Fortidsminneforeningen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fortidsminneforeningens hovedadministrasjon holder til i «Magistratgården» i Oslo
Interiør fra Lysøen

Fortidsminneforeningen, egentlig Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring er en norsk organisasjon som arbeider for bevaring av fortidsminner og kulturminner, særlig bygninger og bygningsmiljøer. Foreningen ble stiftet 16. desember 1844 etter initiativ av maleren Joachim Frich. J. C. Dahls arbeid var av avgjørende betydning for at foreningen ble stiftet.

Foreningen har rundt 7 000 medlemmer i 21 lokalavdelinger og er medlem av Norges kulturvernforbund. Tidsskriftet Fortidsvern utgis av foreningen og kommer ut med fire nummer hvert år. I tillegg utgir foreningen en årbok.

Foreningen arbeider særlig for

  • praktisk kulturminnevern
  • å styrke kulturminnevernet i offentlig regi
  • å bedre betingelsene for det frivillige kulturminnevernet
  • kunnskapsformidling

En av verdens første organisasjoner for kulturminnevern[rediger | rediger kilde]

Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring ble stiftet i 1844 av norske kunstnere, som på studieturer i bygder og dalfører hadde «oppdaget» den norske kulturarven. De hadde også under sine studier i Tyskland knyttet kontakter til personer og organisasjoner som arbeidet for bevaring av kulturminner. Maleren J.C. Dahl (1788–1857) var den første som slo til lyd for å bevare de gjenværende og rivningstruede stavkirkene, og han forsøkte å vekke internasjonal forståelse for dem gjennom utgivelsen av plansjeverket Denkmale einer sehr ausgebiltdeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens i 1836-37. Han foreslo også å restaurere Håkonshallen og Nidarosdomen. Tiden omkring 1840 var en økonomiske oppgangstid med begynnende industrialisering, som førte til modernisering på mange felter, men også til radikale samfunnsendringer som truet gamle kulturformer. Samtidig oppsto nasjonalromantiske strømninger som ga grobunn for tanken om å ta vare på tradisjonelle kulturytringer. Dahl var ikke fortidsminneforeningens stifter, men ble dens først æresmedlem.[1]

Invitasjonen til å stifte en forening for kulturminnevern ble trykt i Morgenbladet 17. mai 1844, og den ble formelt stiftet under den konstituerende generalforsamling på Universitetet 16. desember samme år. Formålet var «at opspore, undersøge og vedligeholde norske Fortidsmindesmærker, især saadanne som oplyse Folkets Kunstfærdighed og Kunstsans i Foritdne, samt gjøre disse Gjenstande bekjendte for Almenheden ved Afbildninger og Beskrivelser.» Den første «Direktion» (styre) besto av malerne Joachim Frich og Adolph Tidemand, arkitekt Johan Henrik Nebelong, kammerherre Christian Holst og formannen, professor i historie Rudolf Keyser.[2] Kong Oscar I sa seg villig til å være foreningens beskytter.

Antikvar Nicolaysens formannstid[rediger | rediger kilde]

Malere, arkitekter og historikere var drivkreftene i de første årene. Men god fremdrift ble det først da juristen Nicolay Nicolaysen (1817–1911) ble med i direksjonen og ble formann i 1851. Med færre enn 1000 betalende medlemmer var økonomien for svak til å oppnå resultater, og Nicolaysen søkte og fikk tilskudd over statsbudsjettet. Han ble i 1860 ansatt som foreningens antikvar med statlig lønn.

Helt fra starten utga foreningen sine årsberetninger, og snart ble de supplert med praktfulle plansjeverk med oppmålingstegninger av stuer, loft og kirker. Uten et lovbasert statlig kulturminnevern var bevaring en sak for spesielt interesserte privatpersoner. For kirkenes del var lovverket tvert imot en trusel, siden Kirkeloven av 1851 påla kommunene å holde seg med kirker som kunne romme 3/10 av innbyggerne. For å redde fortidsminner fra rivning eller forfall måtte foreningen som siste utvei kjøpe dem og ta ansvaret for restaurering og vedlikehold. Slik ble foreningen en stor eiendomsbesitter, og det er dens fortjeneste at stavkirkene i Urnes, Borgund, Hopperstad, Torpo og mange flere bygder fremdeles eksisterer. Med tiden ble foreningen eier av åtte stavkirker, fire steinkirker og fire klosterruiner fra middelalderen, ruinen av Steinvikholm slott – til sammen nær 40 eiendommer.

Under Nicolaysens formannstid drev foreningen også arkeologiske utgravninger og innsamling av oldsaker til norske museer. Mot slutten av 1800-tallet var arkeologiske museer etablert i fem landsdeler, og da Lov om fredning og bevaring av fortidslevninger ble vedtatt i 1905, overtok staten det fulle ansvar for kulturminner fra før reformasjonen. Men da var Nicolaysens tid som formann over, og en ny generasjon overtok ledelsen. Foreningen konsentrerte seg deretter om vern av bygninger fra nyere tid.

Eiendommer[rediger | rediger kilde]

Foreningen eier og tar vare på mer enn 40 eiendommer rundt om i Norge. De fleste eiendommene er store og viktige steder som villaeiendommer, festninger, fyr, slottsruiner, kirker og stavkirker. Foreningen har også engasjert seg for bevaring av mindre bygninger som gårder, setervoller, bygårder og telefonkiosker.

Noen av foreningens eiendommer.

Tillitsvalgte[rediger | rediger kilde]

Det årlige representantskapet (landsmøtet) i Fortidsminneforeningen velger et hovedstyre, som leder organisasjonen mellom landsmøtene. Pr 2014 er Leif Kahrs Jæger leder i foreningen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Myklebust, Dag: "Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Historien 1844 – 1994" I: Fortidsminneforeningens Årbok 1993, side 25
  2. ^ Christie, Håkon mfl (1993): Til felts mot forfall. Med målebånd og skissebok i Fortidsminneforeningens tjeneste. Oslo: Nasjonalgalleriet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christie, Håkon mfl. Til felts mot forfall. Med målebånd og skissebok i Fortidsminneforeningens tjeneste. Oslo: Nasjonalgalleriet 1993
  • Myklebust, Dag: «Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Historien 1844 – 1994» I: Fortidsminneforeningens Årbok 1993.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]