Wilhelm Ostwald

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wilhelm Ostwald
Wilhelm Ostwald
Født 2. september 1853
Riga, Det russiske keiserdømmet
Død 4. april 1932 (78 år)
Leipzig, Tyskland
Nasjonalitet Tysk
Institusjoner Universitetet i Tartu
Rigas tekniske universitet
Universität Leipzig
Alma mater Universitetet i Tartu
Fagfelt Fysikalsk kjemi
Akademisk veileder Carl Ernst Heinrich Schmidt
Kjent for Ostwald-prosessen
Viskosimeter
Priser og utmerkelser Nobelprisen i kjemi (1909)

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i kjemi
1909

Wilhelm Ostwald (latvisk: Vilhelms Ostvalds), (født 21. augustjul./ 2. september 1853greg. i Riga, død 4. april 1932 i Leipzig) var en tysk baltisk kjemiker og samfunnsdebattant. Han vant Nobelprisen i kjemi i 1909 for sine arbeider over katalyse, kjemiske likevekter og reaksjonshastigheter.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han var født i Riga, den gang en tysktalende by i det russiske rike, i dag hovedstaden i Latvia, som sønn av bøkker-mester Gottfried Wilhelm Ostwald og Elisabeth Leuckel. Etnisk var han tysk baltisk. Han gikk ut fra universitetet i Tartu i 1875, og foreleste der fram til 1881. Deretter flyttet han til Riga og foreleste ved Rigas tekniske universitet fram til 1887. I 1887 flyttet han til Leipzig, hvor han jobbet resten av livet.

Etter at han gikk i pensjon i 1906 fant Ostwald et nytt område hvor han utviklet sine vitenskapelige og organisatoriske talenter. Ved siden av studier og utgivelser innen filosofien som «Der energetische Imperativ» (det energetiske imperativ), «Moderne Naturphilosophie» (moderne naturfilosofi), «Die Pyramide der Wissenschaften» (vitenskapenes pyramide) tok han også aktiv del i det offentlige liv.

Han støttet middelklassens pasifistiske bevegelse, og var interessert i utdannelsesreformer og i monismen. Han mente at han i kraft av sin stilling og bakgrunn kunne slå tilbake kirkens innflytelse innenfor naturvitenskapene, og at han skulle være med på å spre monismen som en moderne vitenskapelig ideologi. Han forfulgte dette målet i en rekke skrifter, som sine «Monistische Sonntagspredigten» (monistiske søndagsprekener) og «Arbeiten zum Monismus» (arbeider om monismen).

Som mange andre kulturpersoner og fredsvenner var Ostwald opptatt av ideen om et enkelt, kunstig verdensspråk.

Han var fra 1908 en frontfigur for det internasjonale hjelpespråket ido sammen med en rekke andre kjente vitenskapsmenn, blant dem den danske filologen Otto Jespersen. Ostwald finansierte en vesentlig del av propagandaen for ido av prispengene sine.

Det vakte oppsikt da Ostwald i 1916 under påvirkning av tysk-sjåvinistiske stemninger under første verdenskrig, brøyt med Ido og i stedet slutta seg til forfatteren Adalbert Baumanns Wede (eller verdenstysk), lansert som et språk for sentralmaktene og deres venner.

Ugitt på norsk: Energi og kultur, oversatt av K. Visted utgitt av H. Aschehoug & co, (W. Nygaard), Kristiania 1911.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]