Gotisk arkitektur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For å lese om gotisk kunst, se det.
Katedralen i Chartres
Katedralen i Ely
Klosteret i Batalha
Skjematisk snittperspektiv av fullt utviklet gotisk konstruksjon med ribbekrysshvelv, strebepilarer og strebebuer
Oppdeling av veggene i arkade, triforium og klerestorium. Strebebuene vises også
Grunnplan av katedralen i Laon med rett avsluttet kor og tverrskip
Grunnplan av katedralen Notre-Dame i Reims, påbegynt ca. 1210. Koret er blitt absidalt og tverrskipene er i ferd med å forsvinne
Grunnplan av katedralen St-Etienne i Bourges, påbegynt 1195. Kirken mangler tverrskip, men har doble sideskip som går hele veien rundt bygningen
Grunnplan av katedralen i Wells
Grunnplan av katedralen i Salisbury
Grunnplan av Kølnerdomen
Katedralen i Beauvais, med gotikkens høyeste hvelv på 48m
Koromgangen i St. Denis, begynnelsen på gotikken
Interiør av katedralen i Laon, fransk unggotikk. Legg merke til at arkadene bæres av kraftige søyler og at veggene har arkade, galleri, triforium og klerestorium
Sideskip i katedralen i Amiens, fransk høygotikk. Arkadene bæres av knippesøyler
Sainte-Chapelle, Paris. Vinduene dekker nesten hele veggflaten
Det mektige hvelvet i Eglise-des-Jacobins, Toulouse
Koret i Canterburykatedralen
Koret i Lincolnkatedralen med «englekoret» som kan være et av forbildene til skipet i Nidarosdomen. Hvelvets midtribbe i bygningens lengderetning er typisk for engelsk gotikk
Katedralen i York. Hvelvene er beriket med mange dekorative, men statisk unødvendige mellomribber
Klosteromgangen i Gloucesterkatedralen 1351-1377
Vifteformede hvelv i King's College Chapel, Cambridge

Gotisk arkitektur eller gotikk betegner fellestrekk ved monumentale byggverk i den arkitektoniske perioden som dominerte det katolske Vest-Europa i middelalderen, fra ca. 1150 til ca. 1550. Gotikken er mer enn noen annen periode innen europeisk kunsthistorie basert på konstruktive prinsipper. Gotikkens byggmestere kombinerte spissbuer, ribbekrysshvelv og strebebuer på en ny måte. De konstruktive utfordringer med iboende estetiske muligheter som byggmestrene sto overfor, møtte de ved å utvikle og raffinere konstruktive løsninger inntil det nesten sublime.

Et sentralt arkitektonisk problem i den forutgående periodens romanske arkitektur var utførelsen av krysshvelv – kryssende tønnehvelv med halvsirkelformet tverrsnitt. Dette gikk noenlunde greit over rom med kvadratisk grunnflate, men ettersom snittlinjen i møtet mellom de kryssende tønnehvelvene fulgte rommets diagonal, fikk denne en "trykket" form ved fast pilhøyde for hele hvelvet. Denne formen, en halv ellipse, var også statisk svakere fordi den ga et større sidetrykk. En løsning var å gjøre også denne diagonalbuen som oppstår i møtet mellom hvelvkappene halvsirkelformet, men dermed ble krysningspunktets pilhøyde markert høyere enn sideveggenes buer. Begge disse løsningene representerte både produksjonstekniske og estetiske problem – steinene i møtet mellom hvelvkappene kunne ikke masseproduseres, men måtte gis individuell form etter sin posisjon i hvelvet, og etterhvert som man nærmet seg toppen av hvelvet ble møtet mellom hvelvkappene visuelt mer og mer utydelig. Enda vanskeligere var det å slå krysshvelv over ikke-kvadratiske rom – med ulik lengde og bredde måtte det ene buesnittets form justeres for å oppnå samme pilhøyde. Dette kunne enten løses ved at den ene buen ble gjort ellipseformet, eller ved å "stylte opp" den smaleste buen med rette stykker under halvsirkelen. Denne siste løsningen ga imidlertid enda større estetiske problemer, idet møtelinjen mellom hvelvkappene kom til å danne en kurve også i vertikalplanet (projeksjonen ned på horisontalplanet danner en S-kurve). Dette var naturligvis også særdeles arbeidskrevende om det skulle utføres nøyaktig, og aller vanskeligst var det å slå kryssende tønnehvelv over de trapesformede enheter i en koromgang rundt apsis.

Disse problemene ble i første omgang løst ved å innføre hvelvribber, d.v.s. markere møtet mellom hvelvkappene med egne buer som kunne mures først, og dermed etablere hvelvets hovedform, hvor hvelvkappene på enklere vis kunne tilpasses. Genistreken i gotikkens byggekunst var at man forlot det halvsirkelformede hvelv og buer og gjorde dem spisse og dermed mer høyreiste. Ved å gjøre buene mer eller mindre spisse ble det mye enklere å lage krysshvelv over rom med ulik lengde og bredde, og dessuten også over polygonale og andre mer kompliserte planformer. Buene både diagonalt og på langsidene kunne gjøres høye nok til å være tilstrekkelig sterke, uavhengig av buehøyden på kortsidene. Og ikke minst – ved at alle buestykkene hver for seg utgjorde deler av sirkelslag, kunne likt utformede buesteinene produseres på forhånd, noe som gjorde byggingen enklere og raskere. Spissbueformen gjorde også trykkfordelingen i konstruksjonen gunstigere.

Inndeling av gotikken[rediger | rediger kilde]

Vanligvis regnes gotikkens begynnelse fra 1136, da koret i den franske Saint Denis-kirken ble ombygget under ledelse av abbed Suger.

Gotikken inndeles i tre faser:

  • Unggotikk ca. 1140 til 1190
  • Høygotikk ca. 1194
  • Sengotikk ca. 1375

I England er en annen inndeling vanlig:

  • Early English fra ca. 1180
  • Decorated sent på 1200-tallet
  • Perpendicular fra ca. 1310

Navnet[rediger | rediger kilde]

Ordet gotikk er egentlig en nedsettende betegnelse brukt i renessansen. Renessansen så seg selv som en tilbakevending til de klassiske romerske og greske idealer, og gotikken så man følgelig på som en stil de germanske barbarene, goterne, hadde tatt med seg. I dag brukes imidlertid navnet på perioden uten noen negativ betydning.

Noen kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Gotikkens byggmestre hadde som mål å bygge høyest mulig og slippe inn mest mulig lys gjennom store vinduer. Dette var en utvikling fra de tunge romanske kirkene fra den forutgående perioden, med små vinduer og massive tønnehvelv eller flate bjelkehimlinger. I den gotiske arkitekturen benyttet man derimot ribbehvelv med et skjelett av bærende murte buer eller ribber og fylte ut mellomrommene med tynne skall av murverk. Med denne skjelettkonstruksjonen ble overdekningen over rommet mye lettere, og veggene fikk en tilsvarende mindre belastning.

For å oppnå så store lysåpninger som mulig, lot man hvelvene bli båret dels av frie søyler, dels av søyler integrert i ytterveggene. Ved å konsentrere lastene fra hvelvene kunne det lages større åpninger i de mellomliggende partier av veggene. Den byggetekniske "revolusjon" som gotikken innebar består først og fremst i kombinasjonen av elementer som allerede var anvendt i en del romanske byggverk: ribbehvelvet, spissbuen og det utvendige system av strebepillarer og strebebuer.

Alle hvelv, også ribbehvelv, overfører et kraftig sidetrykk mot veggene eller søylene de springer ut fra. Virkningen er den samme som oppstår hvis vi hviler hodet i hendene og setter albuene på en glatt bordplate. Da vil vekten av hodet få albuene til å skli fra hverandere så hodet siger ned. Den vertikale lasten fra hodet blir omsatt i sidekrefter. På en glatt flate er det ingenting som holder disse sidekreftene i sjakk. Problemet for gotikkens byggmestre var å oppnå stabilitet ved å motvirke sidekreftene fra hvelv og tak.

Dette løste de ved å la sidetrykket fra hvelvene bli tatt imot av kraftige tverrstilte pilarer på utsiden, noe som gjorde at også rommet utenfor ytterveggen ble tatt i bruk i konstruksjonen. For å øke stabiliteten ble de ofte forhøyet med spirlignende påbygg, fialer (fransk: pinacles), som først og fremst skulle øke tyngden, slik at konstruksjonen bedre kunne ta opp sidekreftene fra hvelvet og føre dem ned til grunnen. Disse fialene var altså ikke bare dekorasjoner; de hadde en viktig konstruktiv funksjon.

I kirker med basilikalt tverrsnitt kunne tårnlignende strebepilarer i sideskipenes yttervegger føres videre opp over taket som frittstående tårn. Herfra kunne det spennes strebebuer som tok imot trykket fra hvelv og tak over midtskipet.

Den fullt utviklede gotiske veggkonstruksjonen ble på denne måten redusert til et skjelett av slanke murpilarer, og murverket i selve veggflaten kunne dermed gjøres mye tynnere eller sløyfes til fordel for store lysåpninger. Det massive langsgående murverket ble erstattet av tverrstilte murskiver. Endringen fra romansk til gotisk konstruksjon kan beskrives som en oppløsning av veggen.

På samme måten ble hvelvene redusert til en skjelettkonstruksjon av ribber som det var murt et hvelvskall i mellom. De gotiske ribbehvelvene var til å begynne med enkle og funksjonelle, men ble mot slutten av stilperioden rikere dekorert med statisk unødvendige mellomribber, og de kunne formes som palmekroner, som nett eller gis andre dekorative former.

Store kirker ble ofte konstruert med et høyere midtskip mellom to lavere sideskip for å gi mest mulig lys til interiøret. En kirke med denne formen kalles en basilika. Sideveggene i midtskipet deles inn i arkade (søylerekken mellom midtskip og sideskip), triforium (veggflaten over arkaden, med samme høyde som hvelv og tak over sideskipet, ofte rikt dekorert eller gjennombrutt), og klerestorium (midskipets vegger over sideskipstaket, med store vindusåpninger). Søylene var i unggotikken runde og relativt kraftige, men ble etterhvert erstattet av knippesøyler som ga et slankere preg.

I tillegg til det konstruktive karakteriseres gotikken av storslagne spissbueportaler, store vinduer fylt med glassmalerier og et vell av skulpturer over hele kirken. Som regel har også vinduene spisse buer, men det er ingen nødvendighet for konstruksjonen.

Noen gotiske kirker mangler en del av disse karakteristikkene. Den kjente kirken Santa Croce i Firenze har eksempelvis et flatt tretak, mens katalanske, tyske og tsjekkiske hallkirker i senmiddelalderen ble bygget med sideskipene hevet opp til samme høyde som midtskipet, og dermed fikk en helt annen romform. I Kroatia og Italia finnes en rekke gotiske kirker med rundbuevinduer, eksempelvis katedralene i Sibenik og i Siena.

Fransk gotikk[rediger | rediger kilde]

Gotikken oppsto i Ile-de-France, området rundt Paris, omkring 1150. Nord-Frankrike fortsatte å ha en lederrolle i utviklingen av gotikken til utpå 1300-tallet, da land som Tyskland, Spania og England gikk forbi i kreativitet og dristighet.

Et kjennetegn for fransk gotikk er apsidalt (halvrundt) avsluttet kor, gjerne med en rekke kapeller omkring. Tverrskipene blir etterhvert mindre og mindre synlige i grunnplanen. Du finner sjelden høye og massive sentraltårn der tverrskipene møter hovedskipet, men gjerne et slankt spir (fransk: flèche). Vestfronten er gjerne flankert av et par høye tårn, over avslutningen av sideskipene. Motivet sies å representere "byporten" til "det himmelske Jerusalem". I endel tilfeller har også tverrskipsfasadene et tårnpar, som vist på Eugéne Viollet-le-Ducs "idealtegning" av en gotisk katedral. Katedralen i Bordeaux har slike tårn ved begge tverrskipsfasadene, men ikke i vestfronten. Katedralen i Laon var planlagt med 7 tårn – to i vestfronten og i hver av tverrskipsfrontene og et kraftig hovedtårn (som er vanlig i engelsk gotikk) over krysset. I Chartres var det planlagt hele 8 tårn, idet også korets omgang var flankert av et tårnpar. Bare vestfronttårnene ble fullført over; de øvrige er avsluttet i høyde med midtskipets takfot. Også katedralen i Reims, og klosterkirken i St. Dénis har ufullførte tårnpar ved tverrskipsfasadene.

Unggotikken[rediger | rediger kilde]

Abbed Sugers kor i klosterkirken Saint-Denis regnes som begynnelsen på gotikken. Det er bare koromgangen som er bevart, da selve koret og skipet i kirken ble ombygget på 1300-tallet. Her er de viktigste nyvinningene i gotikken på plass: spissbuen og ribbehvelvet. Disse var antakelig konstruert først, og så ble mellomrommene fylt. Et annet tidlig byggverk, som også er bedre bevart, er katedralen i Sens, som i løpet av byggeperioden midt på 1100-tallet illustrerer overgangen mellom romansk og gotisk arkitektur.

Andre halvdel av 1100-tallet er preget av eksperimentering med form og bæreevne, og i flere katedraler fra denne tiden, slik som Soissonskatedralen, Laonkatedralen påbegynt i 1155 og Notre-Dame i Paris påbegynt ca. 1160, utforskes mulighetene for å bygge høyere og gjøre vinduene større.

Katedralene i Laon og Noyon (påbegynt ca. 1170), og tverrskipet i Soissons har innvendige vegger med fire etasjer (som også Notre Dame i Paris hadde før ombyggingen omkring 1300), mens det vanlige kom til å bli tre. Her finner vi arkader, galleri, triforium og klerestorium. I Laon er høyden fra gulvet og opp til toppen av skipet er 22m. For å få inn mer lys er der plassert vinduer som vanlig i klerestoriet, og også i galleriet. Det er ingen utvendige strebebuer, men tverrgående murpartier gallerienes hvelv og yttertaket sørger for sidestøtte til midtskipshvelvene. Notre-Dame i Paris har strebebuer. Disse skulle støtte hvelvene i skipet. Kirken er den første av de største gotiske katedralene, 150,2m lang med hvelvhøyde 32,5m. Kirken har idag tre etasjer i veggene, men hadde opprinnelig fire.

Fransk høygotikk[rediger | rediger kilde]

I 1194 brant den romanske katedralen i Chartres ned, og kirken ble bygd opp igjen i en større og mer monumental form enn noen gang før. Man kan si at katedralen er en sammenfatning av de ulike eksperimentene som hadde vært foretatt i Nord-Frankrike i siste halvdel av 1100-tallet. Katedralen i Reims gikk så et skritt videre i størrelse og høyde under hvelvet. Mesterverket i denne gigantrekken er katedralen i Amiens med 42 m hvelvhøyde, som fremdeles er Frankrikes største katedral, påbegynt ca. 1220. Enda lengre gikk man i Beauvais med en høyde under hvelvet på 48 meter. Her ramlet imidlertid hvelvet ned i 1284, men ble gjenreist med kraftigere understøttelse (ekstra søyler ble plassert i de store bueåpningene i arkaderekkene). Kkirken ble aldri fullført etter planen.

Katedralen i Bourges representerer en annen variant, med høyere indre sideskip og lavere ytre sideskip, og et mer enhetlig kirkerom uten tverrskip. Nok et eksempel på dette er koret i domkirken i Le Mans.

Rayonnant[rediger | rediger kilde]

Perioden fra midten av 1200-tallet og utover 1300-tallet kalles rayonnant på fransk ([rejån'ã], av rayon, stråle). Etter at gigantomanien hadde nådd til veis ende, ble det bygd noe mindre kirkebygg. Til gjengjeld arbeides det med en stadig forenkling for å få skarpere linjer, større vinduer og mer romfølelse. Det mest ekstreme utslaget er det lille Sainte-Chapelle i Paris, bygget mellom 1243 og 1246, hvor veggene er redusert til store vindusflater. Bygningen skulle romme en relikvie, Jesu tornekrone, som skulle ha blitt ført til Frankrike under et korstog. Den er derfor bygget som et stort relikvieskrin.

Andre eksempler på rayonnantgotikk er skipet i Saint-Denis-kirken ved Paris og den store klosterkirken Saint-Ouen i Rouen. Byggevirksomheten i Frankrike slakket av som følge av hundreårskrigene, som startet på 1340-tallet. I stedet for å bygge katedraler, bygde man nå festningsverk. Land som Tyskland, England og Spania tok over føringen i gotisk nyskapning.

Fransk sengotikk, flamboyant[rediger | rediger kilde]

Byggevirksomheten tok seg opp på 1400-tallet, spesielt etter at hundreårskrigene ble avsluttet i 1453. I denne perioden får dekoren en lettere, mer elegant form, kalt flamboyant (av flammer). Samtidig brukes det rettere, strammere linjer, for eksempel går søylene fra golv helt opp til toppunktet i hvelvet, søylehoder og øvrig dekor er skrelt bort.

Mange kirker som hadde stått halvferdige ble fullført i denne perioden. Kirken Saint-Maclou i Rouen er et helstøpt eksempel på en kirke i flamboyant-stil. Katedralen i Nantes påbegynnes i 1434, og selv om den ikke ble ferdig før i 1891, er også dette et eksempel på en enhetlig seingotiske stil. I Frankrike bygges det gotiske kirker helt fram mot midten av 1500-tallet, og noen av de siste som bygges er flere bykirker i Paris, f.eks. Saint-Séverin. Saint-Nicolas-de-Port i Champagne er en helstøpt, stor kirke fra første halvdel av 1500-tallet.

Regionale motstrømninger[rediger | rediger kilde]

Utenfor Île-de-France, Picardie og andre sentrale områder utviklet det seg regionale motstrømninger og lokale varianter av gotikken.

I den vestre delen av Frankrike, i Poitou og Anjou, fikk den tidlige gotikken en egen form, preget av dypere, mektigere hvelv. Blant eksemplene på dette er katedralene i Poitiers og Angers. Dette særpreget gikk imidlertid tapt i den seinere delen av middelalderen.

65 meter høyt lanternetårn i klosterkirken i Fécamp, Normandie

I Normandie, som i store deler av middelalderen var politisk knyttet til England, hadde arkitekturen en del engelske trekk. Blant spesialitetene var såkalte lanternetårn, dvs. at det ble bygd et monumental tårn over krysset, og fra vinduene i dette tårnet strømmet det lys ned i kirkerommet. I katedralene i Rouen er dette tydelig.

I Sør-Frankrike er inspirasjonskildene like mye den frodige gotikken i Katalonia som det som foregår i nord. Katedralen Sainte-Cécile i Albi, bygd i Sørvest-Frankrikes foretrukne byggemateriale murstein, har et stort, enskipet kirkerom. Det samme gjelder Saint-Bertrand-des-Commingues i Pyrenéene. Eglise des Jakobins i Toulouse er et eksempel på en toskipet kirke, med kun seks bæresøyler som understøtter et enormt hvelvet tak.

Engelsk gotikk[rediger | rediger kilde]

England, Skottland, Wales og Irland har alle en stor byggevirksomhet i middelalderen. Her utvikles en rekke særpregete stiltrekk som bare delvis følger trendene på kontinentet.

Et fremtredende særtrekk er bygningenes grunnplan. Disse er mer langstrakte enn de franske, og kirkene har ett eller to tverrskip. Som oftest har de engelske kirkene også et rett avsluttet kor. Vestfronten utvikler seg til en skjermfasade som avslutter bygningskroppen i hele dens bredde, og som ofte også strekker seg videre foran to vesttårn utenfor sideskipene. Det er også vanlig med et tungt, firkantet tårn over krysset.

Early English[rediger | rediger kilde]

I England brukes gotikk første gang under byggingen av koret i Canterbury-katedralen ca. 1170. The Temple-kirken i London er et annet tidlig eksempel. Katedralene i Wells, Lincoln og Salisbury er eksempler på den såkalte «Early English»-stilen, som er lavere og mer firkantet enn den samtidig franske, men med større vekt på en frodig utsmykning og kompliserte hvelvkonstruksjoner. Kirkebyggene er også gjerne lengre. Koret i Nidarosdomen er et norsk eksempel.

Decorated[rediger | rediger kilde]

Byggingen av Westminster Abbeys franskinspirerte skip på midten av 1200-tallet fører imidlertid til en stilendring som kalles «Decorated», preget av høyere takhøyde og skarpere linjer. Denne stilen er fullt utviklet på 1280-tallet. Katedralen i Exeter er et eksempel på denne, sammen med skipet i Nidarosdomen. To andre fremstående eksempler er katedralene i Winchester og York. Disse to gigantprosjektene hadde så lang byggetid at mye av dekoren tilhører «Perpendicular», den etterfølgende stilen. Katedralen i York har for øvrig et hvelv av tre, som imidlertid er malt for å imitere stein.

Perpendicular[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1300-tallet blir hvelvene stadig mer kompliserte, gjerne formet som nett, palmeblader etc., av og til med kuler eller spisser som henger ned fra sentrum av hvelvet. Vinduene blir også stadig større, og i flere tilfeller fylles det rett avsluttede koret av et enormt vindu. Vinduene har ikke lenger den gotiske, spissbuede formen, men er rektangulære med bare en liten ornamental spiss på toppen. Denne stilen kalles «perpendicular». Det tidligste eksemplet på dette er katedralen i Gloucester, der konstruksjonen av koret begynte i 1331. Rundt 1400 blir byggevirksomheten avbrutt av rosekrigene, en periode preget av borgerkrig. Den siste store blomstringen finner sted på slutten av 1400-tallet og fram til gotikken får en brå slutt med reformasjonen i 1538. Blant eksemplene på den svært sofistikerte siste perioden i engelsk gotikk er slottskapellet i Windsor Castle og kapellet i King's College i Cambridge. Gotiske stilelementer overlevde i den såkalte Tudorstilen, som ble brukt på slott og herregårder i murstein. Tudorstilen holdt seg fram mot 1600.

Italia[rediger | rediger kilde]

Santa Maria sopra Minerva i Roma et er eksempel på italiensk gotikk

Italienerne viste liten interesse for de gotiske bygningsprinsippene til å begynne med; for dem var store flater med fresker eller mosaikker viktigere enn store vinduer. Gjennom tre århundrer holdt italienerne fast ved en særegen tolkning av gotikken, med enklere former og mindre dekor.

Tidlig eksperimentering[rediger | rediger kilde]

Blant de tidlige kirkene er San Francesco-kirken i Assisi fra 1230-tallet. Il Santo i Padova viser overgangen mellom den tidligere bysantinsk arkitekturen i Veneto og gotikken. Katedralene i Siena og Orvieto er storslagne eksempler fra overgangen mellom den romanske og gotiske perioden.

Gotikken erobrer handelsbyene[rediger | rediger kilde]

I Napoli finnes det en gruppe franskinspirerte kirker fra 12-1300-tallet. På 1300-tallet bygges det store gotiske kirker i Venezia, San Giovanni e Paolo og Santa Maria Gloriosa dei frari i murstein. Samtidig bygges det i Firenze kirker som Santa Croce, Santa Maria Novella og skipet i katedralen Santa Maria del Fiore. Kirkene i Toscana og Umbria karakteriseres av et enkelt formspråk, relativt små vinduer og marmorkledde eksteriører, gjerne i form av striper i ulike farger. På Posletta og i Venezia er imidlertid murstein det foretrukne materialet, men også her er vindusåpningene gjerne små og dekoren enkel.

I perioden utvikles det også en viktig sekulær, gotisk arkitektur, og eksempler på dette er Palazzo Vecchio i Firenze, Rådhuset i Siena, Dogepalasset i Venezia, og Ca d'Oro og flere andre residenser i samme by.

Storverkene[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1300-tallet påbegynnes imidlertid de største kirkene, nemlig San Petronio-katedralen i Bologna og il Duomo i Milano. Milanos domkirke er et eksempel på den nordeuropeiske gotikken, mens San Petronio er typisk italiensk, med små runde vinduer, en enklere form uten mye steinornamentikk, og flotte fresker på tak og vegger.

Gotikken utfordres[rediger | rediger kilde]

I Italia utvikles renessansen fra tidlig på 1400-tallet og avløser etterhvert gotikken. Renessansens frembrudd vises i Firenzes domkirke Santa Maria del Fiore, hvor den gotiske kirken på 1430-tallet får en mektig kuppel , den første store kuppelen i Vest-Europa siden antikken .

Kuppelen på Santa Maria del Fiore er et resultat av kunnskaper fra gotikkens byggekunst og studier av romersk byggeteknikk. Man kunne ikke med gotikkens konstruksjonsteknikk makte å slå hvelv over et så stort åttekantet kirkerom med en diameter på over 40 m. Brunelleschis kuppel er av mange regnet som en av ungrenessansens aller største bygningsbragder.

Spania, Portugal og koloniene[rediger | rediger kilde]

Katedralen i Leon

De kristne statene nord på Pyrenéhalvøya, Portugal, Castilla, Aragón, Navarra og flere, var i middelalderen offensive og ekspanive stater som førte krig mot muslimene sør på halvøya. Rundt 1250 var det meste av halvøya på kristne hender, og behovet for nye kirkebygg var stort. Nærværet av islamsk og arabisk kunst og kultur påvirket imidlertid arkitekturen, og ga dermed gotikken på halvøya et særpreg.

Fransk innflytelse[rediger | rediger kilde]

Katedralen i Ávila er det tidligste eksemplet, fra før 1200, og er den første kirken sør for Pyrenéene som kan karakteriseres som gotisk. Domkirkene i Burgos påbegynt i 1221 og vigslet i 1260, og León, påbegynt i 1253 og fullført i 1302 er eksempler på innflytelsen fra den store katedraltradisjonen i Nord-Frankrike. Leonkatedralen er inspirert av katedralen i Chartres og har mange likhetspunkter. Katedralen er 90m lang, 30m høy og 29m bred. Den har en fullt utviklet vestfront med to tårn og tre portaler dekorert med skulptur. Kirken er også berømt for sine glassmalerier. Burgoskatedralen, slik den fremstår idag, har en komplisert byggehistorie. Etter vigslingen i 1260 fulgte en ny byggeperiode frem til 1280, men tårnene er fra sent 1400-tall eller tidlig 1500-tall. Begge disse katedralene ligger på pilegrimsruten Camino real til Santiago de Compostela.

Mudéjar[rediger | rediger kilde]

Noen dekorative elementer i arkitekturen er imidlertid inspirert av maurerne og kalles mudéjar. Maurernes forkjærlighet for flater dekorert i geometriske mønstre, flislagte golv og vegger og praktfulle portaler smeltet sammen med gotikkens romfordeling og konstruksjonsmessige prinsipper. Det mest kjente eksemplet på at mudéjar-elementer smelter sammen med gotiske stilelementer, er katedralen i Zaragoza, men mange av de store katedralene i Spania har innslag av mudéjar.

Sengotikk[rediger | rediger kilde]

En del av hvelvene midt i katedralen i Sevilla. Katedralen har også enklere hvelv som viser at den er bygget over en lengre periode. Grunnplanen er fra moskeen som katedralen er bygget over.

Byggevirksomheten i senmiddelalderen er stor. Blant de større verkene er også katedralen i Palencia, som ble påbegynt i 1321. På 1400-tallet påbegynnes den enorme katedralen i Sevilla, som regnes som verdens største gotiske katedral. Den siste fasen av perioden kalles isabellinsk gotikk. Blant mesterverkene her teller blant annet San Juan de los Reyes-klosteret i Toledo. Spanias siste store byggverk er domkirken i Segovia, som det bygges på under hele 1500-tallet.

Interiør i katedralen i Palencia

På 1500-tallet smelter elementer fra gotikk, mudéjar og renessanse sammen til en form kalt «plateresco». Her beholdes de grunnleggende gotiske arktitektoniske prinsippene, men mye av dekoren er preget av mudéjar og renessanse. Denne stilen finnes det mange eksempler på i de tidligste kirkebyggene i Mexico etter erobringen i 1521.

Katalanske motstrømningen[rediger | rediger kilde]

I de katalanske områdene utvikler det seg på 1300-tallet en egen stil, som preges av høyere sideskip og en større romfølelse. Eksempler er Santa Eulalia-katedralen og Santa Maria del Mar-kirken i Barcelona, påbegynt 1298, og katedralene i Girona og Palma de Mallorca. Katedralen i Girona var opprinnelig romansk, og fortsatt er den romanske klostergården med kapiteler bevart. Ombyggingen til gotikk begynte i 1312 med en ny apsis og et nytt skip, og den ble avsluttet i 1417. Katedralen i Girona er et eksempel på en enskipet kirke. Bredden på skipet er ca. 22 meter, bredere enn i noen annen gotisk kirke. De katalanske kirkene oppviser stor variasjon; mens Santa Maria del Mar-kirken har et nakent, monumentalt ytre, har katedralen i Palma de Mallorca en skog av søyler langs utsiden, noe som gir et himmelstrebende, elegant utseende.

Manuelinsk gotikk[rediger | rediger kilde]

Også i Portugal følger gotikken med den kristne erobringen av maurisk land, og særlig er det mange gotiske klosterkirker som følger de samtidige trendene i Frankrike og Spania. Imidlertid utvikler det seg på slutten av 1400-tallet en frodig og dekorativ stilretning som kalles manuelinsk gotikk. De arkitektoniske elementene er de samme som i sengotikk ellers i Europa, men dekoren er frodig, med eksotiske innslag fra de portugisiske oppdagelsesferdene. De mest kjente eksemplene finnes i klosterkirken i Batalha og i «krydderklosteret» Mosteiro dos Jerónimos i Lisboas havneby Belém. En lang rekke kirker i Lisboa gikk imidlertid tapt under jordskjelvet i 1755.

Koloniene[rediger | rediger kilde]

De store oppdagelsene skjedde fra 1492 av, akkurat da den gotiske stilen hadde sin siste store blomstring i Portugal og Spania.

Den manuelinske gotikken finner veien til havnebyen Ilha Moçambique på østkysten av Afrika, så vel som til Goa i India, i form av små kapeller med gotiske hvelvinger. I Santo Domingo er Catedral primada de America den vestlige halvkules første katedral, og den eneste i ren gotikk. Den ble påbegynt i 1520 og har et sengotisk interiør med stjernehvelv. Kirken San José i Puerto Ricos hovedstad San Juan er nok et eksempel på en gotisk kirke. I det sentrale Mexico ble det bygd en serie befestede klostre. Disse hadde typisk nok et gotisk interiør og en fasade i den tidlige renessanse, kalt «platersco». Blant de fremste eksemplene er klosterkirkene i Huejotzingo (Puebla), Actopan (Hidalgo)og Ixmiquilpan (Hidalgo). Katedralen i Guadalajara (Jalisco)(1553–1616) har et stort, gotisk stjernehvelv, mens søyler og dekorasjoner er i renessanse.

Mellom-Europa[rediger | rediger kilde]

Kølnerdomen

Tyskland, Østerrike, Sveits og Tsjekkia inngikk i middelalderen i Det tysk-romerske riket. Fra 1000-tallet av hadde det utviklet seg en betydningsfull romansk arkitektur i dette området, og interessen for de strukturelle nyvinningene var laber.

Gotikken vinner innpass[rediger | rediger kilde]

Domkirken i Magdeburg (fra 1209) og den store klosterkirken i Limburg an der Lahn (fra 1211) er de tidligste eksemplene på gotisk arkitektur i Tyskland. Imidlertid bruker ikke disse byggene alle mulighetene som gotikken gir, og må dermed ses på som overgangsfenomener. De tidligste eksemplene på fullt ut gotiske byggverk er Elisabethkirche i Marburg og Liebfrauenkirche i Trier (begge fra 1235). Begge er svært inspirerte av samtidig fransk arkitektur, men oppviser også nyvinninger; Elisabethkirche har sideskip like høye som hovedskipet, mens Liebfrauenkirche er en sentralkirke. Skipet i Strasbourg-katedralen (byen var da tysk) ble også påbegynt i 1235 i den samtidige franske stilen.

2. generasjon tysk gotikk[rediger | rediger kilde]

Før 1250 har tyskerne imidlertid trykket gotisk arkitektur til sitt bryst, og i 1248 blir Kølnerdomen påbegynt under inspirasjon fra Amiens-katedralen. Kølnerdomen blir bygd på under hele middelalderen, men hovedskipet er langt fra fullført når religionskrigene på 1500-tallet setter en stopper for aktivitetene. St. Vitus-katedralen i Praha ble også påbegynt etter franske idealer midt på 1300-tallet. Mer selvstendig og oppfinnsom er Freiburger Münster, hvor modellen med ett mektig vesttårn plassert for enden av skipet utvikles. Domkirken i Regensburg (fra 1275) utvikler et høykor uten koromgang, hvilket vil si at vinduene går fra gulv til tak i koret.

Nyvinninger på 1300-tallet[rediger | rediger kilde]

Koret i Franziskanerkirche i Salzburg

Domkirken i Aachen fra 800-tallet fikk fra 1335 et nytt, mektig kor inspirert av både Kølnerdomen og Sainte-Chapelle hvor veggene var oppløst i store vindusåpninger. Wiesenkirche i Soest (Westfalen) fra 1300-tallet var imidlertid en kirke med sideskip som var like brede og høye som hovedskipet, og som dermed skapte et stort, enhetlig rom i kirken. Dette kalles Hallenkirche, hallkirke. Nok et eksempel på dette er Stephansdomen i Wien, hvor skipet fra 1300-tallet er et tilbygg til et mer alminnelig treskipet kor fra siste halvdel av 1200-tallet. St. Barbarakirken i Kutná Hora i Tsjekkia er både særpreget og original i uttrykket.

Tysk sengotikk[rediger | rediger kilde]

I tida fra kort før 1400 og fram til slutten av middelalderen var Det tysk-romerske riket blant de mest nyskapende områdene for gotisk arktitektur, og byggevirksomheten var stor i de rike handelsbyene.

Hallkirke-prinsippet ble brukt gjennom hele 1400-tallet, blant annet i flere sørtyske bykirker. Blant de mest betydningsfulle er Heiligenkreuzkirche i Schwäbisch Gmünd, Spitalkirche i Landshut, Franziskanerkirche i Nürnberg og flere. Domkirken i Ulm beholder derimot basilika-formen. Hvelvene i perioden har en fantasifull og intrikat utforming.

Mursteinsgotikk[rediger | rediger kilde]

Ved Østersjøen førte bruken av tegl til en forenklet gotikk, og eksempler på dette er Mariakirkene i Lübeck og Gdansk, samt klosterkirken i Bad Doberan (Mecklenburg-Vorpommern). Mursteinsgotikken kan ellers studeres i en lang rekke byer langs Østersjøen, slik som Wismar, Rostock og Stralsund. Også i Bayern var tegl et foretrukket materiale, slik som Frauenkirche i München. Tegl som materiale er lett å bygge med, men egner seg dårlig til utskjæringer og dekorasjoner. De gotiske mursteinskirkene har derfor et enklere, mindre dekorert interiør.

Norge[rediger | rediger kilde]

Det kanskje tidligste eksemplet på gotikk i Norden er en spissbuet portal på Sakshaug gamle kirke i Nord-Trøndelag. Byggearbeidene på Nidarosdomen fra 1180-tallet av viser at fullt utviklet gotikk etablerer seg i Norge. Utenom Nidarosdomen finnes det imidlertid få eksempler på en utviklet gotikk; de andre er korene i Mariakirken i Bergen, i klosterkirken på Utstein kloster og i Stavanger domkirke. På Orknøyene ble den romanske St. Magnuskatedralen i Kirkwall utvidet og overhvelvet med ribbekrysshvelv i tiårene omkring 1300. Koret i Alstadhaug kirke i Nord-Trøndelag er også hvelvet. Noen eksempler på enklere gotiske bygdekirker med takstoler av tre er Trondenes kirke, VangskyrkjaVoss, Kvinnherad kirke og Vangen kirke i Aurland. Byggevirksomheten stoppet imidlertid helt opp i Norge ca. 1300.

Norden[rediger | rediger kilde]

Sverige[rediger | rediger kilde]

Katedralen i Uppsala

I Sverige fant det sted en stor kulturell blomstring i senmiddelalderen, og blant de viktigste eksemplene på gotiske kirker er domkirken i Uppsala, Storkyrkan i Stockholm, domkirken i Linköping og klosterkirken i Vadstena. VisbyGotland har en rekke spektakulære gotiske ruiner, og utover øya finnes en mengde gotiske sognekirker. Gammelstadens Kyrka ved Luleå er et eksempel på en gotisk sognekirke. I Sverige var teglstein det foretrukne materialet, og arkitekturen fulgte oftest tyske forbilder.

Danmark[rediger | rediger kilde]

I Danmark finnes det også flere monumentale gotiske byggverk, de fleste i teglstein, slik som domkirkene i Roskilde, Århus og Odense. I hundrevis av de mindre landsbykirkene i Danmark og Skåne blomstret kalkmaleriene i senmiddelalderen.

Finland[rediger | rediger kilde]

I Finland er det bevart 80 middelalderkirker, nesten alle fra 13- og 1400-tallet, mens det finnes noen fra 1200-tallet på Åland. Åbo domkirke er landets største gotiske minnesmerke, men det finnes også flere eksempler på fremragende seinmiddelalderske kirkebygg, slik som domkirken i Borgå, fransiskanerkirken i Raumo og Det hellige korsets kirke i Hattula i Egentliga Tavastland. I Finland finnes det både gråsteinskirker og mursteinskirker fra perioden.

Estland og Latvia[rediger | rediger kilde]

I de rike handelsbyene Riga og Tallinn finnes også fremragende eksempler på gotisk arkitektur, en fortsettelse av den nordtyske mursteinsgotikken. I Riga kan både Domkirken, Peterskirken og Johanneskirken nevnes, mens Olavskirken med sitt dominerende tårn og Domkirken i Tallinn er blant de mest fremragende i Tallinn.

Tross store krigsødeleggelser finnes det også noen gotiske bygdekirker i i Estland og Latvia, først og fremst på øyene Hiumaa (Dagö) og Saremaa (Ösel).

Ellers[rediger | rediger kilde]

Gotikken er internasjonal, og når ut til hele den delen av verden som domineres av den katolske kirken.

Østre Middelhav[rediger | rediger kilde]

St. Anna-kirken i Vilnius
Portal fra Den svarte kirken, Brasov, Romania
Lala Mustafa Pasja-moskeen i Famagusta, tidligere Nikolai-katedralen

I korsfarerkolonieneKypros og i Libanon bygges det i middelalderen store kirker i fransk gotikk, både i Famagusta og i Nicosia. Eksempler kan også finnes på Rhodos og på Kreta.

Polen-Litauen[rediger | rediger kilde]

Det polsk-litauiske riket var blant Europas stormakter fra 1300-tallet og framover, og her blomstret også gotisk arkitektur. Wawel-katedralen og Mariakirken i Kraków, flere av kirkene i Wrocław, i Toruń og i Poznań, domkirken i Frombork et av verdens største gotiske mursteinsbygg, Mariakirken i Gdańsk er eksempler på dette. Den lille, elegante St.Anna-kirken i Vilnius fra 1500-tallet er blant gotikkens siste mesterverk. Den latinsk-katolske domkirken i Lviv er også gotisk.

Det ungarske rike[rediger | rediger kilde]

Det ungarske rike som blomstret gjennom hele middelalderen, og som også omfattet Slovakia, Kroatia og deler av Romania, hadde også en høyt utviklet arkitektur, men her ble mye ødelagt i forbindelse med den osmanske invasjonen fra 1526 av. Matthiaskirken i Budapest og katedralen i Zagreb er begge sterkt restaurerte eksempler på katedralarkitektur fra middelalderen. Den dalmatiske kysten i Kroatia har flere fremstående eksempler, først og fremst katedralen i Sibenik, som alle er i en italiensk-inspirert, enklere stil. I den rumenske landsdelen Transilvania, som tidligere var ungarsk, bygde tyske borgere såkalte kirkeborger, med befestede, gotiske kirker. Det mest fremragende eksemplet er den svarte kirken, Biserica Neagră, i Brasov, men det finnes også fine eksempler i Cluj-Napoca og i Sibiu. I Slovakia finnes det mange eksempler på flotte kirkebygg, og blant de mest fremragende er St. Elisabethsdomen i Kosice.

Belgia og Nederland[rediger | rediger kilde]

I Nederland og Belgia er arkitekturen mer fransk-inspirert, og storslagne katedraler finnes blant annet i Utrecht, Antwerpen og Brussel, samt De neuwe kerk i Amsterdam. Ellers preges de rike handelsbyene av viktig sekulær arkitektur fra perioden.

Sekulær arkitektur[rediger | rediger kilde]

Gotikken er overlevert oss i form av mange kirker. Imidlertid fantes det også verdslig arkitektur.

Borger og slott[rediger | rediger kilde]

Borgene i middelalderen fikk også en gotisk utforming. Kjente eksempler på slike borger er Caernavon Castle i Wales og Den tyske Ordens slott i Malbork i Polen. HåkonshallenBergenhus festning er et eksempel på en gotisk gildehall , og deler av Akershus festning er også bygd som en gotisk borg.

Rådhus og borgerhus[rediger | rediger kilde]

I gårdsrommet i Dogepalasset sees tydelig gotiske buer

I høymiddelalderen blomstret byene opp, og de mest velstående kunne bygge praktfulle rådhus. Fra Italia kjennes Palazzo Vecchio i Firenze, rådhuset i Siena og republikken Venezias sentrum, Dogepalasset. De flotte borgerhusene rundt Grand-Place i Brussel er et annet eksempel. Ca d'oro er et fornemt, gotisk palass på Canal Grande i Venezia. Også handelsbyene Brugge, Gent og Antwerpen i Belgia preges av den gotiske stilen. Hansabyer som Lübeck, Gdansk, Riga og Tallinn er også sterkt preget av gotiske borgerhus.

Gotikken avsluttes[rediger | rediger kilde]

Italienerne vendte seg først fra gotikken og skapte renessansen innen arkitekturen. Reformasjonen tok knekken på gotikken i Tyskland, Baltikum og Norden, hvor kirkebygg ofte ble stående halvferdige. Men i England ga Reformasjonen gotikken forlenget liv, ved at Henrik VIIIs brudd med Pavekirken gjorde at han også tok avstand fra renessansens formuttrykk, som var blitt moderne i Roma. Gotiske former levde videre i England, bl.a. som "universitetenes stil" i Oxford og Cambridge, og ble også brukt av barokkarkitekter som Sir Christopher Wren og Nicholas Hawksmoor. Tyrkiske invasjoner avsluttet all kirkebygging i Sørøst-Europa. Religionskrigene stoppet også byggearbeidene i Frankrike. I Spania, og delvis i Spanias nye kolonier, levde gotikken lengst, men i 2. halvdel av 1500-tallet var det slutt også her.

Noen steder ble prosjekter under bygging videreført i henhold til de opprinnelige planene. Katedralen i Segovia ble fortsatt bygd på etter 1600. Domkirken i Milano er et eksempel på dette, bygget ble ikke fullført før etter 1800. Katedralen i Orléans ble ødelagt under religionskrigene på slutten av 1500-tallet, og ble gjenoppført i flere etapper fram til 1829.

Nygotikk[rediger | rediger kilde]

Under renessansen og barokken så man på gotikken med forakt. Interessen tok seg imidlertid opp i England på slutten av 1700-tallet, og fra ca. 1825 brøt nygotikken fram for alvor i England. Snart spredde den seg til alle deler av den katolske og protestantiske verden, og i dag finnes nygotiske kirker i alle verdensdeler.

Noen kjente gotiske katedraler[rediger | rediger kilde]

Katedral Byggår Sted/Region
Frankrike
Klosterkirken Saint-Denis 1136 Saint-Denis, Île-de-France
Notre-Dame i Chartres 11941220 Chartres, Eure-et-Loir
Nortre-Dame i Reims 12101252 Reims, Marne
Notre-Dame i Laon 11551230 Laon, Aisne
Notre-Dame 1160 Paris
Notre-Dame i Amiens 12201266 Amiens
Saint-Étienne i Bourges 11951255 Bourges, Cher
Saint-Pierre i Beauvais 12251278 Beauvais, Oise
Sainte-Chapelle 12421248 Paris
Sainte-Cécile Albi
Eglise-des-Jacobins Toulouse
Italia
Santa Maria sopra Minerva Roma
Santa Maria Novella (Firenze) Firenze
Domkirken i Siena Siena
Domkirken i Milano Milano
San Franceso-kirken Assisi
Spania
Santa Maria i Burgos 12211260 Burgos
Katedralen i Leon 12531302 Leon
Santa Maria de la Sede Sevilla
Storbritannia
Salisburykatedralen Salisbury
Wellskatedralen Wells
Rochesterkatedralen Rochester
Lincolnkatedralen Lincoln
Gloucesterkatedralen Gloucester
Westminster Abbey London
Tyskland
Domkirken i Naumburg Naumburg
Kölnerdomen Köln
Ulmer Münster Ulm
Freiburger Münster Freiburg
Sentral-Europa
Stefansdomen 1258 Wien, Østerrike
Mariakirken i Kraków Polen
Mariakirken i Gdansk Polen
Katedralen i Zagreb Kroatia

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Coldstream, Nicola; The Decorated style, Architecture and ornament 1240-1360, London 1994 ISBN 0-7141-2734-5
  • Fitchen, John; The Construction of Gothic Cathedrals, Oxford 1961
  • Frankl, Paul; Gothic Architecture, Yale University Press 2000, ISBN 0-300-08799-3
  • Grodecki, Louis; Gothic Architecture, Milano 1978, ISBN 0-571-14515-9
  • Jantzen, Hans; High Gothic, New jersey 1984 ISBN 0-691-00372-6
  • Simson, Otto von; The Gothic Cathedral, New York 1956. ISBN 0-691-01867-7
  • Wilson, Christopher; The Gothic Cathedral, London 1990. ISBN 0-500-27681-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Gothic architecture – bilder, video eller lyd