Abel Seyler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Silhuett av Abel Seyler

Abel Seyler (født 23. august 1730 i Liestal, død 25. april 1801 i Rellingen) var en sveitsiskfødt forretningsmann og valutaspekulant, som senere ble kjent som «den fremste støtte for tysk teater»[1] i sin levetid og som grunnlegger av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft, en av samtidens mest anerkjente vandrende teatertrupper som ble regnet som «det beste teaterkompaniet i Tyskland i sin tid».[2] Han var en aktiv deltager i Sturm und Drang-perioden, introduserte Shakespeare på tyske scener, fremmet Ludvig Holbergs idé om nasjonalteateret og fremmet tyskspråklig opera. Han var gift i annet ekteskap med Friederike Sophie Seyler, Tysklands ledende skuespillerinne i andre halvdel av 1700-tallet, som skrev syngespillet Oberon (eller Hüon und Amande), som librettoen til operaen Tryllefløyten delvis er basert på.

Bankhuset Seyler & Tillemann[rediger | rediger kilde]

Han kom fra Sveits til Nord-Tyskland, der han først etablerte seg som velstående forretningsmann og grunnla et bank- og handelshus sammen med kompanjongen Johann Martin Tillemann, Seyler & Tillemann. Under Syvårskrigen handlet Seyler og Tillemanns firma bl.a. med veksler, sølv og mynter i stor stil (produsert ved myntverket Münze zu Rethwisch i samarbeid med forretningspartneren Heinrich Carl von Schimmelmann[3]). De eide også et stort sølvraffineri i Hamburg med et fabrikkanlegg i Hohendamm. Seyler & Tillemann drev under Syvårskrigen en vill spekulasjon i devaluering av pengeverdien, og firmaet gikk i 1766 konkurs med 3 millioner Mark Banco i gjeld, noe som ble regnet som spektakulært på grunn av kreditorenes store tap og fordi Seyler og Tillemann hadde sikret seg rundt 80 000 mark hver fra konkursboet.[4] Seyler og Tillemann var utpregede levemenn, viste liten respekt for de sosiale konvensjonene blant Hamburgs kjøpmannsborgerskap og tok ikke konkursen særlig tungt.[5]

Nasjonalteateret i Hamburg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hamburgische Entreprise

Gotthold Ephraim Lessing malt under årene i Hamburg

Sammen med kompanjongen Tillemann og tapetfabrikanten Bubbers brukte Seyler sine resterende midler på å finansiere Hamburgische Entreprise, bedre kjent som «Nasjonalteateret i Hamburg». Det var et ambisiøst foretagende med Det Kongelige Teater, grunnlagt av Ludvig Holberg i 1748, som forbilde. Gotthold Ephraim Lessing var teaterets dramaturg og skrev sitt kjente verk Hamburgische Dramaturgie basert på arbeidet der. Abel Seyler var teaterets ledende finansielle støtte og drivkraft. Nasjonalteateret eksisterte fra 1767 til 1769, da pengene var brukt opp.

Seylersche Schauspiel-Gesellschaft[rediger | rediger kilde]

I 1769 etablerte Seyler teatertruppen Seylersche Schauspiel-Gesellschaft. Teatertruppen bestod til enhver tid av rundt 60 medlemmer, blant dem noen av Tysklands ledende skuespillere slik som Konrad Ekhof, og eget orkester, ballett, husdramaturger, komponister og dramatikere (blant dem Klinger, Wieland, Hiller, Benda oa.). Truppen ble en av Tysklands fremste «vandrende teatertrupper» i perioden 1769–79; i 1769 ble Abel Seyler utnevnt til «direktør for de kongelige og kurfyrstelige hoffskuespillere» i Kongeriket Hannover, og i 1771 ble Seyler-teateret invitert til å virke ved hoffet i Weimar av Anna Amalie av Sachsen-Weimar-Eisenach, som på denne tiden inviterte en rekke av tidens fremste kunstnere dit (Herder, Goethe, Schiller).

En rekke kjente skuespill ble skrevet på oppdrag fra Abel Seyler, bl.a. Sturm und Drang av Klinger, som gav navnet til perioden.

Mannheims nasjonalteater[rediger | rediger kilde]

Fra 1779 til 1781 var Seyler direktør for Nasjonalteateret i Mannheim.

Sene år og død[rediger | rediger kilde]

Fra 1783 til 1787 var Seyler direktør for slottsteateret i Schleswig. I 1789 døde Friederike Sophie og i 1792 fikk han en pensjon av sin frimurerbror og bekjente Karl av Hessen, som da var stattholder i Schleswig og Holstein. Abel Seyler bodde fra 1798 på skuespilleren Friedrich Ludwig Schröders gods Rellingen ved Pinneberg, der han døde i 1801.

Annet[rediger | rediger kilde]

Seyler var i likhet med Lessing og mange andre samarbeidspartnere og samtidige frimurer, etter å ha sluttet seg til frimureriet i London i 1753. Hans andre ektefelles syngespill Hüon und Amande ble direkte plagiert av Emanuel Schikaneders teater i 1790 (under navnet Oberon), og kort tid etter ble også librettoen til Tryllefløyten, skrevet av Schikaneder, basert på den plagierte versjonen av Hüon und Amande i stor grad.[6][7]

Seyler var fadder for den senere teaterdirektøren Jacob Herzfeld (f. 1763),[8] som ble kjent som den første jødiske skuespilleren i Tyskland.[9]

Familie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Seyler

Abel Seyler var sønn av den kalvinistiske presten Abel Seyler d.e. (1684–1767), dr.theol. og sogneprest i Frenkendorf-Munzach i Liestal i Basel, og Anna Katharina Burckhardt (1694–1773). Han tilhørte på begge foreldrenes sider noen av de mest kjente patrisierslektene fra Basel. Han var barnebarn av den kalvinistiske teologen Friedrich Seyler og Elisabeth Socin, og stammet på morens side fra slektene Merian og Faesch. Han var oppkalt etter sin oldefar Abel Socin (1632–1695), dommer i Basel og gesandt til det franske hoff.

Han var i sitt første ekteskap gift med Sophie Elisabeth Andreae (1730–1764), som var datter av den velstående hoffapotekeren i Hannover Leopold Andreae (eier av Andreae & Co.) og søster av den kjente naturforskeren J.G.R. Andreae. Hans tre barn fra første ekteskap, sønnene Abel Seyler (f. 1756) og Ludwig Erdwin Seyler (1758–1836), og datteren Sophie Seyler (1762–1833), vokste opp hos onkelen J.G.R. Andreae, som også motvillig reddet Seyler-teateret fra konkurs da Abel Seyler hadde opparbeidet seg en stor gjeld. Seyler hadde knapt nok noen kontakt med sine barn etter 1764, men skuespilleren Friedrich Ludwig Schröder har i sin dagbok en rørende skildring av datteren Sophies hengivenhet til faren i hans siste leveår, etter at de et helt liv hadde gått forbi hverandre.[10]

Den eldste sønnen Abel Seyler ble hoffapoteker i Celle. Den yngste sønnen Ludwig Erdwin Seyler giftet seg med den eldste datteren av det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg/Gossler i Hamburg og ble i 1788 tatt opp av svigerfaren Johann Hinrich Gossler som medeier av Berenberg Bank, og etterfulgte svigerfaren som firmaets sjef i 1790. Datteren Sophie Seyler var gift med juristen og Sturm und Drang-dikteren Johann Anton Leisewitz, forfatteren av Julius von Tarent. Seyler-søskenene arvet i 1793 også Andreae & Co. etter sin barnløse onkel.

I andre ekteskap var Abel Seyler gift med den kjente skuespilleren Friederike Sophie Seyler, som også skrev syngespillet Hüon und Amande. De hadde ingen barn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wilhelm Kosch, "Seyler, Abel", in Dictionary of German Biography, eds. Walther Killy and Rudolf Vierhaus, Vol. 9, Walter de Gruyter, 2005, ISBN 3110966298, p. 308
  2. ^ "Herzogin Anna Amalie von Weimar und ihr Theater," i Robert Keil (red.), Goethe's Tagebuch aus den Jahren 1776–1782, Veit, 1875, s. 69
  3. ^ Christian Degn, Die Schimmelmanns im atlantischen Dreieckshandel, K. Wachholtz, 1974, s. 11
  4. ^ Margaret C. Jacob and Catherine Secretan (red.), The Self-Perception of Early Modern Capitalists, Palgrave Macmillan, 2009
  5. ^ Karl Mantzius, A History of Theatrical Art in Ancient and Modern Times: The great actors of the eighteenth century, P. Smith, 1970, s. 112 («With his partner Tillemann he had not long before suffered a sensational bankruptcy for an enormous sum, out of which each of them had saved a few thousands, but neither of them had lost his good humour or his taste for light living.»)
  6. ^ David J. Buch, Magic Flutes and Enchanted Forests: The Supernatural in Eighteenth-Century Musical Theater, University of Chicago Press, 2008
  7. ^ Peter Branscombe, W. A. Mozart: Die Zauberflöte, Cambridge University Press, 1991, p. 28
  8. ^ Paul Schlenther: Abel Seyler. In: Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Band 34, Duncker & Humblot, Leipzig 1892, S. 778–782.
  9. ^ http://www.jewish-theatre.com/visitor/article_display.aspx?articleID=2632
  10. ^ Paul Schlenther: Abel Seyler. I: Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Vol. 34, Duncker & Humblot, Leipzig 1892, s. 778–782.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Paul Schlenther: Abel Seyler. I: Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Vol. 34, Duncker & Humblot, Leipzig 1892, s. 778–782.
  • Andrea Heinz: "Seyler, Abel." I: Neue Deutsche Biographie (NDB). Vol. 24, Duncker & Humblot, Berlin 2010, ISBN 978-3-428-11205-0, s. 300.
  • Dirk Böttcher, Hannoversches Biographisches Lexikon: Von den Anfängen bis in die Gegenwart
  • Thomas Bauman, North German Opera in the Age of Goethe, 1985
  • Magazin zur Geschichte des deutschen Theaters, 1773, VI, pp. 264–276

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]