Luciano Pavarotti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Luciano Pavarotti
Luciano Pavarotti
Født Italia12. oktober 1935 i Modena i Italia
Død Italia6. september 2007 (71 år) i Modena i Italia
Yrke sanger
Nasjonalitet italiensk
Stemmetype tenor
Nettsted http://www.lucianopavarotti.com/

Luciano Pavarotti (født 12. oktober 1935 i Modena i Italia, død 6. september 2007 samme sted) var en italiensk tenorsanger. Han var en av sin tids mest populære sangere i operaens verden og hans repertoar spente over mange musikalske genre, skjønt han fremst var kjent som en bel canto-sanger. Han ble særlig kjent for sine fjernsynsoverførte konserter, og som en av De tre tenorer. Pavarotti høstet også heder for sin innsats for flyktninger og Røde Kors og ble i 1998 ble tildelt MusiCares Person of the Year.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Pavarotti stammet fra en bakerfamilie, ville opprinnelig bli lærer og underviste også i to år på Scuola delle Magistrale. Hans mor arbeidet i en sigarettfabrikk sammen med moren til sopranen Mirella Freni, som ble en av de sangerinner som ofte sang mot Pavarotti på scener verden rundt. Hans far var hovedsakelig baker, men var også velkjent som tenor i byen Modenas kor. Det var også her at Luciano Pavarotti gjorde sine første sangererfaringer. Pavarottis første musikalske impulser var farens grammofonplater med datidens populære tenorer som Beniamino Gigli, Giovanni Martinelli, Tito Schipa og Enrico Caruso. I niårsalderen begynte han å synge med sin far i et lite kirkekor på hjemstedet.

Fra 1954 studerte Pavarotti sang først hos den respekterte lærer og tenor Arrigo Pola i Modena, som var kjent med familiens kår og underviste gratis. Det var først da at han ble oppmerksom på at han hadde absolutt gehør.

I 1955 opplevde han sin første suksess innen sangen, da han som medlem av Choral Rossini, et mannskor fra Modena der også hans far var med, vant en førstepremie ved musikkfestivalen Den internasjonale eisteddfod i Llangollen i Wales. Han sa senere at denne opplevelsen var den viktigste i hans liv fordi den la grunnlaget for hans senere beslutning om å gå sangens vei.

Det var også omkring denne tid at han for første gang møtte Adua Veroni, en operasangerske, som han giftet seg med i 1961.

I 1956 bestemte han seg for sangerkarrieren. Ettersom Arrigo Pola var flyttet til Japan fant han seg en annen lærer; Ettore Campogalliani i Mantova. Ved siden av arbeidet han som forsikringsagent for å kunne finansiere de seks års studier det ble til.

Han fikk sin operadebut i 1961 under en internasjonal sangerkonkurranse i Reggio Emilia. Del av førstepremien som han vant var en debut som Rodolfo i La Bohème i Modenas operahus. Forestillingen ble overført på den italienske fjernsynsstasjonen RAI. Så fulgte slag i slag invitasjoner til italienske og internasjonale operahus som Amsterdam, Covent Garden, Wiener Staatsoper, Zürich og Glyndebourne. Til å begynne med var Pavarotti en lett og lyrisk tenor – ideal for partier av Bellini, Donizetti og den unge Verdi. Med tidens løp utviklet stemmen seg i retning av mer dramariske partier helt hen til verismo, den operaform som ble grunnlagt av Mascagni og Leoncavallo, som skildrer vanlige menneskers dagligliv og preges av svært dramatisk musikk.

Hans amerikanske debut fulgte i 1965 med The Greater Miami Opera i Donizettis «Lucia di Lammermoor» der han trådte inn for en annen tenor i siste øyeblikk. Det året samarbeidet han i USA med sopranen Joan Sutherland; ett år etter debuterte han ved La Scala i Milano. Han sang da i en nyoppsetning av Franco Zeffirellis produsjoon av La bohème, med sin barndomsvenn Mirella Freni som sang Mimirollen om med Herbert von Karajan som dirigent. Det var Karajan som hadde bedt om at Pavarotti skulle få engasjementet.

Etter en utvidet turné i Australia vendte han tilbake til La Scala der han tilføyde Tebaldo fra I Capuleti e i Montecchi til sitt repertoar den 26. mars 1966, med Giacomo Aragall som Romeo. Hans første opptreden som Tonio i Donizettis La fille du régiment fant sted i Royal Opera House på Covent Garden den 2. juni samme år. Det var hans prestasjoner i denne rollen som gav ham tilnavnet Kongen av det høye C.

Så fulgte engasjementer i Barcelona, Paris, London, New York (Metropolitan Opera) og ved Festspillene i Salzburg. Under sin karriere har Pavarotti sunget ved alle de store internasjonale operascener og samarbeidet med nesten alle sin tids største dirigenter.

I 1981 begynte han å redusere sine sceneopptredener, men opptrådte desto mere på konserter og på fjernsyn. I forbindelse med fotballverdensmesterskapet i 1990 dannet han sammen med José Carreras og Plácido Domingo sangertrioen De tre tenorer. Et høydepunkt var da de sang den berømte Puccini-arien «Nessun Dorma» under mesterskapet.

Blant hans kvinnelige sangerpartnere kan fremheves Joan Sutherland, Montserrat Caballé, Ileana Cotrubas, Kiri Te Kanawa, Maria Chiara og Mirella Freni.

Pavarotti mottok i 2001 Nansenprisen av FNs høykommissær for flyktninger.

I juni 1993 samlet Pavarotti over 500 000 tilhørere i Central Park i New York, mens han sang for 300 000 mennesker ved Eiffeltårnet i Paris i september samme år. Pavarotti har sunget tre ganger i Oslo – i Operaen i 1983, i Oslo Spektrum i 1992 og i Frognerparken i 1999. Hans planlagte «Farewell Tour»-besøk i Oslo Spektrum i 2006 ble først flyttet fra mai til september – men avlyst i etterkant av kreftoperasjonen i New York to måneder før.

Sist gang Pavarotti holdt en konsert i Italia, var vinteren 2006. Da sang han «Nessun dorma» under åpningen av vinter-OL i Torino.

Pavarottis privatliv var komplisert, og ikke fritt for medieskandale. I 1996 oppdaget tabloidfotografer ham på en strand mens han kysset sin 26 år gamle sekretær Nicoletta Mantovani. Kort etter gikk han fra sin hustru gjennom 35 år, Adua Veroni (pikenavn), og flere års bitre skilsmisseforhandlinger fulgte. Han giftet seg med Mantovani i 2003. Han har tre døtre fra første ekteskap og en datter fra det annet.

Han ble beskyldt for store skatteunndragelser, og da han gjorde opp for seg dreide det seg om en etterbetaling på mange millioner. I 2002 skilte Pavarotti lag med sin manager gjennom 36 år, Herbert Breslin. Oppbruddet var tumultuøst, og to år etter kvitterte Breslin med en bok med tittelen The King & I som kom med en rekke nedsettende påstander om Pavarottis musikalske ferdigheter.

Pavarotti døde i sitt hjem i Modena i Italia etter lang tids kamp mot kreft. Samme uke som han døde skulle han etter planen ha mottatt en pris fra den italienske regjeringen for sitt arbeid med fremme italiensk kultur. Rett etter dødsfallet ble kjent kunngjorde borgermesteren av Modena at byens teater skulle oppkalles etter Luciano Pavarotti.

Etter meldingen om dødsfallet kom, forandret kringkastingsselskaper i mange land sine programmer, og i flere dager fremover ble det sendt lange programmer med overføringer av pavarottis sang. Requiemmessen for Pavarotti den 8. september gjenspeilet Pavarottis verdensvide berømmelse. Messen, som ble overført direkte til en rekke land, ble celebrert av Modenas biskop Benito Cocchi og 18 prester, og et kondolansebudskap fra pave Benedikt XVI. Musikalsk bidro Modena bys kor, sopranen Raina Kabaivanska, fløytisten Andrea Griminelli og tenoren Andrea Bocelli. Dessuten ble det vist et vidoutsnitt fra Panis angelicus av César Franck tolket av Pavarotti sammen med hans far.

Diskografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • O sole mio (1979)
  • Mamma (1984)
  • Passione (1985)
  • Tutto Pavarotti (1989)
  • The essential Pavarotti (1990)
  • Ti amo – greatest love songs (1993)
  • Pavarotti Plus (1997)
  • Pavarotti greatest hits – the ultimate collection (1997)
  • Luciano Pavarotti – Ti adoro (2003)

Priser, utmerkelser og annen anerkjennelse (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]