18. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, s. 36
  19. ^ Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, s. 45
  20. ^ Pomeroy, Sarah (2009): A Brief History of Ancient Greece
  21. ^ Snodgrass, s. 28-34.