Kyndelsmesse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Herrens fremstilling i tempelet. Hertugen av Berrys tidebønnbok fra 1412 til 1416.

Kyndelsmesse (latin Praesentatio Domini; formelt festen for Herrens fremstilling i templet, latin Missa Candelarum, også kalt Purificatio Mariæ) er en katolsk og ortodoks minnedag som feires 2. februar. Dagen feires til minne om fremstillingen av Jesusbarnet i tempelet i Jerusalem førti dager etter fødselen.

Det norske navnet kyndelsmesse kommer fra ordet kyndel, norrønt for «vokslys». Dagen ble avskaffet som helligdag i 1770.

Tidfesting[rediger | rediger kilde]

Fremstillingen i tempelet var en jødisk tradisjon som ble utført førti dager etter fødselen for gutter og åtti dager for jenter; dette tilsvarer den renselsesperioden moren måtte gjennom etter fødselen (3. Mos 12, 2–4). Ifølge Lukasevangeliet tok Maria og Josef ham med til tempelet førti dager etter fødselen, og da man først feiret fødselsfesten den 6. januar ble Hypapante feiret 14. februar. Senere ble fødselsfesten flyttet til 25. desember, og det følger da at man daterer fremstillingen til 2. februar.

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Festen ble først feiret til minne om møtet mellom Jesusbarnet og Simeon (Luk 2, 25–40), og var kjent som Sankt Simeons dag, eller Hypapante (gresk for «møte»). Den oldkirkelige pilegrimen Egeria skrev at den ble feiret i Jerusalem allerede ca. 386, med en prosesjon som gikk fra Gravkirken til Oppstandelsesbasilikaen. Festen var ikke kjent for henne fra før, så den hadde på dette tidspunkt antagelig ikke spredd seg så langt.

I 542 innførte keiser Justinian festen i Konstantinopel. Da hadde den allerede kommet til Roma, hvor pave Gelasius I hadde fremmet den omkring 492. Den fikk imidlertid ikke skikkelig fotfeste i vest før under pave Sergius I mot slutten av det 7. århundre.

En hedensk romersk fest, lupercalia, hadde lenge blitt feiret 2. februar med en prosesjon (amburale) til ære for gudinnen Ceres. Man bar lys med seg, antagelig fordi festen var til minne om Ceres som lette etter sin datter Proserpina. Sammenfallet av datoene førte til at skikken ble adoptert av kristne. Det ble etter hvert vanlig at man velsignet lys som skulle brukes i kirkene under festen. I Tyskland er det dokumentert at man gjorde dette i det 10. århundre, og i Roma et par århundrer senere. Dette var opphavet til det vanligste navnet på festen, kyndelsmesse. Ordet kyndel (norrønt kyndill) betyr «vokslys» og kommer av det latinske ordet candela, som også kjennes i det engelske candle.

I et 10. århundre begynte man i Frankrike å kalle dagen for Marias renselse, Festum purificationis Beatae Virginis Mariae, og den ble en Mariafest. I Missale Romanum fra 1570 er den beskrevet slik.

Lysene som ble velsignet ble ikke kun benyttet i selve kirken, de kunne også tas med til hjemmene. I Norge ble det i senmiddelalderen vanlig å legge små velsignede lysvoksstykker fra denne kirkefesten inne i søljene som pyntet kvinnedrakter, jamfør rommet inne i bunadssøljene.

Etter andre Vatikankonsil ble den igjen en Kristusfest, i likhet med Maria budskapsdag som også i lang tid hadde blitt feiret som Mariafest. I 1969 ble det formelle navnet Praesentatio Domini, «Herrens fremstilling». Ut fra katolsk teologi var dette mer korrekt, ettersom Den katolske kirke anser Maria som uplettet og derfor uten behov for noen renselse.

Feiring i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge var kyndelsmesse, eller kyndelsmess som den gjerne ble kalt, en viktig festdag. Man spiste gjerne julemat og hadde flotte feiringer i kirkene. Dagen er avmerket med et syvarmet kandelaberprimstaven. I folketradisjonen var det vanlig å se på barns atferd denne dagen og lese varsler ut fra denne. Kyndelsmesse ble ofte regnet som midtvinters, og den som hadde brukt opp mer enn halvparten av korn, fôr og annet som var lagret for vinteren, kunne være ille ute.

Kyndelsmesse ble avskaffet som helligdag ved festdagsreduksjonen i 1770. Etter at dagen opphørte å være helligdag, ble den mange steder videreført som en prikkedag, en «halv-helligdag» da tjenestefolket skulle ha fri og minst mulig skulle gjøres.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hallvard M. Hoftun (1981). Suldal kultursoge. Gamle Suldal. Suldal kommune. s. 226-227.