Husmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Husmannsplassen Klyphaugen i Ruste i Nord-Fron omkring år 1900.
Husmannsplass på Glomdalsmuseet. Stua er fra Hof i Åsnes; bygd omkring 1850.
Husmannsplassen Skarderudstua fra Skarderud i Ringsaker fra ca. 1750, nå på Hedmarksmuseet.

Husmann var i Norge tidligere en betegnelse på en person som bygslet jord eller tomt (noen ganger bare hustomt) av en jordeiende bonde, og som regel betalte for dette med en årlig avgift i form av kontanter og/eller pliktarbeid, noen ganger også naturalytelser. Stedet der husmannen bor med sin familie kalles for en husmannsplass (noen ganger forkortet «plass»). En husmannsplass er ikke oppført med eget matrikkelnummer, men betegnes f.eks. som Langeløkken under Frogner, der Langeløkken er husmannsplassen og Frogner er det matrikulerte bruket. Eieren av det matrikulerte bruket ble ofte kalt husbond.

Husmannen eide husmannsstua[rediger | rediger kilde]

Ofte eide husmennene husene sine selv, og dersom en husmann flyttet, fordi han fikk en bedre plass, kunne han ta husene sine med seg. (Laftede tømmerhus uten kledning var enkle å flytte). Husmannen må ikke forveksles med en leilending som bygsler et matrikulert bruk, et gårdsbruk.

Husmann versus bonde[rediger | rediger kilde]

I Norge på 1800-tallet var det befolkningsoverskudd og husmennene var svært tallrike. Husmennene utgjorde en sosial klasse under selveiende bønder. Fra 1900-tallet har mange husmenn etterhvert fått kjøpe husmannsplassene sine, som i mange tilfeller er blitt matrikulerte småbruk eller mindre gårdsbruk. Historisk sett kan det norske husmannssystemet langt på vei sammenlignes med livegenskapet som fantes i mange andre europeiske land. Norge og Sverige var blant få land som aldri innførte livegenskapet i egentlig forstand. Likevel var husmennene ofte i realiteten ufrie i sitt økonomiske avhengighetsforhold til frie bønder.

To typer husmannsplasser[rediger | rediger kilde]

Det var to typer husmenn. Den ene kalles husmann med jord, den andre husmann uten jord. Husmannen uten jord ble ofte benevnt som bygselhusmann eller strandsitter. Husmannen med jord var vanlig på Østlandet, mens husmannen uten jord var mer vanlig langs kysten.

Husmann med jord[rediger | rediger kilde]

En husmann med jord kunne ha en større eller mindre plass. En stor husmannsplass kunne være som en liten gård. Det var åkerjord og engmark på innmarka, beiterett i gårdens utmark og seter på fjellet eller i skogen. Men husmannen eide ikke plassen. Det var ingen sikkerhet for at neste generasjon kunne overta en veldrevet husmannsplass. Ofte lå husmannsplassene på mark som lett kunne legges til gården i neste omgang. Neste generasjon i husmannsfamilien kunne kanskje bli henvist til et nytt sted som måtte ryddes i utmarka. Eller husmannsplassen ble nedlagt.

Husmann uten jord[rediger | rediger kilde]

En husmann uten jord bygslet i realiteten ei ikke matrikulert hustomt. Den årlige avgiften var ofte svært beskjeden. Mange små tettsteder har blitt etablert som strandsteder av strandsittere eller husmenn uten jord. Disse husmennene var helt avhengig av annen inntekt, enten de skaffet seg den gjennom fiske, handel, håndverk eller jordbruksarbeid. Mest typisk var kanskje en kombinasjon av flere av disse mulighetene, som husmannen, husmannskona og barna utnyttet til felles beste. En husmann uten jord ville likevel som regel klare å fø noen husdyr, men en måtte da utnytte marginale beite og forressurser som bøndene selv ikke brydde seg om å utnytte.

En strandsitter kunne være alt fra en fattig fisker til en velstående kjøpmann. Det avgjørende var at de bygslet sin tomtegrunn, og at det ikke hørte dyrkbar jord til eiendommen. I mange byer var det vanlig med bygseltomter av denne typen.

Husmannskontrakt[rediger | rediger kilde]

Husmannskontrakt for Frognerseteren inngått mellom godseier Benjamin Wegner og husmannen Ole Knudsen i 1837. Kontrakten er en standardkontrakt, og den årlige leien ble fastsatt til 1 speciedaler

Husmannsplassen var ikke matrikulert jord. Dersom husmannsplassen var matrikulert ble husmannen å betrakte som en leilending.

Husmannsplassen Ødegården øvre på Røa i Oslo.

I Norge kunne leieforholdet bli regulert av en husmannskontrakt, men ikke alle husmenn hadde kontrakt og var dermed uten rettigheter ved tvisteforhold. Husmannskontrakten omhandlet betaling av leie og arbeidsplikt overfor bonden. Også andre forhold var med i kontrakten, som beiterettigheter, setring, pålegg om gjerdehold og tilgang til ved til brensel.

Husmannsvesenets opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Begrepet husmann skiftet innhold i løpet av 1600-tallet, og det er forsåvidt to forskjellige ting man beskriver. Den ene, litt mytiske forklaringen, har bakgrunn i middelalderens husmaðr, og dennes røtter som trell i vikingtiden. Den andre forklaringen av begrepet har bakgrunn i befolkningsøkning, begrensede naturressurser og slutt på gårddeling fra midten av 1600-tallet og utover.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1200-tallet, under Haakon VI Magnussons regjeringstid, var en husmann synonymt med en løsarbeider, som kunne tenkes å prøve å unngå kravet om å måtte ta tjeneste dersom han ikke eide egen eiendom. Denne husmannen påtok seg tilfeldig arbeid, så som arbeid i onnene for bønder, drev litt handel, osv. Han greide seg godt nok på dette viset til at han unngikk «tyendetvang». Denne opprinnelsesteorien kan man finne hos Simen Skappel, i referanseverket Om Husmandsvæsenet i Norge, dets oprindelse og utvikling[1]. Kong Haakon utga en retterbot som krevde at alle som satt på mindre verdier enn 12 mark, pliktet å ta tjeneste hos riddere, prester eller bønder til tidens gjeldende betingelser.

Eneveldet[rediger | rediger kilde]

Skappel viser også til den store økningen i folketallet på 16-, 17- og 1800-tallet. Dette er den mer tradisjonelle begrunnelsen som brukes. Årsaken til denne forklaringen på husmannsvesenets opprinnelse er å finne i Danmark på 1600-tallet. I 1670 ble det ved kongelig befaling forbudt å skille ut nye bruk, for eksempel ved deling i arveoppgjør. De eneste nye brukene som ble tillatt var nyrydninger i allmenningen[2]. Bakgrunnen for forbudet var kongens frykt for å gå glipp av skatteinntekter. Bestemmelser i kong Christian IV lov (IV, 7) (1604) og kong Christian V lov (5-2-63) (1687) om åseterett er også med og vanskeliggjør deling av gårdsbruk[3].

Bagge[2] viser i tillegg til befolkningsøkningen til bøndenes økte behov for arbeidskraft som årsak til utbyggingen av husmannsplasser. Storparten av utbyggingen av husmannsplasser fant sted på Østlandet. Smålenene, Hedemarken, Kristians amt (Oppland), Akershus og Buskerud var de områdene hvor økningen var størst, og det var de samme områdene som hadde størst behov for arbeidskraft innen jord- og skogbruk. I følge Bagge var det på 1660-tallet et par tusen husmenn av den arten man etter hvert kalte "husmann med jord". Etter matrikkelutkastet av 1723 var dette antallet økt til 11 824 på landsbasis, og 6 914 i de fem østlandsamtene. Det innebar en husmann for annenhver oppsitter av en gård[2].

Kåre Lunden viser også til tall i Norges Landbrukshistorie II[4]. I følge Lunden hadde Østlandet 23 008 bønder og 8 475 husmenn i 1723. I dette Østlandet er også Telemark medregnet. I 1801 var dette endret til 27 636 bønder og 24 652 husmenn med jord. Tar man med de 3 463 husmennene uten jord i 1801, hadde antallet husmenn nå gått forbi antallet bønder. Med andre ord var forholdstallet gått fra tre bønder pr husmann til en til en på 80 år.

Husmannsområder[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt snakker vi derfor om husmannsvesen på hele Østlandet, særlig i storgårdsområdene Hedmark, Gudbrandsdalen og Buskerud så langt som til Sigdal og Flå, Telemark nedenfor Seljord, og Grenland. Trøndelag bør også regnes til storgardsområdene.

Gårddeling var et alternativ til husmannsvesen. Særlig på Vestlandet og i mange fjellbygder på Østlandet valgte man oftere å dele gårdene. På denne måten ble resultatet mindre gårder, og klasseforskjellene i samfunnet ble relativt mindre.

I strøk av landet der bøndene var leilendinger var husmannsvesenet av begrenset omfang. Leilendinger var ikke nødvendigvis interessert i å forbedre gårdene sine slik at jordeieren kunne få en grunn til å heve jordleien. Slik var forholdene lenge bl.a. på Sunnmøre og i deler av Nord-Norge.[5]

Husmannen hadde attåtnæring[rediger | rediger kilde]

Husmannen måtte som regel ha ei attåtnæring for å greie seg. Det kunne være i jordbruk, skogsarbeid, tømmerfløting, handverk, fiskeri eller mer tilfeldige arbeid, eller i kombinasjoner av disse, til ulike tider av året. Husmenn ved kysten hadde bedre muligheter for å greie seg enn husmenn i innlandet, og etter hvert som fiskeri ble en næring som kunne drives som hovedyrke og eneyrke øket antallet husmenn uten jord.

Husmannsvesenets opphør[rediger | rediger kilde]

Seterbråten husmannsplass på Lambertseter i Oslo fra 1700-tallet.

De fleste steder opphørte husmannsvesenet fra 1900 og fram til 1930. Fra 1928 fikk husmennene lovfestet rett til å innløse sine husmannsplasser og få dem matrikulert. Dette førte en del steder til strid og noen steder ble husmannsplasser fradelt etter rettsoppgjør. Ved en endring av jordloven i 1955 ble denne lovbestemmelsen tatt ut med ti års overgangsordning, men den ble gjeninnført i 1975.[6]

Vedrørende de siste husmannsplassene i Nordmarka utenfor Oslo ble det ført rettstvister til ut på 2000-tallet.[7]

En husmann som har blitt eier av jorda si er ikke lenger husmann. Han er da selv blitt bonde eller gårdbruker. Dersom husmannsplassen var liten brukes ofte begrepet småbruker om en bonde som driver en tidligere husmannsplass.

I ei lita bygd kunne historien huskes i generasjoner. At en gård opprinnelig hadde vært husmannsplass ble ikke glemt.

Husmannsplass og nyrydningsbruk[rediger | rediger kilde]

En husmannsplass må heller ikke forveksles med et rydningsbruk. Et rydningsbruk var (som regel) sjøleie. En driver av et rydningsbruk kan betegnes som bonde, gårdbruker eller småbruker, men ikke husmann.

Torpare på svensk[rediger | rediger kilde]

Sverige var et land som på mange måter var likt Norge, også forholdet mellom husmann og bonde. Begrepet torp på svensk betyr ganske nøyaktig det samme som husmannsplass på norsk, og en torpare tilsvarer en husmann.

Den danske husmann[rediger | rediger kilde]

I Danmark er forholdene annerledes, men begrepet husmann brukes også på dansk. Men den danske husmann er en bonde, som kan være leilending eller selveier. Han driver en mindre jordeiendom.

Det må nevnes her at en bonde i Danmark hadde en helt annen stilling i samfunnet enn en norsk bonde. Bonden i Danmark eide som regel ikke sin egen jord; han var en del av et landsbyfellesskap, og var vanligvis underordnet en herregård.

England og Irland[rediger | rediger kilde]

I England og Irland brukes begrepet cottager eller crofter. En tenant farmer er derimot en leilending, altså en bonde som ikke eier jorda selv.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skappel, Simen (1922). «Om husmandsvæsenets i Norge, dets oprindelse og utvikling». www.nb.no (norsk). Besøkt 7. februar 2018. 
  2. ^ a b c Sverre, Bagge, (1993). Norge i dansketiden : 1380-1814 (2. utg., 3. opl utg.). Oslo: Cappelen. s. 190. ISBN 8202123690. OCLC 247268556. 
  3. ^ «Leksikon:Åsetesrett - lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 7. februar 2018. 
  4. ^ Lunden, Kåre (2002). Norges Landbrukshistorie II. Oslo: Samlaget. s. 137,138, 139, 140. ISBN 82-521-6010-7. 
  5. ^ Sundt: Haram. kap.5
  6. ^ 3.4 Oreigning av husmanns-, bygsel- eller leilendingsbruk – jordlova § 14. regjeringen.no Ot.prp. nr. 75 (2005-2006) Om lov om endringar i jordlova mv. Besøkt 4. februar 2014
  7. ^ Hakloa Vestre verdt 7,5 mill.. Oslo tingrett (7. mai 2010)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]