Tartaros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tartaros
Tartaros
Ixion straffet på hjulet i Tartaros
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Τάρταρος
Foreldre Khaos og Gaia
Aspekt Underverden, straff
Bosted Underverden i Hades
Tekster Hesiod: Theogonien
Vergils Æneiden
I andre mytologier Tartarus (romersk mytologi)

Tartaros (gresk: Τάρταρος; latin: Tartarus) er i henhold opphavelig gresk kosmologi den avgrunn i den greske underverden, som i henhold gresk mytologi ble benyttet som et underjordisk fangehull med pinsler og kvaler for de onde eller som har fortjent det. Det var en del av underverden i et nivå av Hades som lå nedenfor himmelen (Uranos), Jorden (Gaia) og Havet (Pontos. Det var den delen av underverden hvor det i henhold til Platon i dialogen Gorgias (ca 400 f.Kr.) hvor sjelene ble bedømt etter døden og hvor de onde fikk sin passende straff. [1] Som andre opphavelige enheter som legemliggjorde deler av verden, eksempelvis Jorden og Havet, var Tartaros også en opphavelig kraft eller guddom. [2]

Kosmologisk avgrunn[rediger | rediger kilde]

Som en avgrunnen i Hades ble Tartaros forestilt som en avgrunn, en motsetning til himmelens kuppel, liggende under jorden, og himmelkuppelen og avgrunnen Tartaros utgjorde til sammen hele kosmos i en eggformet eller sfærisk skall.[2]

Hades' hus, domos Aïdao (δομος Αιδαο), og riket til døde,[3] var opprinnelig tenkt som særskilt fra avgrunnen i Tartaros. Hades' rike var lokalisert enten i jordens ekstreme ytterkanter, bortenfor elven Okeanos[4] og hvor solen gikk ned, eller i de hule dype i jordens mave. Tartaros på den annen side lå bortenfor selv Hades' mørke rike, det vil si i de dypeste avkroker på den flate jorden slik himmelen lå over jorden.[1]

Tartaros var beskyttet av en omkranset bronsemur med to porter, voktet av tre hekatoncheirerer, kjemper med hundre armer, og gjennom portene til Tartaros ble man godtatt eller avvist av Nyx, nattens gudinne, som sto fram for dekke jorden med mørke. Også hennes datter Hemera (Dagen) var spredt i nattens tåke. [1]

I Tartaros' avgrunn var Tyfon, et voldsomt og skremmende slangelignende uhyre som forsøkte å erobre himmelen hvor gudene oppholdt seg. Zevs hadde beseiret uhyret og forvist det tilbake til avgrunnen. Fra Tyfon kom orkaner og fryktelig uvær. [1]

Det var et antall innganger til Tartaros i gresk mytologi. En av dem var i Aornom i nordvestlige Hellas.[5]

Mytologisk figur[rediger | rediger kilde]

«Straffen i Tartaros», Hendrik Goltzius, 1588

I gresk mytologi er Tartaros både en guddom og personifiseringen av et sted i underverden. I de antikke orfiske kildene og mysteriekulter var Tartaros også det grenseløse og uinnskrenkete opphavelige enheten fra hvor Lyset og kosmos er født.

I Hesiods Theogonien (ca 700 f.Kr.) er Tartaros den tredje av de opphavelige guddommene, og som fulgte Khaos og Gaia (Jorden) og kom før Eros.[6] For dette stedet forsikret Hesiod at en ambolt av bronse falt ned fra himmelen og ville falle i ni dager før den nådde jorden. Ambolten vil ta ytterligere ni dager å falle fra jorden og til det sted som er Tartaros.[7] I Homers Iliaden (ca 700 f.Kr.) forsikret Zevs at Tartaros er «så langt under Hades som himmelen er over jorden».

Mens Hades' rike var et sted for de døde, hadde Tartaros også et antall beboere. Da Kronos kom til makten som konge eller overgud av titanene, de opphavelige greske guidene, lot han kyklopene fengsles i Tartaros, og han satte uhyret Kampê som deres vokter. En del myter hevder at han også lot hekatoncheirerne fengsle. Zevs drepte Kampê og slapp kyklopene og hekatoncheirerne frie slik at de kunne delta i hans krig mot titanene. Zevs og de olympiske gudene beseiret til sist Kronos og titanene. Mange, men ikke alle, av titanene ble kastet ned i Tartaros.

Epimethevs, Metis, Promethevs og de fleste av de kvinnelige titanene er blant de som ikke ble fordømt og fengslet i Tartaros. Kronos ble fengslet i Tartaros mens Atlas ble dømt til å holde himmelen opp på sine skuldre for å forhindre at himmelen og jorden gjenopptok deres opprinnelige, opphavlige omfavnelse. Andre guder kunne også bli dømt til Tartaros. Apollon er det fremste eksempelet, skjønt Zevs frisatte ham. I Tartaros er hekatoncheirerne de som vokter fangene. Senere da Zevs beseiret Tyfon, avkommet til Tartaros og Gaia,[8] kastet han uhyret inn i «det vide Tartaros».[9]

En myte referert til av Platon (ca 427 f.Kr.) var Rhadamantys, Aiakos og Minos dommere over de døde og bestemte hvem som skulle sendes til Tartaros. Rhadamantys dømte asiatiske sjeler, Aiakos dømte europeiske sjeler, og Minos hadde den avgjørende stemmen og dommer av grekerne.

Platon foreslo også konseptet i teksten Myten om Er at syndere ble kastet i underverden for å bli straffet i henhold til deres synder. Kronos, herskeren over titanene, ble kastet ned i avgrunnen av Tartaros av sitt eget avkom.

Fordømte i Tartaros[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen ble Tartaros benyttet til kun å fengsle fiendene til gudene på Olympos. I senere myter ble Tartaros et sted hvor straffen fulgte forbrytelsen. Eksempler på disse er:

Sisyfos' straff, maleri av Tizian, 1548-1549
  • Sisyfos var en beryktet konge som ble sendt til Tartaros for å drept gjester og reisende til hans festning som brudd på hans gjestemildhet, og for å ha rapportert om en av Zevs seksuelle forbindelser ved å fortelle elveguden Asopos om hvor hans datter Aigina (som hadde blitt tatt av Zevs). Uansett usømmeligheten til Zevs' hyppige affærer, gikk Sisyfos over sine grenser ved å betrakte seg selv som en likestilt med gudene som kunne med rette fortelle om deres feiltrinn. Da Zevs beordret Thanatos om å lenke opp Sisyfos i Tartaros, lurte Sisyfos den andre ved å spørre om hvordan lenkene virket og greide å lenke Thanatos isteden; som et resultat var det ikke mer død. Det fikk Ares til sette Thanatos fri og snu Sisyfos over til ham. En tid senere hadde Sisyfos fått Persefone til å sende ham tilbake til overflaten for å skjenne på sin hustru for at hun ikke hadde begravd ham skikkelig. Sisyfos ble dratt med makt tilbake til Tartaros av Hermes da han nektet å vende tilbake til underverden hvor han hørte hjemme. I Tartaros ble Sisyfos tvunget til rulle en kampestein opp en fjellskråning og da han nær nådde toppen, rullet den fra ham og ned igjen, slik at disse anstrengelsene med å rulle steinen oppover varte evig. Dette representerte straffen til Sisyfos ved å hevde at hans egen dyktighet overgikk Zevs, noe som fikk guden til å binde Sisyfos fast til en evighet av anstrengelser og frustrasjoner.
  • Tantalos ble også evig straffet i Tartaros etter at han kappet opp sin egen sønn Pelops, kokt ham og servert ham som mat da han var invitert til å spise med gudene. Han stjal også ambrosia (en form for nektar, delvis mat, delvis drikke, for de greske gudene, hyppig beskrevet som noe som gir udødelighet og evig ungdom for den som spiser eller drikker det.[10] og fortalte menneskene om dens hemmeligheter. En annen fortelling nevner at han holdt fast på en gyllen hund som var smidd av Hefaistos og stjålet av Tantalos' venn Pandareos. Tantalos beholdt hunden og nektet overfor Pandareos at han hadde den. Tantalos' straff for sine handlinger (i dag et ordtakbegrep for «fristelse uten tilfredsstillelse») var å stå i et vannbasseng under et frukttre med lave greiner. Når han forsøkte å strekke seg etter en frukt, hevet greinene seg slik at frukten havnet utenfor rekkevidde. Straks han bøyde seg ned for å drikke, bikket vannet vekk før han fikk tak i noe.
Danaiderne, maleri av John William Waterhouse, 1906.
Tityos' straff, maleri av José de Ribera, 1632.
  • Ixion var konge av lapitere, et vilt folk og gammel stamme i Thessalia. Ixion kom til å hate sin svigerfar og kom til å dytte ham oppi en seng av kull og tre og således begikk det første drap på en slektning. Fyrster i andre land beordret at Ixion skulle bli nektet noen form for tilgivelse for sin synd. Zevs, derimot, fikk medlidenhet for Ixion og inviterte ham på middag i Olympos, men da Ixion fikk øye på Hera ble han dypt forelsket. Under måltidet drev han på med ting under bordet inntil Zevs ba ham stoppe. Etter å ha gitt Ixion et sted å sove, lagde Zevs en skyklone av Hera som han kalte Nefele for å sette ham på en prøve av hans kjærlighet til Hera. Ixion tok Nefele til sengs, noe som førte til at klonen fødte Kentauros (en mytisk rase av hybrid mellom menneske og hest som ble kalt for kentaurer). Disse parret seg med hopper i Magnesia på fjellet Pilion. Zevs fordrev Ixion fra Olympos og rammet ham med sitt lyn. Han ble deretter straffet med å bli bundet fast til bevinget og flammende hjul som alltid snurret rundt: først i himmelen og deretter i Tartaros. Kun da Orfeus kom ned i underverden for å redde Eurydike stoppet hjulet å snurre på grunn av den musikken som Orfeus spilte. Det flammende hjulet representerte den passende straffen for Ixions brennende begjær.
  • I en del versjoner myrdet danaiderne (døtrene til Danaos) deres ektemenn og ble straffet i Tartaros ved å måtte bære vann i kar for å fylle et bad som skulle vaske bort deres synder, men karene var alltid tomme når de skulle helle det i badet.[11]
  • Tityos, en kjempe som ble drept av Apollon og Artemis etter å ha forsøkt å voldta Leto på Heras ordre, ble straffet ved å bli strukket ut i Tartaros og torturert av to gribber som åt av leveren hans. Denne straffen er meget lik den som titanen Promethevs, som etter at han ble lenket til søyle, kom hver dag en av Zevs' ørner for å spise leveren hans.[12]
  • Salmonevs er også omtalt for å ha blitt fengslet på Tartaros etter å ha utgitt seg som Zevs, noe som fikk den virkelig Zevs til å ramme ham med sin lynstråle.

Romersk mytologi[rediger | rediger kilde]

I romersk mytologi er Tartarus stedet hvor syndere ble sendt. Vergil beskrev i Æneiden stedet som et enormt stor område, omgitt av den flammende elven Pyriphlegethon eller Phlegethon (gresk: Πυριφλεγης, Pyrifleges)[13] og tredoble murer for å forhindre syndere å rømme fra stedet. Det ble voktet av en hydra med femti svarte kjever som satt på en gneldrende port beskyttet av søyler av solid substans like hardt som diamant. På innsiden var et en festning med brede murer og en høy tårn av jern. Tisifone, en av furierne (som grekrne kalte erinnyerne, hevngudinnene), sto på vakt på toppen av tårnet med en pisk. Det var en avgrunn på innsiden som gikk ned jord like langt som distansen var fra landet hvor menneskene bodde og opp til verden hvor gudene bodde. På bunnen av avgrunnen var titanene, tvillingsønnene til Aloevs og som ble straffet lik andre i henhold til greske myter.

Bibelsk pseudepigrafi[rediger | rediger kilde]

Tartaros er kun kjente i den hellenistiske-jødiske litteraturen fra den greske teksten av Enoks bok, en jødisk pseudepigrafi, datert til 400–200 f.Kr. Det hevder at Gud ga erkeengelen Uriel «ansvaret for verdens ende i Tartaros».[14] Tartaros er generelt forstått som stedet hvor 200 falne voktere (engler) er fengslet.[15]

Tartaros opptrer også i seksjoner av de jødiske sibylleorakler.[16][17]

Det nye testamente[rediger | rediger kilde]

I Det nye testamente i Bibelen er opptrer ikke substantivet Tartaros, men tartaroo (ταρταρόω, «kaste til Tartaros»), en forkortet form av det klassiske greske verbet kata-tartaroo («kaste ned til Tartaros»), opptrer i Peters andre brev: «For Gud skånte ikke engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, hvor de holdes i varetekt med mørkets lenker til dommen.»[18] A Greek–English Lexicon har gitt andre kilder for den forkortede form for dette verbet, inkludert Akusilaos fra Argos (400-tallet f.Kr.), Johannes Lydos (300-tallet e.Kr.), og en skoliaAiskhylos' drama Evmenidene, som siterer Pindaros i forbindelsen med hvordan jorden forsøkte å tartaro, «kaste ned», Apollon etter at han beseiret Pyton.[19] I klassiske tekster er den lengre formen kata-tartaroo ofte knyttet til å kaste titanene ned i Tartaros.[20]

Den engelske standardversjon av den engelske Bibelen (ESV) er en av flere engelske versjoner som oppgir og informerer om den greske lesningen av Tartaros som en fotnote.[21]

Den britiske teologen Adam Clarke har tenkt at Peters bruk av språket i tilknytningen til de greske titanene var en indikasjon på at grekerne hadde hørt om en bibelsk avstraffelse av falne engler,[22] og ikke omvendt. En del evangelistiske kristne kommentarer har adskilt Tartaros som et sted for onde engler og Gehenna som et sted for onde mennesker på grunnlag av denne tekstlinjen i Peters andre brev.[23] Andre evangelistister, i erkjennelsen av at en del falne engler er lenket i Tartaros, og andre ikke, og har således forsøkt å skille mellom én type falne engler og andre.[24]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Pit of Tartaros», Theoi Project
  2. ^ a b «Tartaros», Theoi Project
  3. ^ «Realm of Haides 1», Theoi Project
  4. ^ «River Okeanos», Theoi Project
  5. ^ Graves, Robert (1990): The Greek Myths, bind 1, side 112: «... He used the passage which opens at Aornum in Thesprotis and, on his arrival, not only charmed the ferryman Charon...»
  6. ^ Hesiod: Theogonien 116–119.
  7. ^ Hesiod: Theogonien 720–725.
  8. ^ Hesiod: Theogonien 820–822.
  9. ^ Hesiod: Theogonien 868
  10. ^ Griffiths, Alan H. (1996): «Ambrosia», i Hornblower, Simon; Spawforth, Anthony: Oxford Classical Dictionary (3. utg.), Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-521693-8
  11. ^ De danske myndighetenes avdeling for utviklingsbistand til den tredje verden ble endret fra DANAID til DANIDA da man i siste liten oppdaget den ulykkelige konnotasjonen av navnet.
  12. ^ «Aetos Kaukasios», Theoi Project
  13. ^ «Pyriphlegethon», Theoi Project
  14. ^ Enoks bok 20:2
  15. ^ Bautch, Kelley Coblentz (2003): A Study of the Geography of 1 Enoch 17–19: No One Has Seen what I Have Seen, BRILL, s. 134
  16. ^ Sibylleorakler 4:186; jf. Sibylline Oracles, Early Jewish Writings
  17. ^ «Sibyl and Sibylline Oracles», Jewish Virtual Library
  18. ^ Nettbibelen: Peters andre brev 2:4
  19. ^ «A. cast into Tartarus or hell, Acus.8 J., 2 Ep.Pet.2.4, Lyd.Mens.4.158 (Pass.), Sch.T Il.14.296.» Liddell, Henry George & Scott, Robert (1940): A Greek-English Lexicon. Oxford. Clarendon Press.
  20. ^ Apollodoros i Didymus' skolia på Homer; Plutark: Angående elver
  21. ^ For if God did not spare angels when they sinned, but cast them into hell [1] and committed them to chains [2] of gloomy darkness to be kept until the judgment;
    Footnotes [1] 2:4 Greek Tartarus
  22. ^ Clarke Commentary: «The ancient Greeks appear to have received, by tradition, an account of the punishment of the 'fallen angels,' and of bad men after death; and their poets did, in conformity I presume with that account, make Tartarus the place where the giants who rebelled against Jupiter, and the souls of the wicked, were confined. 'Here,' saith Hesiod, Theogon., lin. 720, 1, 'the rebellious Titans were bound in penal chains.'»
  23. ^ Harrison, Paul V.; Picirilli, Robert E. (1992): James, 1, 2 Peter, Jude Randall House Commentaries, s. 267. Sitat: «We do not need to say, then, that Peter was reflecting or approving the Book of Enoch (20:2) when it names Tartarus as a place for wicked angels in distinction from Gehenna as the place for wicked humans.»
  24. ^ Garcia, Vince (2007): The Resurrection Life Study Bible, s. 412. Sitat: «If so, we have a problem: Satan and his angels are not locked up in Tartarus! Satan and his angels were alive and active in the time of Christ, and still are today! Yet Peter specifically (2 Peter 2:4) states that at least one group of angelic beings have literally been cast down to Tartarus and bound in chains until the Last Judgment. So if Satan and his angels are not currently bound in Tartarus—who is? The answer goes back~again~to the angels who interbred with humans. So then— is it impossible that Azazel is somehow another name for Satan? There may be a chance he is, but there is no way of knowing for sure. ...»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hesiod: Theogonien
  • Homer: Odysseen, sang 11, 576 ff.
  • Vergil: Æneiden, VI, 539-627.