Jul

Denne artikkelen omhandler høytiden. For mannsnavnet, se Jul (navn).

Julen er den kristne høytiden og festen til minne om Jesu Kristi fødsel. Bildet viser Albrecht Dürers maleri «Jesu fødsel» fra 1503.

Julenissen har blitt det fremste folkereligiøse og ikke-religiøse symbolet på – og personifikasjonen av – vestlig julefeiring. Tegningen er fra 1800-tallet og viser en gammeldags Father Christmas med granbar eller kristtorn i håret, julemat og et barn i armene, ridende på en julebukk i et vinterlandskap.

Jul er i dag en årlig høytid til minne om Jesu fødsel, en av de største høytidene innen kristendommen. Slik var det ikke opprinnelig; jul var et fellesnordisk begrep for den store hedenske festen som ble feiret senere om vinteren. I dag er Norden og England de eneste områdene der det gamle hedenske begrepet for solvervsfesten er bevart. Over store deler av verden er i dag den 25. desember den sentrale datoen i den kristne julefeiringen. I Norge oppfattes imidlertid julaften (kvelden 24. desember) som høydepunktet for julefeiringen.

Julen i Norge varer i 21 dager, den starter 24. desember (julaften) og avsluttes 13. januar (20. dag jul).

Advent

Utdypende artikkel: Advent

Tiden før jul er advent som ble innført på 400-tallet. Første søndag i advent er den søndagen som kommer nærmest 30. november og kan falle mellom 27. november og 3. desember. Første søndag i advent regnes som begynnelsen på kirkeåret.

Historikk

Kristi fødselsfest, julen, varer de fleste steder til 6. januar (trettende dag jul). I Norge, Sverige og Finland har jul tradisjonelt vært regnet til 13. januar (20. dag jul).

Etter kirkemøtet i Nikea i år 325 ble 25. desember fastsatt som Jesu fødselsdag, og feiringen av denne dagen begynte med pavens tilskyndelse i Roma en gang mellom år 350 og 360. Tidligere (fra omkring år 200) var det først og fremst Jesu dåpsdag 6. januar (epifani eller helligtrekongersaften) som ble feiret. I Roma regnet man vintersolverv til 25. desember, men noen storfest var ikke til denne dagen før etter at den kristne festen var blitt etablert der på den dato. Noe etter hadde slutten av den opprinnelige innhøstningsfest Saturnalia strukket seg frem til 24. desember.

I norrøn tid og før Håkon den gode endret på det, var jul en feiring som vanligvis falt 19.–21. januar, midtvinterdagen, altså en god avstand fra vintersolverv. «Den av Snorri uppgivna tidpunkten för den fornnordiska julen vid midvinternatten inföll den 19–21 januari, dvs. just i mitten av perioden för den andra julmånadens fullmåne, vilket gör det sannolikt att det var vid denna fullmåne som den fornnordiska julen firades». Man feiret altså ikke vintersolvervet. Det passer godt med den romerske historikeren Prokopios som rundt år 550 i «Krigenes historie» (Ὑπὲρ τῶν Πολέμων Λόγοι, Hypèr tōn Polémon Lógoi) forteller om fjerne folk i nord som feiret i fem dager før solen ble synlig igjen. Altså ikke når den snudde, men når den kom tilbake. Ganske langt sør for polarsirkelen er man også på den skaninaviske halvøy godt over midten av ut i januar.

Det er ikke funnet noen etymologisk forklaring på hva ordet betyr, men den eldste formen av ordet er ylir som er et flertallsord, eller dualisform i norrønt. Guden Odin hadde tilnavnet Jólnir, og mye tyder på at han var midtpunktet for festlighetene rundt midtvintersfestene. Vi kjenner til blotingen og ofringene til guddommene, og i Norge spesielt til Odin, Tor og Frøy. I Sverige var guden Ull den dominerende. Sigvat skald beskriver sin ferd til Finnskogene og Eidskogtraktene i kvadet Austrfararvisur. Her var det diseblot, det vil si ofringer til fruktbarhetsgudinner. På dette tidspunktet i norrøn tid gikk man etter måneåret, og ordet måne betyr egentlig måler av tid.

Den kristne feiring av Jesu Fødsel overskygget den hedenske jól. Markeringen av Jesu Kristi fødsel den 25. desember har noen synlige men ikke vesentlige likheter med gammel jul; festmat og navnet jul er de klareste likheter. Når Den ortodokse kirke feirer jul den 7. januar, er det ikke fordi de regner at Jesus ble født en annen dato, men fordi de fremdeles bruker den julianske kalenderen som har hatt flere skuddår enn den gregorianske, og derfor ligger 13 dager bak. Når skuddårsdagen i 2100 blir sløyfet, så vil forskjellen øke ytterligere, og den gresk-ortodokse jul vil da falle på 8. januar.

I storparten av Europa har feiringen fått et kristent navn: På engelsk brukes navnet Christmas eller «kristmesse», tysk Weihnachten eller «vienatt», men i Skandinavia har høytiden fått beholde sitt gamle germanske navn jul. Engelsk har bevart Yuletide som en arkaisk form.

Typiske tradisjoner i julefeiringer over hele verden er kirkegang, levende lys, festlig lag, sammenkomster i familien, mektig, tradisjonspreget mat, gi gaver og almisser, symboler som rødt og grønt, nisser, engler, stjerner og julekrybber, og en rekke ulike tradisjoner som varierer fra land til land. I Norge blir julen feiret med julemat, levende lys og musikk; man gir hverandre gaver, de fleste pynter med juletre, og det er vanlig å holde julebord i forkant av julekvelden og juletrefest i romjulen. Kristne tradisjoner som kirkegang og lesning av juleevangeliet på julaften skjer mange steder i Norge, tidvis også av de som ellers ikke praktiserer den kristne tro.

Juletre og julenisse er relativt nye skikker som spredte seg i Norge på slutten av 1800-tallet.

Tidlig kristen tid i Norge og Nord-Europa

Jól eller jólablót, var en opprinnelig norrøn feiring med offer i anledning midtvinterdagen. Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med når den kristne høytiden ble feiret over hele Europa, og søkte å stoppe det hedenske offerritualet, som en del av en politisk prosess i å kristne Norge. Dermed ble den kristne høytiden arvtager til det gamle navnet «jul». Gulatingsloven knyttet den hedenske skikken med å «drikke jul» med regelen som sa at «ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred». Gulatingsloven eldre kristenrett påbød ølbrygging og øldrikking i forbindelse med jul. Signing av ølet var et høydepunkt i feiringen.

Det var en forestilling om at de døde var i bevegelse i den mørkeste tiden på året. De som døde på en normal møte og ble rituelt gravlagt beskyttet gård og slekt. De som døde voldsomt og for tidlig dro ifølge forestillingen rundt i skarer i julen. Forestilingen om slike gjenferder som hjemsøkt de levende er dokumentert fra middelalderen. Disse forestillingen kan ha førkristent opphav.

Skikken med å strø gulvene med halm i julen er kjent fra middelalderen og ble videreført til rundt 1800. En egen type brød til jul er kjent fra kontinentet og fra Norden. En skikk kjent fra flere land var å la maten stå på bordet over natten og dekket til usynlige gjester. Bruk av mye lys som til dels brant hele natten er kjent fra middelalderen. Utdeling av gaver ved nyttår eller åttendedag jul er kjent blant annet fra sagalitteraturen i Norden. I løpet av middelalderen ble gaveutdelingen flyttet til jul. Gavene kunne være gjensidige, til de fattige (ansett som almisser i katolsk tro) eller til underordnete. Gaver spesielt til barn er lite omtalt. Underholdning og opptog (juleleker) er kjent fra middelalderen og 1500-tallet. Julebukk med bruk av masker og opptog er en skikk som trolig ble påvirket av skikker på Balkan. Tradisjoner med å synge utenfor dører er kjent fra Sverige, Danmark, Tyskland og Sveits. I middelalderen var det oppfatning at det skulle være fred i julen til epifaniadagen (6. januar).

Førkristen julefeiring i Norge

Noen få skriftlige kilder gir informasjon om førkristen feiring av jul i blant annet Norge. Julefeiring er nevnt i Haraldskvadet fra rundt år 900 og der nevnes blant annet å "drikke jul" og "Freys lek" (det er ukjent hva Freys lek var).

Julenek og øldrikking kan ha førkristent opphav i Norge. Drikkeofferet var i førkristen tid viet til gudene Odin, Frey, Njord og kanskje Tor. Offeret ble gitt til árs (som var et ønske om et godt år for avling og for fisk) og til friðar (enighet mellom venner). Øldrikking er det eneste som er sikkert kjent om førkristen julefeiring. Snorre beskriver den førkristne julefeiringen og det er usikkert hvilken verdi Snorres har som historiske kilder. Det er mulig at elementer av førkristen julefeiring ble bevart i middelaldersk kristen julefeiring og sammenblandet med elementer av annet opphav.

Etymologi

«Midtvintersblot», veggmaleri av svenske Carl Larsson i Nationalmuseets trappehall i Stockholm.

Ordet jul og varianter/avledninger ble brukt i gotisk, nordisk og anglesaksisk språkområde. Til finsk er ordet lånt to ganger i urnordisk tid: først som juhla i betydningen fest og senere som joulu i betydningen julefest. Lånene viser at det i førkristen tid var en festperiode kalt jol. De eldste skriftlige kilder er gotisk fra 300-tallet fruma jiuleis for november; uttrykket kan ha betydd første jiuleis (underforstått fulgt av andre jiuleis) eller det kan ha betydd måneden før jiuleis (det vil si at desember var jiuleis). Ifølge Beda den ærverdige (rundt år 700) er anglesaksisk giuli desember og januar. En islandsk tekst fra 1200-tallet angir at måneden ýlir går fra 14. november til 12. desember etter den julianske kalender. Det er ikke sikkert fastslått eksakt når om høsten/vinteren den førkristne julefeiringen foregikk. I karelske dialekter var juhla et høstgilde midt i november ved avslutningen av produksjonsåret. Snorre plasserte den førkristne julen til midtvinter (midten av januar). I noen skriftlige kilder har Odin tilnavnet Jólnir som viser at guden var knyttet til jul.

Opphavet til ordet jul er uklart. Det eldste belegget for jul kommer fra et fragment Codex Ambrosianus A av den gotiske kalenderen som ble skrevet en gang på 500- eller 600-tallet. Fragmentet beskriver slutten på oktober og begynnelsen på november. Måneden november er overskrevet med «Naubaimbair: fruma Jiuleis», noe som kan tolkes som «November: første julemåneden», eller «November: Måneden før jul».

Omkring 730 e.Kr. skrev den angelsaksiske munken Beda venerabilis at angelsaksernes kalender har måneden «geola», der januar var den sene julemåneden (se æftera geola) og desember den tidlige julemåneden (se ærra geola). Beda nevnte også «giuli» som omfattet både desember og januar. Den 25. desember er første dagen i hedningenes nye år og angelsakserne feiret hele natten til «modergudinnenes ære».

Gjennom å sammenligne ulike språk har filologene rekonstruert at det urgermanske ordet var *jehwla eller *jxwla (x uttales her som i tysk «ach»). Ordet ble tidlig lånt inn i finsk hvor uttalene i sammenligning med de germanske språkene ble endret lite i de siste 2 000 årene, juhla betyr på finsk «høytid». Senere har finnene lånt ordet en gang til, joulu med betydningen «jul». Norrøne og i dagens islandske jól, som dansk, svensk og norsk jul som ble feiret i måneden ýlir; og angelsaksiske yule, er antatt å være avledet fra det nevnte urgermanske begrepet.

Den etymologiske stamtavlen til ordet har forblitt usikker, skjønt det har vært fremmet tallrike spekulative forsøk på å finne indoeuropeiske slektskap utenfor den germanske språkgruppe. En populær oppfatning er at det kommer fra ordet «hjul», fra det antatte indoeuropeiske opphavsordet *qwelo- (gå rundt), i tolkningen av at året vender. De fleste språkforskere mener det ikke er sammenheng med hjul og en myte som har oppstått i to uavhengige ords ytre likhet med hverandre.

Kristendommen

Etter at kristendommen ble innført benyttet germanerne samme begrepet for feiringen av Jesu fødsel som man tidligere hadde anvendt på den hedenske feiringen, slik man også gjorde med navnene på ukedagene. På 1000-tallets England og 1100-tallets Tyskland begynte man dog å kalle den kristne feiringen for «Cristes Mæsse» (Kristi messe), respektive «wîhe nah», Weihnachten eller «vienatt»; og på engelsk «christmas». I England beholdt man dog begrepet «Yule-tide» (juletid), men mer som tilleggsord. Yule kommer fra angelsaksiske ġeól eller ġeóhol og ġeóla eller ġeóli, hvor det førstnevnte indikerer «(12-dagers festen til) jul», senere «Christmastide»; og sistnevnte indikerer «(måneden til) jul», hvorved ǽrra ġeóla viser til perioden for julefesten (desember) og æftera ġeóla viser til perioden etter jul (januar).

Geografiske særtrekk

I Norge

Ordet «jul»

Selve navnet jul stammer fra norr. uttrykket jól og feiringen ble kalt jólablót, fra den opprinnelige norrøn offerfeiringen av midtvinterdagen i Norden, som var lagt til 12. januar. Det er imidlertid noe uklart hvorfor julen ble feiret. Det har vært hevdet at julen egentlig var en todelt fest: først til ære for døde forfedre, så en nyttårsfest og start på det nye året. Noen hevder at det var til ære for Sola, slik at den skulle komme tilbake, mens andre hevder at det var til ære for fruktbarhetsguden Frøy.

Innføring av kristen jul

Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med når den kristne høytiden ble feiret over hele Europa, og søkte å stoppe det hedenske offerritualet som en del av en politisk prosess med å kristne Norge. Derfor ble den kristne høytiden arvtager av det gamle navnet «jul»; dette skjedde i større grad i Norden hvor uttrykk som kristmesse og den hellige natt og lignende er langt sjeldnere enn i land som England og Tyskland – skjønt i nazitiden ble det satt i gang kampanjer for å tale om «jul», men da tvert i mot for å fortrenge det kristne.

Fra norrøne saga fremgår at julen var den viktigste kristne høytiden etter påsken. Lovene fra den viste at juledagen var den viktigste helligdagen. Julen besto ellers av adventstiden og tiden etter juledagen. På juledagen skulle kirkene avholde tre messer på rad (kristmesse) og disse tre gudstjenestene skulle gjenspeile «de tre tidsaldre»: Midnattsmessen var tiden «før loven», den andre messen skulle «synges» da natt møtte dag (og representerte tiden under loven) og dagmessen betegnet nådens tid da «Herrens fødsel drev vantroens tåke bort fra de troendes hjerter og viste de rettferdige de evige lys». Betegnelsen «kristmesse» ble (uten hell) forsøkt overført til hele festperioden. I middelalderen ble det innført hviledager for å markere høytiden. Magnus Lagabøtes bylov bestemte at julefreden skulle vare i tre uker fra 21. desember. Bøter for fiendskap i ord eller gjerning ble fordoblet under julefreden. Rettssaker tok pause i juletiden. Rytmen i samfunnet ble styrt av den kristne julen samtidig som denne ble tilpasset eksisterende tradisjoner for midtvinterfest.

Forberedelser

Førjulstiden er tiden for pynting til jul

Førjulstid er tiden før jul da juleforberedelsene gjøres, som innkjøp av julegaver, pynting, kakebakst og matlaging. Det finnes forskjellige oppfatninger av når førjulstiden begynner. I en rekke land har tidlig julehandel bidratt til at førjulstiden kan oppleves å ha begynt i november, kanskje allerede i oktober. Reklame for juleprodukter og potensielle julegaver og salg av julerelaterte produkter butikkene, som julemat, julemarsipan, juleøl, julepynt med mere, er både årsak og utslag av dette. Enkelte mener at en slik utvidelse av juletiden vanner ut julen og dermed ødelegger det spesielle med julen. Som en motreaksjon til utvidelsen av førjulstiden startet organisasjonen Framtiden i våre hender kampanjen «Gi oss jula tilbake!», som har som formål at førjuletiden skal begynne med adventstiden.

Høytidens navn i andre land

I storparten av Europa har feiringen et klarere kristent navn enn i Skandinavia: På engelsk brukes navnet Christmas eller «kristmesse», tysk Weihnachten eller «vienatt», fransk noël i betydningen fødsel. Engelsk har Yuletide som en arkaisk form.

Tradisjoner

Typiske elementer i julefeiringer over hele verden er kirkegang, levende lys, festlig lag, sammenkomster i familien, mektig, tradisjonspreget mat, gaver og almisser, symboler som rødt og grønt, nisser, engler, stjerner og julekrybber, og en rekke forskjellige tradisjoner som varierer fra land til land. I Norge blir julen feiret med julemat, levende lys og musikk; man gir hverandre gaver, de fleste pynter med juletre, og det er vanlig å holde julebord i forkant av julekvelden og juletrefest i romjulen eller helt frem til trettendagen.

Kirkegang og lesning av juleevangeliet på julaften er sentrale elementer, tidvis også blant dem som ellers ikke praktiserer kristen skikk. Julen slik som den markeres i Norge og eller i Norden har hovedsakelig trekk fra den kristne Kristi fødselsfest.

Det hevdes gjerne at den også henter trekk fra den den gamle før-kristne norrøne julen og enkelte trekk fra den jødiske lysfesten hanukká, – i tillegg til romerske saturnaliafesten, men for det meste er særlig det siste (hanukka, saturnalia) vanskelig å belegge daglig med eksempler og kildefaste utviklingslinjer. Mens det er lett å forstå at assosiasjonsmulighetene mellom Kristus verdens lys og romerskikkens ubeseirede sol, er det ikke så liketil å se at de kristne hentet inspirasjon fra romernes festligheter, særlig ikke det utpregede og fremtredende romerske innslag som gambling, stripping og gruppeorgier.

Det er også vanskelig å se de helt store impulser fra hanukka til julefeiringen. Som fest var hanukka aldri spesielt viktig før den i moderne tid ble sett på som en slags «jødisk julefeiring». Det er stort sett i USA at man feirer hanukka.^{[trenger referanse]}

Den norrøne førkristne julens opphav

Juletrelys

Foto: Malene Thyssen

Julegaver.

Foto: Kelvin Kay

Julenisse og elektriske julelys i Japan.

Foto: Tomomarusan

Praktisk bakgrunn

I Nord-Europa, der vinteren kan være streng, er det mengden av vinterfôr som avgjør hvor stor buskapen kan være. På senhøsten er det nødvendig å redusere flokken til et antall som man kan fø over vinteren. Som avslutning på slakteperioden er det naturlig å ha en fest.

I Norge, der solen blir borte under horisonten eller bak høye fjell, har det vært en enkel sak å regne ut når solen snur. Allerede i jordbrukssteinalderen kan det ha vært en fest eller en rituell markering på denne tiden.^{[trenger referanse]} Det germanske ordet jul synes å indikere at det dreier seg om en svært gammel høytid. Det er usikkert hvordan den førkristne julen i Norge ble feiret. Trolig var det en fellesgermansk fest. Forskerne tror at festen begynte 13. januar først med en privat fest hjemme, deretter i fellesskap der ritualer som ofring av dyr (blot) inngikk. Inntak av øl for å blidgjøre gudene og for fred og grøde var et viktig innslag. En teori er at den førkristne julen kan ha vært en form for forfedredyrking der festen ble holdt for de døde som kom tilbake. Skikken med å brenne lyse julenatten og la mat stå fremme kan skrive seg fra dette, noen steder lot man sengene stå ledige for de døde mens de levende sov på gulvet julenatten. En annen teori er at den norske julefeiringen var avslutning på en festperiode som begynte med slakting og brygging. Julefesten kan også ha vært en solfest slik det er kjent fra andre land. Den førkristne julen i Norden kan opprinnelig ha vært feiret midtvintersnatten og de to påfølgende dagene.

Midtvinter i åsatroen

Juleblot

I Norden har man drukket jol i lange tider før kristendommen ble introdusert. Feiringene ble lagt til første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Dette tilsvarer omtrent den 12. januar.

I norrøn tid samlet man seg til en slik midtvinterfest som varte i omtrent tre dager. Her skulle man blote for gudene, drikke øl og leve godt. Det er uklart hva som nøyaktig ble feiret under juleblotet. Det kan ha vært et blot for god grøde, for de døde, eller en sol- eller lysfest som motsvar til den mørke vinteren.

Juletiden var preget av kontrasten mellom fest og uhygge. Mens man drakk jol og koste seg, måtte man samtidig passe seg for de mørke kreftene som var løse. Oskoreia, eller bare Reia, var inntil nyere tid navnet på et skremmende følge av døde, trollpakk og ugjerningsmenn som dro rundt og skremte folk og fe. Det er uklart om denne skikken går tilbake til førkristen tid, eller om det er en omformet eller nyskapt skikk i tidlig kristen tid. I kristen tid var det særlig lussinatta den 13. desember man særlig skulle akte seg slike.

Julebukk

Geitebukken er et gammelt julesymbol som man i dag finner igjen i skikken med å gå julebukk og å pynte med halmbukker. De ulike skikkene bygger antagelig på dyrkingen av den norrøne guden Tor, dels ved å slakte en geitebukk til jul for å få et godt nytt år, dels ved å spille ulike spill, eksempelvis hvor alle ble utstyrt med bukkehode og -pels og døde og kom til liv igjen.^{[trenger referanse]}

Julebukken kan opprinnelig ha vært en bukk som ble slaktet til jul for godt år. En annen teori er at julebukken skriver seg fra kirkelige opptog i middelalderen der djevelen ble fremstilt av en person med maske og bukkehorn.

Videre utvikling

Da Norge ble kristnet ble det lagt vekt på å erobre gamle tradisjoner og gi dem kristent innhold. Julefeiringen holdt fram med det samme navnet, men med delvis nytt innhold. Man avskaffet i stor utstrekning midtvintersblotet, og erstattet den – på ny dato – med feiringen av fødselen til Kvitekrist. Det var imidlertid en overgangsperiode på flere generasjoner da det ble både blotet og feiret Kristmesse den nye dagen, inntil bloting ble forbudt på 1000-tallet.

Hvor man tidligere brygget øl og blotet til de norrøne gudene, ble det nå pålagt å brygge øl og signe det i Jesu og jomfru Marias navn. Julebukken ble endret til en skapning som truet i førjulstiden, og som kunne dukke opp på festen.

Men selv om selve den førkristne julens rituelle kjerne, blotet, er blitt helt borte, har flere av dagens juleskikker utviklingslinjer tilbake til den gamle jola, Blant annet kan det å sette ut grøt til nissen i vår tid ha hatt sin bakgrunn i ofringene til forfedrene i gravhaugen, og holde seg inne med alle vesener som eksisterte.

Romerske midtvintersfester

Statue av Saturn, Bardomuseet, Tunis.

Romerne feiret den 17. desember den livlige høytiden saturnalia til ære for Saturn ved å gi hverandre gaver og ved å spise og drikke godt og mye.

Romerne feiret også dies natalis Solis invicti, dagen for fødselen til den uovervinnelige solguden, ved vintersolverv som i den julianske kalenderen falt på den 25. desember. Tidlige kristne sammenlignet gjerne solens gjenfødsel på fødselen til den lysende gudefrelseren Jesus.

Det er imidlertid en misforståelse at datoen for denne romerske festen begrunner den vestkristne feiring den 25. desember. Den kristne datofiksering av Jesu fødsel fant sted på et tidspunkt da høytiden Saturnalia i sin helhet fremdeles ble feiret den 17. desember, skjønt senere justeringer fikk Saturnalia etterfølgende festligheter som strakk frem til 23. desember.

Misforståelsen stammer trolig fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der i margen at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på 1700- og 1800-tallet av tyskeren Paul Ernst Jablonski (kalvinistisk protestant), og så av den franske jesuittpateren Jean Hardouin. Etterhvert fikk denne oppfatningen festne seg. – Bjørn Are Davidsen

Feiringen av Sol Invictus ble ikke lagt til 25. desember før et par hundre år etter Jesus, under keiser Elagabalus (203–222). Det kan nevnes at Elagabalus rett og slett måtte tvinge romere til å delta i disse nymotens feiringene. Han gjorde seg i det hele tatt så umulig at han ble myrdet etter få års styre, som 18-åring. Festen fikk likevel såpass feste at keiser Aurelian (215–275) innførte den i hele riket et par generasjoner senere. Når et så symbolsk festtidspunkt som 25. desember ikke kan spores lenger tilbake i Romerriket, henger det muligens sammen med at vintersolverv som fenomen («solen snur, det går mot lysere tider») ikke er så viktig i middelhavsområdet som kaldere verdensdeler med markant større forskjell på sollysets tidslengde til vinter- og sommerstid. Mens Norge hadde en sterk juletradisjon før kristningen på 1000-tallet, er det vanskelig å spore noe tilsvarende i de strøk der den kristne julefeiringen oppstod.

Kristmesse

De tre vise menn Kaspar, Melchior og Balthasar framstilt iført frygiske luer i en mosaikk fra sent på 500-tallet i basilikaen i S.Apollinare Nuovo i Ravenna i Italia.

Hva man feirer i sammenheng med fødselen til Jesus, og hvilken tid man feirer denne, kan variere mellom kristne tradisjoner.

Plasseringen av Jesu fødsel til julen er en usikker datering ettersom det er få spor i Bibelen som antyder at Jesus ble født midtvinters. I Evangeliet etter Lukas er hyrdene ute på markene om natten og vokter over sauene, noe som tyder på at fødselen fant sted under lammingen om våren. I de første kristne menighetene ble Jesu fødsel ikke feiret; feiringen ble isteden knyttet til den dagen da Jesus sto opp igjen. De første historiske kildene som nevner en feiring av fødselen til Jesus i desember kommer fra midten av 300-tallet. Man kan ha valgt datoen 25. desember ettersom den ligger ni måneder etter Maria Budskapsdag den 25. mars, da Jesus ble unnfanget.

Andre tidlige kristne feiret hovedsakelig de tre vise menn som kom med rike gaver til den nyfødte fredsfyrsten. Datoen for dette ble satt til 6. januar. Fødselsfeiringen på juledagen var mindre viktig, og fikk en egen liturgi først på 800-tallet.

I løpet av middelalderen ble fødselsdagen til Jesusbarnet viktigere. De førti dagene fram til juledagen, som begynte med martinsdag (eller mortensmesse), ble en fastetid, mens juletiden i kirkeåret tok til med juledagen og varte i de førti dagene fram til kyndelsmesse. Juleevangeliet fikk nå en sentral rolle. Det ble vanlig å framføre et spill eller framstille det i en julekrybbe, skikker som har holdt seg fram til våre dager. Sanger som gjenfortalte historien eller priset fødselen ble skrevet og framført.

Opp mot vår tid har det utviklet seg en rekke skikker med symbolsk, kristent innhold, med eller uten annet opphav, eksempelvis juletre, adventskalender, adventskrans og adventsstjerne. Tradisjonen med å gå i kirken på julekvelden har holdt seg ved lag, skjønt ikke i samme massive grad før 1900-tallets sekularisering. I 2005 gikk det eksempelvis 591 690, drøyt 1/7 av Den norske kirkes medlemmer, til luthersk gudstjeneste denne dagen i Norge.

Norge etter reformasjonen

Innholdet i julefeiringen ble ikke endret ved den protestantiske reformasjonen. De folkelige måtene å feire på ble forsøkt endret av de lutherske prestene som var redd for å videreføre hedenske eller katolske skikker. Den katolske kirken hadde videreført den rituelle øldrikkingen men omgjort til en drikk for Jesus og jomfru Maria. Ølbrygging til jul ble i middelalderen påbudt ved lov. I 1735 ble det i Danmark-Norge forbud mot såkalte julestuer – sammenkomster for lek, spising og drikking hjemme.

Norrønt perspektiv

Finsk drikkehorn fra senmiddelalderen. Å «drikke jul» var en del av den opprinnelige tradisjonen fra førkristen tid.

I «Skaldskaparmål», kapittel 55 av Den yngre Edda, er det gitt ulike navn på de norrøne gudene. En av navnene som er gitt er «Julevesen». Et verk av skalden Øyvind Skaldespiller som benyttet begrepet er sitert.

I Håkon den godes saga i Heimskringla fortalte Snorre Sturlason om at den hedenske julen ble lagt om:

Han (Håkon) gjorde det til lov og jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte- Før hadde juleholdet tatt til ved hokunatt («hoggenatten»), det var midtvintersnatt (12. januar), og så holdt de jul i tre netter...

I samme saga blir jul referert til både som en fest og en tidsperiode:

Lenger ut på vinteren ble det stelt til jul for kongen inne på Mære (Sparbu sør for Steinkjer), men da det lei mot jul, satte de hverandre stevne de åtte høvdingene som stod for blotene i hele Trøndelag.

Den eldste skriftlige kilden til den hedenske julefeiringen er «Haraldskvadet» av skalden Torbjørn Hornkløve som antagelig er diktet en gang rundt 900 for kong Harald Hårfagre:

Norrøn: Úti vill jól drekka, Ef skal einn ráða, Fylkir enn framlyndi Ok Freys leik heyja;

Moderne norsk: Jule drikker han ute om han ene får rå, den framlynte fyrste og leiker Frøys leik;

«Jesu fødsel», maleri av den nederlandske kunstneren Gerrit van Honthorst (1590/1592 – 1596).

«Ute» menes på havet, og guden «Frøys leik» er kamp. Her snakkes det om «å drikke jul», den hellige drikken øl eller mjød står i fokus under høytiden, og siden ble juleølet et påbud innenfor kirken om at hver mann skulle brygge øl til jul og signe det til de nye kristne gudene. I Gulatingsloven, kapittel 7, ble påbudet formulert slik:

Enda en ølbrygging har vi lovet å gjøre, husbonde og husfrue like mye hver, og signe det julenatten til Kristus og Sankta Maria til takk, til godt år og fred. Men om så ikke er gjort, da skal det bøtes 3 merker for det til biskopen.

Påbudet er et interessant eksempel på synkretisme, det vil si religionsblanding, eller muligens akkulturasjon, det vil si kulturtilpasning. Her nevnes de kristne gudene, ølbryggingen som var så viktig i den hedenske religion, og den gamle kultformelen «til godt år og fred» levde videre i den nye tid.

Juleblotet besto av et stort, felles måltid som besto av innviet kjøtt fra offerdyrene og hellig drikke i form av signet øl. De gamle nordmenn hadde behov for feit mat og samvær den mørke vintertiden. Grisen var Frøys hellige dyr og grisestek sto på bordet, og fremdeles serveres det svinestek som julemat i store deler av Norden. Denne skikken kan altså ha holdt seg tusen år. Mange juleskikker har blitt forklart med at de døde skulle komme tilbake julenatten. Skikken med at julematen skulle stå på bordet julenatten og huslyden skulle ligge i julehalmen på golvet, ble begrunnet med at de døde skulle ligge i sengene og spise av maten om natten.

Rusdrikken øl, ǫl, eller den eldre formen alu, har i den norrøne mytologien et guddommelig opphav. Øl var en hellig drikk som ble traktert ved viktige overgangsritualer som fødsel (barnsøl), død (gravøl), og giftermål (festeøl), og ikke minst i julen (juleøl). Den rituelle øldrikkingen «til godt år og fred» tyder på at det kan ha vært en fruktbarhetsfest. I Håvamål (strofe 137) finnes det en gåtefull formulering til ølets særskilte krefter:

Når du drikker øl,

så søk jordas kraft,

for jorda tar imot ølet...

Utviklingen av julefeiringen på 1800-tallet

De sentrale juleskikkene, juletre, julenissen og julegavene fikk sin form på 1800-tallet. Julegaver kjennes også fra tidligere tider, men da var det husbonden som gav mat til husmenn og fattige, og klær til tjenestefolkene. Alle skulle ha et nytt plagg til jul.

Julemåltidet er den skikken som har forandret seg minst. Fremdeles spiser de fleste fet mat og drikker juleøl som i førkristen tid. Lutefisken som julekveldsmåltid går tilbake til katolsk tid da man fastet før de store høytidene og ikke kunne spise kjøtt eller smør før på første juledag.

Julekrybben

Se hovedartikkel, Julekrybbe

Giotto di Bondones freske av Frans som lager den første julekrybbe

Selv om det er Frans av Assisi som har fått æren for å ha oppfunnet den tredimensjonale betlehemsscene i 1223, viser eldre tegninger og malerier at dette likevel ikke var første gang. Men Frans' krybbespill i Greccio i Italia i 1223 gjorde et særlig inntrykk blant annet ved sin bruk av levende dyr.

Deretter fulgte en tilsynelatende kontinuerlig videreutvikling og videreutbredelse av julekrybben. Men denne ble avbrutt ved reformasjonen for protestantenes del; julekrybben ble da et rent katolsk fenomen, og ble ikke fullt akseptert eller godt kjent i ikkekatolske land som for eksempel Norge før godt ut på 1900-tallet.

Styrket av Tridentinerkonsilet (1545–1563) forsøkte fremfor alt jesuittene å gi de bibelske fortellinger en mer levende form med skuespill og plastiske fremstillinger. Den europavide utbredelse av julekrybben tok ikke til for alvor før fra ca. 1560, det året da jesuittene satte opp sin første julekrybbe i en kirke i Portugal. Julekrybber av den utforming som man er fortrolog med på 2000-tallet så man ikke før i 1562 da en slik ble oppsatt i en jesuitterkirke i Praha. Siden jesuittene var en av den katolske kirkes fremste misjonsordener, spredte skikken seg raskt til andre verdensdeler også. Men også andre katolske ordener, mannlige og kvinnelige, har vært med på utbredelsen av denne juleskikken.

Julenissen

Se hovedartikkel, Julenissen

Det moderne bildet av julenissen er ofte sett på ham som lytter til ønskene til de aller minste i familien.

Foto: Jacob Windham

Utgangspunktet for «julenissen» er den kristne helgen Nikolaus av Myra, en biskop på sørkysten av det som i dag er Tyrkia. Han var umåtelig populær også lenge etter sin egen tidsepoke, og populariteten bare tiltok ettersom feiringen spredte seg til Sørvest- og Vest-Europa. I lange tider hadde han i de tradisjonelle fremstillinger på seg både bispeskrud og mitra (bispelue), og den moderne nissedrakt, også i Norge, har tradisjonstråder tilbake til denne tremstillingsmåten. Likeså har gavefordelingen til barn bakgrunn i hans helgenbiografi, selv om den moderne julegavetradisjonen sikkert også henter kraft fra den bibelske skildring av vismennene fra østerland som bragte gaver til barnet i Betlehem.

I Frankrike ble den store barnefesten lagt til St. Nikolaus dag, 6. desember, eller Nilsmesse i norsk tradisjon. Til barnefesten var det vanlig å gi små gaver (Nikolaus-gaver) og denne skikken spredte seg til resten av Europa. På 1400-tallet ble Nikolaus selv som kom med gavene hjem til folk.

Den norske fjøsnissen, altså den nisse som tilsiktes i julesangen På låven sitter nissen fra 1911, har (med unntak av navnet nisse fra Nils, Nikolaus) hjemlige røtter, men av samme slag som de ånder som går under fellesnavnet larer. Små røde nisser i moderne norsk julefolklore har kanskje norrøn animistisk bakgrunn, mens den store som deler ut gaver er en videreføring av en katolsk helgen.^{[trenger referanse]} Den norske forestillingen om julenissen skyldes trolig en sammenblanding mellom nissen (tomten) og helgenen St. Nikolaus med det hvite skjegget. Den norske fjøsnissen inngikk i forestillingen om små, sjeldent synlige, vesener på gården med navn som tunkall, haugebonde, fjøskall og gardvord. Det var viktig å holde seg inne med disse underjordiske.

Den senere og nå moderne utgave av julenissen, også utenlands, er bygd over disse gamle europeiske tradisjoner og gjenskapt av tegneren Haddon Sundblom på oppdrag for Coca-Cola. De historiske tradisjoner som opprettholder en sentral «pater familias» i julefeiringen forekommer over hele den arktiske Europa. På Nordkalotten er han beskrevet allerede på 1700-tallet, der han spenner åtte bukker for sleden og utstyrt med bjelle, sekk og stav besøker sine barn og barnebarn. På slutten av 1800-tallet kom også skikken med en utkledd gaveutdeler til Norge, men her ble de to nissetradisjonene blandet sammen. Importen av tyske nissemasker til Norge startet i 1890-årene og økte framover mot den første verdenskrig. Salget gikk snart like bra i byene som på landsbygda.

Gjennom eksempelvis Walt Disneys barnevennlige filmer har en kombinasjon av nederlandske, engelske og finske tradisjoner smeltet sammen til den «Santa Claus» (og «Saint Nicholas», «Father Christmas», «Kris Kringle», eller kun «Santa») som nå har blitt et internasjonalt symbol for julen.^{[trenger referanse]} Julenissens viktigste rolle er å dele ut julegaver til snille barn.

Juletreet

Utdypende artikkel: Juletre

Noen har fremdeles levende lys på juletreet julaften.

Foto: Malene Thyssen

De eldste kildene som kan fortelle om juletrær skriver seg fra sørvestlige Tyskland og er fra begynnelsen av 1500-tallet. Fra byen Schlettstadt finnes det et dokument fra 1521 om at de måtte sette ut vakter for å passe på trærne i byskogen før jul. Byen Freiburg har et forbud mot å hogge juletrær fra 1554. I begynnelsen tyder det på at juletrærne ble pyntet i lokalene til håndverkslaug og forskjellige selskaper. Trærne sto til helligtrekongersdagen og da fikk laugsmedlemmenes barn lov til å høste trærne.

I det katolske Mellom-Europa ble det forbudt å ha grankvister og smågran inne fordi prestene mente det var hedensk (første skriftlige kilde til forbudet er fra 1460). Ifølge Ormestad ble juletreet populært i det protestantiske Tyskland blant annet fordi det ble mislikt av den katolske kirke.

Men skikkens utbredelse ut over det helt lokale er ut til å ha vært nært knyttet til protestantismens framvekst. Fra Strasbourg finnes en skriftlig kilde om juletrær i hjemmene datert 1605 Den første kilden man kjenner som beskriver bruk av levende lys på juletreet er fra Leipzig i 1632, skrevet ned av en såret svensk offiser som tilbrakte julen i et privat hjem.

I løpet av 1700-tallet ble juletrær et alminnelig innslag i julefeiringen hos tysk adel og borgerskap. Johann Wolfgang von Goethes roman Den unge Werthers lidelser fra 1774 fikk stor betydning for kjennskapen og utbredelsen av juletreet både i bredere lag av befolkningen i Tyskland og i andre land i Europa. Goethe skildrer juletreet slik det stort sett kjennes i dag. «Han talte om, hvor glade de Smaa vilde blive, og om de Tider, da Døren, der blev uventet aabnet, og Tilsynekomsten af et pyntet Træ med Vokslys, Sukkergodt og Æbler bragte en i paradisisk Henrykkelse» (dansk oversettelse).

I katolske deler av Tyskland og det øvrige Europa ble juletreet lenge betraktet som en protestantisk skikk, og tanken å dekorere katolske kirker med slike trær var i lange tider omtrent umulig å tenke – det ville ha vært et religiøst forræderi. Men også protestantiske prester var lenge motstandere av juletreet. (Denne kirkelige skepsis er forlengst lagt til side.)

På 1600- og 1700-tallet spredde skikken seg fra by til by. Det var hoffene, høyere embetsmenn og andre folk som reiste mye som antagelig spredte skikken. Til Sverige skal juletreet ha kommet allerede på 1700-tallet. Det første juletreet i Danmark skal ha blitt pyntet i 1811. I Norge omtales det første juletreet på 1820-tallet. På 1900-tallet hadde skikken spredt fra til byene til alle deler av landet. I noen menigheter har det lenge vært motstand mot juletre i kirken. Det første vitnesbyrd om et juletre i Christiania er det fengselsdirektør Richard Petersen har fortalt om fra sin ungdom på 1820-tallet. Han sier at det var en tysk skikk som var innført av «en frøken Weinschenck». Etter hvert spredde juletreskikken seg også utover bygdene. Ut på 1900-tallet var juletre blitt vanlige i alle hjem med barn.

Julefeiring

Jul blir forberedt og feiret i en periode som er noe ulik på forskjellige steder. Hvilken tidsrom som gjelder har sitt grunnlag i ofte strenge tradisjoner. De fleste land ferier jul rundt den 25. desember, men noen steder er Nilsmesse (eller Nikolasdagen) den 6. desember langt viktigere, andre steder legger man vekt på feiringen av helligtrekongersdag (eller trettendedagen) den 6. januar. Ifølge den julianske kalenderen, som noen ortodokse kirker følger, svarer 25. desember til 7. januar i den gregorianske.

Førjulstid

Julemarked i Nürnberg på 1800-tallet.

Forberedelsene til jul kommer i gang i god tid før selve feiringen. «Julestria» er begrep som viser til grundig husvask og tilberedelse av mat til høytiden, som julebakst og tidlig juleslakting. I moderne tid er matlaging, kakebaking, innkjøp av julegaver og å sende julekort blitt en arbeidskrevende og til tider stressende del av førjulstiden for enkelte.

Tradisjonelt begynner den norske førjulstiden den 1. desember eller første søndagen i advent, men handelsstanden kan begynne med juledekorasjon og sette fram julevarer flere uker i forveien.

I Norge har baking til jul vært en viktig tradisjon og det skulle gjerne være bedre sorter brød enn ellers. Slaktingen skjedde om høsten og fet mat skulle være spesielt til jul, blant annet i form av sylte. Brygging av øl var også en av forberedelsene til jul, i middelalderen var det også påbudt ved lov å brygge øl.

Advent

Utdypende artikkel: Advent

Advent (lat. adventus – ankomst) er begynnelsen på kirkeåret og er en forberedelsestid til Jesu ankomst. I utgangspunktet handler dette først og fremst om hans andre komme til jorden, som beskrevet i Markus 13:26. I folkelig tradisjon blir dette naturlig nok først og fremst knyttet til Jesu første ankomst (fødsel). Mens advent begynner den fjerde søndagen før jul i vestlige kirker, varer den i hele førti dager i den ortodokse kirke. I kirker med liturgiske farger er fiolett den vanligste fargen, men blått og rosa blir også noe brukt.

I de katolske og ortodokse kirkene innebærer adventstiden en fasteperiode som et motsvar til fastetiden før påske. Tiden kan også markeres med å tenne adventslys hjemme og i kirke, både med levende lys i adventskranser og elektrisk lyspynt som adventsstjerner, juletrelys og adventslysestaker. Man utfører mange handlinger som medvirker til å bygge opp en forventning, som julekalender, gradvis lage julekrybbe, eller tenne et nytt adventslys hver søndag.

Lucia

Utdypende artikkel: Luciadagen

Fra Lucia-feiring i Sverige.

Foto: Claudia Gründer

Luciadagen blir feiret den 13. desember og er i dag særlig viktig i Sverige. Dagen blir markert med luciasang, barn kledd i hvitt, gjerne pyntet med luciakroner eller glitter, og bærer på levende lys og deler ut lussekatter. Dagen har røtter både i den katolske dyrkelsen av den hellige Lucia fra Siracusa på Sicilia, og i norrøn feiring av vintersolvervet. Samtidig er dagen en relativt ny tradisjon; den ble innført på nytt i Sverige på slutten av 1800-tallet og har fra 1950-tallet spredt seg til resten av Skandinavia.

Katolikker innvandret fra katolske land, også dem fra Italia (medregnet både sicilianere og napolitanere hvorfra melodien til Luciasangen kommer), slås med overraskelse over denne nordeuropeiske folklore knyttet til den hellige Lucia. Selv om den katolske helgenberetning gir ryggdekning til utviklingen av slike opptog som de nordiske, kjenner man ikke til noe tilsvarende i deres hjemlige trakter.

Lille julaften

Utdypende artikkel: Lille julaften

Dagen før julaften, 23. desember, blir i Norge kalt for lille julaften. Tradisjonelt blir dagen kalt for Tollesmesse eller Sjursmesse og er til ære for den islandske biskop Þórlákr Þórhalsson (1133–1193), som ble kåret til helgen i 1198. På denne dagen blir det gjort rent i huset, byttet sengehalm og la rent sengetøy i sengene. For mange er det tradisjon å pynte juletre på denne dagen og gjøre de siste forberedelsene før selve julaften. De siste årene har det vært den dagen da butikkene har hatt størst omsetning i julehandelen.

Julekvelden

Utdypende artikkel: Julaften

Carl Larsson: «Julaftonen» (akvarell, 1904–1905)

Tegning av Oscar Arnold Wergeland fra Illustrert Nyhedsblad 1866 viser norske juletradisjoner på 1800-tallet.

Foto: Riksarkivet

Julekvelden den 24. desember blir regnet som den første og viktigste dagen i julen i flere land, selv om den kirkelige høytiden og fødselsdagfeiringen for Jesus først skjer den 25. Man mener at dette har sin årsak av at midnattsmessen, som virkeligheten skal være klokken 12 natt til juledagen, ble flyttet fram i tid til ettermiddagen på julekvelden. Julaften er i folkelig bevissthet selve julens høydepunkt i Norden, og i noe mer begrenset grad i Polen, Portugal, Quebec, Russland, visse deler av Tyskland, Sveits og Østerrike, hvor man åpner julegaver om kvelden, og i Italia, hvor de åpner julepresangene om morgenen. I Norge går mange i kirken på denne dagen, og det er ofte vanlig å tenne lykter på gravene til nære slektninger. Klokken 1700 kimer alle kirkeklokkene, og slik ringes julen inn og julehelgen begynner.

Til middag julekvelden spiser man som regel tradisjonell mat, og de fleste har det samme til julemiddag år etter år. I Norge er ribbe og pinnekjøtt de vanligste hovedrettene og med julepølse og medisterkake som de viktigste tilleggsrettene. Det er vanlig å spise til man blir mer enn mett, og det blir senere servert dessert. Risengrynsgrøt eller riskrem med mandel i kan serveres på julaften eller tidligere i førjulstiden.

På kvelden sitter man hjemme sammen med familien og åpner julegaver. Som regel går man rundt juletreet, særlig i husstander med små barn, og synger julesanger før pakkene kan bli åpnet. Mange steder må man vente på julenissen, – som regel en utkledd person fra selskapet, eller en venn av familien fra nabolaget – som kommer innom og begynner gaveutdelingen. Noen steder, som i deler av Tyskland og i Øst-Europa, er det ikke en gammel mann, men kristusbarnet selv som deler ut gaver. Mens hele juletiden er preget av åpenhet og gjestmildhet er selve julaften som regel knyttet utelukkende til familien. Det betraktes som uhøflig å gå på besøk til andre på selve julaften.

I de land som feirer jul hovedsakelig på juledagen er dette den siste store klargjøringsdagen. Om kvelden møtes man til et stort måltid, eller går ut og feirer dagen sammen med andre.

Juledagen

Utdypende artikkel: Første juledag

Roald Amundsen og mannskapet på «Gjøa» feirer første juledag i Gjøahavn, Nunavut, Canada i 1903.

Juledagen, eller første juledag, er også som regel betraktet som en privat dag for familien, og blir i Norge som regel feiret med juledagsmiddag — et måltid som er noe mindre tradisjonsbundet enn julemiddagen på julekvelden. Mange familier står sent opp og hopper over frokosten og spiser julemiddagen tidlig. Juledagsmiddagen er et utpreget familiemåltid, og det er sjelden man går på besøk i nabolaget på juledagen. Om man bryter denne skikken kan man enkelte steder bli kalt for «juledagspetter» eller med lignende navn.

Mange familier har gjennom tid opprettet egne faste tradisjoner for første juledag om hva som forventes servert og hva man gjør. Således kan nygifte ektepar som feirer jul selvstendig oppleve at den ene parten ikke føler at «det er riktig». Enten er det den ene parten som får prege tradisjonen i den nystartede familien, eller de møtes i et kompromiss og starter således en egen familietradisjon.

Andre juledag

Utdypende artikkel: Andre juledag

Andre juledag endres opplevelsen av julen, fra det private og det har tradisjonelt vært dagen for de store nabo-, venne- og familiesammenkomstene i Norge. På bygdene er det ofte offentlig fest om kvelden. I byene er det en stor premieredag for kinofilmer. Mens andre juledag er helligdag i Norge er det en arbeidsdag i mange land, og romjulssalget i butikkene begynner denne dagen.

Romjulen

Utdypende artikkel: Romjul

Tradisjonell julefeiring i USA, foto fra 1897; bestefar kommer på julebesøk.

Foto: Library of Congress

Dagene mellom julehelgen og nyttårsaften kalles for romjul (eller sjeldnere romhelg eller mellomjul). Selve ordet «romjul» kommer fra norrønt «rúmheilagr», fra (dagr) halv hellig (dag), altså dagen som man «ikke trenger å holde strengt hellig». Romjul er ikke kjent i andre kristne kulturer enn den nordiske, men har en parallell i hol hammo‘éd i jødedommen. I denne tiden er det vanlig å holde juletrefester og gå julebukk. I noen europeiske land var også stjernespill vanlige. I takt med at mange juleelement er flyttet framover i tid har romjula mistet mye av sin opprinnelige betydning, og mange går på arbeid som vanlig etter at julehelgen slutter.

Slutten på julen

Se også: Nyttår, Første nyttårsdag og Helligtrekongersdag

Når julen slutter varierer i de ulike kulturer. I dag er det ofte nyttårsfeiringen og nyttårsdagen den 1. januar som avslutter julen. Juletrefester ble gjerne holdt fram til helligtrekongersdag. I Skandinavia varer høytiden helt fram til 13. januar eller tyvende dag jul (også kalt for Knuts dag). I deler av Norge blir julefeiringen avsluttet med «kjerringjuldagen» ved kyndelsmesse den 2. februar. Da var mannfolkene reist på fiske, og kvinnfolkene kom sammen og spiste opp det som måtte være igjen av julematen.

Fra gammelt av ble det regnet at det var tolv juledager. Helligtrekongersdag (den 6. januar) skulle julen være slutt og juleølet skulle være drukket. Den 6. januar er trettende juledag.

Når den i gammel tid kunne bli kalt «Trettendedagen gamle juledagen», skyldes det kalenderreformen – innføringen av den gregorianske kalender i 1700. Da ble tolv dager fjernet i kalenderen, slik at gamle 1. juledag falt på den 6. januar.

Tjuendedagen ble omtalt allerede i midten på 1200-tallet som «gisladag». I en runekalender fra 1328 blir dagen omtalt som atundi dagr. På noen steder ble julen jaget ut med bjørkeris. Man gikk da fra rom til rom og det ble slått med riset i hver krok og julen ble til slutt jaget ut gjennom døren. Tyvende dag jul var den absolutt siste dagen for et etterjulsgilde med de siste restene av julemat og -drikke. På primstaven er merket med blant annet en feiekost og et drikkehorn som var snudd på hodet for denne dagen. Feiekosten var til å feie ut julen og det oppnedvendte drikkehornet viser at juleølet skulle være drukket opp.

Julefarger

Noen farger har tradisjonelt blitt brukt i dekorasjoner, symboler og annet i feiringa av jul, både den kristne og verdslige.^{[trenger referanse]} Kirkeåret er inndelt i forskjellige liturgiske farger ettersom hva som skjer.

• Rødt er åndenes og martyrenes farge. Fargen symboliserer ild og blod. Rødt er også et sekulært symbol for kjærlighet.
• Grønn blir brukt for å symbolisere liv og vekst. I kristen tro symboliserer grønn det evige liv, som Jesus lover de troende. Det er herfra at man har skikken med å ha ett tre inne i stuen. Da bruker man et tre som ikke mister grønnfargen.
• Fiolett symboliserer forberedelse og venting, og er med det fastetidens farge. I adventstiden symboliserer fiolett at vi venter på og forbereder oss til Jesu fødsel.

Økonomi

Julehandelen har stor økonomisk betydning for enkelte butikker. Her fra julehandelen i Budapest, Ungarn.

Julen er vanligvis den største årlige økonomiske stimulans for mange nasjoner. Salget øker dramatisk i bortimot all handel og detaljsalg. Butikkene selger tradisjonelle og introduserer nye produkter til kundene, som kjøper gaver, dekorasjoner og forbruksartikler. Juleprodukter av alle slag selges alltid i store mengder, som flagg, kurver, engler, glitter og julelys. I 2007 ble det importert over 4 000 tonn julepynt og juletrelys til Norge, nesten en kilo til hver av oss. Siden 1999 har julepyntimporten økt med nesten 70 prosent.

Kina er (2012) det landet som eksporterer mest av disse varene til Norge (mer enn 3/4-deler) og til utenverdenen forøvrig. De aller fleste produksjonssteder for julerelaterte varer er i fylket Yiwu (kinesisk: 义乌, pinyin: Yìwū) i provinsen Zhejiang. Faktisk førte den økonomiske krisen i blant annet Europa i 2011–2012 til bekymring for kinesisk juleeksport, ettersom det er flere lokalsamfunn og en betydelig arbeidsstokk i Kina som produserer nesten utelukkende for julen men også Sverige og Danmark eksporterer mye julepynt til Norge.

I USA alene har det blitt beregnet at en fjerdedel av all personlig forbruk skjer i løpet av julehandelen. Tall fra det amerikanske byrået for statistikk og folketelling, Bureau of the Census, har oppgitt tall som forteller at butikksalget steg fra 20,8 milliarder i november 2004 til 31,9 milliarder dollar i desember 2004, en økning på 54 prosent. For en del butikkvarer er økningen enda større, i bokhandelen stiger salget med 100 prosent og til 170 prosent i gullsmedbutikker. I det samme året økte sysselsettingen i butikkene fra 1,6 millioner til 1,8 millioner i de to månedene fram til jul.

Til sammenligning er tendensen den samme i Norge. Bokhandlene omsetter for rundt 950 millioner kroner i desember, det vil si 150 prosent av vanlig omsetning. Sportsbutikkene har omsetning for 2,2 milliarder i desember, noe som er rundt 1 milliard, eller over 90 prosent, mer enn gjennomsnittet for tiden fra januar til november. Salg av gull- og sølvvarer utgjør i Norge rundt 700 millioner kroner i julemåneden. Dette er over tre ganger så mye som gjennomsnittet for årets andre måneder. Elektriske husholdningsapparater, TV, stereo, mobiltelefoner og lignende, omsettes for nesten dobbelt så mye i desember som resten av året. I desember i alene vil salget av slike produkter være på 2,8 milliarder kroner.

I desember 2010 avslørte avisen VG at prisene på enkelte elektriske produkter fra de store kjedene faktisk ble satte opp fram mot jul, for noen varer ble prisen nær fordoblet, noe Forbrukerrådet reagerte svært negativt på, og karakteriserte det som «reell utnyttelse av forbrukerne» og «direkte umoralsk».

Kritikk

Mann i nissedrakt samler inn penger til inntekt for fattige i Chicago i 1902.

Foto: DN-0001069, Chicago Daily News negatives collection, Chicago Historical Society, Library of Congress

Mange gir blant annet penger til Frelsesarmeen i juletiden.

Julefeiring og økonomiske ulikheter

Kontrasten mellom julaften for de rike og den samme høytiden for de som har lite er blitt skildret i litterære verk som Karens jul av Amalie Skram. Charles Dickens kritiserte mangelen på omtanke for andre i sin skildring av gnieren Scrooge i Et juleeventyr (A Christmas Carol), utgitt i 1843 og filmatisert en rekke ganger.

Noen har den juletradisjon hvor man forsøker å bøte på forskjellen mellom rik og fattig ved å gi almisser, mat og gaver til trengende, eller økonomiske bidrag til veldedige organisasjoner. Disse organisasjonene har ulike opplegg for julen som felles julesamlinger for enslige, og holde åpne kontakttelefon for dem som har behov for kontakt.

Sekulær julefeiring

Julen feires også kulturelt eller ikke-religiøst, og utbredte juletradisjoner som juletre, julegaver og spesielle matretter er ikke-religiøse deler av julefeiringen. Moderne julefeiring har tatt opp i seg flere slags fester i ett. I nordlige strøk er det årets mørkeste tid og en fest for lyset, det er i store deler av verden en fest for familien og slektninger (i eldre norsk tradisjon også for avdøde slektninger), det er en fest for grøde og fruktbarhet (ved Middelhavet etter innhøstingen, i nordlige strøk markeres det ved eviggrønne vekster) og det er en av de viktigste kristne høytidene. I multireligiøse samfunn og sekulære stater blir det kristne aspektet nedtonet ved å la julen være en vinter- eller solvervsfest, og for eksempel i USA ønsker man hverandre «happy holiday».

Motstand mot julefeiringen

«Season's Greetings» på et julepyntet kjøpesenter i Hongkong.

Foto: Alan Mak

Noen tidlige teologer, som Origenes, var imot feiring av alle fødselsdager og spesielt den til Jesus. Origenes anførte at Bibelen ikke omtalte fødselsdagen til en eneste rettvis mann, men kun fødselsdagene til farao og Herodes. På 300-tallet (20-30 år etter julefeiring var innført) ble det klaget over at den kristne julefeiringen hadde utartet til fest og fyll.

Etter reformasjonen ble den tradisjonelle feiringen noe steder forbudt av puritanere. I England falt jul i 1642 på en onsdag, en dag for faste, og det ble erklært at fasten skulle overholdes også juledag. Parlamentet fastholdt i 1647 at feiring av jul (samt påske og pinse) skulle erstattes av ydmyk faste. Forbudet ble opphevet i 1660. Oliver Cromwell, den puritanske diktatoren i England, forsøkte i 1652 å forby julefeiring. I Boston i USA ble julefeiring forbudt fra 1659 begrunnet med at julefeiringen i andre land var preget av overtro og vanæret Gud og mennesker. Forbudet ble opprettholdt til 1681, da en ny bølge immigranter fra Europa krevde å få feire jul. Jehovas vitner ser på julen som en hedensk høytid, og fremholder at ingen av de første kristne feiret jul. Jesus ble neppe ble født 25. desember, og vitnene feirer derfor ikke jul.

Sovjetunionen utgav fra 1928 skriv som oppfordret til å avskaffe julefeiringen, og i stedet feire den 31. hver måned som en anti-religiøs dag. Julen ble etter Sovjetunionens oppløsning gjeninnført som offisiell høytidsdag i Russland.

Saudi-Arabia, Nord-Korea, Tadsjikistan, Somalia, Albania og Kina er blant landene som har forsøkt å forby eller kraftig begrense julefeiringen på 1900- og 2000-tallet.

Kristne som feirer jul kritiserer ofte kommersialiseringen og sekulariseringen av høytiden og prøver å legge mer vekt på den egentlige meningen som Jesu fødsel. Derfor har det vært startet aksjoner som å «ta julen tilbake». Både kristne og folk innenfor miljøbevegelsen hevder med stor styrke at verden ikke trenger en kjøpefest. Fremtiden i våre hender og Changemaker introduserte i 1997 kjøpefri dag siste lørdag i november, for slik å markere motstand mot forbruksvekst.

Noen feirer jul som markering av den mørkeste tiden av året (ref. Jol) og med fokus på familie og venner uten fokus på kristmesse. Det finnes julekort med «nøytrale» hilsninger som eksempelvis «Happy Holidays» ('gledelig høytid'), eller «Season's Greetings» ('årstidens hilsener'). ^{[trenger referanse]} «God jul» regnes dog av de fleste som en nøytral hilsen. Alternative julesanger finnes blant annet i Hans Rotmos: «Vårres jul».^{[trenger referanse]}

Se også

• Juleevangeliet
• Lille julaften
• Julaften, eller julekvelden
• Første juledag
• Andre juledag (Boxing Day)
• Romjul
• Helligtrekongersdag
• Primstaven

• Julebord
• Julefrokost
• Adventskalender
• Nilsmesse
• Gryla
• Juleblot
• Pinganguo

Litteratur

• Berg, Knut Anders; Tessem, Liv Berit og Wiedswang, Kjetil (1993): Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Oslo. ISBN 82-05-21768-8
• Bø, Olav (1970): Vår norske jul, Oslo. ISBN 82-521-1076-2
• Celander, Hilding (1922): Nordisk jul I. Stockholm (Del II kom aldri ut)
• Espeland, Velle (2000): Julenissen og andre nissar. Oslo. ISBN 82-530-2221-2
• Feilberg, Henning Fredrik (1904): Jul Bind I og II. København
• Forbes, Bruce David (2007): Christmas: a Candid History. Berkley. ISBN 978-0-520-25802-0
• Kelly, Joseph F. (2004): The Origins of Christmas. Minnesota. ISBN 0-8146-2984-9
• Heland, Birgitta von (1995): Julgranen, faktahäfte från Helsingborgs museum 17
• Hodne, Ørnulf (1996): Jul i Norge. Oslo. ISBN 82-02-16295-5
• Lebech, Mogens (1966): Julenissen. København
• Löfgren, Orvar (1991): «Drømmen om den perfekta julen: Stora julgrälet och andra traditioner». I: Svenska vanor och ovanor, Festskrift til Nils-Arvid Bringéus 29. mars 1991.
  Også i en bearbeidet engelsk versjon: «The Great Christmas Quarrel and Other Swedish Traditions» i Miller, Daniel (red.) (2001): Unwrapping Christmas. Oxford. ISBN 0-19-828066-1
• Nordberg, Andreas (2006): Jul, disting och förkyrklig tideräkning , Kungl. Gustav Adolfs Akademien för Svensk Folkkultur. ISBN 13 9789185352623
• Ohrvik, Ane (2004): Nisser: fra helgen til sinnatagg, Oslo. ISBN 82-90425-85-6
• Piø, Iørn (1989): Historien om julemanden fortalt for børn og voksne, København. ISBN 87-87897-94-6
• Piø, Iørn (1989): Den gamle jul, København
• Stokker, Kathleen (2000): Keeping Christmas: Yuletide Traditions in Norway and the New Land, St. Paul. ISBN 0-87351-389-4
• Weiser-Aall, Lily (1952): «Juletereet i Norge», i NORVEG, Folkelivsgransking 2, s. 21 – 84
• Weiser-Aall, Lily (1953): Julehalmen i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo
• Weiser-Aall, Lily (1954): Julenissen og julegeita i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1954

Eksterne lenker

• (en) Christmas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Christmas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Litt om norske juletradisjoner
• Mer om gamle juleskikker i Norge
• Juletradisjoner – en målestokk for velferd, Forskning.no 21. desember 2010
• Artikkel i Dagbladet om ordet jul
• Guide til julen for moderne mennesker fra Aktiv i Oslo.no
• Tekster, noteark og lydfiler til norske og engelske julesanger
• Digitalkopi av Knut Anders Berg, Liv Berit Tessem, Kjetil Wiedswang: Julen i norsk og utenlandsk tradisjon (utgitt av Gyldendal, 1993)
• NTNU Universitetsbibliotekets nettutstilling om merkedager i advents- og juletiden