Carl Gustav Jung

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Håndkolorert foto av Carl Gustav Jung fra 1910.

Carl Gustav Jung (født 26. juli 1875 i Kesswil i Thurgau i Sveits, død 6. juni 1961 i Zürich, Sveits), mest kjent C. G. Jung, var en sveitsisk psykiater, en sentral person i den tidlige psykoanalytiske tenkningen og senere grunnleggeren av den analytiske psykologien som er en egen dybdepsykologi særskilt fra psykoanalysen.

Jungs dybdepsykologi handlet om å tilrettelegge for konversasjon mellom bevisstheten og de ubevisste energier som finnes i mennesket. En fundamental forskjell på den analytiske psykologi og psykoanalysen er hvordan de ulikt oppfatter det ubevisste: Hos Jung er det et eget domene som transcenderer det personlige og hvor innholdet ikke ene og alene er å føre tilbake til bevisstheten. Jung er opphav til en rekke begreper som i dag er sentrale innen psykologi (og flere andre områder, f.eks. litteratur og kunst), blant annet anima og animus, arketyp og skygge.

Hans fortolkningsmetode handlet om symbolsk bevisstgjøring, om å finne dynamikken i den enkeltes personlighet – og materialet man arbeidet med var den enkelte persons historie og drømmer. Metoden handlet videre om å forstå de dypereliggende kollektive mønstre (det kollektivt underbevisste) som finnes i en kultur/et samfunn, og som er i stadig utvikling.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jungs slektstavle er ført tilbake til dr.med. et jur. Carl Jung som døde i 1654. Familien Jung stammet opprinnelig fra Mainz i Tyskland; bestefaren av samme navn, Karl Gustav Jung (1794–1864), emigrerte i 1822 til Basel og virket der frem til 1864 som professor i medisin.

Carl Gustav var seks måneder gammel da faren, Johann Paul Achilles Jung (1842-1896) som var pastor i den reformerte kirke, flyttet til prestegården i Laufen nær Rheinfall. Fire år etter flyttet familien til Basel-Kleinhüningen. Etter farens død den 28. januar 1896 måtte Jung som ung student sørge for morens og søsterens underhold. bMoren het Emilie, født Preiswerk (1848-1923); søsteren var Gertrud, og ble født i 1884 og døde i 1935.

I 1903 ble han gift med Emma Rauschenbach (1882-1955). Under navnet Emma Jung skrev hun blant annet om Den Hellige Gral og om anima og animus. De fikk sønnen Franz Jung-Merker (født 1908), og døtrene Agathe Niehus-Jung (født 1904), Gret Baumann-Jung (født 1906), Marianne Niehus-Jung (født 1910) samt Helen Hoerni-Jung (født 1914). Carl Gustav og Emma fik 19 børnebørn.

I juni 1909 flyttet han og Emma til huset Seestrasse 228, Küsnacht i Sveits, der Jung bodde til sin død i 1961. I 1923 begynte han å bygge Tårnet i Bollingen.

Studium og studier[rediger | rediger kilde]

Fra 1895 studerte Jung medisin ved Universität Basel. I samme periode beskjeftiget han seg blant annet med spiritisme, et gebet som den gang gjerne ble betraktet som beslektet med psykiatrien[1]. Hans interesse ble vekket ved to uforklarlige «poltergeistfenomener» under hans første studiesemester, med et bord og en kniv.[2] Dessuten besøkte Jung sin niese Helly Preisweks séancer fra 1894 til 1899; under transe syntes hun å ha mediale evner. Fra 1895 til 1897 var han med på ukentlige seanser i en «glassbevegeleskrets», som hadde dennet seg rundt et 15-årig medium.[3][4]

Jung spesialiserte seg innen psykiatrien, en interesse som var blitt vekket i am gjennom faren, som hadde virket som pastor og konsulent ved et hjem og hospital for psykisk syke.[5] Utslagsbivende for Jungs beslutning om studieretning var boken Lehrbuches der Psychiatrie für praktische Ärzte und Studierendeav Richard von Krafft-Ebing.[6]

I 1900 ble Jung etter sin statseksamen som assistent til Eugen Bleuler i Psychiatrische Universitätsklinik Burghölzli i Zürich. På denne tid utkrystalliserte det seg gjennom hans studier fenomenet splittet personlighet, eb innsikt han hadde vunnet fra obeservasjoner fra spiritistiske aeanser. Hans doktorarbeid fra 1902 het Zur Psychologie und Pathologie sogenannter occulter Phänomene.

Vinteren 1902/03 assisterte Jung Pierre Janet ved Hôpital de la Salpêtrière i Paris.

Hans studier ved Burghölzli av hjernevevsprøver og hans arbeide med hypnose tilfredsstilte ikke Jungs søken etter hvordan sinssykdommer oppstod og hva deres natur er.[7] Det ble videreutviklingen av Wilhelm Wundt assosiasjonsstudier som førte Jung til et første svar. Resultatet av hans assosiationseksperimente, sammen med Pierre Janets arbeide i Paris og Théodore Flournoys i Geneve,[8] førte til det Jung kalte «gefühlsbetonten Komplexe». I dette så han en bekreftelse av Sigmund Freuds teori og fortrengning.[9]

Personlighetstyper[rediger | rediger kilde]

I 1921 utga Jung sin teori om psykologiske personlighetstyper med tre dimensjoner[10]:

  • Energi med preferansene ekstroversjon – introversjon
  • Mentale funksjoner med preferansene sansing – intuisjon
  • Mentale funksjoner med preferansene tenkning – følelse

Senere kom en fjerde dimensjon (Myers & Myers 1980):

  • Livsstil med preferansene avgjørelse – opplevelse

På grunnlag av Jungs teori er det utviklet en rekke personlighetstester: Singer-Loomis; Grey-Wheelright; Myers-Briggs; Keirsy og JTI, jungiansk Type Index.

Arketyper[rediger | rediger kilde]

Jung skilte klart mellom arketyper og arketypiske forestillingsbilder. En arketyp er en medfødt ubevisst måte å oppfatte verden på, en slags mental innretning i sinnet som regulerer våre intuitive persepsjoner av verden. På samme måte som instinkter fremkaller instinktiv atferd, fremkaller arketypene arketypiske forestillingsbilder.

Arketypiske figurer eller forestillingsbilder opptrer parvis, i den forstand at den ene er bevisst og den andre (dvs. motstykket) i prinsippet er ubevisst.

  • Persona (bevisst representert ved maskene) vs. anima/animus (vår ubevisste mannlige og kvinnelige side av sjelen).
  • Ego vs. skyggen (egoet ønsker å holde denne mørke dyriske siden ved sjelen skjult).

Gjenklang i new age-bevegelsen[rediger | rediger kilde]

Begrep fra Jungs arbeider, slik som arketyper, det kollektivt ubevisste og individuasjonsprosessen, er termer som «har sivet ut i populærkulturen. I New Age har Jungs tanker blitt videreformidlet og nytolket i flere retninger, ikke minst innen den stadig voksende selvutviklingslitteraturen, der åndelig utvikling står i sentrum».[11] Et utdrag fra Arketypene og det kollektivt ubevisste er inkludert i antologien New Age, 2007.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Deirdre Bair: C. G. Jung. Eine Biographie. Knaus, München 2005, ISBN 3-8135-0242-2, s. 65.
  2. ^ Deirdre Bair: C. G. Jung. Eine Biographie. Knaus, München 2005, ISBN 3-8135-0242-2, s. 65 f. Se også Marie-Louise von Franz: C. G. Jung, Leben, Werk und Visionen. Königsfurt, Kiel 2001, ISBN 3-89875-011-6, S. 59.
  3. ^ Deirdre Bair: C. G. Jung. Eine Biographie. Knaus, München 2005, ISBN 3-8135-0242-2, s. 71–79.
  4. ^ James Webb: Das Zeitalter des Irrationalen. Politik, Kultur & Okkultismus im 20. Jahrhundert. Marix, Wiesbaden 2008, ISBN 978-3-86539-152-0, s. 444 f.
  5. ^ Deirdre Bair: C. G. Jung. Eine Biographie. Knaus, München 2005, ISBN 3-8135-0242-2, s. 49.
  6. ^ C. G. Jung, Aniela Jaffé (utg.): Erinnerungen, Träume, Gedanken. s. 115/116; Marie-Louise von Franz: C. G. Jung, Leben, Werk und Visionen. Königsfurt, Kiel 2001, ISBN 3-89875-011-6, s. 55; E. A. Bennet: C. G. Jung. Einblicke in Leben und Werk. Rascher, Zürich/Stuttgart 1963, s. 30.
  7. ^ E. A. Bennet: C. G. Jung. Einblicke in Leben und Werk. Rascher, Zürich/Stuttgart 1963, s. 31 f.
  8. ^ Sonu Shamdasani: C. G. Jung. A Biography in Books. W.W. Norton, New York/ London 2012, ISBN 978-0-393-07367-6, s. 35–41.
  9. ^ E.A. Bennet: C. G. Jung. Einblicke in Leben und Werk. Rascher, Zürich/Stuttgart 1963, s. 34 ff.
  10. ^ Jung, C.G. (1921): Psychologische Typen. Zürich. Rascher Verlag
  11. ^ Kilde for sitat og vurderinger er Mehren & Skys innledning til New Age, 2007

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Carl Gustav Jung – sitater