Ithaka

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ithaka
Ιθάκη
Utsyn over Vathy
Utsyn over Vathy
Geografi
Plassering Joniske øyer
Areal 117,8 km²
Administrasjon
Hellas
Hellas
Demografi
Befolkning 3231 (2011)
Befolkningstetthet 27
Plassering

Ithaka (gresk Ιθάκη, Itháki) er en gresk øy i Det joniske hav, med et flateareal på 120 km² stor og har litt mer enn tre tusen innbyggere ifølge folketelling av 2010. Den er også en adskilt perifer enhet av joniske øyer, og det eneste kommunen av den perifere enheten. Øya ligger utenfor kysten av Kefallinia og til vest og innenfor synsranden av det greske fastlandet. Kommunen Ithaka omfatter en del småøyer. Hovedstaden, Vathy eller Ithaki, har en av verdens største naturlige havner. Dagens moderne Ithaka er anerkjent som Homers Ithaka, stedet hvor Odyssevs var konge, selv om beskrivelsene av Ithaka i Odysseen ikke stemmer helt overens med dagens topografi. Odyssevs lange reise tilbake til hjemlandet og sin hustru var et hovedelement i Odysseen.

Opprinnelsen til navnet[rediger | rediger kilde]

Det faktum at antikkens greske forfattere ofte benyttet seg av eponymiske forklaringer for å gjøre rede på navn via populære og om enn ikke alltid riktige etymologiske forklaringer gjør det mer sannsynlig at Ithakos er avledet fra Ithaca enn i motsatt forhold.

Navnet Ithaka har holdt seg uendret siden oldtiden, men det har blitt notert at i skriftlige dokumenter fra ulike perioder har stedet blitt referert til med ulike navn, eksempelvis som:

  • Val di Compare, Piccola («Liten») Cephallonia, Anticephallonia (fra middelalderen og til begynnelsen av den venetiansk periode)
  • Ithaki nisos (gresk for øy), Thrakoniso, Thakou, Thiakou (bysantinsk tid)
  • Thiaki (før venetiansk tid, også kalt så av sjøfolk og har forblitt benyttet som navn av de innfødte)
  • Teaki (venetiansk tid)
  • Fiaki (osmansk tid)

Historie[rediger | rediger kilde]

Oliventre på Ithaka som hevdes å være minst 1500 år gammel.

Øya har vært bosatt siden 2000-tallet f.Kr. Den kan ha vært hovedstaden for Kefallinia under den mykenske bronsealderperioden, og bystat for kongedømmet styrt av Odyssevs. Romerne okkuperte øya på 100-tallet f.Kr. og ble senere en del av det bysantinske rike. Normannerne hersket over Ithaka på 1200-tallet, og etter et kort osmansk herredømme ble øya og de øvrige joniske øyene underlagt republikken Venezia.

Ithaka ble okkupert av Frankrike under Campo Formio-avtalen. Den ble frigjort av felles russisk-tyrkisk styrke i 1798, før den ble en del av den septinsulære republikk («republikken til de syv øyene»). Den ble på nytt besatt av Frankrike i 1807, men frigjort av Storbritannia i 1809. Under Paris-traktaten av 1815 ble Ithaka en stat innenfor De forente stater av joniske øyer, et protektorat under det britiske imperiet. I 1830 anmodet lokalsamfunnet om å få bli en del av den nyopprettede nasjonen Hellas. Under London-traktaten av 1864 ble Ithaka, sammen med de øvrige joniske øyene, avgitt til Hellas som et vennligsinnet diplomatisk håndslag av vennskap overfor Hellas' nye og anglofile kong Georg I av Hellas. Britene beholdt landets privilegerte bruk av havnen på Korfu.[1]

De første øyboerne[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til de første folkene som bosatte seg på øya, noe som skjedde i løpet av den siste neolittiske tiden (4000–3000 f.Kr.), er ikke klart. Spor av bygninger, murer og veger fra denne tiden har vist at det eksisterte liv og sivilisasjon og det fortsatt så i løpet av tidlig bronsealder (3000–2000 f.Kr.). I årene 2000–1500 f.Kr. utvandret en del av befolkningen til andre deler av øya. Bygninger og murer som har blitt undersøkt fra denne perioden, synes at leveviset var relativt primitivt.

Mykensk tid[rediger | rediger kilde]

Ithaka er den midtre øya. Den større Kefallinia liegger umiddelbart til dens vestlige side. Den lille øya øverst til høyre er den ubebodde Atokos (Satellittfoto fra NASA).

I løpet av mykensk tid (1500–1100 f.Kr.) hadde Ithaka sitt høyeste nivå i sin antikke historie. Hovedsakelig basert på Odysseen og muntlig tradisjoner er det antatt at øya ble hovedstaden i et jonisk kongedømme. Det omfattet også omliggende land og ble omtalt som en av de mektigste statene på denne tiden. Øyboerne ble karakterisert som dyktige sjøfolk og utforskere som gjorde dristige sjøreiser til andre deler av Middelhavet.

De episke diktene til Homer, Iliaden og Odysseen har spredt noe lys på bronsealderens Ithaka. Disse diktene er generelt antatt å ha blitt diktet en gang på 800- eller 700-tallet f.Kr., men kan ha gjort bruk av eldre mytologiske og poetiske tradisjoner; deres beskrivelser av helten Odyssevs og hans kongedømme over Ithaka og de omliggende øyene og fastlandet, har antagelig bevart en deler minner om den politiske geografi, skikker og samfunn på denne tiden.

Etter den mykenske perioden synes det som om øyas innflytelse minsket og den ble isteden underlagt den største av de nærmeste øyene.

Hellenistisk tid[rediger | rediger kilde]

I løpet av klassisk tid (800–180 f.Kr.), fortsatt uavhengig organisert liv på de nordlige og sørlige delene av øya. I sør i området ved Aetos, ble byen Alalcomenae grunnlagt. Fra denne perioden er det funnet mange objekter av betydelig historisk verdi. Blant disse er det mynter med navnet Ithaka preget og bildet av Odyssevs, noe som kan antyde av øya var selvstendig og selvstyrt.

I henhold til de ulike periodene, erobringer og omstendigheter, har øya befolkning endret seg. Selv om det ikke finnes noen fast numerisk informasjon før på tiden under republikken Venezia, er det beregnet at fra den mykenske til den bysantinske tiden var antallet øyboere opp til et par tusen. Disse levde hovedsakelig på den nordlige delen av øya. I middelalderen minsket befolkningen grunnet angrep fra pirater og tyrkere, noe som tvang befolkning til etablere samfunn i fjellene.

Osmansk tid[rediger | rediger kilde]

Ithaka med hovedhavnen, maleri av Edward Dodwell (1821).

I 1470 nådde tyrkiske styrker øya og mange av øyboerne flyktet fra den i frykt for de nye muslimske herskerne. De som ble igjen skjulte seg i fjellene for å unngå pirater som kontrollerte sundet mellom Kefallinia og Ithaka og buktene på øya. I de neste fem årene gjorde både tyrkerne og venetianere diplomatisk krav på øya. Besittelsen ble til sist tatt av det tyrkiske, osmanske rike fra 1484 til 1499. I denne perioden ble venetianere langt sterkere og en betydelig maktfaktor med en organisert flåte. De forfulgte sine interesser på de joniske øyene, og i 1499 brøt det ut krig med osmanerne. Den allierte flåtene til venetianere og spanjolene beleiret Ithaka og de andre øyene. Fra 1500 og framover kontrollerte Venezia øyene. I henhold til en avtale av 1503 skulle Ithaka, Kefallinia og Zakynthos bli kontrollerte av Venezia, men Lefkada ble avgitt til tyrkerne.

Den franske perioden[rediger | rediger kilde]

Noen få år etter den franske revolusjonen havnet de joniske øyene under styret til den første franske republikk (17971798), og Ithaka ble gjort hedershovedstad av Kefallinia, Lefkada og deler av det greske fastlandet som ble gjort til det franske département Ithaque (prefekturet var ved Argostoli på Kefalonia).

Befolkningen ønsket franskmennene velkommen og som tok kontroll over de administrative og lovmessige systemer, men senere førte tung skattlegging til raseri blant øyboerne. I løpet av denne korte historiske perioden kom nye ideer om system og sosial struktur til prege befolkningen. Mot slutten av 1798 ble franskmennene fordrevet av Russland og det osmanske rike i fellesskap (17981807). Korfu ble den nye hovedstaden for de joniske stater og dens styre var demokratisk med et senat bestående av fjorten medlemmer hvor Ithaka hadde en av dem.

Ithakas skipsflåte fikk en vekst da den fikk lov til frakte last opp til havnene i Svartehavet. I 1807, i henhold til en enighet med det osmanske rike, havnet de joniske øyene atter under fransk styre (18071809). Franskmennene forberedte seg på å møte den mektige britiske flåten ved å bygge en festning i Vathy.

Framtredende borgere fra Ithaka deltok i den hemmelige greske motstandsbevegelsen Filiki Etairia som var medvirkende i å begynne den greske revolusjonen og uavhengighetskrigen i 1821 mot den osmanske undertrykkelsen, og greske soldater søkte tilflukt på øya. I tillegg deltok øya i beleiringen av Messologi, og i sjøslagene med osmanske skip i Svartehavet.

Odyssevs' hjem[rediger | rediger kilde]

Odyssevs ved hoffet til Alkinoos, maleri av Francesco Hayez (1813-1815).

Siden antikken har Ithaka blitt identifisert som hjemmet til den mytologiske helten Odyssevs. Det blitt hevdet at Homers beskrivelse ikke stemmer overens med topografien til dagens Ithaka. Tre trekk i Homers beskrivelse er blitt pekt på som problematiske. Først, Ithaka er beskrevet som «lavtliggende» (χθαμαλή), men Ithaka er fjellrikt. For det andre, «lengst ut mot havet, mot solnedgangen» (πανυπερτάτη εἰν ἁλὶ ... πρὸς ζόφον) er vanligvis tolket som at Ithaka må være øya som ligger lengst til vest, men øya Kefalonia ligger lengre vest enn Ithaka. Sist, det er uklart om dagens øy korresponderer med Homers Doulichion og Same.

Den greske geografen Strabon, som skrev på 100-tallet e.Kr., identifiserte Homers Ithaka med dagens Ithaka. Ved å følge tidligere kommentatorer tolket han ordet oversatt over som «lavliggende» til å bety «nært til fastlandet» og frasen oversatt som «lengst ut mot havet, mot solnedgangen» til å bety «fjernest av alle mot nord». Strabon identifiserte Same som dagens Kefalonia, og mente at Homers Doulichion var en av øyene som i dag er kjent som Ekhinades. Ithaka ligger lengre nord enn Kefalonia, Zacynthos og øya som Strabon identifiserte som Doulichion, samsvarende med tolkning at Ithaka som «fjernest av alle mot nord».

Strabons tolkning har ikke vunnet gjennomgående anerkjennelse. I de siste århundrene har forskere argumentert for at Homers Ithaka var ikke dagens Ithaka, men en helt annen øy. Kanskje det beste kjente forslaget er det til Wilhelm Dörpfeld som mente at den nærliggende øya Leukas var Homers Ithaka. [2]

Det har også blitt foreslått at Paliki, den vestlige halvøya av Kefalonia, er Homers Ithaka. Det har blitt argumentert for at på Homers tid var den vestlige halvøya adskilt fra Kefalonia av en kanal og siden blitt lukket av et jordskjelv. [3] Det er imidlertid ingen vitenskapelige publikasjoner tilgjengelig som støtter denne teorien.

Til tross for vanskelighetene med Homers beskrivelse av øya, i klassisk og romersk tid ble øya som i dag er kalt for Ithaka gjennomgående forstått som hjemmet til Odyssevs. Hellenistiske identifikasjoner av homeriske steder, slik som identifikasjonen av Lipari som øya til Aiolos, er vanligvis sett på med tvil, og tilskrevet antikkens turisthandel.

Øya har vært kjent som Ithaka fra tidlig dato, noe mynter og inskripsjoner viser. Mynter har hyppig hatt portrettet til Odyssevs, og en inskripsjon fra 200-tallet f.Kr. referer til en lokal heltehelligdom for Odyssevs og leker kalt for Odysseia. [4] Det arkeologiske stedet «Homers skole» på dagens Ithaka er det eneste sted mellom triangelen Lefkas-Kefalonia-Ithaka hvor Linear B har blitt funnet, i nærheten av kongelige levninger. Dagens forskere har generelt akseptert identifikasjonen av dagens Ithaka med Homers Ithaka, og forklarer uoverensstemmelsene mellom Odyssens beskrivelser og den faktiske topografien som et produkt av mangel på førstehåndskunnskap av øya, eller poetisk frihet.

I 2010 ble det publisert informasjon at arkeologer på Ithaka har avdekket et kongelig palass som det hevdes er hjemmet til Odyssevs. Palassruinene er rundt 2800 år gamle, noe som stemmer med perioden Odyssevs skal ha vært konge på Ithaka. Arkeologene har også funnet rester av helladisk keramikk, og en brønn som skal ha vært 3300 år gammel. «Om oppdagelsen kan knyttes til Odyssevs eller ikke er til en viss grad spennende, men det viktigste er oppdagelsen av et kongelig palass», uttrykte den italienske arkeologen Adriano La Regina til den britiske avisen Telegraph. [5][6]

I dag[rediger | rediger kilde]

Utsyn over nordlige Ithaka.

Øya ble rammet av store ødelegger under jordskjelvet i 1953. På 1970-tallet ble Kalamos adskilt fra provinsen og ble en del av prefekturet Lefkada, og provinsen Ithaka ble en ikkeprovinsiell kommune.

Samfunn og landsbyer[rediger | rediger kilde]

Aetos, Afales, Agios Ioannis, Agia Saranta, Anogi, Exogi, Frikes, Kalivia, Kathara, Kioni, Kolieri, Lachos, Lefki, Marmaka, Perachori, Piso Aetos, Platrithia, Rachi, Stavros, Vathy/Ithaki.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Ionian Islands»" (history), Encyclopaedia Britannica, 1911-utgaven.
  2. ^ Dörpfeld, Wilhelm (1927): Alt-Ithaka
  3. ^ Bittlestone, Robert; Diggle, James; Underhill, John (2005): Odysseus unbound: the search for Homer's Ithaca, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-85357-6
  4. ^ Stubbings, Frank H. (1962): «Ithaca» i: Wace and Stubbings, red.: A Companion to Homer, New York
  5. ^ Squires, Nick (24. august 2010): «Greeks 'discover Odysseus' palace in Ithaca, proving Homer's hero was real'», The Telegraph
  6. ^ Solbu, Erlend Lånke (25. august 2010): «Odyssevs' palass funnet», NRK

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Ithaka – bilder, video eller lyd