Dante Gabriel Rossetti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Selvportrett, 1847, National Portrait Gallery, London.

Dante Gabriel Rossetti (født 12. mai 1828, død 10. april 1882) var en engelsk maler, illustratør, poet, oversetter og en av prerafaelittene.

The Damsel of the Sanct Grael.

Oppvekst og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rossetti var sønn av Gabriele Pasquale Giuseppe Rossetti, en politisk flyktning fra Napoli i Italia. Faren var en forsker på Dante Alighieri og ble professor i italiensk språk på King's College i London i 1831. Rossettis hustru, Frances Polidori, var halv italiensk og søster til Lord Byrons venn og lege, John William Polidori.

Sønnen ble født i London i 1828 som ekteparets andre barn, og han ble opprinnelig døpt Gabriel Charles Dante Rossetti, men han endret senere rekkefølgen på navnet for å markere sitt slektskap med den store italienske poeten Dante Alighieri. Familien og venner kalte ham dog for Gabriel. Han var bror til poeten Christina Rossetti (18301894), kritikeren William Michael Rossetti (18291919), og forfatteren Maria Francesca Rossetti (18271876), og han var grunnlegger av Det pre-rafaelittiske broderskap, en engelsk kunstretning på 1800-tallet, sammen blant andre John Everett Millais og William Holman Hunt.

Portrett av Dante Gabriel Rossetti (1853) av William Holman Hunt.

Som en del av det relativt store antall eksilitalienere i London var ekteparets barn velbevandret i både engelsk og italiensk. Selv om Rossettiene ikke var velstående, kunne professor Rossetti forsørge vel for familien inntil han fikk helseproblemer i løpet av 1840-tallet.

Kunststudier[rediger | rediger kilde]

Allerede tidlig viste Dante Gabriel Rossetti en sterk interesse for litteratur, og som alle sine søsken ønsket han å bli lyriker, men han studerte også for å bli kunstmaler. Han hadde en sterk interesse for italiensk kunst fra middelalderen. Rossetti begynte på King's College School fra 1837 til 1842, da han forlot skolen for å forberede seg for inntak til Royal Academy. I 1846 ble han akseptert, men forlot akademiet etter kun ett år, på grunn av misnøye med undervisningen. Isteden begynte han å studere direkte under Ford Madox Brown (18211893), en engelsk maler av moralske og historiske bilder, og som Rossetti opprettholdt et tett vennskap med hele livet.

I 1848 begynte Dante, sammen William Holman Hunt og John Everett Millais, å kalle seg for Det Pre-Rafaelittiske Broderskap. Gruppen tiltrakk seg andre unge kunstmalere, poeter og kritikere. Ford Madox Brown ble aldri medlem, men var en av dem som støttet og inspirerte gruppen. Dantes bror William Michael Rossetti fungerte som gruppens sekretær og senere som gruppens historiker.

Tilbake til før Rafael[rediger | rediger kilde]

Kong Arthurs grav - Det siste møtet mellom Lancelot og Guinevere.

I kjølvannet til William Holman Hunts maleri «The Eve of St. Agnes» søkte Dante Hunts vennskap. Maleriet illustrerte et dikt av den da fortsatt ukjente John Keats. Rossettis eget dikt «The Blessed Damozel» var en etterligning av Keats og han mente derfor at Hunt delte hans kunstneriske og litterære idealer. Sammen utviklet de filosofien som understøttet Det Pre-Rafaelittiske Broderskap.

Rossettis første betydelige malerier viste noen av de realistiske kvaliteter til den tidlige prerafaelittiske bevegelsen. I 1849 stilte Rossetti ut «The Girlhood of Mary Virgin» og «Ecce Ancilla Domini» (illustrasjon) som begge portretterte jomfru Maria som en blek, engleaktig og følelsesundertrykket pike i tenårene. Hans ufullførte bilde «Found» var hans eneste betydelige samtidsmotiv. Det skal ha forestilt en prostituert som ble dratt opp av gaten av en som gjenkjente sin gamle kjæreste. Men Rossetti foretrakk i økende grad symbolistiske og mytologiske motiver framfor realistiske. Mange av de kvinner som han portretterte hadde det idealiserte uttrykket til Sandro Botticellis «Venus fødsel» (1485). Hans idealiserte billedkunst var også i overensstemmelse med hans senere poesi. Han publiserte også oversettelser av Dante Alighieri og andre italienske forfattere fra middelalderen, og i kunsten søkte han å videreføre de stilistiske karaktertrekkene til de tidlige italienerne.

Rundt 1849 møtte han Elizabeth Eleanor Siddal, også kalt «Lizzie», som var kontorhjelp i en hatteforretning. Hun ble modell for mange av hans malerier og skisser. De ble forlovet i 1851, men ikke gift før i 1860, kanskje på grunn av hennes dårlige helse, hans vanskelige økonomiske situasjon, men kanskje like gjerne hans manglende vilje til å forplikte seg.

Kritisert og tilbaketrukket[rediger | rediger kilde]

Ecce Ancilla Domini!, 1850.

Selv om Rossetti vant støtte fra den innflytelsesrike kritikeren John Ruskin, fikk den økende kritikken av hans malerier ham til å trekke seg fra offentlige utstillinger og vende seg til akvareller, som ble solgt privat.

Motiver fra Dante Alighieris La Vita Nuova, som Rossetti hadde oversatt, og fra Thomas Malorys Morte d'Arthur, inspirerte hans kunst på 1850-tallet. Hans visjoner av arthurianske romanser og formgivning fra middelalderen inspirerte hans nye venner på denne tiden, som William Morris og Edward Burne-Jones, som han traff under et oppdrag for å lage veggmalerier til Oxford Debating Union med arthurianske motiver i 1856 og 1857. Her møtte han også Jane Burden som han ble forelsket i og kanskje innledet et forhold til. Som motiv for prerafaelittenes malerier ble hun selve kroppsliggjøringen av deres ideal på skjønnhet. Rossetti introduserte henne for William Morris, som hun giftet seg med i 1859.

Depresjon og velstand[rediger | rediger kilde]

Denne utviklingen ble utløst av hendelser i hans private liv, i særdeleshet av dødsfallet til hans hustru Elizabeth Siddal, som hadde tatt en overdose av Laudanum,[1] den 10. februar 1862, kort tid etter å ha gitt fødsel til et dødfødt barn.

Etter hustruens død flyttet Rossetti inn i et stort hus i Chelsea ved elven Thames, som han delte med den viktorianske poeten Algernon Swinburne, og tidvis også med sin bror William Michael Rossetti og forfatteren George Meredith. Han fortsatte å male og skrive poesi, og fikk nok kunder og velyndere til å kunne leve relativt velstående.

Rossetti ble likevel tiltagende deprimert, og gravde ned mesteparten av sine upubliserte dikt i hustruens grav i gravlunden i Highgate. Han idealiserte hennes bilde som Dantes Beatrice i et antall malerier som «Beata Beatrix».

Idealiserte kvinner og eksotiske dyr[rediger | rediger kilde]

Persephona, 1873-1877, Tate Gallery, Londen.

Disse maleriene hadde senere en betydelig innflytelse på utviklingen av den europeiske symbolistbevegelsen. I disse verkene ble Rossettis avbildninger av kvinner bortimot ekstremt stilisert. Fanny Cornforth, som kan ses i «The Blue Bower» og «Found», ble ikke bare hans elskerinne, men også hans hushjelp. På grunn av hennes fysiske attributter ble hun aldri hans idealiserte kvinne. Den rollen ble tatt av Elizabeth Siddal, stundom av modeller som Ruth Herbert og Annie Miller; men først og fremst av Jane Burden. Han tenderte til å portrettere sin nye elskerinne Fanny Cornforth som legemliggjørelsen av fysisk erotikk, mens Jane Burden ble glamorisert som den eteriske og oversanselig gudinne.

Rossettis valg av modeller og hans idealisering av dem, bidro til å endre konseptet for kvinnelig skjønnhet i den viktorianske perioden, hun ble en høy og tynn kvinne med lang hals og langt hår, og ikke minst skjør helse.

«Reveries»

I løpet av denne tiden fikk Rossetti en besettelse for eksotiske dyr, i særdeleshet for vombater.[2] Han spurte ofte venner om å møte ham «Wombat's Lair» i Londons zoologiske hage i Regent's Park, der han selv tilbragte mange timer. I september 1869 skulle han skaffe seg selv to vombater som kjæledyr. Disse fikk lov til å sove ved spisebordet og det er sagt at dette inspirerte hasselmusen i Lewis Carrolls bok Alice i Eventyrland.[3]

Erotisk poesi fra graven[rediger | rediger kilde]

I løpet av disse årene ble Rossetti forsøkt overtalt til å grave opp diktene sine fra hustruens grav. Til slutt går han med på det. Charles Howell, «en tvilsom småsvindler som har utpekt seg selv til Rossettis sekretær», skaffet de nødvendige tillatelser til å åpne kisten og redde manuskriptene. Gravingen blir utført i all hemmelighet ved midnatt tidlig i oktober 1869, syv år etter hustruens død. Tilstede er Howell, en advokat, en lege og to gravere. Rossetti selv orket ikke å delta i «denne redselsfulle og makabre gjerning», men ventet nervøs og full av selvbebreidelser i Howells leilighet. Da kistelokket ble skjøvet fra viste det seg, påsto Howell til Rossetti etterpå, at Lizzies bleke skjønnhet var uforminsket og at hennes gyllenrøde hår hadde vokst i graven.[4]

Diktene ble utgitt i 1871. Utgivelsen skapte en kontroversiell strid og poesien ble angrepet for å være en legemliggjørelse av en fysisk form for poesi («fleshly school of poetry»). Poesiens erotikk og sensualitet førte til avsky hos enkelte lesere og kritikere. Et dikt, «Nuptial Sleep», beskrev et par som falt i søvn etter at de har hatt samleie.

Diktet var en del av Rossettis suitte av sonetter i «The House of Life», en kompleks serie av dikt som sporet den fysiske og åndelige utviklingen av et intimt forhold mellom mann og kvinne. Rossetti beskrev sonetteformen som «et øyeblikks øyeblikk», således antydet han at det søkte å ramme inn følelsene i et flyktig øyeblikk og å reflektere over deres møte. The House of Life var en serie av gjensidige og sammenfallende monumenter av øyeblikk – et utviklet hele som ble satt sammen fra en mosaikk av intenst beskrevne fragmenter. Dette var Rossettis mest vektige og betydningsfulle litterære prestasjon.

Ofte skrev Rossetti dikt for sine malerier og bilder, slik som «Astarte Syraica». Som formgiver arbeidet han sammen med William Morris, for å skape glassmalerier og andre dekorative innretninger.

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Beata Beatrix, 1864-1870.

På slutten av 1860-tallet begynte Rossetti å lide av hodepine og svekket syn og begynte å mikse seg smertestillende av whisky og kloroform for å kunne sove. Denne blandingen økte sannsynligvis hans depresjoner og den paranoia som hadde ligget latent i hans natur.

Mot slutten av sitt liv sank Rossetti inn i en morbid tilstand, formørket av hans narkomani og økende mentale svekkelse, muligens forverret av hans reaksjoner på de aggressive angrepene på hans poesi. Han tilbrakte de siste årene av sitt liv tilbaketrukket fra offentlig liv.

Sommeren 1872 fikk han et mentalt sammenbrudd. Han ble fraktet til Skottland for å hvile ut og hvor han forsøkte å begå selvmord, men kom seg etter hvert. Helsen forverret seg inntil han døde av nyresvikt den 9. april 1882. Han ble begravd i Birchington-on-Sea i Kent. Hans grav blir ofte besøkt av beundrere av hans livsverk og blir dekorert av friske blomster.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ opium oppløst i alkohol. Det var en vanlig apotekstilberedning av opium fram til begynnelsen av 1900-tallet.
  2. ^ Vombater er en gruppe kortbeinte, muskuløse pungdyr.
  3. ^ Rossetti's Wombat: A Pre-Raphaelite Obsession in Victorian England
  4. ^ Skepsis: De Dødes Tivoli av Terje Emberland.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Treuherz, Julian, Prettejohn, Liz og Becker, Edwin: Dante Gabriel Rossetti (November 2003)
  • Marsh, Jan: Dante Gabriel Rossetti: Collected Writings (April 2000)
  • McGann, Jerome: Dante Gabriel Rossetti and the Game That Must Be Lost
  • Ash, Russell: Dante Gabriel Rossetti (September 1995)
  • Fredeman, William: The Correspondence of Dante Gabriel Rossetti, Vol. 1, 4 & 5
  • Fredeman, William: Prelude to the Last Decade: Dante Gabriel Rossetti in the Summer of 1872
  • Dinah Roe: The Rossettis in Wonderland. A Victorian Family History, Haus Publishing, London 2011, ISBN 978-1-907822-01-8
  • Apeland, Kaj André. «La Belle Dame sans Merci : sirenemotivet i Dante Gabriel Rossettis kunst og poesi » I: Kunst og kultur, nr 1 (2003)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]