Kristian Schjelderup

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ingrid Bjerkås og Kristian Schjelderup etter førstnevntes ordinasjon i mars 1961.

Kristian Vilhelm Koren Schjelderup (født 18. januar 1894, død 28. mars 1980) var en norsk teolog, humanist og biskop av Hamar. Han var formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1919.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Kristian Schjelderup var sønn av biskop i Kristiansand stift Kristian Vilhelm Koren Schjelderup d.e. (1853–1913) — se Koren-slekten — og Henriette Nikoline Hassel. Han var bror av psykologen Harald Schjelderup (1895–1974). Han vokste opp i Dypvåg. I 1923 tok han doktorgrad på en avhandling om religionens sannhet.

Schjelderup arbeidet med en psykoanalytisk tilnærmelse til religion, og oversatte også Sigmund Freud til norsk. I 1927 var han med på å stifte Landslaget for frilyndt kristendom. Året etter, i 1928, var han eneste søker på stillingen som sogneprest i Værøy og Røst. Kirkeminister Sigvald Mathias Hasund nektet ham imidlertid ordinasjon til prest «fordi hans stilling til den lutherske religion er slik at han ikke på lovlig måte kan ansettes i et geistlig embete». Dette utløste sterk debatt i samtiden. Mange år senere erklærte Schjelderup selv at dette nok var en riktig vurdering av statsråden, men at det hadde vært sårt og vondt den gang det skjedde.

Schjelderup stiftet i 1931 det frilyndte kristne tidsskriftet Fritt Ord, og var dets redaktør til 1940, da tidsskriftet opphørte.

Schjelderup stiftet sammen med Anders Wyller og Henriette Bie Lorentzen Nansenskolen i 1937, og var skolens leder til den ble stengt av tyskerne i 1941. Han ble i 1942 sendt i fangenskap på Grini, og fikk sitt første kall der. Han ble ordinert til prest i Kristiansand domkirke i 1945. 15. mars 1947 ble han biskop i Hamar bispedømme.

Helvetesdebatten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Helvetesdebatten

25. januar 1953 holdt Ole Hallesby, professor ved Menighetsfakultetet, en radiooverført tale hvor han blant annet sa: «Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.» Riksavisene reagerte, og det gjorde også Schjelderup. I et innlegg i Aftenposten seks dager senere, skrev han blant annet: «Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete. Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium.»

Debatten mellom de to fortsatte ut i februar, mens organisasjoner og enkeltpersoner tok offentlig stilling til spørsmålet utover våren. I juni spurte Schjelderup departementet om han hadde stilt seg utenfor den luthersk-evangeliske bekjennelseskirke. Departementet avgjorde i februar 1954 at han ikke hadde gjort det.

Hallesby og Schjelderup var forøvrig venner, og hadde møttes på Grini.

I 1956 snakket Schjelderup varmt om Albert Schweitzers ukonvensjonelle kristendom, og skapte ny debatt. På et kirkemøte i Oslo i 1957 ble det vedtatt en resolusjon som indirekte klandret Schjelderup for at han fravek Herrens bekjennelse og ikke holdt seg til Herrens ord i spørsmålet om fortapelse. Han fikk også mye støtte, blant annet skrev mange under på et opprop som het «Vekk med isveggen!»

Som tenker var han ikke så lite av en mystiker, og var blant annet svært fascinert av den tyske kvinnen Therese Neumann, som i mange år bar Jesu sårmerker som stigma på sin kropp. Han holdt mange foredrag om dette emnet, og skrev også om henne i sin siste bok.

Senere[rediger | rediger kilde]

I 1961 ordinerte han Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås. Hun ble ordinert i Vang kirke, fordi menighetsrådet på Hamar ikke ville at Hamar domkirke skulle brukes. Schjelderup levde som ungkar mesteparten av sitt voksne liv, men noen år etter at han ble biskop, giftet han seg med en kvinne som hadde vært hans husholderske i mange år. De var begge godt voksne da de giftet seg, og fikk ingen barn.

I januar 1964 ble han tildelt kommandørkorset av St. Olavs Orden.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Religionens sandhet i lys av den relativitetsteoretiske virkelighetsopfatning – (1921)
  • Der mennesker blir guder. Fra mystikernes land i det fjerne Østen – (1923)
  • Hvem Jesus var og hvad kirken har gjort ham til– (1924)
  • Religion og religioner – (1926)
  • Ved døren. Meditasjoner – (1929)
  • Die Askese. Eine religionspsychologische Untersuchung – (1928)
  • Religiøse grunnformer i lys av psykologien – foredrag (1931)
  • Toleransens og fordragelighetens problem – foredrag (1933)
  • På vei mot hedenskapet. Trekk ved den tyske religionskamp – (1935)
  • Nansenskolen – Norsk humanistisk akademi – (1937) (sammen med Anders Wyller)
  • Guds hus i fangeleiren – (1945)
  • Oppgjør med nazismens ideologi – foredrag (1945)
  • Tiden kaller på kirken – (1948)
  • Den grunn hvorpå jeg bygger – (1957)
  • Veien jeg måtte gå – (1963)
  • Lys i mørket – (1965)
  • Under åpen himmel – (1969)
  • Jeg tror, Herre, hjelp min vantro – (1973)

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Henrik Hille 
Luthersk biskop av Hamar
Etterfølger:
 Alexander Johnson