Liturgisk farge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Med liturgisk farge menes de farger som brukes i forskjellige kristne kirker på de ulike dagene i kirkeåret. Ikke alle kirkesamfunn bruker liturgiske farger, og det er også variasjoner i hvilke farger man bruker.

Historie[rediger | rediger kilde]

Å bruke vekslende farger er en svært gammel tradisjon, men fram til slutten av middelalderen var det ingen helt faste regler for hvilke farger som skulle brukes på de forskjellige fester. Gjennom middelalderen begynte man i Vest- og Sentral-Europa å knytte spesifikke farger til fester, men hvilke farger man valgte varierte fra en region til den neste. Det var også vanlig at man brukte de nyeste og flotteste messeklærne på de viktigste festene, uansett farge, mens man brukte de gamle og slitte messeklærne resten av året.

I 1570 vedtok Den katolske kirke universelle regler for liturgiske farger. Det var fortsatt en del lokal variasjon, men hovedlinjene var lagt. Ettersom dette i stor grad var en formalisering av noe som allerede var tradisjon mange steder, er det stort sett overensstemmelse mellom katolsk og protestantisk fargebruk. Ortodoks tradisjon har et noe annet fargevalg.

Fargene[rediger | rediger kilde]

En anglikansk prest med fiolett stola og messehagel

Hvilke farger som er med i utvalget har en praktisk forklaring. I antikken brukte man enten lin eller ull til liturgiske drakter, og opprinnelig hadde man to varianter: Bleket og ubleket. De blekede var de mest kostbare, og ble derfor brukt på viktige festdager; dermed ble det tradisjon for hvite drakter på disse dagene. Når man begynte å farge messeklærne var det viktigste fargestoffet purpur, som kunne gi forskjellige farger på tøyet, avhengig av hvor mye av det kostbare fargestoffet man brukte. Det minst fargede ble rosa, deretter kom fiolett, så rød (purpurrød) og til sist sort (egentlig en ekstremt mørk rødfarge). Ved å blande inn saltvann under fargingen fikk man grønt tøy. Senere har man også fått blå messeklær, en farge man ikke kan få ved farging med purpur, og gylden farge har blitt et alternativ til hvitt.

I middelalderen fikk man en ny tankegang, etter at kunnskapet om purpurfarging hadde gått tapt. Rødt var solens og ildens farge, og derfor egnet for Gud Fader, og dermed for kongen, feltherrer, høyadelige osv. Blått var himmelens farge, og derfor egnet for Guds Sønn, og dermed også for Guds Mor. Grønt var åkrenes og skogenes farge, det vil si skapelsens farge, og derfor egnet for Den hellige ånd, for apostlene som bærere av Ånden og for biskopene som apostlenes arvtagere.

Dagens assosiasjoner er noe annerledes; se de enkelte farger nedenfor.

Sort[rediger | rediger kilde]

Sort var den mest dyrebare fargen, og ble brukt på enkelte store festdager. En av disse dagene var Langfredag. Når man etterhvert begynte å knytte sorte messeklær utelukkende til denne dagen ble den knyttet til sorg, og den ble derfor også tillatt ved begravelser og rekviemmesser.

Hvitt[rediger | rediger kilde]

En norsk konfirmasjon. Presten bærer hvit stola og messehagel.

Hvitt symboliserer renhet, og har i tillegg en lang tradisjon som en farge for store fester. Hvite messeklær brukes derfor fremst på viktige Kristusfester og på Mariafester.

Rødt[rediger | rediger kilde]

Rødt symboliserer blod og lidelse, og er derfor knyttet til fester for Kristi lidelse i påsketiden, til martyrfester og til enkelte andre viktige fester.

Fiolett[rediger | rediger kilde]

Fiolett er botens farge, og er knyttet til faste- og adventstiden, og til andre botshandlinger.

Grønt[rediger | rediger kilde]

Prest med grønn stola

Grønt er fargen for det alminnelige kirkeår, for de dager hvor det ikke er noen spesiell fest.

Rosa[rediger | rediger kilde]

Rosa er en gledens farge, som i liturgien kun brukes i den katolske kirke, og bare to dager i året. Dette ble innført fordi pavene i middelalderen pleide å dele ut en utmerkelse i form av en gyllen rose på 4. søndag i fasten, og man dekorerte derfor med rosa farge (på grunn av ordassosiasjonen) i kirkene. Dette ble tatt opp i messeklærne, og skikken ble utvidet til også å gjelde 3. søndag i advent.

Forskjellige kirkers farger[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke har et formalisert system, som hvert år angis i en liturgisk kalender utgitt av den Hellige Stol.

Gyllent eller hvitt kan erstatte alle andre farger dersom korrekt farge ikke er tilgjengelig. På store festdager er det tillatt å bruke de fineste messeklærne selv om de er i feil farge.

Lutherske kirker[rediger | rediger kilde]

Detalj fra er rød stola.

Fargebruken i lutherske kirker følger i hovedsak den katolske, men da man ikke har helgenfester blir det mindre veksling. Det varierer også fra et kirkesamfunn til et annet hvor stor vekt man legger på fargebruken.

I Den norske kirke brukes rødt, hvitt, grønt og fiolett etter følgende regler:

  • Rødt: Kristi lidelsesfester og pinse, samt ordinasjoner og martyr- og aposteldager.
  • Hvitt: Påske og jul, ektevigsel, dåp, konfirmasjon (ved de to siste kan også kirkeårstidens farge brukes)
  • Grønt: Det alminnelige kirkeår
  • Fiolett: Faste- og adventstiden, begravelser, skriftemål, sørgegudstjenester

Kalvinistiske kirker[rediger | rediger kilde]

Kalvinistene avskaffet liturgiske farger, og sort er derfor den dominerende farge.

Farger i det katolske hierarki[rediger | rediger kilde]

Belgiske biskoper og en kardinal.

I katolsk tradisjon er enkelte farger forbeholdt visse deler av hierarkiet. Dette gjelder bare i forbindelse med hverdagsdrakter, ikke messeklær. Hele drakten kan være i den spesielle fargen, eller bare et magebelte og en kalott.

Inntil 1850 var biskopenes farge grønt, men det året endret pave Pius IX den til fiolett. Det er fortsatt vanlig at biskopene i sitt våpenskjold kroner selve våpenet med en grønn hatt.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]