Julestue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Illutrasjon fra Canadian Illustrated News 1875 som viser rikfolks og fattigfolks juleselskaper og den gamle nissens nye roller.

Julestue var festværelser som ungdommer lånte fra skiftende eiere for å arrangere julegilder med juleleker i løpet av romjula. Skikken går i Norden tilbake til 1600-tallet. Julestuene ble gjerne avholdt fra andre- eller tredjedags jul om aftenen og videre utover nettene i romjula, like til Helligtrekongersdag. I julestuene ble det arrangert fest med spill og dans og sterkt drikke. Mat var underordnet eller ble ikke servert. Til gjengjeld ble det drukket tett og kurtisert. Det ble gjerne rullet inn flere tønner med hjemmebrygget øl til fri avbenyttelse, før festen kunne starte.

Selv om det var de unge som sto for pynting og invitasjoner, deltok såvel ungdom som eldre i arrangementene. Julespelmester var som regel den samme fra år til annet, og en som viste seg spesielt egnet til å lede an i lekene, men det kunne også være flere som byttet på ettersom det gjerne varte i både ett og flere døgn og det kunne variere hvem som hadde mest kompetanse i utførelsen av de ulike lekene. Det ble utført både sangleker, gjetteleker og kampsport (dra revkrok, bryte håndbak osv.). Det var heller ikke uvanlig at det var spillemenn til stede til å akkompagnere sangen og spille opp til dans.

Mest aktive i sangen og dansen var naturligvis ungdommen. De som hadde et godt øye til hverandre fikk kan hende sin første anledning til å vise dette i forbindelse med lekene, og det var nok mange ektepar som ble koplet nettopp ved denne anledningen.

Julestuene var med andre ord lekestuer i videste forstand. En underholdt seg selv, sang, danset og spilte hele småkomedier for hverandre. Mange julelekene er i realiteten folkelige skuespill. Det var ikke tribuneunderholdning, men noe hele selskapet tok del i uten reservasjoner.

Våkenattskikk – å sitte oppe[rediger | rediger kilde]

Julelekene og –dramaene finnes det vitnesbyrd allerede fra førkristen tid, mens det spesielle arrangementet med julestuer er noe som har sitt utspring i de katolske våkenattsforlystelser (jf. også likvakeskikken). For å holde søvnen på avstand ble det vanlig å fylle aftenen og natta før de kirkelige høytidshandlinger med alskens verdslig, sekulært tidsfordriv som lek, drikk, sang og dans.

Utførelse[rediger | rediger kilde]

Skikken med å holde julestue går i hvert fall tilbake til 1600-tallet i Norden. Nils Lagli (1861–1954) forteller fra sin ungdom og voksne liv i Nordland i siste halvdel av 1800-tallet, at ”Julspel og dansemoro, og lyst og leik synes likesom aa ligge i lufta straks jula er inne. Det merkes allerede julaften, – og førstedag jul gaar en alt i gang med aa leie julspelstue snart her, snart der hos gaardbrukere eller husmenn, kan hende aller helst hos de siste. Og Første juledags kveld etter fjøsti (etter klokka 8, da en har gjort seg ferdig i fjøset, og har gitt feet fôr, og selv har faatt kveldsmaten i seg) er stua gjort røødig for ungdommen som kommer og vil ”gjer julspel”. Har en saa en velskikket ”julspelmeister” som leder saa gaar moroa løs. Det første julspelet som en alminnelig tar til med er aa ”napp blindkjuka”.”[1]

Forbud mot julestuer[rediger | rediger kilde]

Julelekene knyttet til solsnu og midtvinterblot viste at kirken, etter kristendommens innførelse, likevel ikke helt lyktes med å gjøre 'jólen' om til en utelukkende kirkelig høytid. På 1100-tallet forsøkte riktignok prestestanden, uten særlig held, å legge hindringer i veien for juleforlystelsene gjennom dekreter om julefred fra første juledag til Helligtrekongersdag.

I 1687 kom det inn en paragraf i Christian Vs Norske Lov om at det var forbudt å arrangere julestuer, men lovbestemmelsen ble i liten grad håndhevet. Med kronprinsesse Sophie Magdalenes ekteskap i 1721 med senere kong Christian VI av Danmark og Norge fikk den tyske pietismen sterkere innpass i Danmark, og førte til økt motstand mot julegilder, juleforlystelser og julestuer. Det er dette stemningsskifte som danner bakgrunnen for Ludvig Holbergs komedie Jule-Stue (1724).[2] Noen år senere, i 1735, ble det da også innført et nytt totalforbud mot å holde julestuer i Danmark-Norge. Det samme forbudet mot lek og spill rammet også det folkelig-dramatiske stjernespillet, som utspilte seg innenfor nøyaktig den samme perioden av julehøytiden.

Forbudet lot seg kanskje til en viss grad håndheve av vekterkorpsene i de største byene, men fikk relativt liten betydning i mer avsidesliggende strøk. Julestuene synes derfor enkelte steder på landsbygda å ha holdt seg ganske godt i hevd til langt opp i 1930-årene. I dag eksisterer julelekene stort sett bare som private selskapsleker og som aktiviteter for barn i forbindelse med juletrefester.

Julspel i Ranen[rediger | rediger kilde]

Opplysningene om norske juleleker finnes spredt i ulike folkevise- og barnesangbøker. Den som spesielt har gjort en innsats for å samle opplysninger om julelekene slik det utspilte seg i julestuene i hjembygda Rana. Beskrivelsene av lekene er imidlertid med større eller mindre variasjoner blitt brukt over hele landet, og kan også gjenfinnes i Sverige, Danmark og i store deler av Europa.

Manuskriptet sendte Lagli inn til Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Kristiania 4. oktober 1920. Materialet ble imidlertid først utgitt post mortem av Norsk Folkeminnelag i 1994.

Her finnes følgende juleleker beskrevet:

Aa drag hanska
Aa børa eppela
Aa napp blinnkjuka, [dvs. Blindebukk.]
Aa bak i om’n (ovnen)
Aa bæra skoen imella bukkjen aa bane (barnet)
Aa gjer kviskerløgja I
Kviskerløgja II
Aa fri paa narri
Aa sel lerret
Aa sel okskjøtt
Aa kjik stjerna
Aa sett paa forundringsstolen
Aa sett imella brura aa brudgommen
Aa gjèt gjesser
Aa gjømm ring
Aa leit opp naala
En penge, som min frue sennte
Aa byggje brua den brede, [dvs. Bro, bro brille.][3]
Sjønn ridder, han bærer sit røde gullband[4]
Min fader, han saadde sin sed
Skjæra havre I
Skjæra havre II
Aa segel til Holland
Aa reis til Jerusalem

Lagli fortsatte sine innsamlingsarbeider, og i 1952, like før han døde i meget høy alder, fikk han dessuten solgt manuskriptet ”Minner og skisser fra Rana” til Universitetsbibliotekets håndskriftsamling (nå Nasjonalbiblioteket i Oslo).[5] Også dette manuskriptet inneholder en beretning han har kalt ”Julspel og skisser fra Rana”.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nils Lagli, op. cit. Anne Moestue 1994, s. 10.
  2. ^ Edvardsen 1993, s. V.
  3. ^ Ludvig Mathias Lindeman har en melodivariant skrevet ned i 1866 etter Anders Olsen Graff, Skogbygda i Løten. NBO Mus ms 2456/1866:203. [311] nr. 19.
  4. ^ Ludvig Mathias Lindeman har en melodivariant skrevet ned i 1868 etter frøken Marie Heyerdahl i Aremark. NBO Mus ms 2456/1868:203. [313] nr. 37.
  5. ^ NBO Ms 8° 1749.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]