Theokrit fra Syrakus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pompeius' søyle i Alexandria.

Theokrit fra Syrakus (ca. 305 f.Kr. – 250 f.Kr.), gresk Θεόκριτος, Theokritos; latin Theocritus, var den som skapte hyrdediktningen som sjanger og som ble populær på 200-tallet f.Kr. og fikk en ny blomstring under renessansen. Selv kalte han sine dikt for idyller, fra gresk eidyllion, «lite bilde», hvilket den gang hadde betydningen «lite dikt», og ikke et dikt om «idyllisk liv», skjønt i moderne tid har den sist meningen blitt gjeldende.

Hyrdedikteren[rediger | rediger kilde]

Theokrit var en gresktalende dikter som levde i den hellenistisk tiden som strakte seg fra år 323 f.Kr. til rundt 30 f.Kr. Hellenistisk var terminologisk sett allhellensk i motsetningen til den klassiske tidens lokalhellenistiske politiske og språklige ulikheter. Det greske språket hadde endret seg. I klassisk tid dominerte attisk gresk litteraturen, men ble nå provinsiell og vek tilbake for et fellesgresk, koiné, det vil si «det felles», dog med attisk som hovedbestanddel. Det greske demokrati var blitt avløst av monarkiet. Athen var heller ikke lenger den greske verdens sentrum, unntatt på filosofiens område. Isteden var Alexandria blitt det politisk og litterære sentrum. Den nye tiden preget en litteratur i endring; de kortere formene ble foretrukket framfor klassikernes voldsomme epos, drama og lyrikk.[1] Trangen til realismen ble økende og individet vist større psykologisk oppmerksomhet. Felles var en opptatthet av eksperimentering og nye former.

Sicilia.

Theokrit var tilsynelatende en bereist poet innenfor den hellenistiske verden. Han var sannsynligvis født på Siracusa (Syrakus) på 200-tallet f.Kr.[2], studerte poesi på øya Kos i Egeerhavet med poeten og kritikeren Filetas, og deretter dro han til Alexandria i Egypt hvor han ble knyttet til kong Ptolemaios II Filadelfus' hoff. Han synes å ha tilbrakt resten av livet i Alexandria og kanskje igjen på Sicilia, sistnevnte sted hvor han benyttet de landlige omgivelsene på øyas østside og språket der i sine pastorale dikt. Han skrev også om det hektiske, urbane livet i Alexandria.

Pastorale og andre dikt[rediger | rediger kilde]

Theokrit er kjent for sin smådikt, idyller, hvor han skapte en ny litterær sjanger som er kjent som hyrdediktning, eller pastoral diktning, og senere etter den romerske forfatteren Vergil også som bukolisk diktning. Både pastoral (fra latinske pastor) og bukolisk (fra greske bukolos) betyr hyrde. Av de tretti fullstendige diktene som er bevart og tilskrevet Theokrit er neppe alle forfattet av ham. Rundt 10 er om det pastorale livet, virkelig eller idealisert, flere er små epos som var blitt populære i hans samtid, tre er hymner, to er vakre leilighetsdikt, det ene av disse om en spasertur i det grønne, flere er mimer, skarpsindige bilder fra dagliglivet i Alexandria, og tre dikt er spesielt uttrykksfulle for hans egne følelser. Hans 24 epigrammer, som ikke er bevart eller i fragmenter, var tilsynelatende arbeider om kunst.

De fleste diktene er skrevet i dorisk gresk på i et daktylisk heksameter assosiert med den mest prestisjetunge form for gresk poesi, epikken. Denne blandingen av enkelhet og raffinement ville komme til å spille en betydelig rolle i den senere hyrdediktningen. Noen av diktene er episk fortellende, andre rent lyriske, mange er fattet i vekselsang som stundom utvikler seg til en ren dramatisk form.

Ettertiden har lest pastoral diktning som romantisk og da urealistisk, og selv om tendensen er der fra starten også hos Theokrit er hans beskrivelser likevel preget av en ekthet og en tilstedeværelse som ikke virker kunstferdig. Hans hyrder er ekte hyrder, og ikke som i senere diktning poeter forkledd som hyrder. Hyrdenes språk og dialoger er saftig og direkte. Mennesker, dyr og omgivelser er skildret med mange detaljer, til dels også med humor. Dialogen er dramatisk, ofte i form av en duell med ord, dog i gemyttlige former, og som stundom utvikler seg til sangkappestrid, muligens i takt med tidens skikk.

I idyllen Syrakuskvinnene ved Adonisfesten (nr. 15) med sin berømte dialog er åpenbart en mime tilsvarende forbildet Sofron fra Sicilia (400-tallet f.Kr.) i henhold til stil og anlegg, det vil si et kort realistisk lesedrama. Kvinnene blir realistisk beskrevet i sine forberedelser, mens de skjenner på kammerpiken, baktaler sine ektemenn, deres vei til festen gjennom trengselen i gatene med detaljer fra folkelivet:

Guder, hvilken trengsel! Hvordan i alle verden skal vi noensinne komme oss gjennom denne kveilen? De er som maur som ingen kan måle eller telle. Mange gode ting har du gjort, Ptolemaios, siden din far ble en av de Udødelige. Det har aldri en illgjerningsmann som plager den forbipasserende, smyger seg på ham på egyptisk vis... Oh! De triksene som de perfekte kjeltringene pleide å gjøre. De er alle like, elendige narrer, slyngler alle som en! Kjæreste Gorgo, hvordan skal det gå med oss? Her kommer kongens krigshester! Min kjære mann, ikke tramp oss ned. Se, de løfter seg; se, hvilket sinne! Eunoi, du tåpelige pike, vil du komme deg unna min veg? Beistet vil drepe den mannen som leder ham. Hvilken god ting det er for meg at mine uskikkelige unger er trygge hjemme![3]

Tåkete opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Lite er kjent om Theokrit annet enn det som kan bli lest ut av hans egne skrifter, men disse informasjonene må behandles med forsiktighet da noen av diktene, idyllene, som blir tilskrevet ham ikke har den samme autentisitet. Fra en svært tidlig dato ble det satt sammen to samlinger, en som inkluderte et antall tvilsomme dikt og som dannet en korpus av bukolisk eller pastoral diktning, mens den andre samlingen var avgrenset til de verker som ble betraktet som sikkert skrevet av Theokrit selv. Han hadde sannsynligvis oppholdt seg på Sicilia da han refererer til Polyphemus, kyklopen i Odysseen, som sine «landsmann». Han levde sannsynligvis også i det hellenistiske Alexandria for en tid ettersom han skrev om dagliglivet der.

Disse informasjonene er bevart i to epigrammer, det ene som kommer fra Artemidorus, en grammatiker som levde på samme tid som Lucius Cornelius Sulla, den romerske diktatoren. Artemidorus skal ha vært den første redaktør av disse diktene. Han sier: «Bukoliske muser, en gang var dere spredt, men nå en fjøs, en gjord er deres». Det andre epigrammet er anonymt, og går som følgende: «Jeg, Theokrit, som skrev disse sangene, er fra Syrakus, en mann av folket, sønn av Praxagoras og den berømte Philina. Jeg søkte aldri etter en fremmed muse». Den siste linjen kan bety at han aldri skrev noe annet enn pastorale dikt, eller at han kun skrev i dorisk gresk. Påstanden at han var fra Syrakus er bekreftet i andre hentydninger.

Informasjonen om hans foreldre har en ekthet over seg, og er utgått fra en rivaliserende teori basert på en mistolkning av et dikt (nr. 7) som gjorde ham til sønn av en Simichus. En større samling, mulig mer omfattende enn den av Artemidorus, og som inkluderte dikt av tvilsom ekthet, var kjent for forfatteren av leksikonet Suda som sier: «Theokrit skrev såkalte bukoliske dikt i den doriske dialekten, Noen personer tilskrevet ham også det følgende: Døtre av Proetus, Håp, Hymner, Heroinner, Dirges, Lyrikk, Elegier, Jamber, Epigrammer».[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kallimakhos fra Kyrene, hellenismens største dikter, mente at en stor bok var et stort onde, en vederstyggelighet, méga biblíon méga kakón.
  2. ^ Østbye, P. (1922): Teokrit: Utvalgte idyller, Kristiania (Oslo)
  3. ^ Oversatt fra Ancient History Sourcebook: Theocritus: Fifteenth Idyll, c. 250 BCE
  4. ^ Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, 1911

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: