Faste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Faste er vanlig innen ulike religioner som en tid av refleksjon, bønn, åndelig fornyelse, rensende prosess, botgjøring med mer. Fasten skjer på ulike måter, men vanligvis avstår man fra mat og evt. drikke fra soloppgang til solnedgang. Fasten har ulik lengde, innhold og ritualer.

Jødedom[rediger | rediger kilde]

Kristendom[rediger | rediger kilde]

Fra oldkirkens tid ble kristne oppfordret til å faste, og ukedagene onsdag og fredag ble valgt for å skape avstand til jødenes faste på mandager og torsdager. Senere begrunnet man valget med at Jesus ble forrådt av Judas Iskariot på en onsdag, mens Tertullian anførte at korsfestelsen fant sted på en fredag. Snart blev fasteoppfordringene utvidet til å omfatte uken frem mot påske, dagene før dåpen, og etterhvert som botsvesenet ble satt i system, fikk fasten en fremtredende rolle. I Hermas' hyrde, skrevet i Roma mellom år 120 og 140, oppfordres det med tanke på den kommende dommedag sterkt til å gjøre bot. Man forestilte seg nemlig at det bare ble gitt syndsforlatelse én gang. På 200-tallet satte man opp en gradering av syndige handlinger. Mindre synder ble bøtet med faste, anger, bønn og almisse.[1] Før kristendommen ble statsreligion i 380, fant dåpen normalt sted påskenatt, og man viste seg verdig til opptak i menigheten gjennom bønn, faste og nattevåk i ukene før dåpen. I de følgende århundrer ble barnedåp gradvis det vanligste.[2]

  • Kristen faste innebærer vanligvis perioder med bønn og stillhet. De troende holder seg unna underholdning, nytelse og fest. I stedet bestreber de seg på å leve enkelt og gi av sitt overskudd til de som trenger det. Noen ganger kan fasten være preget av bot, men langt viktigere er det at fasten er en åndelig forberedelse og meditasjon. Fasten er også asketisk – man forsøker å disiplinere seg selv.
  • Katolsk faste innebærer at den troende avstår fra animalsk kost (kjøtt, egg og melk), og i perioder med streng faste kan han også avstå fra fisk, alkohol og olje. Langfredag spiser man mange steder ingenting.
  • De ortodokse kirkene legger stor vekt på de tradisjonelle fastedagene. Onsdag og fredag er normalt fastedager. I tillegg har hver årstid en fasteperiode: adventsfasten før jul, den store fasten før påske, apostelfasten før persok 29. juni og hensovnelsesfasten før Maria hensovnelsesdag 15. august. I tillegg total-faster ortodokse en stund før de går til nattverd og på de fleste onsdager og fredager.[trenger referanse]
  • Protestantiske kirker legger normalt ingen vekt på faste.

Islam[rediger | rediger kilde]

30 dagers faste (sawm) i fastemåneden ramadan er en av islams fem søyler. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke. Etter solnedgang gjelder fastebestemmelsene ikke. Det anbefales å spise og drikke før daggry, og å «bryte fasten» ved solnedgang med dadler og vann før man spiser et kveldsmåltid. De fleste muslimske samfunn har også utviklet spesielle mattradisjoner knyttet til fasten. Koranen resiteres i løpet av måneden, og fasten avsluttes med den store festen Id ul-Fitr.[3]

Bahá'í[rediger | rediger kilde]

  • 19 dagers faste fra 2. mars til 21. mars i den siste og nittende måneden alá.
  • Påbudet gjelder troende fra 15 års alder til 70 år.
  • Man spiser og drikker ikke fra soloppgang til solnedgang (i Norge kan man velge å følge klokken, fra 06:00 til 18:00).
  • Ikke bindende for barn, syke, gravide, ammende, reisende, svake personer eller personer i hardt arbeid.

Medisin[rediger | rediger kilde]

Forskere i Russland har lenge drevet forskning på faste som behandling til diverse sykdommer og kroniske lidelser.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 47-9), forlaget ANIS, Frederiksberg 1997, ISBN 87-7467-202-4
  2. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 63)
  3. ^ Tor S. Olberg «Ramadanproblematikken i Forsvaret», Pacem, nr 2 1999
  4. ^ Schrödingers katt: Sult som medisin