Protestantisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Protestantisk)
Gå til: navigasjon, søk

Protestantisme er en samlebetegnelse på den form for kristendom som vokste fram ved reformasjonen.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Den tidligste bruken av ordet, i formen Protestatio, refererte til de fyrster som ved riksdagen i Speyer i 1529 protesterte mot ediktet fra Worms. Ediktet hadde gjort luthersk lære forbudt i det Tysk-romerske rike. I tysktalende land brukes 'protestantisme' både om lutherske og reformerte (kalvinisme) kirker samt om protestantiske frikirker; Ved siden av 'protestantisme' finnes også fellesbetegnelsen 'evangeliske kirker'. De nærbeslektede lutherske og reformerte/kalvinistiske landskirker er i Tyskland samlet under en felles paraply (Evangelsk kirke i Tyskland). Av denne grunnen kalles også Norges statsreligion evangelisk-luthersk, der evangelisk viser til hovedretningen og luthersk til en retning innenfor denne.

Ordet protestantisme ble nokså raskt tatt i bruk i Skandinavia og andre deler av verden som fellesbetegnelse for de kirkesamfunn som fulgte Martin Luthers eller Jean Calvins lære – det vil si de lutherske og reformerte/kalvinistiske kirkene. I tillegg ble det vanlig å inkludere anabaptistene ('gjendøperne') og unitarer, selv om disse var i strid med både Den katolske kirke og lutherske og kalvinistiske strømninger.

I dag regner man også ofte med andre kirkesamfunn, som ikke har noen direkte forbindelse til reformatorenes lære, men som ligger dem nær i trosmessig innhold, og som ofte er utbrytere fra reformasjonskirkene.

Historie[rediger | rediger kilde]

Protestanter daterer normalt separasjonen fra Den katolske kirke til begynnelsen av det 16. århundre. Protestene mot forskjellige sider ved den katolske tro, mot kirkelig forfall og mot kirkens deltagelse i verdslig styre var framtredende flere steder i Europa, men spesielt i Tyskland.

En forløper for denne bevegelsen var husittene. Jan Hus, som var tilknyttet universitetet i Praha, ledet en kirkelig protestbevegelse som av mange blir regnet som «proto-protestantene». Samtidig oppsto en lignende bevegelse i Oxford, ledet av John Wyclif. Ved konsilet i Konstanz (14141418) ble begge bevegelser fordømt. Jan Hus ble henrettet, og Wyclifs lik ble gravet opp og brent som kjetter. Dette forhindret ikke et skisma og husitterkrigene i Böhmen.

Protestene tok en ny vending i 1517 da augustinermunken Martin Luther etter tradisjonen spikret opp sine 95 teser om avlaten på kirkedøren i Wittenberg. På samme tid oppsto en protestbevegelse i Sveits, ledet av Huldreich Zwingli. De to gruppene ble enige om de fleste teologiske spørsmål, men ble aldri helt forent. Zwinglis og Calvins lære utgjør i dag den reformerte kirke.

I 1521 ble Luther ekskommunisert av paven. Arbeidet med å samle de forskjellige reformasjonsbevegelsene skjøt fart. Jean Calvin ble sentral i arbeidet med å finne fram til en slags konsensus, men de kalvinistiske og lutherske grupper ble heller aldri fullt ut forent.

I årene 1529 til 1536 ble kirken i England løsrevet fra Pavestolen. Den engelske kirke fulgte dog ikke den kontinentale Reformasjonen, og Henrik VIII av England skrev selv en traktat der han fordømte Luthers lære.

Teologi[rediger | rediger kilde]

Forståelsen av flere sentrale teologiske spørsmål varierer mellom de ulike protestantiske kirker, men et felles grunnlag kan oppsummeres gjennom fire slagord som oppsto ved Reformasjonen:

  • Solus Christus (Kristus alene)
Jesus Kristus er den eneste mellommann mellom menneske og Gud Fader. Dermed avvises helgendyrkelse.
  • Sola Scriptura (Skriften alene)
Etter katolsk og ortodoks teologi er Gud åpenbart gjennom Bibelen og Tradisjonen, det vil si kirkens lære slik dens biskoper har formulert den, spesielt ved konsiler men også som et permanent læreembete. For protestantene ble Bibelen eneste rettesnor. Dette medførte også at privat tolkning av Bibelen ble viktigere.
  • Sola fide (Tro alene)
Mens katolsk teologi vektlegger at frelse oppnås gjennom en kombinasjon av tro og gjerninger, er det etter protestantisk teologi tro alene som frelser. Gjennom Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren har nå de fleste protestantiske kirker og den katolske kirke blitt enige om et felles uttrykk for sin lære i dette spørsmålet.
  • Sola gratia (Nåde alene)
Mens katolsk lære sier at frelsen ble mulig for den rettferdige gjennom Kristi død på korset, mente reformatorene at frelsen er en gave fra Gud gitt gjennom Kristus uansett hva man har gjort (det vil si: uansett hvor syndig man er kan man frelses hvis man tror). Forklaringen på dette synet er den protestantiske oppfatning av mennesket som et i utgangspunktet syndig vesen, som aldri kan være verdig til frelse, men som kan få frelse gjennom Guds nåde. Den katolske oppfatningen er at mennesket i utgangspunktet er godt, men at syndefallet skapte en avstand til Gud som man må overvinne for å oppnå frelse.

Nattverden[rediger | rediger kilde]

De forskjellige protestantiske bevegelser var fra begynnelsen av enige i sin avvisning av den katolske forståelse av nattverden. Denne er basert på læren om transsubstansiasjon, som sier at brød og vin forvandles til Kristi legeme og blod (selv om det fortsatt ser ut som, lukter som og smaker som brød og vin er substansen forvandlet), og at denne forvandlingen er varig.

Det var dog ikke enighet om hva nattverden er. Zwingli så nattverden som et minnemåltid, der unionen mellom Kristus og den troende kun er åndelig. Calvin mente at Kristus virkelig var til stede, men gjennom Den hellige ånd som et resultat av tro hos den som mottar nattverden. Luther på sin side mente at brød og vin virkelig endres til Kristi blod og legeme, men ved konsubstansiasjon, det vil si at det både er vin og blod samtidig. Denne forvandlingen er ikke varig, men eksisterer bare under nattverdshandlingen.

Se også[rediger | rediger kilde]