Julestue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Illutrasjon fra Canadian Illustrated News 1875 som viser rikfolks og fattigfolks juleselskaper og den gamle nissens nye roller.

Julestue er en gammel betegnelse som ble benyttet om både visse juleselskaper og lokalene der disse selskapene ble holdt. I sin egentlige betydning var en julestue et festlokale som ungdommer lånte for å arrangere julegilder med juleleker i løpet av romjula.

På ett og samme sted kunne det være ulike eiere som lånte ut lokale fra gang til gang. Skikken går i Norden tilbake til 1600-tallet. Julestuene ble gjerne avholdt fra andre- eller tredjedags jul om aftenen og videre utover nettene i romjula, like til Helligtrekongersdag. I julestuene ble det arrangert fest med spill og dans og sterkt drikke. Matservering ble ansett for å være av underordnet betydning; ofte ble det slett ikke servert mat på disse festene. Til gjengjeld ble det drukket tett og kurtisert. Det ble gjerne rullet inn flere tønner med hjemmebrygget øl som alle hadde fri tilgang til, før festen kunne starte.

Selv om det var de unge som sto for pynting og invitasjoner, deltok såvel ungdom som eldre i arrangementene. I hver julestue ble det arrangert leker, under ledelse av en såkalt «julespelmester». Det var vanlig at den samme personen opptrådte som julespelmester flere år på rad, men siden en julestue ofte kunne vare i både ett og to døgn, hendte det også at flere byttet på å være julespelmester. Det kunne også variere hvem som hadde mest kompetanse i utførelsen av de ulike lekene. Det ble arrangert både sangleker, gjetteleker og kampsport (for eksemepl revkrok eller håndbak). Det var heller ikke uvanlig at det var spillemenn til stede for å akkompagnere sangen og spille opp til dans.

Mest aktive i sangen og dansen var naturligvis ungdommen. De som hadde et godt øye til hverandre fikk kan hende sin første anledning til å vise dette i forbindelse med lekene, og det var nok mange ektepar som ble koplet nettopp ved denne anledningen.

Julestuene var med andre ord lekestuer i videste forstand. En underholdt seg selv, sang, danset og spilte hele småkomedier for hverandre. Mange av julelekene er i realiteten folkelige skuespill. Det var ikke tribuneunderholdning, men noe hele selskapet tok helhjertet del i.

Våkenattskikk – å sitte oppe[rediger | rediger kilde]

Julelekene og -dramaene finnes det vitnesbyrd om allerede fra førkristen tid, mens det spesielle arrangementet med julestuer er noe som har sitt utspring i de katolske våkenattsforlystelser (jf. også likvakeskikken). For å holde søvnen på avstand ble det vanlig å fylle aftenen og natta før de kirkelige høytidshandlinger med alskens verdslig, sekulært tidsfordriv som lek, drikk, sang og dans.

Forbud mot julestuer fra 1687[rediger | rediger kilde]

Julelekene knyttet til solsnu og midtvinterblot viste at kirken, etter kristendommens innførelse, likevel ikke helt lyktes med å gjøre 'jólen' om til en utelukkende kirkelig høytid. På 1100-tallet forsøkte riktignok prestestanden, uten særlig held, å legge hindringer i veien for juleforlystelsene gjennom dekreter om julefred fra første juledag til Helligtrekongersdag.

I 1687 kom det inn en paragraf i Christian Vs Norske Lov om at det var forbudt å arrangere julestuer, men lovbestemmelsen ble i liten grad håndhevet. Med kronprinsesse Sophie Magdalenes ekteskap i 1721 med senere kong Christian VI av Danmark og Norge fikk den tyske pietismen sterkere innpass i Danmark, og førte til økt motstand mot julegilder, juleforlystelser og julestuer. Det er dette stemningsskifte som danner bakgrunnen for Ludvig Holbergs komedie Jule-Stue (1724).[1] Noen år senere, i 1735, ble det da også innført et nytt totalforbud mot å holde julestuer i Danmark-Norge. Det samme forbudet mot lek og spill rammet også det folkelig-dramatiske stjernespillet, som utspilte seg innenfor nøyaktig den samme perioden av julehøytiden.

Forbudet lot seg kanskje til en viss grad håndheve av vekterkorpsene i de største byene, men fikk relativt liten betydning i mer avsidesliggende strøk. Julestuene synes derfor enkelte steder på landsbygda å ha holdt seg ganske godt i hevd til langt opp i 1930-årene. På 2000-tallet eksisterer julelekene stort sett bare som private selskapsleker og som aktiviteter for barn i forbindelse med juletrefester.

Julspel i Ranen i siste halvdel av 1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Opplysningene om norske juleleker finnes spredt i ulike folkevise- og barnesangbøker. Den som spesielt har gjort en innsats for å samle opplysninger om julelekene slik det utspilte seg i julestuene i hjembygda Rana, var Nils Lagli (1861–1954). Han fortalte fra sin ungdom og voksne liv i Nordland i siste halvdel av 1800-tallet, at

Julspel og dansemoro, og lyst og leik synes likesom aa ligge i lufta straks jula er inne. Det merkes allerede julaften, – og førstedag jul gaar en alt i gang med aa leie julspelstue snart her, snart der hos gaardbrukere eller husmenn, kan hende aller helst hos de siste. Og Første juledags kveld etter fjøsti (etter klokka 8, da en har gjort seg ferdig i fjøset, og har gitt feet fôr, og selv har faatt kveldsmaten i seg) er stua gjort røødig for ungdommen som kommer og vil ”gjer julspel”. Har en saa en velskikket ”julspelmeister” som leder saa gaar moroa løs. Det første julspelet som en alminnelig tar til med er aa ”napp blindkjuka”.[2]

Den 4. oktober 1920 sendte Lagli sine nedtegnelser om julspelene i sin ungdom, i manuskripts form til Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Kristiania. Materialet ble imidlertid først utgitt av Norsk Folkeminnelag i 1994.

I Laglis manuskript er følgende juleleker beskrevet:

  • Aa drag hanska
  • Aa børa eppela
  • Aa napp blinnkjuka, [dvs. Blindebukk.]
  • Aa bak i om’n (ovnen)
  • Aa bæra skoen imella bukkjen aa bane (barnet)
  • Aa gjer kviskerløgja I
  • Kviskerløgja II
  • Aa fri paa narri
  • Aa sel lerret
  • Aa sel okskjøtt
  • Aa kjik stjerna
  • Aa sett paa forundringsstolen
  • Aa sett imella brura aa brudgommen
  • Aa gjèt gjesser
  • Aa gjømm ring
  • Aa leit opp naala
  • En penge, som min frue sennte
  • Aa byggje brua den brede, [dvs. Bro, bro brille.][3]
  • Sjønn ridder, han bærer sit røde gullband[4]
  • Min fader, han saadde sin sed
  • Skjæra havre I
  • Skjæra havre II
  • Aa segel til Holland
  • Aa reis til Jerusalem

Lagli fortsatte sine innsamlingsarbeider, og i 1952, like før han døde i meget høy alder, fikk han dessuten solgt manuskriptet ”Minner og skisser fra Rana” til Universitetsbibliotekets håndskriftsamling (nå Nasjonalbiblioteket i Oslo).[5] Også dette manuskriptet inneholder en beretning han har kalt ”Julspel og skisser fra Rana”.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Edvardsen 1993, s. V.
  2. ^ Nils Lagli, op. cit. Anne Moestue 1994, s. 10.
  3. ^ Ludvig Mathias Lindeman har en melodivariant skrevet ned i 1866 etter Anders Olsen Graff, Skogbygda i Løten. NBO Mus ms 2456/1866:203. [311] nr. 19.
  4. ^ Ludvig Mathias Lindeman har en melodivariant skrevet ned i 1868 etter frøken Marie Heyerdahl i Aremark. NBO Mus ms 2456/1868:203. [313] nr. 37.
  5. ^ NBO Ms 8° 1749.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]