Mariss Jansons
Mariss Jansons (født 14. januar 1943 i Riga) er en anerkjent latvisk dirigent.
Jansons er sønn av dirigenten Arvid Jansons. Hans mor, som var jødisk, levde i skjul på den tiden (Jansons morfar og onkel ble drept under krigen). I 1946 vant faren en nasjonal dirigent-konkurranse og ble ansatt av Yevgeny Mravinsky som hans assistent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester. Da familien i 1956 flyttet etter, begynte den yngre Jansons etterhvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i det daværende Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, selv om faren forsøkte å overtale ham til å satse på fiolin[trenger referanse]. I 1969 fortsatte han sine musikkstudier i Wien og i Salzburg med Herbert von Karajan.
I 1973 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved St. Petersburg Filharmoniske Orkester (tidligere Leningrad-Filharmonien). I 1979 ble han sjefsdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester, hvor han i over 20 år dirigerte orkesteret med stor suksess, både hjemme i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London Filharmoniske Orkester. I mars 1997, ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.
I 1996 var Jansons nær ved å omkomme på dirigentpodiet midt under en konsert.[1] Han ble rammet av et hjerteattakk mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème. Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' egen far døde faktisk på podiet[trenger referanse].
I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefsdirigent ved Concertgebouw Orkester i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk i München. Dermed er han musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre. Med Oslo Filharmoniske Orkester er det oppstått et definitivt brudd som musikerne beklager, men som for Jansons synes irreparabelt.
Han mottok St. Hallvardsmedaljen i 1986 og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.
Priser og utmerkelser [rediger]
- Spellemannprisen 1981 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for 3 plater med musikk av Edvard Grieg
- St. Hallvardsmedaljen i 1986
- Spellemannprisen 1990 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for Gustav Mahlers symfoni nr. 2
- Anders Jahres kulturpris 1991
- Spellemannprisen 1993 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester og med Truls Mørk som solist i klassen orkestermusikk for Dvořáks cello-konsert/Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner
- Spellemannprisen 1995 som dirigent for London Philharmonic Orchestra med Truls Mørk som solist i klassen orkestermusikk for Dmitrij Sjostakovitsj': Cellokonserter
- Kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, 2000.[2]
- 2. klasse av den latviske Trestjerneordenen, 2006
- Den bayerske fortjenstorden, 2007
- Det østerrikske ærestegn for vitenskap og kunst, 2009
- Den bayerske Maximiliansorden for vitenskap og kunst, 2010.[3]
Referanser [rediger]
- ^ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
- ^ Norges statskalender, 2008.
- ^ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010, Bayerisches Landesportal.
| Forgjenger: Okko Kamu |
Dirigent Oslo-Filharmonien (1979–2002)
|
Etterfølger: André Previn |
