Blå

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Blå
 
Fargekoder
Hex triplett#0000FF
RGB
(r, g, b)
(0, 0, 255)
CMYK
(c, m, y, k)%
(100, 100, 0, 0)
HSV
(h, s, v)
(240°, 100%, 100%)
%: %Prosent farvemetning [0–100  prosent]
Den blå planeten, fotografert fra ferden Apollo 17 gjorde til månen i 1973.
Blå vannflate i en sølepytt.

Blå er en farge som inngår i fargespekteret. Den omfatter bølgelengder omtrent fra 450 til 500 nanometer. Blå er en forholdsvis sjelden farge i levende organismer. Blå er en av fargene som danner fargepunktene i TV-skjermene.

I estetikken regnes blå til de kalde fargene.

I politikken i Norge er blått de konservative og høyreorientertes farge.

Bruk av blå[rediger | rediger kilde]

Kongeblå[rediger | rediger kilde]

Kongeblå er et annet navn på fargen. Navnet kommer fra middelalderen da blå var en dyr malingsfarge å produsere. Bare konger og svært velstående personer hadde råd til blåfarget maling. Det var derfor normalt å la seg portrettere av malere iført noe blått.

En annen forklaring på opprinnelsen til kongeblått kommer også fra gammelt av. Blant de rike og velstående var det få som jobbet ute. De oppholdt seg mye inne og fikk derfor svært lite sol på seg. Det resulterte i at huden ble svært blek og blodårene kunne tydelig sees.

Heraldikk[rediger | rediger kilde]

Blått er en av heraldikkens sterkt begrensede antall farger. De alminnelige fargene i heraldikken er rødt, blått, svart og grønt, unntaksvis purpur og såkalt «naturfarge». Alle våpenskjold skal ha minst én av disse fargene.

Blå farge er derfor mye brukt som bakgrunnsfarge og på figurer i våpenskjold, både i Norge og i andre land, såvel i vår tid som i tidligere tider. Blant annet er det blått i Sveriges riksvåpen, det tidligere franske fyrstehuset, Bourbons slektsvåpen, Rogalands fylkesvåpen, Færders kommunevåpen, Heyerdahls slektsvåpen og mange flere.

I Norges flagg er mørkeblått en av fargene sammen med høyrødt og hvitt. Blått ble lagt til i «Dannebrog», det danske flagget, i 1821 etter at Sverige overtok som unionspartner i 1814. Det var dessuten en praktisk løsning å kunne klippe det røde og hvite flagget i fire deler og sy inn en blå remse som et kors i midten.

Det er blått i et høyt antall flagg verden over og i Europa fra eldre og nyere tid, blant annet i nasjonalflaggene til Estland, Finland, Sverige, Island, Nederland, Frankrike, Storbritannia og USA.

Blå farge kan være brukt i våpenskjold av praktiske og estetiske grunner. Men blått har også vært brukt med forskjellige betydninger og symbolikk. De tre fargene rødt, hvitt og blått kan for eksempel symbolisere «frihet, likhet og brorskap», et slagord som oppstod under den franske revolusjonen fra 1789 og utover. Fargene er de samme som i det franske nasjonalflagget «trikoloren», blått ble beskrevet som «fransk frihetsfarge» da det kom med i det norske flagget.

I fagmessige beskrivelser av våpenskjold (såkalte blasoneringer), brukes bare den enkle fargebetegnelsen blå uten å angi nyanser av blått. I avbildninger av blåfarge i våpenskjold skal fargen være så klar og tydelig som mulig, uten nyanser som mørke- eller lyseblått, fiolett, svart eller annet.

Annen symbolikk og bruk[rediger | rediger kilde]

Jomfru Maria blir ofte framstilt med blå kappe eller bakgrunn, en henvisning til «himmeldronningen» i Johannes' åpenbaring kapittel 12, vers 1 som forteller om «en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet.»[1] Tilknytningen til Maria skal ha oppstått omkring år 500 da blått også ble ansett som «keiserinnens farge» i Det bysantinske riket.[trenger referanse] Det dypblå fargestoffet ultramarin ble framstilt fra lapis lazuli (lasurstein), en bergart som ble utvunnet i Afghanistan og fraktet derfra til Europa. Blåfarge var følgelig svært kostbar og bare forbeholdt de rikeste. Som tegn på at man tilba Maria, ble derfor også hun framstilt med blå keiserinnekappe. Forbindelsen til Jesu mor skal siden ha ført til at blåfargen generelt ble knyttet til kvinner og jenter.[trenger referanse]

Overgangen der blått ble «guttefarge» og rosa «jentefarge» skal ha skjedd gradvis fra slutten av 1800-tallet. Inn på 1920-tallet var det annonser som oppfordret mødre til å kle guttebarn i rosa for at de skulle bli maskuline. Ifølge fargepsykologien oppleves gjerne blått som en passiv, rolig farge, mens for eksempel rødt er aktiv.[trenger referanse]

Blå fargenyanser[rediger | rediger kilde]

Bruken av lasurstein for å lage ultramarin (mørkeblå) opphørte da man tidlig på 1700-tallet fant en metode for å lage syntetisk blåfarge, prøyssisk blå (berlinerblå, pariserblå) eller såkalt fransk ultramarin. Blaafarveværket i Bærum var i første del av 1800-tallet verdens største produsent av koboltblått (Thénards blått eller koboltaluminat), en kjølig, lett blek blåfarge som særlig ble brukt i porselens- og glassindustrien. Indigoblått er en mørk blåfiolett farge som utvinnes fra planten Indigofera anil. Mørkere nyanser av turkis oppfattes gjerne som «blågrønne». En lysere variant av turkis kalles cyan (asurblå) og blir brukt i det subtraktive fargesystemet CMYK. Andre blå fargepigmenter og framstillingsmåter har gitt opphav til potteblå og andre blålige nyanser kjent under en rekke navn.[2]

I russisk er det to ulike ord for det en på norsk kaller blått, nemlig golubój (голубо́й, «himmelblå») og sínij (си́ний, «mørk blå»). Disse blir betraktet som to atskilte farger på samme måte som grønt og blått i norsk, og fører til at russisktalende oppfatter blå fargenyanser noe annerledes enn mennesker oppvokst med andre språk.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johannes' åpenbaring 12,1
  2. ^ Kornerup, Andreas (1963). Fargene i farger. Oslo: Aschehoug. s. 160. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]