Urgermansk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over førromersk bosetning, som kan knyttes til urgermanerne ca. 500 f. Kr. – 50 e. Kr. I realiteten vites det ingenting om hvor urgermanerne bodde

Urgermansk er urspråket som regnes for å være opphavet til alle germanske språk, blant annet tysk, engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.

Det urgermanske språket delte seg i tre språkgrener, de østgermanske, de nordgermanske og de vestgermanske språkene. De østgermanske språkene er utdødde, det mest kjente av dem er gotisk. Den nordgermanske grenen, urnordisk, delte seg i vestnordisk (gammelnorsk og islandsk) og østnordisk (svensk og dansk). I senmiddelalderen førte nedertysk språkpåvirkning til at norsk utviklet seg parallelt med dansk og svensk. Den vestgermanske grenen har en østlig (høytysk og nedertysk, deriblant nederlandsk) og en vestlig (engelsk, frisisk) del.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Urgermansk er ikke direkte dokumentert i noen bevarte tekster, men har blitt rekonstruert ved hjelp av den komparative (sammenlignende) metode. Imidlertid er det noen bevarte runeinskripsjoner fra Skandinavia som er datert til ca. 200 e.Kr. som man antar representerer et trinn i urnorrønt eller sent urgermansk som fulgte umiddelbart etter det urgermanske språktrinnet.[1] Noen låneord fra tidlig germansk som eksisterer i ikke-germanske nabospråk er antatt å ha blitt lånt fra germansk i løpet av den urgermanske fase; et eksempel er det finske og estiske kuningas, «konge», som ligner meget på det rekonstruerte urgermanske *kuningaz.[2] Som alle hypotetiske språk skrives de rekonstruerte ordene alltid med en asterisk (*) foran.

Urgermansk stammer selv fra urindoeuropeisk (PIE).[3]

Urgermansk hadde bare to tider, imperfektum (fortid) og presens (nåtid), til sammenligning var det seks eller syv i gresk, latin og sanskrit. Noen av disse ulikhetene hadde sin grunn i avbøyning, et trekk på grunn av tap tid som var tilstede i urindoeuropeisk, eksempelvis perfektum. Imidlertid er mange av tidene i andre språk, futurum (framtid), futurum eksaktum, sannsynligvis pluskvamperfektum, synes å være nyvinninger i hver av disse språkene, og kom ikke opprinnelig fra urindoeuropeisk.

Utviklingen av urgermansk[rediger | rediger kilde]

Noen forskere antar at de som snakket urindoeuropeisk, kom til flatmarkene i det sørlige Sverige og Danmark i løpet av den nordiske bronsealderen, omtrent for 4000 år siden. Dette området, sørlige Sverige, Danmark og antagelig nordlige Tyskland, var det området urgermansk utviklet seg fra, uten at man kan si det med sikkerhet.

Arkeologiske funn antyder at før deres språk adskilte seg i individuelle germanske språkgrupper (rundt år 750 f.Kr.), var urgermansk talende folk bosatt i det sørlige Skandinavia og langs kysten fra dagens Nederland i vest og antagelig til elven Wisła i øst.[4]

Disse folkegruppene tilhørte den indoeuropeiske språkfamilie, og de utviklet seg mot slutten av neolittisk tid eller yngre steinalder i vestlige Europa, inkludert traktbegerkulturen og stridsøkskulturen.[5]

En annen særpreg er de ulike lydskiftene, systematisert i Grimms lov (Den germanske lydforskyvning). På grunn av at disse skiftene også hadde effekt på keltiske låneord som på germanske ord, må det ha bli fullført en tid etter at de keltiske låneordene kom inn i det urgermanske språket. Dette skjedde antagelig fra og med rundt 500 f.Kr. og ble fullført ved slutten av 200-tallet f.Kr. (Se artiklene Negau-hjelmen og Jastorfkulturen (eller førromersk jernalder)).

Noen få låneord kan ha gått den andre vegen, fra urgermansk og til keltiske språk; noen er videre lånt fra og dokumentert via latin. Romerne lånte braccae fra gallerne, og gallerne kan ha avledet dette ordet fra germanske folkeslag etter den første lydskiftet. Merk at dette er kun en av flere forklaringer.[6]

Mange flere låneord passerte fra keltiske språk og til urgermansk; noen er også lånt fra og dokumentert via latin. Julius Cæsar lånte ambactus for å beskrive en ledsager av en høvding, og germanske språk lånte det samme ordet[7] Merk dog at det gotiske ordet andbahts tilpasser det til germanske røtter. Germanske folkeslag lånte også de keltiske endelsene –rix.[8]

Det har også blitt foreslått at urgermansk utviklet seg for en tid i bortimot isolasjon. Bevisene på dette hviler hovedsakelig på ordforrådet. Det hevdes at opp til en tredjedel av de grunnleggende urgermanske ordforrådet, spesielt ord knyttet til sjøfart, krig og dyr, er av ikke-indoeuropeisk opprinnelse. Andre forskere har betvilt denne argumentasjonen og isteden argumentert for at ordforrådet for disse områdene er av indoeuropeisk opprinnelse.

Per definisjon er urgermansk det utviklingstrinn som utgjør den siste felles stamspråk for de dokumenterte germanske språkene, datert til siste halvdel av det første årtusen f.Kr. Dialektene som ble snakket av folkeslagene som utviklet seg fra urindoeuropeisk gjennom den nordiske bronsealderen, grovt sett 2500500 f.Kr., selv om de ikke hadde noen dokumentert etterkommer enn germanske språk, blir referert til som «før-urgermansk». At omtrent en tredjedel av ordforrådet av urgermansk ikke har en utvetydig indoeuropeisk opprinnelse er ikke uvanlig for et språk på tiden rundt 500 f.Kr. Andre språkgrupper av indoeuropeere viser et tilsvarende bilde.

Ved omtrent år 250 f.Kr. synes det som om urgermansk hadde splittet seg i fem språkgrupper av germansk, to hver i vest og i nord, og ett i øst.[9]

Krysning som bindende grunn[rediger | rediger kilde]

Det har blitt foreslått at urgermansk kan å ha oppstått som et kreolspråk på grunn av den kulturelle blandingen i de geografiske statiske befolkningsgruppene. Imidlertid reflekterer vanligvis ikke kreolske språk den bøyde karakter og de ensartede formene i germanske språk.

Det har også blitt foreslått at urgermansk oppsto som en hybrid mellom to indoeuropeiske dialekter, en av kentum-type og en av satem-type, skjønt de begge ville ha vært gjensidig forståelige på den tiden da kryssingen skjedde. Denne hypotesen kan hjelpe å forstå vanskelighetene med å finne den rette plasseringen av germansk innenfor den indoeuropeiske familie. Imidlertid er germanske språk vanligvis klassifisert som kentum-språk på grunn av ord som *hund og ikke **his («hundre», ~ kentum med strupelyd og hemmelyd i henhold til Grimms lov) og *hwis, og ikke **his («hvem», ~ latin quis). Dette er urindoeuropeiske og *ģh og deretter urgermanske *k og *g isteden for å bli gjort om til ganelyder.

Det har også blitt pekt på et forhold mellom urgermanske kentum og urbaltiske-slaviske satem på grunn av deres nære geografiske nærhet da de i sin tid delte seg fra deres indoeuropeiske kilde.

Elementer som ikke er indoeuropeiske[rediger | rediger kilde]

Det rekonstruerte urgermanske ordforrådet inkluderer et antall av grunnleggende ord (som referer til blant annet deler av kroppen, dyr og naturen) som tolkes av noen lingvister som av ikke av indoeuropeisk opprinnelse, noe som antyder et ordforråd påvirket fra en tidligere befolkningsgruppe i nordlige Europa. Mekanismene i denne påvirkningen er ukjent, det kan ganske enkelt være lån, eller kanskje bibeholdelse av gamle ord av folk som overtok urgermansk som deres nye språk. Sigmund Feist var den første til å foreslå dette (i 1932), men teorien har i nyere tid fått mindre oppslutning ettersom flere indoeuropeiske ordrøtter er blitt funnet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Comrie, Bernard (redaktør) (1987): The World's Major Languages. New York, New York: Oxford University Press, side 69-70. ISBN 0-19-506511-5.
  2. ^ Comrie, Bernard.
  3. ^ Forkortelsen PIE for urindoeuropeisk språk kommer fra det engelske begrepet «Proto-Indo-European».
  4. ^ «Germanic languages». The New Encyclopædia Britannica. (1993). Chicago, IL, United States: Encyclopædia Britannica, Inc.. ISBN 0-85229-571-5.
  5. ^ The Penguin atlas of world history / Hermann Kinder og Werner Hilgemann; oversatt av Ernest A. Menze; med kart tegnet av Harald og Ruth Bukor. Harmondsworth: Penguin Books. ISBN 0-14-051054-0 1988 Volume 1. p.109.
  6. ^ Green, D.H.: Language and History in the Early Germanic World, side 146-147.
  7. ^ Green, D.H.: Language and History in the Early Germanic World, side 149-150.
  8. ^ Green, D.H.: Language and History in the Early Germanic World', side 150.
  9. ^ «Germanic languages». The New Encyclopædia Britannica. (1993). Chicago, IL, United States: Encyclopædia Britannica, Inc.. ISBN 0-85229-571-5.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stevenson, Victor, oversatt og bearbeidet av Hoff, Truls og Endresen, Rolf Theil (1985): Ordenes historie. Grøndahl. ISBN 82-504-0715-6 [grei, ikke-akademisk innledning til språkhistorie].
  • Antonsen, E. H. (1965): On Defining Stages in Prehistoric Germanic, Language 41, 19ff.
  • Bennett, William H. (1980): An Introduction to the Gothic Language. New York: Modern Language Association of America.
  • Campbell, A. (1959): Old English Grammar. London: Oxford University Press.
  • Krahe, Hans and Meid, Wolfgang (1969): Germanische Sprachwissenschaft, 2 bind. Berlin: de Gruyter.
  • Lehmann, W. P. (1961): A Definition of Proto-Germanic, Language 37, 67ff.
  • Ramat, Anna Giacalone and Paolo Ramat (red.) (1998): The Indo-European Languages. Routledge. ISBN 0-415-06449-X.
  • Joseph B. Voyles (1992): Early Germanic Grammar. London: Academic Press. ISBN 0-12-728270-X.