Herodes den store

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et tenkt portrett av Herodes.

Herodes (hebraisk: הוֹרְדוֹס‎, Hordos, gresk: Ἡρῴδης, Hērōidēs), også kjent som Herodes den store (født 73 eller 74 f.Kr. - død 4 f.Kr. i Jeriko)[1] var en romersk klientkonge av Judea. Hans tilnavn «den store» er i stor grad blitt bestridt da han er beskrevet som «galning som myrdet sin egen familie og en stor mengde rabbier».[2][3][4] Han er også kjent for sine enorme byggeprosjekter i Jerusalem og andre steder, inkludert hans utvidelse av det andre tempelet i Jerusalem (tidvis referert til som «Herodes tempel») og byggingen av havnen i Caesarea Maritima. Viktige detaljer i hans biografi er innsamlet fra verkene til den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus fra 100-tallet e.Kr.

Familie[rediger | rediger kilde]

Herodes var andre sønn av Antipatros fra Idumea (latin: Antipater), og Kypros, en nabateer. Antipater var en embetsmann av høy rang under etnark (stattholder) Johannes Hyrcanus II. Herodes hadde tre brødre, Fasael, Josef og Feroras, og en søster, Salome. Herodes hadde i løpet av sin levetid ti koner og fikk minst femten barn. Mange personer i familien giftet seg med sine slektninger, noe som gjør at det er svært kompliserte familieforhold i det dynastiet han grunnla.

Romerne gjorde senere Herodes' sønn Herodes Arkhelaos til etnark (stammeleder) av Judea, Samaria og Idumea (Bibelens Edom) fra år 4 f.Kr. og til 6 e.Kr., referert tidvis til som tetrarkiet Judea. Herodes' andre sønn, Herodes Antipas, var tetrark (fjerdingsfyrste) av Galilea fra 4 f.Kr. og til 39 e.Kr. En tredje sønn, Herodes Filippo, ble tetrark over området øst for Jordanelven. Arkhelaos ble bedømt som udugelig av den romerske keiser Augustus, som deretter satte Samaria, selve Judea og Idumea sammen til en romersk provins kalt Iudaea[5] under ledelse av en prefekt fram til 41.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Kobbermynt preget av Herodes med forklaringen «ΒΑΣΙΛΕΩΣ ΗΡΩΔΟΥ» («Basileōs Hērōdou») på baksiden.

Herodes ble født en gang rundt 73-74 f.Kr. i sør (Idumea var den region som lå lengst sør).[6]

Herodes var en praktiserende jøde da edomittene (idumeerne) og mange nabateere hadde konvertert til jødedommen av hasmoneerne (også kalt for makkabeerne).[7] Som en lojal støttespiller av Hyrcanus II utnevnte Antipatros sin sønn Herodes som guvernør av Galilea da han var 25 år gammel, og hans eldre bror Fasael (eller Fasaelos) til guvernør av Jerusalem. Han hadde Romas støtte, men hans omfattende brutalitet ble fordømt av Sanhedrinet, storrådet, det jødiske folkets øverste politiske og religiøse organ i gresk-romersk tid.[8] Herodes hadde fått ryddet noen røvere av veien. De ble henrettet. Da saken ble klaget noen saken inn for sanhedrinet ble det hevdet at de var blitt straffet uten noen rettferdig saksbehandling. Herodes stilte opp med livvakt da han stod for sanhedrinet. De ble sett på som en stor fornærmelse, ettersom han som proselytt[9] ble ansett for å være ansvarlig overfor rådet.

I år 43 f.Kr. i kjølvannet av det kaos som oppsto etter at Antipatros tilbød finansiell støtte til de romerske stormennene som myrdet Julius Cæsar, ble han forgiftet. Herodes, støttet av en romersk hær, fikk henrettet sin fars morder og overtok embetet. Etter slaget ved Filippi, det siste og avgjørende slaget i krigen under det andre triumvirat, overbeviste han Marcus Antonius og Octavian at hans far hadde blitt tvunget til å hjelpe Cæsars mordere. Etter at Marcus Antonius marsjerte inn i Asia ble Herodes gjort til tetrark av Galilea av romerne.

To år senere tok Antigonos Mattathias, nevø av Hyrcanus II, tronen fra sin onkel ved hjelp av partierne. I år 40 f.Kr. ble de østlige delene av Romerriket invadert av Partia. Herodes flyktet til Roma for å be romerne om å gjeninnsette ham på tronen. Det romerske senatet utnevnte ham til «jødenes konge».[10][11] Josefus plasserer dette i året til konsulembetet til Calvinus og Pollio (40 f.Kr.), men den greske historikeren Appian av Alexandria tidfester det til år 39 f.Kr.[6] Herodes seilte tilbake til Judea for å vinne kongedømmet fra Antigonus og på samme tid giftet han seg med en niese av Antigonus, en tenåring ved navn Mariamne (kalt for Mariamne I for å skille henne fra andre med samme navn) i et forsøk på å sikre seg et krav på tronen og skaffe seg gunst og velvilje hos jødene. Imidlertid hadde Herodes en hustru fra før, Doris, og en sønn på tre år kalt Antipatros. Han valgte da å forvise Doris og sønnen.

Tre år senere erobret Herodes og romerne endelig Jerusalem og fikk henrettet Antigonus. Herodes tok på seg rollen som enehersker av Judea og tok tittelen basileus (fra gresk Βασιλευς, «konge»), begynte Herodes-dynastiet og avsluttet hasmoneernes slektslinje. Josefus rapporterer at dette var året til konsulembetet til Agrippa og Gallus, år 37 f.Kr., men sier også at det var nøyaktig 27 år etter at Jerusalem falt for Pompeius, hvilket vil indikere år 36 f.Kr. (Dio Cassius rapporterte at i år 37 «oppnådde romerne ingenting verd å merke seg» i området.)[12] I følge Josefus styrte han i 37 år, hvorav 34 år etter at Jerusalem ble erobret.

Selv om Herodes' familie hadde konvertert til jødedommen, ble hans religiøse overbevisning trukket i tvil av en del i det jødiske samfunnet.[13] Da Johannes Hyrkanos erobret regionen Idumaea (Edom i den hebraiske Bibelen) i 140-130 f.Kr. krevde han at alle edomitter skulle adlyde jødisk lov eller bli forvist; de fleste edomitter konverterte således til jødedommen, hvilket betydde at de måtte bli omskåret.[14] Selv om kong Herodes offentlig identifiserte seg selv som en jøde og ble betraktet som det av endel,[15] ble hans offentlige identitet som jøde undergravd av den dekadente livsstilen til hans familie, noe ble møtt med mistro hos troende jøder.[16]

Herodes henrettet senere flere medlemmer av sin egen familie, inkludert hans hustru Mariamne i år 29 f.Kr., men han sørget i flere måneder over tapet.

Arkitektoniske landevinninger[rediger | rediger kilde]

Modell av Herodes' tempel

Herodes mest berømte og ambisiøse prosjekt var utvidelsen av det andre tempelet i Jerusalem.

I det 18. år av hans styre (20-19 f.Kr.) fikk Herodes ombygd tempelet på «en mer storslått måte».[17] Selv om arbeidet på de ytre bygningene og forgården fortsatte i ytterligere åtti år,[17] ble det nye tempelet ferdiggjort i løpet av et og et halvt år. For å overholde den religiøse loven ansatte Herodes 1000 prester som murere og snekkere i ombyggingen.[17] Det ferdige tempelet, som ble ødelagt i år 70 e.Kr., er tidvis referert til som Herodes' tempel. I dag er kun fire murer som står igjen, inkludert Klagemuren i vest. Disse murene skapte en flat plattform (Tempelhøyden) som tempelet ble bygget på.

En del av de andre utførelser som Herodes oppnådde er utviklingen av vanntilførsel til Jerusalem, bygging av festningene Masada og Herodium, og grunnleggelsen av nye byer som Caesarea Maritima og inngjerdingen av Makpela-hulen (patriarkenes grotte) og Mamre i Hebron, opprinnelig en kanaanittisk kultsted, som fikk en mur på mer enn 5 meter i diameter som var 2 meter tykk og omkranset et område som var 60 meter bredt og 83 meter langt.[18] Sammen med Kleopatra hadde han monopol på utvinningen av asfalt fra Dødehavet, noe som var benyttet i byggingen av skip. Han leide kobbergruver på Kypros fra den romerske keiser.

Herodes' død[rediger | rediger kilde]

Utstrekningen av riket til Herodes.

Siden boken til den tyske teologen Emil Schürer i 1896,[19] har de fleste bibelforskere vært enige om at Herodes døde i slutten av mars eller tidlig i april år 4 f.Kr.[20][6][21]

Ytterligere bevis er gitt ved det faktum at hans sønner, som delte hans kongedømme, daterer deres styre fra 4 f.Kr.[22] og Herodes Arkhelaos utøvde tilsynelatende også kongelig autoritet mens Herodes fortsatt levde.[23] Josefus hevder at Herodes Filippos død skjedde etter et styre på 37 år i det 20. år til keiser Tiberius, hvilket er år 34 e.Kr.[24]

Josefus forteller at Herodes døde etter måneformørkelse.[25] Han gir en redegjørelse av hendelser mellom denne formørkelsen og Herodes' død, og mellom hans død og påskefesten. En delvis formørkelse[26] skjedde den 13. mars 4 f.Kr., rundt 29 dager før påskefesten, og denne formørkelsen er vanligvis forstått som den som Josefus' refererte til.[27] Det skjedde dog 3 andre fullstendige måneformørkelser på denne tiden, og det er 2 stykker i år 5 f.Kr.[28][29] og en i år 1 f.Kr.[6]

Josefus skrev at Herodes siste sykdom – tidvis kalt for «Herodes' onde»[30] – var pinefull.[31] Fra Josefus' beskrivelser har en del medisinske eksperter foreslått at Herodes hadde en form for kronisk leversykdom forverret av Fourniers koldbrann.[32] Moderne forskere er enig om at han synes å ha hatt en lidelse gjennom hele sitt liv som var knyttet til depresjon og paranoia, men de rapporter om synlige ormer og forråtnelse i hans siste dager kan sannsynligvis ha vært skabb; sykdommen kan vært årsaken til både hans død og hans psykiatriske symptomer.[33] Lignende symptomer er knyttet til døden for hans barnebarn Herodes Agrippa I i år 44 e.Kr.

Josefus hevdet også at Herodes var så bekymret over at ingen ville sørge over hans død at han kommanderte en stor gruppe av framstående menn til å komme til Jeriko og beordret at de skulle bli drept på samme tid som han døde slik at den sorg han ønsket ville skje.[34] Til all lykke for disse mennene utførte hans sønn Herodes Arkhelaos og hans søster Salome ikke hans siste ønske.[35]

Etter Herodes' død ble hans kongedømme delt mellom tre av hans sønn av keiser Augustus. Keiseren «utpekte Arkhelaos, ikke for å bli konge over hele landet, men etnark eller en halve av hva som hadde vært underlagt Herodes, og lovte å gi ham kongelig verdighet deretter om han styrte sin del rettskaffent. Men for den andre halvparten lot han dele i to deler, og da det til de to andre sønnene til Herodes, til Herodes Filippo og Herodes Antipas, at Herodes Antipas som hadde stridt med Arkhelaos for hele kongedømmet. Perea og Galilea betalte skatt til ham, noe som årlig kom på to hundre talenter, mens Batanaea med Trachonitis, foruten også Hauran, med en bestemt del av hva som ble kalt for Huset Lenodorus, betalte skatt bestående av et hundre talenter til Filippo; men Idumea og Judea, og landet Samaria betalte skatt til Arkhelaos».[36] Arkhelaos ble etnark for tetrarkiet Judea, Antipas ble etnark for Galilea og Pereen, og Filippo ble etnark for områdene øst for Jordanelven.

Referanser i Bibelen[rediger | rediger kilde]

Herodes møter vismennene fra Østen. Fransk glassmaleri fra 1400-tallet. Musée national du Moyen Âge

Herodes opptrer i Evangeliet etter Matteus, kapittel 2, som beskriver en hendelse kjent som «Barnemordet i Betlehem».[37]

I henhold til denne fortellingen besøkte noen vismenn fra Østen Herodes i Jerusalem kort tid etter Jesu fødsel og spurte «Hvor er jødenes konge som nå er født?» De hadde sett hans stjerne på himmelen og ønsket å hylle ham. Herodes, som hadde tittelen jødenes konge ble svært urolig av muligheten av en tronraner. Herodes samlet overprestene og de skriftlærde og spurte dem hvor «den salvede» (Messias, gresk Ο Χριστός, ho christos) ville bli født. De svarte Betlehem ved å sitere Mikas bok 5:2.[38] Herodes sendte da vismennene til Betlehem og beordret dem om å søke etter barnet og etter at de hadde funnet ham, «for at også jeg kan komme og hylle det.» Men etter at vismennene hadde funnet Jesus ble de advart i en drøm om at Herodes hadde til hensikt å få Jesus drept. Også Josef fikk en drøm og med sin familie flyktet han til Egypt med Jesubarnet. Da Herodes forsto at han hadde blitt lurt av vismennene ble han rasende. Han beordret at alle guttebarn på to år og yngre i Betlehem og omegn skulle drepes. Josef og hans familie ble i Egypt inntil Herodes var død, og de flyttet da til Nasaret i Galilea for å unngå å leve under Herodes' sønn Herodes Arkhelaos.

I henhold til «Barnemordet i Betlehem», selv om Herodes ganske sikkert var skyldig i mange brutale handlinger, inkludert mordet på sin hustru og to av sine sønner, er det ingen annen kilde fra perioden som noen referanse til en slik massakre av småbarn.[39] Ettersom Betlehem var en liten landsby ville antallet av guttebarn under 2 år anslagsvis ikke ha vært mer enn rundt 20. Det kan være grunnen til mangelen på andre kilder for denne historien,[40] skjønt Herodes' ordre i Matteusevangeliet 2:16,[37] inkludert barna i omegnen gjør massakren større tallmessig og geografisk, men moderne historikere tenderer til å tvile på at den noen gang har skjedd.[41]

Oppdagelse av graven[rediger | rediger kilde]

Flyfoto av Herodium fra sørvest.

Lokaliseringen av Herodes' grav ble dokumentert av Josefus som skrev «Og legemet ble bært av to hundre meter til Herodium hvor han hadde gitt ordre om å bli gravlagt.»[42] Josefus ga flere ledetråder om Herodes' grav som han kalte for Herodes' monumenter:

«De kappet ned alle gjerdene og murene som beboerne hadde om deres hager og trelunder, og skar ned alle frukttrærne som lå mellom dem og bymurene, og fylte opp alle gropene og kløftene, og rev ned berglendte avgrunnen med jern; og dermed gjorde hele stedet jevnt fra Scopus til Herodes' monumenter, som lå ved et basseng som ble kalt for Slangens basseng.»[43]

Professor Ehud Netzer, en arkeolog fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem, leste skriftene til Josefus og fokuserte sin leting i nærheten av bassenget og dets omgivelser ved Vinterpalasset til Herodes i den judeiske ørkenen. En artikkel i New York Times hevdet at:

«Nedre Herodium består av levningene av et stor palass, en veddeløpsbane, tjenestekvarter, og en monumental bygning hvis funksjon er fortsatt et myserium. Kanskje, sier Ehud Netzer, som har utgravd stedet, er det Herodes' mausoleum. Ved siden av det er det et basseng, bortimot dobbelt så stort som moderne bassenger av olympisk størrelse.»[44]

Det tok Netzer 35 år på å identifisere det nøyaktige stedet, men den 7. mai 2007 annonserte en israelsk gruppe av arkeologer fra Det hebraiske universitetet, ledet av Netzer, at de hadde oppdaget graven.[45][46] Stedet er lokalisert på nøyaktig det stedet som ble oppgitt av Josefus på toppen av tunneler og vannbassenger ved flatgjort sted i ørkenen, halvveis opp høyden til Herodium, 12 km sør for Jerusalem.[47] Graven inneholdt en ødelagt sarkofag og levninger av et legeme.

Oppdagelse av gruve[rediger | rediger kilde]

Den 25. september 2007 annonserte Yuval Baruch, arkeolog ved Israels myndighet for fortidsminner, sin oppdagelse av en gruve eller steinbrudd som kong Herodes benyttet for å skaffe steiner til fornyelsen av det andre tempelet. Mynter, keramikk og jernpåler som ble funnet gjorde det mulig å gi en datering av steinbruddet til rundt 19 f.Kr. Arkeologen Ehud Netzer bekreftet at store omriss av steinkutt er bevis på at det var et omfattende offentlig byggeprosjekt som krevde arbeid fra hundrevis av arbeidere eller slaver.[48]

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Herodes' ekteskap og barn
Hustru Barn
Doris
Mariamne I, datter av Hasmoneaeren Alexandros
Mariamne II, datter av overpresten Simon
Malthake
Kleopatra av Jerusalem
Pallas
  • Sønn Fasael
Faidra
  • Datter Roxanne
Elpis
En fetter (navn ukjent)
  • Ingen kjente barn
En niese (navn ukjent)
  • Ingen kjente barn

Antagelig hadde Herodes enda flere barn, særlig med de siste hustruene, og dessuten at han hadde flere døtre da fødslene til jenter sjelden ble nedtegnet.[49]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Richardson, Peter (1999): Herod: King of the Jews and friend of the Romans, Continuum International Publishing Group, ss. xv–xx; Knoblet, Jerry (2005): Herod the Great, University Press of America, s. 179.; Rocca, Samuel (2008): Herod's Judaea: a Mediterranean state in the classical world, Mohr Siebeck, s. 159.; Millar, Fergus; Schürer, Emil; Vermes, Geza (1973): The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ, Continuum International Publishing Group, s. 327.; Wright, N. T. (1992): The New Testament and the People of God, SPCK, s. 172.
  2. ^ «Herod the Great». Crash course in Jewish History. Literacy. Aish.
  3. ^ Jewish Encyclopedia: Herod I: «...above all, he was prepared to commit any crime in order to gratify his unbounded ambition.»
  4. ^ Catholic Encyclopedia: Herod: Herod the Great: «Herod, surnamed the Great, called by Grätz [probably Heinrich Graetz] the evil genius of the Judean nation» (Hist., v. II, s. 77)
  5. ^ Ben-Sasson, H. H. (1976): A History of the Jewish People, Harvard University Press, ISBN 0674397312, s. 246: «When Archelaus was deposed from the ethnarchy in 6 CE, Judea proper, Samaria and Idumea were converted into a Roman province under the name Iudaea.»
  6. ^ a b c d Steinmann, Andrew (2009): «When Did Herod the Great Reign?» i: Novum Testamentum, Volume 51, Number 1, ss. 1-29(29); Edwards, Ormond (1982): «Herodian Chronology» i: Palestine Exploration Quarterly 114, ss. 29-42; Filmer, W. E. (1966): «Chronology of the Reign of Herod the Great» i: Journal of Theological Studies ns 17, s. 283-298; Keresztes, Paul (1989): Imperial Rome and the Christians: From Herod the Great to About 200 A.D., Lanham, MD: University Press of America, s. 1-43
  7. ^ «Herod I». Encyclopaedia Judaica. (CD-ROM Edition Version 1.0). Red. Cecil Roth. Keter Publishing House. ISBN 965-07-0665-8
  8. ^ Jewish Encyclopedia: Herod I: «He was of commanding presence; he excelled in physical exercises; he was a skilful diplomatist; and, above all, he was prepared to commit any crime in order to gratify his unbounded ambition.»
  9. ^ Proselytt: (gresk: «en som har ankommet») ikke-jøder eller hedninger som sluttet seg til den jødiske tro og ritus gjennom omskjæring, dåp og offer
  10. ^ Cappelens verdenshistorie (1983), bind 4 side 137, J.W. Cappelens Forlag
  11. ^ Jewish War 1.14.4: Mark Antony (Marcus Antonius): «...then resolved to get him made king of the Jews… told them that it was for their advantage in the Parthian war that Herod should be king; so they all gave their votes for it. And when the senate was separated, Antony and Caesar went out, with Herod between them; while the consul and the rest of the magistrates went before them, in order to offer sacrifices [to the Roman gods], and to lay the decree in the Capitol. Antony also made a feast for Herod on the first day of his reign;»"
  12. ^ Dio: Roman History 49.23.1-2.
  13. ^ Atkinson, Kenneth (Oktober 1996): «Herod the Great, Sosius, and the Siege of Jerusalem (37 B.C.E.) in Psalm of Solomon 17». Novum Testamentum (Brill) 38, ss. 312-322
  14. ^ Jewish Encyclopedia: «Circumcision: Circumcision Necessary or Not?»: «The rigorous Shammaite view, voiced in the Book of Jubilees (l.c.), prevailed in the time of King John Hyrcanus, who forced the Abrahamic rite upon the Idumeans, and in that of King Aristobulus, who made the Itureans undergo circumcision» (Josephus, Ant. xiii. 9, § 1; 11, § 3).
  15. ^ Flavius Josephus: The Jewish War, Bok 2, kapittel 13: «There was also another disturbance at Caesarea, - those Jews who were mixed with the Syrians that lived there rising a tumult against them. The Jews pretended that the city was theirs, and said that he who built it was a Jew, meaning King Herod. The Syrians confessed also that its builder was a Jew; but they still said, however, that the city was a Grecian city; for that he who set up statues and temples in it could not design it for Jews.»
  16. ^ Jewish Encyclopedia: Herod I: Opposition of the Pious: «All the worldly pomp and splendor which made Herod popular among the pagans, however, rendered him abhorrent to the Jews, who could not forgive him for insulting their religious feelings by forcing upon them heathen games and combats with wild animals...»
  17. ^ a b c Temple of Herod, Jewish Encyclopedia
  18. ^ Murphy-O'Connor, Jerome (2008): The Holy Land: An Oxford Archaeological Guide from Earliest Times to 1700, Oxford University Press US, ISBN 0199236666. s. 370
  19. ^ Schürer, Emil (1896): A History of the Jewish People in the Time of Jesus Christ, 5 bind. New York, Scribner’s
  20. ^ Barnes, Timothy David (1968): «The Date of Herod’s Death» i: Journal of Theological Studies ns 19 , ss. 204-219; Bernegger, P. M. (1983): «Affirmation of Herod’s Death in 4 B.C.» i: Journal of Theological Studies ns 34, ss. 526-531.
  21. ^ Barnes, Timothy David (1968): «The Date of Herod’s Death» i: Journal of Theological Studies ns 19, ss. 204-219; Bernegger, P. M. (1983): «Affirmation of Herod’s Death in 4 B.C.» i: Journal of Theological Studies ns 34, ss. 526-531.
  22. ^ Josephus: War, 1.631-632.
  23. ^ Josephus: War, 2.26.
  24. ^ Hoehner, Harold (1980): Herod Antipas, Zondervan, ss. 251.
  25. ^ Josephus: Jewish Antiquities, 17.6.4
  26. ^ I henhold til NASAs katalog var kun 37 % av månen i skygge.
  27. ^ Bernegger, P. M. (1983): «Affirmation of Herod’s Death in 4 B.C.» i: Journal of Theological Studies ns 34, ss. 526-531.
  28. ^ NASA lunar eclipse catalog Lunar Eclipses: -0099 to 0000 (100 BCE to 1 BCE)
  29. ^ Timothy David Barnes, (1968): «The Date of Herod’s Death» i: Journal of Theological Studies ns 19, ss. 204-219
  30. ^ «What loathsome disease did King Herod die of?», The Straight Dope, 23. november 1979
  31. ^ Ant. 17.6.5
  32. ^ CNN Archives, 2002
  33. ^ Ashrafian H. (2005): Herod the Great and his worms i: J Infect. Jul; 51(1), ss. 82-83.
  34. ^ Josephus: The Antiquities of the Jews, bok 17, kapittel 6, linje174-175
  35. ^ Josephus: The Antiquities of the Jews, bok 17, kapittel 8, linje 193
  36. ^ Josephus: The Antiquities of the Jews, bok 17, kapittel 12, linje 317-319
  37. ^ a b Nettbibelen: Evangeliet etter Matteus, kapittel 2
  38. ^ Nettbibelen: Mikas bok 5:2
  39. ^ Sanders, E. P. (1993): The Historical Figure of Jesus, ss. 87-88.
  40. ^ World Biblical Commentary: Matthew 1-13, s. 35, Word INC, 1993
  41. ^ Chronos, Kairos (1998): Christos II, Mercer University Press , s.170: «most recent biographies of Herod the Great deny it entirely»
  42. ^ Flavius Josephus: The Wars of the Jews or History of the Destruction of Jerusalem, bok V, kapittel 33.1
  43. ^ Flavius Josephus: The War of the Jews or History of the Destruction of Jerusalem, bok V, kapittel 3.2
  44. ^ Rosovsky, Nitza: Discovering Herod's Israel". The New York Times. 24. april 1983
  45. ^ «Hebrew University: Herod's tomb and grave found at Herodium», Haaretz.com 7. mai 2007
  46. ^ «Herod's Tomb Discovered» IsraCast, 8. mai 2007.
  47. ^ Associated Press. Archaeologists Find Tomb of King Herod. The New York Times, 9. mai 2007
  48. ^ Yahoo.com, Report: «Herod's Temple quarry found»
  49. ^ Josephus: Antiquities of the Jews, bok XV111, kapittel 1, seksjon 2 og 3. Hendricksons, 1987.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brandon, S.G.F. (1962): "Herod the Great: Judaea’s Most Able but Most Hated King" i: History Today 12, ss. 234–242.
  • Grant, Michael (1971): Herod the Great. New York: American Heritage Press. ISBN 0070240736.
  • Günther, Linda-Marie (2009): Herodes und Jerusalem, Stuttgart: Franz Steiner Verlag.
  • Günther, Linda-Marie (2007): Herodes und Rom, Stuttgart: Franz Steiner Verlag.
  • Kokkinos, Nikos (1998): The Herodian Dynasty: Origins, Role in Society and Eclipse, Sheffield, Sheffield Academic.
  • Marshak, Adam Kolman (2006): "The Dated Coins of Herod the Great: Towards a New Chronology" i: Journal for the Study of Judaism 37 (2), ss. 212–240.
  • Netzer, Ehud (2006): The Architecture of Herod, the Great Builder, Tübingen: Mohr Siebeck.
  • Perowne, Stewart (1956): The Life and Times of Herod the Great. New York: Abingdon Press.
  • Richardson, P. (1999): Herod the King of the Jews and Friend of the Romans, Edinburgh.
  • Roller, Duane W. (1998): The Building Program of Herod the Great, Berkeley: University of California Press. ISBN 9780520919358.
  • Sandmel, Samuel (1967): Herod: Profile of a Tyrant. Philadelphia: Lippincott.
  • Witztum, Eliezer (2006): King Herod: A Persecuted Persecutor. A Case Study in Psychohistory and Psychobiography, Berlin and New York, Walter de Gruyter.
  • Zeitlin, Solomon (1963): "Herod: A Malevolent Maniac" i: Jewish Quarterly Review 54, ss. 1–27.
  • Zeitlin, Solomon (1962–1978): The Rise and Fall of the Judean State. Philadelphia: The Jewish Publication Society.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Herodes' grav