Den yngre Edda

Snorre-Edda gjengitt i et islandsk manuskript fra 1666. Tittelsida viser Odin, Hugin og Munin, Heimdall, Sleipner og annet fra norrøn mytologi.

Den yngre Edda, også kalt Snorre-Edda, er ei lærebok i gammel skaldskap og norrøn mytologi, og ble skrevet av den islandske dikteren Snorre Sturlason omkring år 1220.

Snorre skrev også Heimskringla og muligens Egils saga.

Navn

Betegnelsen Edda var opprinnelig navn på Snorres lærebok i skaldskap. Etter at et eldre manuskript med dikt om norrøn mytologi ble oppdaget i 1643, ble det nyfunne bokverket kalt Den eldre Edda for å skille det fra Snorres verk, som ble hetende Den yngre Edda.

Hva selve ordet edda betyr, vet man ikke, men det antas enten å ha sammenheng med ordet oldemor (jf. Rigstula), altså «historier fra oldemors tid», være en avledning av óðr («diktning») eller en form av det latinsk edo («jeg gir ut, framstiller»).

Innhold

Den yngre Edda er sannsynligvis et forsøk på å redde skaldekvad (diktning av profesjonelle poeter eller skalder) og norrøn mytologi og litteratur, som holdt på å dø ut på grunn av kristendommen. De gamle mytene blir flettet inn i en historie om en svensk konge som reiser til Åsgard for å treffe den «hedenske treenighet» som alle var Odin i ulike skikkelser. Boka begynner med en prolog, der skapelsen av verden og røttene til den hedenske religionen og de gamle gudene, æsene, blir beskrevet. Etter prologen blir boka så delt inn i tre deler. Det finnes flere kodekser, håndskrevne manuskripter som avviker endel fra hverandre:

Uppsalaboken – Codex Upsaliensis (DG 11)

Dette manuskriptet dateres til 1300-1325, og finnes bevart ved Uppsala Universitetsbibliotek. Særlig avsnittet «Til ungdommen» er sterkt forkortet sammenlignet med Codex Regius. Kun denne kodeksen gjengir navnet Gylfaginning.

Kongeboken – Codex Regius (GKS 2367 4°)

Snorres Sturlassons inngående forklaring på krigen mellom vaner og æser, identifikasjonen med Trojakrigen blir ikke gjengitt i den mer publiserte Uppsalakrigen. Her kommer det eksempelvis fram at Odin er høykongen Priamos som blir drept av Pyrrhos, bedre kjent som Neoptolamos. Han er forøvrig Molosserdynastiets stamfar, kjent for sine fryktinngytende vakthunder. Snorre identifiserer ham med Fenris. Selv om høykongen i Troja blir drept og dør, vandrer Odin videre i en mengde liv. Dette beviset på at Snorre Sturlasson forklarer de norrøne gudene som transmigrerende sjeler i overensstemmelse med den Pythagoreiske sjelevandringslæren synes sensurert i Uppsalaboken og fortiet av «nordisister». En mengde flere forbindelseslinjer mellom særlig de greske legendene og den norrøne sagaverdenen finnes her, men ikke i Uppsalaboken. Codex Regius er det mest omfattende av de fire manuskriptene, og forskere anser det for å være nærmest et originalt manuskript. Fra 1973 til 1997 ble hundrevis av gamle islandske manuskripter returnert fra Danmark til Island, inkludert, i 1985, Codex Regius, som nå er bevart av Árni Magnússon-instituttet for islandske studier. Det antas å være skrevet i løpet av 1270-årene, og består av 45 vellumblad. Manuskriptet har overlevd i god stand, men én samling – sannsynligvis åtte folioer – mangler. Lite er kjent om manuskriptets tidlige historie. Biskop Brynjólfur Sveinsson av Skálholt ervervet det i 1643, og sendte det senere til Kong Fredrik III av Danmark som en gave: derav navnet Codex Regius, som betyr «Kongens bok».

Ole Worms bok – Codex Wormianus (AM 242 fol)

Codex Wormianus eller AM 242 fol. er en islandsk vellumkodeks fra midten av 1300-tallet. Den inneholder en utgave av Edda og noe tilleggsmateriale om poetikk, inkludert den første grammatiske avhandlingen på norrønt om norrøn grammatikk. Det er det eneste manuskriptet som har bevart Rígsþula (som antas ikke å ha vært en del av Snorres Edda, og heller ikke skrevet av ham). Manuskriptet antas å ha blitt skrevet i benediktinerklosteret Þingeyraklaustur i Þingeyrar på Nord-Island rundt 1350. Det ble innhentet av runologen Ole Worm fra den islandske lærde Arngrímur Jónsson i 1628, ifølge en innskrift på verkets første side. I 1706 innhentet Árni Magnússon dokumentet fra Ole Worms nevø, Christian Worm. I dag er det fortsatt en del av den Arnamagnæanske håndskriftsamlingen ved Det Arnamagnæanske Instituttet i København, Danmark.

Utrechboken – Codex Trajectinus (MSS 1374)

Utrecht-manuskriptet av Snorres Edda, (MS 1374) er en kopi fra ca. 1595 av et nå tapt middelaldermanuskript. Nå bevart ved Bibliotheek der Rijksuniversiteit, Utrecht, Nederland.

Innhold

Prologen

Snorres forord begynner med begynnelsen, skapelsen, himlene og jorden, alle de lodd som hører til i deres følge, og til slutt Ádám og Evu. Han synes blande inn referanser fra Hesiods «Arbeid og Dager» læren om de fire verdensaldrene; gullalderen forut for Noaflommen. 8 menn overlevde flommen skriver han, som beviser at signifikatet for 'menn' i norrøn tid ikke er hankjønn, men mennesker. Han forteller at menneskene ikke vil vite av Guds den Allmektiges navn, at det i hele verden ikke lenger fantes en eneste som kunne skjelne sin skaper. Snorre beskriver at alt hører sammen med samme herkomst og har felles essens (eðli), men heter ulikt – Þat var eitt eðli – at Jorda var forgyllet med fjell og tinders ham. Vann sputet opp fra kildene. Jardars andre natur, skriver Snorre, at det hvert år vokser grass og blomster som det vokser hår og fjær, og visner. Den tredje naturen, at hun, Jorda, er både åpen og tildekt, at grasset gror ut av molden som er det øverste laget, det ytterste plagget som dekker Jorda. Berg og steiner tydet de som tegn for tenner og skjelettene til alle levende vesener med tenner og bein i kroppen. Slik skjelnet de at Jorda var kvikk, hadde liv, og har fått å hete et antall ting, og de var viss på at hun var forunderlig gammel, tidsaldertallig og mektig i sin essens; hun fødte alle levende skapninger og ga til gitt alt som er gjort; av den grunn ga de henne navn og talte sine ætter fra henne. Jardar er følgelig kjent som Tors mor, Trudes bestemor. Forordet fortsetter med en stadig mer kompleks og filosofisk ladd kosmologi fortalt i en refererende stil, men med egne betraktninger. Det er verdt å legge merke til at Rigstula er med i Worms bok, selv om den ikke regnes som en del av Edda. Selv om tulens navnsak og den vi følger er Rig, er det et poeng at den første Rig møter og ligger med, får barn med, er Edda og Aí. Her er det ingen tvil om at Edda og Aí er kjære gamle navn på oldemor og oldefar. Det er utenkelig at denne betydningen av Edda ikke er i bevisstheten til Snorre, eller Sæmund Frode for den saks skyld, og hvem med ham som samlet den eldre Edda. At det er de gamles generasjon, trellenes visdom som skinner gjennom i den prosaiske teksten til Snorre forklarer måten han skriver på et godt stykke på vei.

Etter den kortfattede, men rimelig komplekse kosmologien (kosmogonien) og påfølgende menneskets åndshistorie, begir Snorre seg ut på å greie ut om verdens geografi. Han beskriver verden forgreinet i tre halvdeler (?!). Fra sør i vest og inn Miðjarðarsjø (Middelhavet); det ene loddet, delen sørafor, er kallt Affrika. Det andre loddet, halvdelen fra vest til nord og inn til havet er kallt Európá, eller Enéá (henholdsvis gresk og latinsk navnetradisjon). på den nordligste delen av denne halvkulen er det så kaldt at det ikke vokser grass, og han anbefaler ingen å bosette seg der. Fra norden og bort om den østre halvdelen, helt til syden heter loddet Asia (jf. hlut – sammenlign engelsk alotment). Her er det fagert og prydefult, gode vekstvilkår, gull og edelstener; der finnes verdens sentrum (om ikke meningen er flertydig, også bety Veraldas middel, medisin, eller mjød – miði).

Nær verdens midte, formidler Snorre, ble det bygd det mest storarta hus og herberge som noensinne til da hadde vært, Troja i Tyrkland. Denne staden var mye mer velgjort enn noe sted tidligere, mer fremskreden kunst og håndverk, hellige lunder med kosteligheter og fangstmuligheter. Dertil hørte 12 kongedømmer og en overkonge, med mange tjodland til hvert av kongedømmene. I Trojaborgen var det til enhver tid 12 høvdinger, representanter for de 12 kongene í Troja.. En av kongene bar navnet Múnón, eller Mennon. Det er Kongen av Etiopia. Han hadde ektet dattera til hovedkongen Príámí, hun het Tróán. De hadde en sønn. Han het Trór; han vi kaller Þor. Den vi kjenner som Tor med hammeren er med andre ord prinsen av Etiopia, Kong Memnons sønn, i det minste i dette livet som Snorre Sturlusson finner verdt å nevne i kontekst av skapelsen og Jordas (Tors mors) geografi som det mest avgjørende element i menneskehetens historie, legendenes legende i overgangen fra bronsjealder til jernalder (både i forhold til moderne og antikk tidsalderforståelse). Tor ble oppfostret i Trakia hos hertugen der, Lórikús. Bare 12 år gammel dreper han Lórikús, fosterfaren sin, og kona, fostermora Lórá (også kjent som Glórá) og tilegnet seg riket, Trakia, som vi kaller Truðheim. Langt i nord på sine reiser treffer han spåkona som het Síbil, som vi kaller Sif, forklarer Snorre, og fikk henne. Hun hadde en sønn fra før som han blir stefar til, Uller. Sammen får de Trude (Þruðr, jf. truth). Snorre slår fast at ingen kjenner ætta til Siv. Høykongen Príami blir gjenfødt i det dynastiske huset til Tor og Siv, enten først som Skiolds (Skjalduns) far Heremód i ellevte slektsledd. Selv om det siden kommer fram at Skjold er sønn av Oðin og Rind, blir det klart at denne Skjold Hermodsson ikke er Skjoldungenes stamfar. Først i det 19. slektsleddet etter Kong Tor av Trudland (eventuelt Hertug Trór av Trakia) blir overkongen Priami gjenfødt (om ikke for andre gang) i det Trakiske kongehuset. Det er fra dette livet han blir kjent som Voden, han vi kaller Odin.. At Snorre henviser til sjelevandring, eller reinkarnasjonslære er hevet over enhver tvil, og ikke tilskrives en tolkningshypotese, ettersom han seinere i Edda (Skaldskaparmål) beskriver Høykongen Priamis død, og samtidig skildrer hans vidre vandringer. At det er så tydelig, men likevel så ukjent skyldes trolig at Uppsalakodeksen, hvor disse detaljene ikke er åpenbare, er langt mer publisert og viden kjent sammenlignet med den mer omfattende og detaljerte Kongekodeksen som er bemerkelsesverdig utilgjengelig. Selv Árni Magnússon-instituttet på Island, hvor denne kodeksen nå finnes, vil ikke publisere den digitalt før november 2025. Old Norse Prose Dicctionary – Universitetet i København har en digitalt tilgjengelig utgave. Denne Voden, nær sagt den egentlige Oðin drar til Saxland, en folkevandring, med unge og gamle, koner og menn. Der satte han i forvarring sine tre sønner: Veggdegg, Beldegg, som vi kjenner som Balder (som Saxo Grammaticus kaller Balthus, Baltikums eponym) som fikk Vestfal (Vestfold) og som fikk sønnen Brand. Den tredje sønnen, Siggi, stamfar til Frakklands kongeslekt, Völsungeætten. Odin begynner deretter ferden nordover, og setter der i land sønnen sin Skiold (den andre), fra hvem Skjoldungene stammer. Det er Danekongenes ætt som nå heter Jutland (Iotland) som den gang ble kallt Reiðgotaland.

Hva som er vandringer i live og hva som er sjelevandringer skal kanskje kunne dechifreres. Etter at han avlet Skjoldungenes stamfar med Rind for han nord til det som nå heter Sviþjoð (Sverige). Der kongen Gylfi er navngitt, kjent som bror til Glomma (jf. Hversu byggðist Noregr – Orkneyjar Sagaene). Gylfaginning er den første delen etter prologen. Gylfa søker spore ferden til Asiamanna, som Snorre forklarer er synonymt med Æsene. Odin og Gylfas skikkelser smelter nær sagt sammen som Skirnir og Frey i Skirnrsmål (jf. Dobbeltgjenger-mytologemet). I Sviþjoð ordner et hovting, tempel, etter mønster fra Troja. Han setter 12 hovedmenn(esker) (småkonger) til bli enige om landets lov.  Etter dette farer Oðin ennå lenger nord til riket som nå heter Noreg. Sønnen som blir kallt Sæmingr blir den Norgeskongene siden regner seg fra. Snorre skriver at Odin hadde med seg sønnen sin Yngve, som ble konung i Sviþjoð etter ham. Forvirringen virker være skapt med vilje. Ble Odin konge etter Kong Gylfi? Ble Oðin høykonge som Priami, og Gylfi en av de 12, en parallell til Kong Memnon? Oppdager Kong Gylfa på sin reise til Åsgard der han møter Hárr, Jafnhárr og Þriði at han er Oðin? På reisen kaller han seg vitterlig Gangleri, en av Oðins navn nevnt i Grimnesmål. Det er forsåvidt også Hárr, Jafnhárr og Þriði, som Kong Gylfi møter som Gangleri. Yngve blir identifisert som Frøy sønn til Njorð (og Skaði? mens han i avslutningen av forordet blir omtalt som sønn av Odin. Det virker som at gåten ikke skal avsløres så enkelt, men plutselig står man ovenfor muligheten av at Æsenes og Vanenes, Trojanerne og Grekernes stamfedre, Oðin og Njorð er dobbeltgjengere, Agamemnon og Priamos den samme?

Snorre Sturlassons forklaring på æsene og vanene blir konvensjonelt forstått som evhemeristisk, etter den greske mytografen Euhemeros fra det 4. århundre før Kristus, en betegnelse skapt av "opiumspiseren" Thomas de Quincey som skrev i perioden 1821-1853. Snorres såkallte evhemeristiske tolkningsmodell blir tradisjonelt forklart med å gjøre hans fremstillinger av den hedenske Åsatrua spiselig for en kristen lesekrets. At skaldetradisjonen tilbake til romerske vates og greske diktere og profeter også før Euhemeros som regel, snarere enn unntaksvis, både historiserer myter og menneskeliggjør guder, har i stor grad vært ignorert av mytefortolkere fra 1800-tallets nasjonalromantikere til våre dager. Den prominente litteraturforskeren Anthony Faulkes målbærer den rådende forståelsen: «Utvilsomt var et av motivene for å inkludere prologen, og kanskje hovedårsaken til bruken av selve rammeinnretningen, å unngå kritikken om at historiene hans var farlige for [kristen] ortodoksi». Faulkes ignorerer at Snorre Sturlasson var en vesentlig skikkelse for birkebeinerne og færøyingen Kong Sverre, og sto på siden til dem som forårsaket at det utstrakte riket, både Norge, Island og Øyriket, Nordøyene (Orknøyene og Færøyene m.m.) og Sørøyene var lyst i bann - en hver sakramental handling var forbudt og medførte ekskommunikasjon for dem som brøt bannet - i flere år. Siden kjempet Snorre på Skule Jarls side mot Kong Håkon IV Håkonsson, som vant borgerkrigen, (om man egentlig kan kalle borgerkrigstidas borgerkrig for dét - ettersom den samme krigen løp parallelt i hele Nordsjøriket og speilte seg i konflikter også på kontinentet). At Snorre Sturlasson skulle være engstelig for kirkens fordømmelse rimer rett og slett ikke. Den islandske kristendommen var i tråd med den kjetterske Keiser Fredrik Barbarossa. Kirken og samfunnsordningen forøvrig var styrt av et legmannsvelde i sterk opposisjon til Bagallpartiet som bør sammenlignes med Guelferne på kontinentet, Welfdynastiets forkjempere. Dette «partiet» kjempet for den eneveldige pavemakten og dens foretrukne keiserhus, og sto som Hohenstaufernes rival. Den internasjonale konflikten mellom de to keiserhusene, som speiler seg i borgerkrigstidens krigførende parter, Bagallene og Birkebeinerne, varte i flere hundre år, men med forskjellige uttrykk, benevnelser og tyngdepunkt. Den kan sies å begynne allerede med Investiturstriden. Striden om hvem som skulle ha makt til å oppnevne biskoper fortsette lenge etter den teologiske, kirkepolitiske striden på 1070-tallet. Den første Hellige (Tysk-)Romerske keiser Fredrik Barbarossa fortsatte praksisen og ordinerte biskoper. Denne mangefasetterte konflikten blir ofte misforstått som en strid mellom verdslig og åndelig myndighet, men striden har foregått i Kirken, om «dens sjel», som den har foregått i det verdslige politiske samfunnet. I og for seg har denne såkallte cesaropapistiske politiske filosofien vært toneangivende i Lutherskevangeliske stater som ikke har praktisert apostolisk suksesjon, som Kongeriket Norge (dog ikke Sverige). Keiser Fredrik I Rødskjegg tok seg også myndighet til å delegere denne makten videre til andre monarker innenfor det flerstatlige Romerriket. Verdt å merke, til forskjell fra tidligere dynaster (med mulig unntak av Keiser August Karl den Store) påberobte Den Hellige Romerske Keiser Fredrik I seg som den rettmessige keiser også i det Bysantinske Romerriket til tross for den komnenianske restaurasjonen under Keiser Manuel I Komnenos.

Gylfaginning

Gylvaginning er ment som en introduksjon for unge skalder om de gamle mytene. Navnet Gylfaginning er kun kjent fra Uppsalakodeksen. Det handler om den svenske kongen Gylves møte med æsene. Svenskekongen Gylve omskaper seg til en olding og kaller seg Ganglere, som betyr den «gangtrette», og besøker Åsgard i håp om å finne ut alt om de hedenske gudene og deres visdom.

I Åsgard treffer Gylve Odin, i skikkelsen til de tre gudene Høye (Hár), Jevnhøyde (Jafnhár) og Tredje (Þriði). Gjennom en samtale får vi vite alt om den norrøne gudelæren. De tre gudene forteller oss hele deres historie, helt fra urtiden via Ragnarok og inn i den nye tid, og om livet i Åsgard. Men de tre gudene er bare et bedrag, og Gylvaginning betyr da også «bedraget av Gylve.» Gylvaginning er i grove trekk basert på kvad fra Den eldre Edda, men noen steder kan man oppdage at Snorre har diktet til litt selv også.

Skaldskaparmål

I Skaldskaparmål forteller Snorre om bruken og betydningen av skaldediktningen. Han gir en grundig innføring i diktspråket, og vi hører om enkelte myter og sagn. Det gis også en forklaring med eksempler på bildebruken (metaforikken) i skaldekvad. Snorre forklarer bruken av heiti som er bruk av høytidsord med poetisk språk som «Gangar» istedenfor «hest» og kjenning som er et mer komplisert bilde i flere ledd som oftest med en sammenligning, eksempelvis «Hvalens vei» for havet.

Háttatal

Denne delen består av diktet «Háttatal» og en rekke forklaringer. Det er en videreføring av kvad Snorre diktet til ære for kong Håkon Håkonsson og hertug Skule Bårdsson første gang han var i Norge. Ved hjelp av dette diktet demonstrerer også Snorre skaldediktningens spennvidde; versemålet skifter fra strofe til strofe. Snorre bruker over 100 ulike typer med bokstavrim. Dette indikeres da også av tittelen på diktet, «Háttatal» betyr versemålenes rekke.

Se også

• Den eldre Edda
• Edda

Eksterne lenker

• (nor) Snorres Edda på norrønt hos Heimskringla.no