Saturnalia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Escultura «Saturnalia», moderne argentinsk statue, slik man tenker seg antikkens romerske midtvinterfest.

Saturnalia var en romersk midtvintersfest oppkalt etter guden Saturn eller Saturnus. Opprinnelig ble den feiret 17. desember, men var så populær at den etterhvert strakte seg over en uke, frem til 23. desember. På tross av forsøk på å begrense feiringen - Augustus prøvde forgjeves å korte den inn til tre dagers feiring, og Caligula forsøkte seg med fem dager - forble den en ukelang fest.[1]

Så sent som på 700-tallet klaget kirkemyndighetene over at vanlige romere fremdeles holdt de hedenske skikkene fra saturnalia i hevd, til skade for den alvorspregede kristne julefeiringen.[2]

Feiring[rediger | rediger kilde]

Feiringen var knyttet til SaturntempeletForum Romanum, der elfenbensstatuen av guden Saturn hadde føttene bundet med ullbånd året igjennom. Under saturnaliefesten ble båndene løsnet, og en grisunge ofret til guden.[3] Feiringen endret karakter i 217 f.Kr. etter slaget ved Trasimene som endte med et forsmedelig nederlag for romerne (og seier for Hannibal og Karthago). Frem til da hadde saturnalia vært feiret etter gammel romersk skikk, men etter å ha konsultert de sibyllinske bøkene gikk romerne nå over til «gresk skikk» med ofringer utført på gresk måte, med en offentlig bespisning og det gjentatte utropet: Io Saturnalia![4] Cato den eldre husket godt tiden før «gresk skikk» ble innført. Gjerrig som han var, foreskrev han nøye hvor mye ekstra vin slavene skulle ha til festen - nesten det dobbelte av vanlig.[5]

Saturnalia dreide seg om en radikal holdningsendring mens feiringen varte. I Macrobius' Saturnalia siteres en prest ved Saturntempelet for å ha uttalt på vegne av guden selv, at under saturnalia «er alle alvorlige ting forbudt». Så dette var en fest like mye som en høytid. Seneca klaget over at festingen tok overhånd, og Plinius den yngre skrev i ett av sine brev at han stengte seg inne i sitt studérkammer og overlot til resten av husholdningen å feste. Folk tok på seg en lue, pilleus,[6] som ellers ble båret av frigivne slaver. Luen symboliserte at under saturnalia var alle «satt fri» fra samfunnets vanlige normer. Det påfølgende kaos innbød til forsøk på statskupp, og Catalina planla å slå til mot det romerske senat og sette fyr på byen under feiringen, men dette ble forpurret av Cicero. Saturnalia var den mest populære feiringen i den romerske kalender.[7]

Romerne feiret saturnalia med å feste, drikke, spise godt[8] og gi hverandre gaver. Hjemmet ble pyntet med kranser og annet grønt, og togaen lagt bort til fordel for fargerike klær kjent som synthesis. Slavene fikk fri fra sine vanlige oppgaver for å delta i festen. Noen steder fikk de hedersplassen ved bordet mens herskapet serverte dem. De sosiale rollene var omsnudd,[9] som under middelalderens «narrefester» eller Holbergs komedie Jeppe på Bjerget, der Jeppe våkner i baronens seng. I mange romerske hjem valgte man en saturnalicius princeps (en saturnalie-anfører), tilsvarende Lord of Misrule i Storbritannia. I sin regjeringstid ble keiser Nero sagt å jukse med terningene for å være sikker på å bli valgt til saturnalia-anfører.[10] Det var også tillatt å drive gambling i full offentlighet.[11]

Catullus kalte saturnalia «[årets] beste dager» og moret seg da vennen Calvus ga ham en bok i foræring med dikt av de verste lyrikerne. Calvus hadde selv fått boken i gave - fra en skolelærer ved navn Sulla. Som hevn besluttet Catullus å gi Calvus en tilsvarende fæl diktsamling. Han godtet seg ved tanken, helt på linje med den spøk og moro som utfoldet seg under saturnalia.[12] Martial skrev om gavene i sine epigrammer: «På denne årstid, da riddere og senatorer viser sine festdrakter, og selv keiseren går med luen til en frigiven, og hustjeneren ikke er redd for å se rett på aedilen og riste boksen med terninger, godta gavene du har fått, fra fattig eller rik. La alle gi sin gjest en passende gave.»[13]

Gavenes verdi varierte, som med moderne julegaver. Populære gaver var vokslys kalt cerei, skrivetavler eller voksfrukter, men også små terrakottafigurer utformet av håndverkere kjent som sigillarii. Derfor ble de siste dagene av saturnalia kalt sigillaria, «gavedagene».[14] Romerne knyttet cerei til en gammel profeti om lys gitt i gave, at de tidligste innbyggerne i Latium sendte hoder til Hades og fosa til Saturn. De gamle latinere tolket dette som omtale av menneskeofringer, men ifølge sagnet sa Herkules at det mentes lys, for fos betød både «lys» og «menneske», ikke «menneskehoder».[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Balsdon. J. P. V. D. (2002): Life and Leisure in Ancient Rome, Phoenix Press, ss. 124-125.
  • Beard, M. North, J. & Price, S.: Religions of Rome. Vol II A Source Book, numbers 5.3 and 7.3.
  • Dupont (1992): The Oxford Classical Dictionary, oppslagsord «Saturnalia», ss. 205-207.
  • Woolf, Greg: (mars 2005): «Roman Leisure», course handout, University of St. Andrews.