Opplysningsvesenets fond

Opplysningsvesenets fond
Type		Særlovsselskap
Org.nummer		970955569 (Forvaltningsorgan: 982907853)
Stiftet		1821
Hovedkontor		Rådhusgata 1–3, Oslo
Opprinnelse		Benefisert gods
Direktør		Ole-Wilhelm Meyer
Virkeområde		Norge
Ansatte		50 (i 2011)
Eier		Omdiskutert
Nettside		www.ovf.no

Opplysningsvesenets fond (OVF) er et norsk selvstendig rettssubjekt som eier de eiendommer og den finanskapital det består av. Fondet er en av landets største grunneiere og er blant annet eier av mange prestegårder, presteboliger, festetomter og store skogarealer. Opplysningsvesenets fond skal tilgodese kirkelige formål (Den norske kirke) i samsvar med Grunnloven § 106 og lov om Opplysningsvesenets fond. Fondet har mange likhetstrekk med en stiftelse i dette at verdier skal bevares og avkastningen tilgodese spesielt definerte formål.

OVF ble dannet ved lov av 20. august 1821. Fondet er nå regulert i lov av 7. juni 1996 om Opplysningsvesenets fond og Grl. § 106. Fondet forvaltes nå av et statlig forvaltningsorgan med eget styre, og er underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Forvaltningsorganet har ca. 50 ansatte.

Fondets forhistorie

Opprinnelsen til Opplysningsvesenets fond finnes i norsk katolsk middelalder. Den katolske kirke hadde enten gjennom sine bispedømmer, menigheter eller klostersamfunn eiendomsretten til store jordeiendommer. Disse var enten kjøpt inn, gitt som gave eller testamentert til den katolske kirke.

Kirkens eiendommer var i hovedsak tredelt: På den ene side kirkegodset hvor inntektene ble brukt til vedlikehold og drift av kirkene, på den annen bispe- og klostergodset med sitt formål og på den tredje side prestebordsgodset eller det benefiserte gods som sikret prestene underhold.

Gavene kunne være gitt i forbindelse med kirkens karitative institusjoner; man ønsket at den skulle ha økonomisk bæreevne til å ta seg av f.eks. enker, foreldreløse barn med videre. Endel av det som ble gitt av gaver, var gitt med den stipulasjon at avkastningen skulle understøtte de prester som leste sjelemesser for en gitt avdød, og ettersom disse stiftelser ofte gjaldt all fremtid, kunne ikke eiendommene avhendes.

Ved reformasjonen i 1537 overtok den dansk-norske kongen forvaltningen av bispe-, kloster- og kirkegodset. Det er ingen tvil om at den kongelige interesse for å overta dette meget omfattende godset var en viktig drivkraft for reformasjonen.

Dette førte etter hvert til intensivt salg av bl.a. kirker for å skaffe kongen penger i statskassen. Prestebordsgodset var stort sett intakt inntil 1814, da Grunnloven § 106 ble formulert spesielt med henblikk på å sikre den statskirkelige geistlighet utkomme av det benifiserte gods og hindre staten i å beslaglegge avkastning av eiendommer eller kapital. Prestegårdene var på dette tidspunktet adskillig større enn i dag (2006).

Lov om det beneficerede gods ble vedtatt i 1821. Loven sikret at såvel kapitalen som avkastningen av Opplysningsvesenets fond ble holdt adskilt fra statens midler og anvendt til geistlighetens beste. Loven inneholdt bestemmelser om forvaltning av inntektene og hvordan disse skulle føres og settes på egne konti. Loven inneholdt også bestemmelser om bortleie og salg av eiendommer.

Fondets formål og virkeområde

Lov om opplysningsvesenets fond sikrer at avkastningen kommer Den norske kirke til gode etter at fondets utgifter først er dekket. Verken eiendommer eller kapital som tilhører fondet kan gis bort eller forbrukes. Når eiendommer selges skal inntektene av salget overføres til kapitalfondet.

Fondet er også særskilt vernet av Grunnloven § 106, som i sin tid ble vedtatt for å hindre at Kongen brukte opp Kirkens midler. Grunnlovsvernet kom på spissen i Høyesteretts plenumsdom 12. mai 2010, hvor Høyesterett fant en statlig instruks om gavesalg av OVFs festetomter, ugyldig. Instruksen ga festere mulighet til å kjøpe festetomt som var eid av OVF, til en betydelig lavere sum enn det en bortfester kunne kreve etter tomtefesteloven. Førstvoterende uttalte i dommen at Grl. § 106 «må forstås slik at den ikke bare oppstiller et krav om at kjøpesummer og inntekter av det benefiserte gods skal forbeholdes «Geistighedens Bedste og Oplysningens Fremme», men at fondets midler også må forvaltes slik at verdiene sikres og bevares til fordel for disse formål».

Opplysningsvesenets fond er en av Norges største grunneiere. Fondet eier og forvalter 8 000 festetomter, 433 presteboliger og bispeboliger og 850 000 dekar skogsareal hvorav 485 000 er produktiv skog. Videre eier fondet 163 jordbrukseiendommer fordelt på 35 prestegårder eller forpaktningsbruk og 128 jordleiebruk. Fondets finanskapital var ved utgangen av 2007 ca. 1,9 mrd. kroner. Samlede verdier (antatt formue) var i 2010 ca. 7 mrd. kroner.

Flere av grunneiendommer som Opplysningsvesenets fond har grunnbokshjemmel i Nordland, Troms og Finnmark, tilhørte opprinnelig Det nordlandske kirke- og skolefond, en stiftelse som ble opprettet 27. november 1716. Dette fondet likvide verdier ble etterhvert brukt opp, bla. til gjenreisning av kirker og prestegårder i Finnmark etter krigen. Fondet opphørte 31.12.1971 og de gjenværende grunneiendommene ble overført til Opplysningsvesentes fond.

Kirkens Hus i Oslo er den største enkeltinvesteringen i fondets historie. Bygget eies sammen med Den norske kirkes presteforening og huser 13 sentrale kirkelige virksomheter. Det vurderes muligheter for samlokalisering av regionale kirkelige organer i flere byer som har bispesete. Det arbeides aktivt med utvikling av fondets verdier gjennom bl.a. reguleringsplaner, eiendomsutviklingsprosjekter og småkraft.

I Norge har vi en levende statskirke med et høyt aktivitetsnivå som griper inn i mange menneskers liv både i høytid og hverdag. Opplysningsvesenets fond er en viktig støttespiller for Den norske kirke og bidrar gjennom årlige tilskudd til å finansiere det indre liv i denne kirken. Tilskuddet som blir fordelt av Kirkerådet blir bl.a. brukt til diakoni, ungdomsarbeid, samisk kirkeliv, Kirkens bymisjon, søsterkirker, medarbeiderskap og finansiering av ulike prosjekter. Fondet yter også datatjenester for Kirkerådet og bispedømmerådene og det gis lån til kommuner og kirkelige fellesråd til statskirkelige formål. Årlig brukes det ca. 110 mill. kroner til presteboligforvaltning og ulike kirkelige formål.

Fondet forvalter en viktig del av den norske bygningsarv gjennom prestegårder og presteboliger. På fondets eiendommer er det ca. 350 fredede bygninger i form av boliger, driftsbygninger, stabbur, naust og lignende. Vedlikehold og restaurering gjøres i samarbeid med Riksantikvaren, lokale vernemyndigheter, historielag og lignende. Årlig brukes ca. 35 mill. kroner til drift, vedlikehold og restaurering av fondets kulturarv.

Eiendomsretten til fondet

Det er et fortsatt uavklart spørsmål om det i dag er staten eller Kirken som skal betraktes som eier til fondets eiendommer. Så lenge ikke stat og kirke er adskilt, har imidlertid ikke spørsmålet kommet på spissen ennå.

Det kan grovt sett skilles mellom to ulike syn i debatten. Det ene hovedstandpunktet er at OVF må anses som Kirkens eiendom. Dette begrunnes for det første med at verdiene i fondet før reformasjonen og innføringen av statskirken tilhørte kirken. Den statlige overtakelsen blir da betraktet som en annektering eller konfiskasjon av kirkens rettmessige eiendom. Hvis statskirken derfor oppløses, må også disse eiendommene tilbakeføres til Kirken. Til støtte for dette synet er det også vist til at Kirken alltid har hatt en særegen status i staten, og at den hele tiden har bestått som et selvstendig trossamfunn prinsipielt adskilt fra de statlige myndigheter. Formaljuridiske betraktninger om at Kirken ikke er et eget rettssubjekt, har derfor liten vekt. Det er heller ikke riktig at Kirkens eiendommer siden reformasjonen ble sett på som Kongens eiendom.

Det andre hovedsynspunkt er at OVF er statens eiendom. Dette synet er bl.a. hevdet av Justisdepartementets lovavdeling i en uttalelse. Synet er i stor grad utledet av det juridiske faktum at Den norske kirke ikke er et eget rettssubjekt (men en del av Staten), og at det derfor vanskelig kan hevdes at det har noen eiendomsrett. Det vises også til at de kirkelige eiendommer etter reformasjonen ble lagt inn under Kongen, og at dette etter overtagelsen delvis ble betraktet som Kongens eiendom. Det er også vist til at forvaltningen av OVF hele har vært styrt av de verdslige myndighetene, riktignok med særregler og begrensninger. Dette andre hovedsynspunktet må sies å ha blitt svekket etter høyesterettsdommen av 12. mai 2010.

Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond

Opplysningsvesenets fond har ingen ansatte, men drift, utvikling og forvaltning av fondets verdier finner sted i et eget forvaltningsorgan som har 49 ansatte. Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond ble opprettet med eget styre og ledelse fra 1. januar 2001 og er underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet som et statlig forvaltningsorgan. Forvaltningsorganets virksomhet er regulert i vedtekter fastsatt av departementet med hjemmel i lov om Opplysningsvesenets fond.

Siden etableringen av Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond har tyngdepunktet i fondets virksomhet endret seg. Den forretningsmessige delen av virksomheten har økt betydelig i omfang. Forvaltningsorganet har søkt å ivareta muligheter blant annet ved større fokus på eiendomsutvikling, investering i eiendom for utleie til kirkelige formål og utvikling av småkraft på fondets eiendommer. Forvaltningsorganet ledes av et styre og en direktør, og har avdelinger for økonomi, IKT, informasjon/personal/administrasjon, finans, presteboliger, eiendomsutvikling, eiendom/festetomter, næringseiendom, jord/skog og småkraft. Tradisjonelt har det vært en stor andel jurister i organisasjonen. Arkitekter, ingeniører, økonomer og naturvitere utgjør andre yrkesgrupper i forvaltningsorganet.

Se også

Liste over Norges største grunneiere

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted