Leoš Janáček

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leoš Janáček
Leo Eugen Janáček
Leoš Janáček
Relieff av Leoš Janáček i Olomouc
Født 3. juli 1854
Hukvaldy, i Mähren, Keiserdømmet Østerrike
Død 12. august 1928 (74 år)
Moravská Ostrava, Tsjekkoslovakia
Ektefelle Zdeňka Schulzová (1865-1938)
Nasjonalitet Tsjekkisk
Sjangre/
former
Romantisk musikk,
før-/tidlig modernisme
Instrument piano, orgel

Leoš Janáček med hustruen Zdeňka i 1881

Leoš Janáček lytt (født 3. juli 1854 i Hukvaldy, nordøst i Mähren, død 12. august 1928 i Moravská Ostrava) var en tsjekkisk komponist.

Janáčeks tidlige verk er påvirket av samtidige komponister, som Antonín Dvořák, men de senere verkene er høyst originale og peker framover mot modernismen. Gjennombruddet kom med det første av de modne verkene, operaen Jenůfa, som ble uroppført i Brno i 1904[1] og som etter førstegangsoppføringen i Praha 1916 åpnet veien til verdens store operascener.[2][3]

I likhet med Dvořák og Smetana regnes Janáček som en av Tsjekkias viktigste komponister.[4][5] Janáček sto langt fra hovedstrømningene i tidens europeiske musikk – han ble en de store fornyerne på 1900-tallet og er en av de viktigste operakomponistene i musikkhistorien.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Leoš Janáček var sønn av landsbylæreren Jiří Janáček (1815-1866) og Amalie Grulichová (1819-1884). Faren ville helst at sønnen skulle følge familietradisjonen og bli lærer, men musikkbegavelsen var så åpenbar at faren ga etter. I 1865 gikk Janáček på Augustinerklosteret St Thomas i Brno hvor han var med i koret under ledelse av Pavel Křížkovský og tidvis spilte orgel.[6] Mellom 1866 og 1869 gikk han på den tyske realskolen, og fra 1869 til 1872 studerte han ved den slaviske lærerskolen. I 1872 ble han musikklærer ved skolen og ledet flere kor.

Janáček studerte ved orgelskolen i Praha i årene 1874 til 1875. 1876 ble han korleder ved den filharmoniske foreningen Umělecká beseda og ble venn med Antonín Dvořák. Året etter ble han privat pianolærer for den talentfulle tolvåringen Zdeňka Schulzová (1865–1938), datter av rektor ved den slaviske lærerskolen som Janáček studerte – og senere underviste – ved. 13. juli 1881 giftet Janáček og Schulzová seg, hun var ennå ikke fylt seksten år. På Zdeňkas syttenårsdag 15. august 1882 ble datteren Olga ble født. Paret var skilt en periode, men 16. mai 1888 kom likevel sønnen Vladimír til verden. Begge barna var sykelige og døde unge.

Manuskriptside fra partituret til Jenůfa

I perioden oktober 1879 til februar 1880 studerte Janáček ved konservatoriet i Leipzig og fra april til juni 1880 i Wien hos Franz Krenn. Høsten 1881 ble han leder av den nye orgelskolen i Brno som åpnet et år senere, 15. oktober 1882. Janáček var her til han ble pensjonert i 1919; i tillegg var han dirigent ved det filharmoniske selskap fra 1881 til 1888.

9. november 1890 døde sønnen Vladimír, og 26. februar 1903 også datteren Olga samtidig som ekteskapet fortsatte å knake i sammenføyningene. Disse tunge personlige opplevelsene fikk sitt kunstneriske uttrykk i operaen Osud («Skjebne»). I 1904 ble han pensjonert fra musikklærerstillingen på lærerskolen. Samme år ble operaen Jenůfa uroppført i Brno. Det ble en stor lokal suksess, men utrolig nok klarte Janáčeks motstandere i Praha å forhindre at operaen ble oppført i hovedstadens Nasjonalteater. Først i 1916 ble operaen oppført i Praha, og med denne oppføringen fikk Janáček sitt endelige gjennombrudd.

I nært samarbeid med komponisten skrev forfatteren Max Brod tyskspråklige libretti til fem av Janáčeks operaer, og hjalp ham med det til å slå gjennom på den internasjonale operascenen – det var utenkelig å oppføre operaer på tsjekkisk utenfor Tsjekkia, selv i Praha var det ikke selvsagt. Brod hadde den vanskelige oppgaven med å bringe teksten i overensstemmelse med en musikk som var basert på den tsjekkiske språkmelodien. Det gikk ikke uten innrømmelser fra komponisten, derfor er ikke den «tyske» Jenůfa en notetro kopi av den tsjekkiske originalen. Brod bidro også til Janáčeks økende ry med en rekke publikasjoner og den første Janáček-biografien.

Kamila Stösslová med sønnen Otto i 1917

I 1915 møtte den 61 år gamle Janáček den 38 år yngre, gifte Kamila Stösslová, og de holdt en (i hvert fall fra hans side) lidenskapelig korrespondanse gående, med til sammen nesten 730 brev.[7] Brevene er en viktig kilde til Janáčeks kunstneriske intensjoner. Inspirert av Stösslová komponerte han mellom 1917 og 1919 Dagboken til en som forsvant. Etter at den endelige revisjonen var klar, startet han på sitt neste «Kamila»-inspirerte verk, operaen Káťa Kabanová. Forholdet var platonisk men ble tilleggsbelastning for komponistens ekteskap. Kontakten varte resten av Janáčeks liv.

I 1919 ble Janáček leder for det nystartede private konservatoriet i Brno, og etter at staten overtok i 1920 ble han professor i komposisjon. Han skrev nesten alle mesterverkene sine det siste årtiet av livet: operaene Katja Kabanova, Den lure lille reven, Tilfellet Makropulos og De dødes hus, begge strykekvartettene, sinfoniettaen og Glagolittisk messe.

Ved siden av komponistgjerningen og undervisning ved lærerskolen, skrev han regelmessig artikler i avisen Lidové novinys kultursider.

August 1928 døde Janáček i et sanatorium i Moravská Ostrava som følge av en hjertelammelse etter en lungebetennelse.

Musikk[rediger | rediger kilde]

I 1874 ble Janáček venn med Antonín Dvořák og begynte å komponere i en relativt tradisjonell romantisk stil. Etter operaen Šárka (1887–1888) innførte han elementer fra mährisk og slovakisk folkemusikk.

Janáček samlet i åresvis hjemlige folkesanger, observerte sine landsmenns språk og lyttet til naturens lyder, og studiene gav impulser til komposisjonene hans. Han utviklet en teori om språkmelodien og stilen er preget av denne såkalte «språkmelodien», ikke minst i vokalverkene.

Ved å bruke det tsjekkiske språkets rytme, tonefall og bøyninger skapte han i operaen Jenůfa svært karakteristiske sangmelodier. I denne operaen utviklet og implementerte han begrepet «talemelodier» for å bygge en helt egen musikalsk og dramatisk stil ganske uavhengig av «wagnerianernes» dramatiske metode. Han studerte under hvilke omstendigheter talemelodier endret seg, talernes psykologi og temperament, og sammenhengen i talen. Alt hjalp til med å skape troverdige dramatiske roller i hans modne operaer, og ble en av de mest signifikante markørene i stilen hans.[8] Janáček tok disse stilistiske trekkene mye lengre enn Modest Musorgskij, og han kan ses på som en forløper for Béla Bartók.[9] Det stilistiske grunnlaget for de senere verkene skapte Janáček i perioden 1904-1918, men skrev mesteparten av sine verk – og de mest kjente – i det siste tiåret av sitt liv.[10]

Mange av Janáčeks verk er svært originale og med sterke individuelle trekk. Han trekker tonaliteten svært langt, harmonikken, instrumenteringen og tonesatsen er sterkt preget av folkemusikalske elementer, men peker likevel tydelig framover mot modernismen.

Media[rediger | rediger kilde]

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Orkesterverk
    • Suite for strykeorkester (1877)
    • Idyll for strykeorkester (1878)
    • Lašské tance («Lachiske danser») (1889–90)
    • Hanácké tance («Hannakiske danser») (1889–90)
    • Suite (også serenade) op.3 (1891)
    • Žárlivost («Sjalusi»). Forspill til Její pastorkyňa (1894)
    • Šumařovo dítě («Musikerbarnet»). Ballade for orkester (1912)
    • Taras Bulba. Rapsodi for orkester (1915–18)
    • Balada blanická (Blaník-ballade). Symfonisk dikt for orkester (1920)
    • Sinfonietta (1926)
    • Dunaj («Donau»). Symfoni i fire deler (1923-28; ufullendt)
    • Fiolinkonsert «En liten sjels vandring» (1926; fragment)
  • Kammermusikk
    • Romanse for fiolin og klaver (1879)
    • Dumka for fioline og klaver (1880)
    • fiolinsonate (1913–21)
    • Pohádka («Eventyr») for cello og klaver (1910; omarbeidet i 1923)
    • Presto for cello og klaver (rundt 1910)
    • Strykekvartett nr.1 etter Leo Tolstojs novelle Kreuzersonaten (1923)
    • Strykekvartett nr.2 «Intime brev» (1928)
    • Mládí («Ungdom»). Suite for Blåsersekstett (1924)
    • Concertino for klaver og kammerensemble
    • Capriccio for klaver venstre hand og kammerensemble (1926)
  • Klaververk
    • Zdenčiny variace («Zdenka-variasjoner»). Thema con variazioni (1880)
    • Národní tance na Moravě («Folkedanser fra Mähren») (1891–93)
    • Po zarostlém chodníčku («På gjengrodde stier») (1901–11)
    • Sonata 1. X. 1905 «Z ulice» (Sonate 1. X. 1905 «Fra gata») (1905)
    • V mlhách («I tåke») (1912)
    • Vzpomínka («Minne») (1928)
  • Vokalverk
    • Rákos Rákoczy. Ballett med sang (1891)
    • Hospodine! («Herre forbarm deg») for solokvartett, blandet dobbeltkor, orgel, harper og messingblåsere (1896)
    • Amarus. Lyrisk kantate for soli, kor og orkester (1897)
    • Otče náš («Fadervår»). Kantate for tenor, kor, orgel og harpe (1901)
    • Elegie na smrt dcery Olgy («Elegi over datteren Olgas død»). Kantate for tenor, kor og klaver (1903)
    • Zdrávas Maria (Ave Maria) for tenor, kor og orgel (1904)
    • Messe Ess-dur for kor og orgel (1907-08, uvullendt)
    • Na Soláni čarták («Oppe på høyden»). Kantate for mannskor med orkester (1911)
    • Věcné evangelium («Det evige evangelium»). Legende for soli, kor og orkester (1914)
    • Glagolská mše («Glagolittisk messe»). Kantate for soli, kor, orkester og orgel (1926)
    • tallrike manns- kvinne- og blandetkor
  • Lieder
    • Jarní píseň («Vårsang») (1897; omarbeidet i 1905)
    • Zápisník zmizelého («Dagboken til en som forsvant»). For tenor, alt og tre kvinnestemmer med klaver (1917–19)
    • tallrike samlinger folkesanger og -bearbeidelser
  • Operaer
    • Šárka (1887-88; 1925 i Brno)
    • Počátek románu («Begynnelsen på en roman»), Romantisk opera i en akt, 1891, 1894
    • Jenůfa (1894-1903; 1904 i Brno).
    • Osud («Skjebne») (1903-04; 1958 i Brno)
    • Výlety páně Broučkovy: 1. Výlet pana Broučka do měsíce, 2. Výlet pana Broučka do 15. století («Herr Broučeks utflukter: 1. fra månen og 2. i det 15. århundre») (En opera i 2 deler)
    • Káťa Kabanová («Katja Kabanova») (1919-21; 1921 i Brno)
    • Příhody lišky bystroušky («Den lure lille reven») (1921-23; 1924 i Brno)
    • Věc Makropulos («Tilfellet Makropulos»), (1923-25; 1926 i Brno)
    • Z mrtvého domu («De dødes hus») (1927-28; 1930 i Brno)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sehnal and Vysloužil (2001), s. 183
  2. ^ Sehnal og Vysloužil (2001), s. 184
  3. ^ Sehnal og Vysloužil (2001), s. 185
  4. ^ Sehnal och Vysloužil (2001), side 175
  5. ^ Československý hudební slovník osob a institucí I. (1963), side 559
  6. ^ Drlíková (2004), s. 7
  7. ^ Drlíková (2004), s. 99
  8. ^ Firkušný (2005), s. 91-92
  9. ^ Samson 1977
  10. ^ Vysloužil, s. 227

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sehnal, Jiří; Vysloužil, Jiří (2001). Dějiny hudby na Moravě. Vlastivěda moravská. Brno: Muzejní a vlastivědná společnost. ISBN 80-7275-021-6. 
  • Drlíková, Eva (2004). Leoš Janáček, Život a dílo v datech a obrazech / Kronologi over hans liv og verk. Brno: Opus Musicum. ISBN 80-903211-1-9. 
  • Simeone, Nigel; Tyrrell, John; Němcová, Alena (1997). Janáček's works. A catalogue of the music and writings of Leoš Janáček. Oxford: Clarendon. 
  • Tyrrell, John (2005). Intimate Letters: Leoš Janáček to Kamila Stösslová. London: Faber and Faber. ISBN 978-0571225101. 
  • Tyrrell, John (1992). Janáček's operas - A documentary account. Princeton: Princeton University Press. ISBN 069109148X. 
  • Beckerman, Michael (ed.) (2003). Janáček and His World. New York: Princeton University Press. ISBN 0691116768. 
  • Tyrrell, John (ed.) (1998). My life with Janáček - The Memoirs of Zdenka Janáčková. London. 
  • Tyrell, John (1988). Czech opera. Cambridge; New York: Cambridge University Press. ISBN 0521235316. 
  • Beckerman, Michael. Janacek as Theorist. Stuyvesant, New York: Pendragon Press. s. 1994. ISBN 0945193033. 
  • Vogel, Jaroslav (1997). Leoš Janáček: a biography. Prague: Academia. ISBN 8020006222. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Leoš Janáček – bilder, video eller lyd
Noter