Julebukk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Julbocken, svensk julebukk med dombjeller, nisse og julegaver, tegnet av eventyrillustratøren John Bauer i 1912. Julebukken har hatt forskjellig betydning og rolle i juletradisjonene i Skandinavia og Nord-Europa, blant annet ved å komme med gaver.[1]

Julebukk eller julegeit (på svensk julbock[2] og julgumse (dalmål),[3] dansk julebuk,[4] juleged[5] og nytårsbuk, finsk olkipukki, estisk joulosak og latvisk joulopuk) omfatter flere gamle, folkelige skikker i Norge, Skandinavia og Nord-Europa knyttet til jul. Nøyaktig opphav er usikkert, men de varierende tradisjonene rundt geitebukken som symboljulefeiring, som julevette,[6] anfører i karnevalsopptog, gaveutdeler[1] og annet, stammer fra både førkristne og kristne skikker, det vil si germanske og norrøne forestillinger, kirkelige markeringer og seinere bondetradisjoner.

Ordet julebukk har blitt brukt om en geitebukk som ble slaktet til jul, kanskje for å få et godt år og feire fruktbarheten eller for å markere slutten på arbeidsåret.[7] Seinere ble julebukk også betegnelse på en person som «går julebukk», det vil si en som går fra hus til hus i juletida sammen med en lite følge der alle er utkledt. Opprinnelig var en i flokken eller opptoget utstyrt med en bukke- eller hornmaske og en raggete skinnfell,[7][8][9] siden var det vanligvis utkledt ungdom som var innom gårdene, sang, danset og tøyset, ble skjenket og fikk julemat.[10] Tradisjonene med å gå julebukk kan være en rest etter maskeskikker fra sør i Europa, katolske opptog med djevelfigurer og julespill i middelalderen[7] eller en dramatisering av Oskoreia (julereia).[11] I eldre tradisjon har julebukk dessuten blitt brukt om en farlig vette (på dansk julevætte)[12] som overvåket juleforberedelsene og kunne straffe folk og skremme barn,[6] på samme måte som til dels julesveinene[7] og Lussi.[11] Inn på 1800-tallet kunne julebukken også komme med julegaver som en forløper og siden hjelper til julenissen[1][6] Julebukk kan også betegne en halmfigur som forestiller en bukk med krumme horn og røde bånd, og som brukes som pynt til jul. Julebukk har i tillegg vært navn på visse typer kaker, brød og selskapsleker.[2]

I dag har tradisjonen med å gå julebukk utviklet seg til en lek der barn kler seg ut i romjula, går fra dør til dør, synger julesanger og får godteri og julekaker som belønning.[11]

Bakgrunn, historikk og europeiske paralleller[rediger | rediger kilde]

Geitebukk i antikken og middelalderen[rediger | rediger kilde]

Forestillinger om den norrøne torden-guden Tors to geitebukker Tanngrisner og Tanngnjost kan ha påvirket den rollen julebukken fikk seinere. Illustrasjon av bukkene, Tor og Tyr tegnet av Lorenz Frølich til Den ældre Eddas Gudesange, utgitt 1895.

Tradisjonen med julebukk har av noen blitt tolket som en feiring eller markering av guden Tor i norrøn mytologi. Han hadde en vogn som ble dratt av de to bukkene Tanngnjost («den tanngnissende») og Tanngrisner («åpne mellomrom mellom tennene»). Bukkene kunne han spise, men de var like levende neste dag, så lenge han samlet alle beina i hudene etterpå. Når han kjørte over himmelen med vogna si, bråkte det forferdelig, dette kaltes Tor-drønn («torden»). Jotnene var redde for Tor, så de gjemte seg når de hørte ham. Forestillingene om disse to bukkene kan ha overlevd innføringen av kristendommen i form av julebukker, både som pynt og den bukken som delte ut julegaver før julenissen ble vanlig.

Mens geitebukken kunne representere virilitet i den norrøne kulturen, ble den ofte forbundet med direkte kåtskap i blant annet gresk antikk, gjerne i form av bukkeliknende satyrer.[13] Disse egenskapene ga imidlertid bukken også en negativ, dyrisk rolle, særlig i kristen middelalder da seksualiteten skulle tøyles. Da kunne bukken blant annet framstilles som symbol på de som ble dømt til evig helvetesestraff, som ridedyr for hekser og som djevelen selv.[13]

Juleslakt[rediger | rediger kilde]

Én teori er at julebukk er navnet på en geitebukk som i førkristen tid ble slaktet til jól, antakelig for å få et godt år.[11]

Halmfigur[rediger | rediger kilde]

To små julebukkfigurer laget av halm og røde bånd som juletrepynt på et juletre utendørs i Sverige. Halmbukkene er et julesymbol med særlig sterk tradisjon i Sverige.
Gävlebocken er en kjempestor julebukk av halm som hver advent siden 1966 har blitt plassert på Slottstorget i Gävle i Sverige. Bukken har flere år blitt utsatt for hærverk og brent ned.

Geita hadde en viktig plass i førkristen kultur, og at dens betydning har overlevd i Norden dels i navnet på en halmfigur som i dag brukes som julepynt. Overleveringer som en skikk med å bringe en halmbukk usett inn i huset til naboer, og så naboen forsøke å bringe den usett tilbake, forteller at bukken har hatt en betydning.[trenger referanse]

Å gå julebukk[rediger | rediger kilde]

Tegning av tradisjonell julebukk (julbock) fra Uppland i Sverige.[9] Den som ledet an i juleopptoget og feiringa, bar et julebukkhode på en stang og kledte seg i et skinn.[8] Julebukkhodet på tegningen er laget av halm.[1]
Gotlandsk julebukk fra 1700-tallet. Den som agerte julebukk i juleopptoget, bar stangen med hodet og var selv skjult under en lodden fell.[8][9]
«Godt Nytaar!», norsk nyttårskort med tegning av Andreas Bloch (1860-1917) som viser utkledte barn som går julebukk.

Julebukk betegner også i folketradisjonen en person som kler seg ut, gjerne i en lodden fell og med bukkemaske, og tigger mat og drikke i romjula, det vil si en person som følger tradisjonen med «å gå julebukk». Her er det bånd tilbake til gamle skikker kjent fra middelalderen, hvor oppfatningen om oskoreia (på 1800-tallet romantisert til «Åsgårdsreien») fortalte om allslags skrømt ute nattestid, gjerne ledet av en skikkelse med horn.[trenger referanse] I senere århundre kledde folk seg ut i gamle klær, symboliserende de døde, ledet av en skikkelse ikledd bukkemaske og dyreskinn, og danset og bråkte gårdimellom i romjulen. Julebukken var blitt en skremmende, nærgående skikkelse, som ofte krevde mer enn litt godteri. Han dukket opp plutselig i selskapet, og selv om alle visste at det bare var en kjenning som hadde kledd seg ut med hode og horn, var det en truende skapning som skremte barna, og til og med «kunne gjøre fruentimmere med barn, uten at de visste det».[trenger referanse]

Liknende opptog og juleskikkelser[rediger | rediger kilde]

Her er parallellen til de mange tradisjonene i Alperegionene, hvor samme førkristne skikkelse har overlevd i en utkledd manns- eller kvinneskikkelse med geitehorn og dyreskinn: Krampus (Grampus), Klaubauf, Bartl/Bartel, Niglobartl, Wubartl, Pelzebock/Pelznickel, Gumphinckel, Parkelj, Čert, Badalisc og så videre.[trenger referanse]

Gjentagende er skikkelsens utseende med horn og dyreskinn. Interessant er også de forskjellige skikkelsene som følger «bukken»: I store områder er det selveste Sankt Nikolas som har Krampus med seg for å ta for seg de «slemme» barna.[trenger referanse] I det protestantiske nord fikk den hornkledde følge av Kristusbarnet (Christkindl), et lite barn i hvite klær og tente lys. Da denne skikkelsen ofte ble utført av en ung kvinne, ble barnet tradert til lyspiken Santa Lucia i Norden.[trenger referanse] Mens det i Nord-Tyskland er bukken som er i fokus, og Christkindl som følger, er det «lysbarnet» eller helgenen som opptrer alene i Skandinavia. I Nederland er det Sinterklaas (St. Nicolaus/Santa Claus) som er hovedfiguren, men alltid fulgt av Zwarte Piet («Svarteper»), i begynnelsen med horn og med oppgave å skremme slemme barn og ta dem med seg, i de siste 150 årene har han tatt form som en afrikaner - gjerne som barn - i eksotiske tjenerklær, og mindre truende.[trenger referanse]

I dag[rediger | rediger kilde]

I Norge har julebukktradisjonene vært mange og sprikende, og forskjellige fra bygd til bygd, fra by til by og fra generasjon til generasjon. I dag kjenner vi han mest som barn som går ut i romjula, og synger julesanger for å få godteri i belønning.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Halloween
  • Ekko Ulrikk: Julebokken - et bergensk juledrama fra den hedenske oldtid, Bergen Arbeiderblad, 29. desember 1934.

Referanser[rediger | rediger kilde]

En tegning fra 1800-tallet som viser julenissen med granbar i håret, julemat og et barn i armene, som kommer ridende på en geitebukk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]