Antonín Dvořák

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Antonín Dvořák
Antonín Leopold Dvořák
Antonín Dvořák
Født 8. juli 1841
Nelahozeves ved Praha
Død 1. mai 1904 (62 år)
Praha
Ektefelle Anna Čermáková
Yrke komponist
Nasjonalitet tsjekkisk
Periode romantikken
Sjangre/
former
symfoni, strykekvartett, opera
Instrument bratsj, orgel
Aktive år 18591904

Antonín Leopold Dvořák ([ˈantɔɲiːn ˈlɛɔpɔld ˈdvɔr̝aːk] ; født 8. september 1841 i Nelahozeves ved Praha, død 1. mai 1904 i Praha) var en tsjekkisk komponist som skapte klassisk romantisk musikk ved bruk av elementer fra folkemusikken i Mähren og sitt hjemlige Böhmen.

Hans mest kjente verk er Symfoni nr. 9 «Fra den nye verden» (spesielt largosatsen), Slaviske danser, Strykekvartett nr. 12 og Cellokonsert i h-moll, men han komponerte i nesten alle genre og skapte mesterverk i dem alle. Han er sannsynligvis den betydeligste komponist av strykekvartetter mellom Franz Schubert og Béla Bartók.

Dvořák anses for å være den mest allsidige av de store tsjekkiske komponistene på 1800-tallet. Musikken hans ble hurtig populær over hele Europa, men også i USA hvor han i tre år arbeidet som dirigent og lærer. Han etterlot seg mange uferdige verk.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og ungdom[rediger | rediger kilde]

Antonín Dvořáks fødested i Nelahozeves

Antonín Dvořáks far František Dvořák (1814–1894) drev et gjestehus og en slaktebutikk han hadde arvet fra sin far. På sine eldre dager ga han fra seg slaktebutikken og tjente til livets opphold som zitherspiller. Musikaliteten lå i farens familie: også to onkler var yrkesmusikere (trompetist og fiolinist). 17. november 1840 giftet František seg med Anna Zděnková, datter av en slottsforvalter, og Antonín ble deres første barn av i alt ni.

Dvořák begynte på skole seks år gammel og fikk sin første undervisning i fiolinspill av læreren Joseph Spitz. I 1853 flyttet han til Zlonice for å lære tysk, en nødvendighet for den som ville opp og fram i Böhmen på den tiden. Han fikk undervisning i klaver- og orgelspill av kantoren Antonín Liehmann og spilte i orkesteret hans. Dessuten vikarierte Dvořák som organist og begynte å komponere. Selv om Liehmann etter Dvořáks eget utsagn var både streng og hissig, satte han stor pris på ham, og skrev senere operaen Jakobín (Jakobineren) som et minnesmerke over den strenge læreren.

Høsten 1856 reiste Dvořák til Česká Kamenice, antakelig for å bli bedre i tysk og forberede seg til å begynne på den tyskspråklige orgelskolen i Praha. Fra oktober 1857 gikk han to år på orgelskolen ved siden av skolegang i Franziskaner Klosters zu Maria Schnee, samtidig som han spilte bratsj i Orchester des Cäcilienvereins under ledelse av Anton Apt. Dvořák ble uteksaminert fra orgelskolen i 1859 som nest best i sitt kull.

De første årene som yrkesmusiker[rediger | rediger kilde]

Antonín Dvořák i 1868
En statue av Antonín Dvořák i Praha
Dvořák med ektefellen Anna i London, 1886

Hans første forsøk på å få en organiststilling mislyktes, så fra sommeren 1859 arbeidet han som bratsjist i et orkester som spilte potpourrier, ouverturer og danser i kaffehus og på offentlige steder.

Slik levde Dvořák som musiker i over elleve år uten å gå offentlig ut med sine komposisjoner. Mye av det han skrev i denne tiden gikk tapt fordi han brente opp det han ikke likte. Skal man dømme etter de verkene som er bevart, ser det ut til at han utviklet sin komposisjonsstil autodidaktisk og nærmest planmessig ved å starte med Mozart over Mendelssohn og Schumann til han nådde fram til Wagner ved slutten av 1870-årene. Formmessig lå tyngdepunktet på strykekvartetter.

Fra 1865 var Dvořák førstebratsjist i Operaorkesteret som holdt til i det nyåpnede Praha Interimstheater. Dette var det første teateret hvor nasjonalt pregede tsjekkiske operaer og skuespill kunne oppføres. Bedřich Smetana spilte en viktig rolle i dette miljøet, og fikk i 1866 oppført sine operaer Braniboři v Čechách («Brandenburgerne i Böhmen») og Prodaná nevěsta («Den solgte brud») på Interimsteateret.

Ved siden av arbeidet ved teateret ga Dvořák klaverundervisning. Blant hans elever var søstrene Josefina og Anna Čermáková. Han forelsket seg i den sekstenårige Josefina, men hun giftet seg med en annen. Åtte år senere, 17. november 1873, giftet Dvořák seg med lillesøsteren Anna som da var nitten år.

På vei mot offentligheten[rediger | rediger kilde]

I 1870 skrev Dvořák sin første opera Alfred med en tyskspråklig libretto av Theodor Körner. Denne ble aldri oppført i Dvořáks levetid og er nærmest å betrakte som et øvingsarbeide. Det første verk som var ment for offentligheten var operaen Král a uhlíř («Kongen og kullbrennerne»), Op. 14 med en tsjekkiskspråklig libretto av Bernhard J. Lobeský. For å få mer tid til å komponere sa han i juli 1871 opp sin stilling som orkestermusiker. Samtidig med at han komponerte oppførte han i løpet av årene 1871 til 1873 lieder, kammermusikalske verk og det patriotiske hymnet Dědicové bilé hory («Arven fra det Hvite fjellet») for kor og orkester som fikk en svært god mottagelse, og som ble hans gjennombrudd.

Operaen «Kongen og kullbrennerne» hadde han derimot mindre hell med. Prøvene med Interimsteateret ble raskt avbrutt fordi operaen var for vanskelig å framføre. Dvořák tenkte etter dette over sin komposisjonsstil og vendte seg vekk fra den nytyske skole. Han skrev operaen på nytt og oppførte den med suksess i november 1874.

I 1874 begynte Dvořák å undervise på en privat musikkskole og i februar startet han i en organiststilling han beholdt til februar 1877.

Internasjonalt gjennombrudd[rediger | rediger kilde]

Årene 1874 til 1877 ble Dvořák tildelt et årlig stipend. Medlemmer av tildelingskomiteen var Eduard Hanslick, senere også Johannes Brahms. Brahms hjalp Dvořák fram til sitt endelige gjennombrudd ved å kontakte forleggeren Fritz Simrock (1838–1901) slik at Simrock utga første sett av Slovanský tance («Slaviske danser»). Denne samlingen duetter for fiolin og piano ble publisert i 1878 med umiddelbar suksess. Samtidig var det starten på et livslangt vennskap mellom de to komponistene.

Utenlandsreiser[rediger | rediger kilde]

Dvořáks Stabat Mater (1880) ble oppført i utlandet, og etter en vellykket oppsetning i 1883 inviterte Philharmonic Society ham til London hvor han i 1884 oppførte og dirigerte stykket med stor suksess. Symfoni nr. 7 ble skrevet for London, og oppført der første gang i 1885. De følgende år skrev han også to bestillingsverk for henholdsvis Birmingham og Leeds: den dramatiske kantaten Svatební košile («Åndebruden») og oratoriet Svatá Ludmila («Hellige Ludmila»), det første tsjekkiskspråklige oratorium.

Etter sin første reise til London skaffet Dvořák seg et sommersted i Vysoká ved Příbram hvor han langt fra byen kunne dyrke sin kjærlighet til naturen. Fra 1887 holdt han en lavere profil i offentligheten og tok på seg færre oppdrag. I denne perioden omarbeidet han eldre verk og skrev operaen Jakobín (Jakobineren).

På begynnelsen av 1889 foretok Dvořák en konsertreise til Moskva og St. Petersburg etter en invitasjon av det keiserlige russiske musikkselskapet. Tilbake i Praha ble han tildelt et æresdoktorat av Karlsuniversitetet, og oktober 1890 tiltrådte han tilslutt en stilling som professor ved Konservatoriet som han tidligere hadde avslått på grunn av andre forpliktelser.

I 1891 ble han tildelt Jernkronen av 3. klasse av Keiseren i Wien, han ble medlem av Vitenskapsakademiet i Praha og æresdoktor ved Cambridge og ved det tsjekkiske universitet i Praha.

I den nye verden[rediger | rediger kilde]

September 1892 tiltrådte Dvořák dirigentstillingen ved National Conservatory of Music i New York. Initiativtaker til tilbudet var den velstående filantropen Jeannette Thurber som grunnla National Conservatory of Music i 1885 (nedlagt 1911). Stillingen var godt avlønnet (15 000 dollar årlig), noe som var nødvendig siden Dvořák også måtte finne en løsning for sin familie gjennom det lange oppholdet. Kona, datteren Otilie og sønnen Antonín fulgte med til Amerika, mens de andre fire barna bare reiste over for sommermånedene 1893. Denne sommeren tilbrakte familien i den tsjekkiskdominerte byen Spillville, Iowa dit noen av hans søskenbarn tidligere hadde immigrert. Mens han var her komponerte han Stykekvartett nr 12 i F-dur (den «amerikanske»), Strykekvintett nr 3 i Ess-dur og Sonatine i G-dur for fiolin og piano.

Thurbers store ide var at Amerika skulle fri seg fra den europeiske kunstmusikken og skape sitt eget nasjonale amerikanske kunstidiom. Dvořák ble begeistret for denne ideen og studerte spirituals og indianernes musikk hvor han mente grunnlaget for en egen amerikansk musikk lå. I lett modifisert form fant et utvalg av disse melodiene veien til Symfoni nr. 9, og siden noen av røttene til den amerikanske kultur ligger i den gamle verden tok han med deler av europeiske folkesanger.

Dvořák skrev flere av sine mest kjente verker for New York: Symfoni nr 9 «Fra den nye verden», Te Deum og Strykekvartett nr 12 op. 96 («den amerikanske»). Innflytelsen fra Amerika viser seg gjennom bruk av femtoneskalaer, senkede ledetoner, skotsk snap og synkopering.

Komposisjonsundervisning var en av hovedoppgavene til Dvořák ved konservatoriet. En av elevene var den amerikanske komponisten og pianisten Rubin Goldmark (1872–1936).

Tilbake fra Amerika[rediger | rediger kilde]

Dvořáks kontrakt var på to år, og var blitt forlenget med to ytterligere år. Likevel reiste han hjem igjen allerede i april 1895. En av grunnene kan være at mesénen Thurbers finansielle situasjon hadde forverret seg dramatisk under den økonomiske krisen på den tiden slik at han flere ganger måtte vente på lønnsutbetaling. Dvořák begrunnet selv tilbakereisen med hjemlengsel og hensynet til barna som var igjen i Praha, og som hans kone ikke ville være atskilt fra. Det spilte nok også inn at han var blitt tildelt æresmedlemsskap i Gesellschaft der Musikfreunde i Wien og i det hele tatt kunne glede seg over en økende anseelse i Europa.

Først tilbrakte Dvořák noen rolige måneder på sommerstedet i Vysoká. I november tok opp igjen sin virksomhet ved Akademiet for utøvende kunst i Praha. Han vurderte en tid å flytte til Wien hvor han var blitt tilbudt en stilling ved konservatoriet, men valgte å bli i Praha. På denne tiden skrev han sine siste strykekvartetter.

Tonedikt[rediger | rediger kilde]

Året 1896 vendte Dvořák seg fra den absolutt musikken for å konsentrere seg om tonedikt, en musikkform som hadde spilt en viktig rolle i striden om den nytyske skole rundt Liszt og Wagner. Han hadde riktignok allerede skrevet verk med programmatisk innhold. Framfor alt gjaldt dette Poetické nálady («Poetiske stemninger») for klaver som han selv betegnet som «programmusikk, men i Schumannsk forstand», og klavertrioen «Dumky», begge fra 1889.

I løpet av et år skrev han nå Vodník («Nøkken»), Polednice («Middagsheksen»), Zlatý kolovrat («Det gylne spinnehjulet») og Holoubek («Skogsduen»), alle etter ballader fra den tsjekkiske dikter Karel Jaromír Erbens samling Kytice. Dvořák ga tilhørerne en sammenfatning av handlingen på prosaform. Neste år kom Píseň bohatýrská («Heltesang») som han ikke forklarte eksplisitt, men forklarte i et brev.

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Gravferdsprosesjonen for Dvořák, 5. mai 1904

Dvořák hadde nå sluttet å skrive kammer- og orkestermusikk. I sine siste år komponerte han nesten bare operaer: i 1898 Čert a Káča («Djevelen og den ville Käthe»), Rusalka (1900) og Armida (1902/3).

Under uroppførelsen av Armida måtte Dvořák forlate teateret på grunn av et plutselig illebefinnende. Han led av en smertefull leversykdom i tillegg til at han hadde cerebral parese. Omgitt av sine nærmeste døde Dvořák av hjerneslag 1. mai 1904. Mange tusen fulgte sørgetoget under begravelsen 5. mai. Han er gravlagt på Vyšehrad gravlund i Praha, under en byste av den tsjekkiske billedhoggeren Ladislav Šaloun.

Verk[rediger | rediger kilde]

Dvořák skrev musikk i mange ulike former. Hans ni symfonier holder seg stort sett til klassiske modeller som Beethoven ville kjent igjen, men han arbeidet også med den nyutviklede formen symfoniske dikt, og innflytelsen fra Richard Wagner kan spores i noen verk.

Dvořák kombinerte elementer fra wienerklassisismen og romantikken med folkemusikalske melodier og rytmer. Hans personlige stil preges mer av nyorienteringer enn av en lineær utvikling. Mens han i sine tidligere år orienterte seg mot Mozart og Beethoven forsøkte han etter 1873 å finne sin egen nasjonale stil. I de to påfølgende slaviske komposisjonsperiodene (1876–1881 og 1886–1891) skapte han ikke verk med klassisk preg, men med preg av det tsjekkisk-folkloristisk. Verkene han skapte i Amerika forsøkte han å gi en typisk amerikansk koloritt, og mot slutten av livet egnet han seg til programmusikk og opera.

De ni symfoniene hører til hans hovedverk, likeledes Cellokonsert i h-moll op. 104, Stabat Mater, Requiem, tallrike kammermusikkverk, de seksten slaviske dansene og operaen Rusalka.

I Dvořáks mangesidige verker fant tsjekkisk musikk sin nasjonale identitet. Hva Bedřich Smetana hadde påbegynt med nasjonalt materiale og folkloristiske trekk i noen av sine operaer og syklusen Má vlast (Mitt fedreland) tok Dvořák videre til et høydepunkt. Uberørt av ideologiske strømninger gikk han sin egen vei og beundret såvel Richard Wagner som Johannes Brahms, de to motpolene i den tyske Musikstreit.

Nummerering[rediger | rediger kilde]

Mange av Dvořáks verk ble gitt opusnummer, men de hadde ikke alltid riktig nummer i henhold til komposisjons- eller publiseringsrekkefølgen. For å oppnå bedre salg foretrakk en del utgivere (som Simrock) å gi inntrykk av at en fersk komponist allerede var godt etablert ved å gi tidlige verk høyere opusnummer enn deres kronologiske orden skulle tilsi. I andre tilfeller ble det samme opusnummeret gitt til flere verk, og det hendte også at samme verk fikk opp til tre ulike opusnummer. Bedre ble det ikke av at symfoniene opprinnelig ble nummerert i publikasjons- og ikke komposisjonsrekkefølge, at de fire først komponerte symfoniene ble publisert etter de fem sist komponerte og at ikke alle av de siste fem ble publisert i rett komposisjonsrekkefølge. For eksempel hadde symfonien Fra den nye verden opprinnelig nr 5, senere nr 8 og fikk først etter en katalogisering på 1950-tallet endelig nr 9.

Alle Dvořáks verk ble kronologisk katalogsiert av Jarmil Burghauser i Antonín Dvořák. Thematic Catalogue. Bibliography. Survey of Life and Work (Export Artia, Prague, 1960). Et eksempel fra Burghausers katalog er symfonien Fra den nye verden, op 95 som har fått nummr B.178. Man refererer ofte til Dvořáks verk ved hjelp av B-nummeret (for Burghauser), selv om de tradisjonelle opusnumrene fremdeles er i vanlig bruk.

Symfonier[rediger | rediger kilde]

Den første siden av manuskriptet til Dvořáks niende symfoni

Under Dvořák levetid var bare fem av symfoniene hans kjent. Den først publiserte var den sjette, dedisert til dirigenten Hans Richter (1843–1916). Etter Dvořáks død oppdaget man fire upubliserte symfonier, hvorav manuskriptet til den første var forsvunnet. Dette førte til en uklar situasjon hvor Symfoni nr 9 vekselvis har blitt kalt den 5., 8. og 9. Foreliggende artikkel bruker det moderne nummersystemet, dvs i den rekkefølge verkene ble skrevet.

  • Symfoni nr. 1 i c-moll op 3 ble skrevet da Dvořák var 24 år og røper en uerfaren, men lovende komponist. Formelt ligner den på Beethovens femte symfon, satsene følger for eksempel samme tonearter, c-moll, ass-moll, c-moll, C-dur. Harmonisering og instrumentasjon ligner derimot Franz Schubert. Senere fikk symfonien undertittelen Klokkene i Zlonice etter en landsby i Böhmen. En del av materialet fra denne symfonien ble brukt opp igjen i Silhuetter Opus 8, for pianosolo.
  • Symfoni nr. 2 i B-dur op. 4 har fremdeles Beethoven som modell, men her i et lettere og mer pastoralt lys.
  • Symfoni nr. 3 i Ess-dur op. 10 viser innflytelse av Dvořáks nye inspirasjonskilder, Richard Wagner og Franz Liszt, det er ingen scherzo. En del av langsomme satsen ble brukt i den sjette Legender op. 59 for pianoduett eller orkester.
  • Symfoni nr. 4 i d-moll op. 13 viser en fortsatt sterk innflytelse fra Wagner, særlig andre sats med reminisenser fra Tannhäuser. Derimot har Scherzo-satsen en sterkt tsjekkisk karakter.
  • Symfoni nr. 5 i F-dur op. 76 og Symfoni nr 6 i D-dur op. 60 er hovedsakelig pastorale, og nå er påvirkningen fra Wagner nesten helt borte. Den sjette viser svært sterk likhet med Brahms' andre symfoni, særlig i yttersatsene. Den tredje satsen, furiant, er derimot en livlig tsjekkisk dans.
  • Symfoni nr. 7 i d-moll fra 1885, op. 70 regnes av noen å være formelt strammere og ha større intensitet enn den mer berømte niende symfonien. Den ble skrevet på en tid Dvořák strevde med å få sine tsjekkiske operaer akseptert i Wien og følte et press til å skrive tyske operaer. Skissene viser at den syvende kostet mye hardt arbeid og sjelegransking. Resultatet er et emosjonelt turbulent verk, den mest typisk romantiske symfonien Dvořák skrev.
  • Symfoni nr. 8 i G-Dur op. 88 er inspirert av den Böhmiske folkemusikken Dvořák var så glad i, og har en varmere og mer optimistisk tone enn den foregående. Som nr 7 har også denne sine tilhengere som mener dette er Dvořáks beste symfoni.
  • Symfoni nr. 9 i e-moll op. 95 ble skrevet mellom januar og mai 1893 mens Dvořák bodde i New York. På den tiden den skulle oppføres første gang, hevdet Dvořák at han hadde brukt elementer fra amerikansk musikk, som spirituals og indianernermusikk, men dette benektet han senere. Neil Armstrong tok med seg et opptak av symfonien på Apollo 11-ferden i 1969.[1]

Symfoniske dikt[rediger | rediger kilde]

Dvořáks symfoniske dikt hører til hans mest originale orkesterverk.[2] Han skrev fem tonedikt, alle i 1896–1897. Nøkken op 107; Middagsheksen op 108, Det gyldne spinnehjulet op 109, Skogsduen op 110 og Heltesang op 111. De første fire av disse er bygd på ballader av den tjsekkiske folkloristen Karel Jaromír Erben. Heltesang er basert på et program av Dvořák og antas å være selvbiografisk.[3]

Korverk[rediger | rediger kilde]

De viktigste er Requiem, op 89, Stabat mater, Te Deum og messe i D-dur.

Konserter[rediger | rediger kilde]

Konsert for piano og orkester i g-moll op 33 var den første av tre konserter som Dvořák skrev og orkestrerte, og kanskje den minst kjente. Han skrev selv om denne: «Jeg skjønner at jeg er ute av stand til å skrive en konsert for en virtuos, så jeg må finne på noe annet». Hva Dvořák skapte istedet var en konsert med spesielle symfoniske kvaliteter hvor pianoet spilte en ledende rolle i orkesteret istedet for å spille mot det.

Konsert for fiolin og orkester i a-moll op 53 var den andre av de tre konsertene Dvořák komponerte og orkestrerte. Han hadde møtt den store fiolinisten Joseph Joachim i 1878 og bestemte seg for å skrive en konsert for ham. Stykket sto ferdig i 1879 men Joachim var en strikt klassisist og protesterte blant annet mot Dvořáks brå avkorting av den første satsens orkestrale tutti. Han likte heller ikke at rekapitulasjonen var kuttet på samme måten for å føre direkte over i den langsomme satsen, og spilte aldri stykket.

Konsert for cello og orkester i h-moll op 104 var den siste av Dvořáks konserter. Han skrev den i 1894–1895 for sin venn cellisten Hanuš Wihan. Wihan og andre hadde i en del tid spurt etter en cellokonsert, men Dvořák hadde nektet fordi han mente at selv om celloen fungerte fint i et orkester, var instrumentet fullstendig utilstrekkelig i en solokonsert. Dvořák komponerte konserten i New York etter han hadde blitt inspirert av Victor Herberts cellokonsert. Dvořáks konsert hadde premiere i London 16. mars 1896 med den engelske cellisten Leo Stern og fikk god mottakelse. Brahms sa om dette verket: «Hadde jeg visst at det var mulig å skrive en cellokonsert som dette, ville jeg gjort det for lenge siden!»

Over tretti år tidligere, i 1865, hadde Dvořák komponert cellokonsert i A-dur akkompagnert av et piano istedet for orkester. Det blir antatt at Dvořák hadde til hensikt å orkestrere verket, men lot det være. Den tyske komponisten Günter Raphael orkestrerte stykket mellom 1925 og 1929. Jarmil Burghauser gjorde det samme og publiserte sin versjon i 1952 som B.10.

Kammermusikk[rediger | rediger kilde]

Dvořák komponerte fjorten strykekvartetter, den mest populære er Strykekvartett nr 12 op 96 («den amerikanske»). Han skrev også to pianokvintetter og tre strykekvintetter, en stryketrio for to fioliner og bratsj, to pianokvartetter, en strykesekstett og fire pianotrioer, bl.a. «Dumky»-kvintetten op 90.

Operaer[rediger | rediger kilde]

Dvořáks suksess som symfonikomponist ga ham et sterkt ønske om å skrive operaer. Bare Rusalka op 114, og (i mye mindre grad) Djevelen og den ville Käthe op 112 blir jevnlig oppført utenfor Tsjekkia i våre dager. Foruten ujevn kvalitet og svake libretti kan årsaken være at de stiller svært høye krav til oppsetningen: Jakobineren, Armida, Vanda og Dimitrij krever for eksempel scener med plass til invaderende armeer.

Uferdige verk[rediger | rediger kilde]

Dvořák etterlot seg mange uferdige verk, blant annet en tidlig Cellokonsert i A-dur.

Dvořák i Norge[rediger | rediger kilde]

Den norske opera feiret 16. september 2009 sitt 50 års jubileum med en jubileumsoppsetning av operaen Rusalka.[4] Under premiereforestillingen sang Solveig Kringlebotn hovedrollen som Rusalka.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BBC News Magazine, besøkt 18.09.2009
  2. ^ http://www.classicalradio.org/pp/com/details/o/albums/oid/81/page.html
  3. ^ Edward Rothstein (24.03.1992). «Review/Music; The American Symphony Takes On a New Role». New York Times. Besøkt 18.09.2009. 
  4. ^ Rusalka på den norske opera besøkt 18.09.2009

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Antonín Dvořák – bilder, video eller lyd
Noter
Lydopptak

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.