Serialisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Serialisme er et musikkbegrep som brukes for en komposisjonsteknikk som bruker rekker og variasjoner av disse rekkene for å bestemme de musikalske elementene i komposisjonen. Serialismens opprinnelse kobles ofte sammen med tolvtoneteknikken, som bruker de tolv tonene i den kromatiske skalaen til å lage ei tonerekke, som så blir til grunnlaget for en komposisjons melodi og harmonikk. En utvidelse av denne teknikken gjør at alle musikalske elementer, kalt parametre, kan bli organisert i slike rekker, slik som tonelengde, register, dynamikk og klangfarge, og tonehøyder kan bli organisert i rekker på flere eller færre enn tolv toner.

Viktige serielle komponister som Arnold Schoenberg, Anton Webern, Alban Berg, Karlheinz Stockhausen, Pierre Boulez, Olivier Messiaen, Luigi Nono og Jean Barraqué gikk alle gjennom tidsperioder i sin komponistkarriere hvor de til en viss eller i stor grad brukte serialisme som prinsipp (av disse var Karlheinz Stockhausen og Pierre Boulez de eneste komponistene som igjennom hele sin komponistkarriere hovedsakelig baserte seg på serialisme). Andre komponister som Béla Bartók, Luciano Berio, Benjamin Britten, Aaron Copland, Arvo Pärt, Walter Piston, Alfred Schnittke, Dmitrij Sjostakovitsj, Igor Stravinskij, og til og med enkelte komponister innenfor jazzsjangeren, som Yusef Lateef og Bill Evans, brukte serialisme kun i enkelte verker eller deler av disse.