Stumfilm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Stumfilm er film uten lydspor som blir akkompagnert av piano, orgel eller orkester. Stumfilmperioden utgjør de første 20-30 årene av filmhistorien, eller stort sett alle filmer før 1920. I løpet av 1920-årene og 1930-årene ble talefilmen gradvis mer alminnelig. Etter denne tiden har det vært produsert svært få stumfilmer; de nærmeste har vært Jacques Tatis Les Vacances de Monsieur Hulot (1953) og Mel Brooks' Silent Movie (1976).

Innhold

[rediger] Historie

Stumfilmskuespilleren Lon Chaney, Sr.

Årene før lyd ble en del av filmteknikken er kjent som perioden for stumfilm. Teknikken med bevegelige bilder vokste til full modenhet før stumfilm ble erstattet av talefilm, «talkies», som amerikanerne kalte dem, og en del filmentusiaster mener faktisk at den estetiske kvaliteten sank med introduksjonen av lyd i filmen. Noen filmskapere stilte faktisk spørsmål rundt hva i alle dager folk kunne ha nytte av å se pratende mennesker på film for.

Den visuelle kvaliteten i stumfilmer, spesielt de som ble produsert på 1920-tallet, hadde meget høy kvalitet. Det er noe som har vært vanskelig å se på senere visninger via fjernsyn, hvor særdeles dårlige annen- eller tredjegenerasjonskopier ble benyttet fra allerede ødelagte og neglisjerte lagre. Stumfilmene ble også ofte spilt i feil hastighet og med uoriginal musikk som ikke var tilpasset handlingen. Stumfilmens rykte ble derfor ødelagt i det brede lag og ble antatt å være primitiv og knapt severdig etter moderne standarder.

[rediger] Stumfilmens teknikk

[rediger] Tekstplakater

Tekstplakat fra filmen Birth of a Nation, 1915.

Ettersom stumfilm ikke hadde synkronisert lyd for dialoger ble tekstplakater (engelsk intertitle) brukt for fortelle historien, vise nøkkeldialog og noen ganger også kommentere handlingen for publikumet. Forfattere av tekstplakater ble en profesjon innenfor stumfilm og jobbet vanligvis uavhengig av forfatteren som hadde skrevet dreieboken. Tekstplakater ble et grafisk element i seg selv og kunne inneholde illustrasjoner eller abstrakte dekorasjoner som enten kommenterte handlingen eller økte filmens atmosfære.

[rediger] Musikk

Stumfilmen var aldri stum. Visning av stumfilm hadde alltid levende musikk, noe som startet med pianisten ved den første offentlige visningen filmene til brødrene Lumière den 28. desember 1895 i Paris. Helt fra begynnelsen var musikk anerkjent som en vesentlig del av opplevelsen; den økte filmens atmosfære og gav publikum viktige hint om stemningen. Også ved innspillingen av en stumfilm hadde man stundom musikere som spilte av samme årsak. Teater i amerikanske småbyer hadde vanligvis en pianist. Større byer hadde vanligvis en organist eller til og med et helt orkester. Store teaterorgel som den berømte «Mighty Wurlitzer» kunne simulere orkesterlyd alene foruten at man kunne frambringe et stort antall lydeffekter.

Et typisk noteark (Cue Sheet) for en stumfilm, her Metro-Goldwyn-Mayers London etter midnatt (1927), skrevet av Ernst Luz.

I begynnelsen ble filmmusikken mer eller mindre improvisert i begynnelsen av en pianist som satt vendt mot lerretet. Etter hvert som større produksjoner ble vanlig at musikken ble frambrakt fra Photoplay-musikk, et amerikansk begrep for musikk skrevet spesielt for stumfilm og besto av noteark, informasjon om hvordan musikken skulle spilles, hastighet, lengde, men også om lydeffekter og andre meningsbærende faktorer som var viktig for filmen. Med Joseph Carl Breils filmmusikk for D.W. Griffiths banebrytende episke stumfilm En nasjons fødsel (The Birth of a Nation, USA, 1915) ble det bortimot vanlig for filmer å komme til teateret, etter hvert kjent som kino, med spesielt komponert musikk for filmen.

Da stumfilmen var i sin gullalder var stumfilmindustrien den aller største arbeidsgiver for musikere i USA, men da talefilmen kom og hurtig erstattet stumfilmen, noe som skjedde samtidig med Den store depresjonen, innebar det en katastrofe for musikerne.

Stumfilmindustrien i noen land fant også andre måter å frambringe lyd til stumfilmen. Den første filmindustrien i Brasil hadde fitas cantatas hvor operetter ble vist på film og med sangere som sang synkront bak lerretet. I Japan hadde stumfilm ikke bare levende musikk, men også en benshi, forteller som ga kommentarer og stemme til de ulike figurene i filmen. Disse ble et sentralt element i japansk film, foruten også å gi oversettelser av utenlandsk film, oftest amerikansk. Deres popularitet var en av grunnene til at stumfilm fortsatte til langt inn på 1930-tallet i Japan. Den dag i dag blir eksempelvis polske såpeoperaer vist på egyptisk TV med en forteller som med monoton stemme leser alle replikkene over de originale polske.

Kjente stumfilmpianister er for eksempel tyskeren Willi Sommerfeld (født 1904) eller den russiske komponist Dmitrij Sjostakovitsj som i sin ungdom tjente penger som stumfilmpianist. En samtidskomponist som amerikaneren Carl Davis hadde spesialisert seg på å skrive helt ny orkestermusikk for gamle stumfilm-klassikere.

[rediger] Skuespillteknikk

Stillbilde fra stumfilmen En nasjons fødsel

Stumfilmens egenart krevde bruk av kroppsspråk og ansiktsutrykk hos skuespillerne, på samme måte som en skuespiller for en teaterscene må ha en god stemme. I ettertid hvor både tiden, kulturen og filmmediet har endret seg vil dagens publikum ofte oppfatte stumfilmens uttrykk som forvirrende og overdrevet. Stumfilmkomedier er mer populære for dagens publikum enn drama, delvis for at overdrivelser er mer naturlig i komedie enn i drama, men også noen stumfilmer kunne ha mer subtil skuespillerkunst, avhengig av både regissørens og skuespillernes dyktighet. Overspill i stumfilmer var ofte en dårlig vane som skuespillere uten formell utdannelse tok med seg fra scenen, men regissører som forsto det nye kunstmediets krav til intimitet forsøkte å dempe visuelt overspill.

Det var også en stor fordel av stumfilmene som kunne fremvises uten språkproblemer eller behov for oversettelser til folk fra ulike kanter av verden. Særlig i USA var dette fordelaktig på grunn av de mange innvandrere med dårlig språkkunnskaper; faktisk var innvandrere en viktig målgruppe for den tidlige amerikanske filmindustrien.

[rediger] Framvisningshastighet

Fram til 1925 ble stumfilm filmet med langsommere hastighet eller billedfrekvens enn senere lydfilm, vanligvis fra 16 til 25 bilder per sekund avhengig av produksjonsår eller filmselskapet. Da Edison oppfant sin Kinetograph rundt 1891 valgte han en filmhastighet på 46 bilder per sekund. Senere da Lumier-brødren oppfant sitt opptaks og projektsjonustyr valgte de av økonomiske grunner å standardisere hastigheten på 16 bilder per sekund. En standard som mange fulgte frem til lydfilmens inntog.

Øyets treghet gjøre at dersom et lys en blinker raskere en 45-50 ganger per sekund vil dette ikke oppfattes som blinking med som et kontinuerlig stråle. Dette fenomenet gjør at dersom en viser 16 bilder per sekund vil en tydelig se at filmen flikrer eller blinker noe som er ubehagelig å se på. Dette problemet unngikk Lumière-brødrene ved å vise frem hvert bilde tre ganger slik at fremvisningsfrekvens da er 48 bilder per sekund.

Om stumfilm ikke med varsomhet blir vist i deres opprinnelige hastighet vil de virke unaturlig hurtige og hakkete, noe som forsterke følelsen av elde og avstand for dagens publikum. Men en kan og peke på at f.eks slapstick-komedier noen ganger bevist er filmen i lav hastighet. Dette siden det ved normal avspilling vil føre til at handlingen og bevegelsene får den karakteriske stumfilmaktige preget som en kjenner fra f.eks Chaplinfilmer. Dette er en effekt som f.eks den norske humortrioen Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen ofte benyttet i sine Tv-programmer.

Siden mange av stumfilmkameraene ikke var motorisert kunne fotografen i noen tilfeller variere hastigheten innenfor samme film. F.eks kunne en romantisk scene taes opp med raskere sveiving slik at ved fremvisning fikk en en mer drømmeaktig effekt. Eller motsatt ved f.eks en forfølgelsesescene.

Hvilken hastighet en stumfilm skal vises i er et omstridt spørsmål for filmhistorikere og filmentusiaster, spesielt når restaurerte stumfilmer blir gjenutgitt på film eller DVD. F.eks relanserte Giorgio Moroder i 1984 en versjon av den kjente stumfilmen Metropolis (1927). Ved siden av å ta vekk tekstplakatene og heller vise disse som undertekst skapte det opphetede debatter blant filmkjennere at filmen ble fremvist ved 24 bilder per sekund. Til Moroders forsvar kan det noteres at det ikke har vært mulig med sikkerhet å fastslå hva som egentlig er den korekter fremvisningshastigheten for denne filmen.

De fleste stumfilmer synes å ha blitt vist med billedfrekvens på 18 bilder per sekund, og noen faktisk ennda hurtigere enn de 24 bilder per sekund som ble standard for lydfilmen. Dette selv når filmen var innspilt ved 16 bilder per sekund. En av grunnene til dette var at nitratbasert 35 mm film er ekstremt antenbart og ved for lav fremvisningshastighet er det større sjanse for at filmen kan antennes.

[rediger] Tapt stumfilm

Anton Lavinskys (1893-1968) filmplakat for den russiske stumfilmklassikeren Panserkrysseren Potemkin (1926).

Det ble laget tusener av stumfilmer i årene før lydfilmen erstattet dem, men historikerne mener at bortimot 80 og 90 prosent av alle har blitt tapt for alltid. Den store russiske stumfilmstjernen Vera Kholodnaja spilte antageligvis inn mellom 50 og 100 filmer, de fleste kjenner vi ikke titlene til en gang, men bare fem av hennes filmer har overlevd.

Filmer fra den første halvdelen av 1900-tallet ble filmet på det ustabile og meget brennbare nitratbaserte filmruller som krevde meget forsiktig bevaring for å hindre at de gikk i oppløsning over tid. De fleste stumfilmene hadde antatt ingen kommersiell verdi etter at de hadde blitt framvist på kinoene, og ble stort sett enten kassert eller skjødesløst lagret. Over de neste tiårene ble bildene omgjort til støv eller en klebrig gjørme. For filmhistorikere er bevaring og konservering av stumfilm en høyst prioritert oppgave.

[rediger] Hyllester til stumfilmen

Flere filmskapere har gitt sine hyllester til komikere fra stumfilmperioden, som Jacques Tati med sin Les Vacances de Monsieur Hulot (1953), Mel Brooks med Silent Movie (1976) og Eric B. Borgman med hans The Deserter (2004). Regissøren Hou Hsiao-Hsien fra Taiwan har med sitt anerkjente drama Tre tider (2005) en sekvens i filmen som hyller stumfilmen, også med tekstplakater. Stanley Tuccis The Impostors har en åpningsscene som hyller stumfilmens tidlige komikere. Stilen har også et ekko i den tyske filmen Tuvalu fra 1999. Guy Maddin vant en pris for sin hyllest til den sovjetiske stumfilmen for sin kortfilm Verdens hjerte.

[rediger] Noen stumfilmer

[rediger] Stumfilmskuespillere

[rediger] Stumfilmfestivaler

[rediger] Eksterne lenker


Anbefalt artikkel.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Stumfilm»
Personlige verktøy
Opprett en bok