Flaggermusen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tango-nosources.svgMangler referanser: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.

Flaggermusen (Die Fledermaus) er en operette i tre akter med musikk av Johann Strauss d.y.. Librettoen er skrevet av Karl Haffner og Richard Genée. Stykket hadde premiere i Wien i 1874. Det regnes gjerne blant høydepunktene i den såkalte «gyldne» tid for Wieneroperetten.

Flaggermusen er i all hovedsak en forvekslingskomedie, og handlingen er lagt til adelsstanden i Østerrike-Ungarn.

En oppsetning av Flaggermusen i Düsseldorfer Opernhaus i 1954

Handling[rediger | rediger kilde]

Første akt[rediger | rediger kilde]

Gabriel von Eisenstein (tenor) må møte til kortvarig soning på grunn av en injuriedom - godt hjulpet av sin inkompetente advokat Blind (tenor)- men hans venn dr. Falke (baryton) overtaler ham til å tilbringe natten før soningen på et ball hos prins Orlofsky (mezzosopran, en såkalt «bukserolle»). Falke har en baktanke, nemlig å hevne seg for en spøk Eisenstein utsatte ham for, da Eisenstein forlot en bedugget Falk, i flaggermuskostyme, efter et maskeball. Falk måtte vandre hjem i kostymet, og var utsatt for spott fra gateguttene. I mellomstiden har fengselsdirektøren Frank (bass) allerede foretatt en arrestasjon, idet Eisensteins kone Rosalinde (sopran) har en elsker, sanglæreren Alfred (tenor), på besøk. For ikke å sette Rosalinde i en vanskelig situasjon, utgir Alfred seg for faktisk å være Eisenstein, slik at han blir sperret inne. I avvente av frierbesøket har Eisensteins kone også gitt kammepriken Adele fri, siden Adele (sopran) hevder å måtte på sykebesøk hos en tante.

Annen akt[rediger | rediger kilde]

Alle hovedaktørene, også Adele, som bare hadde foregitt å ha en syk tante, er å treffe på maskeballet hos Orlofsky, og dr. Falke lover prinsen en kostelig spøk. Eisenstein opptrer som «Marquis Renard», mens Adele utgir seg for å være kunstneren Olga. Fengselsdirektøren blir introdusert som «Chevalier Chagrin». Rosalinde dukker opp som mysteriøs grevinne. Eisenstein, som ikke gjenkjenner henne, blir fascinert av henne, og hun lykkes i å tilagne seg lommeuret hans som bevis på at Eisenstein har flørtet med et fremmed kvinne. På dette tidspunktet forteller Eisenstein under stor munterhet hvordan han hadde utsatt Falke for sin spøk noen år tidligere.

Tredje akt[rediger | rediger kilde]

Neste morgen kommer fengselsdirektøren, som lider av eftervirkningene efter nattens utskeielser, på arbeide, hvor han treffer på den adskillig mer forfyllede fengselsvokteren Frosch (som ikke har noen sangrolle, men utelukkende tjener som komisk figur, hva som tradisjonelt gir skuespilleren anledning til å improvisere kommentarer til aktuelle hendelser på et satirisk vis). Av forskjellige årsaker møtes alle gårsdagens hovedpersoner i arresten, og Eisenstein må til sin store forundring, og efterhvert sinne, oppdage at «han» (dvs. Alfred) er blitt påtruffet hjemme i slåbrok og allerede soner dommen. Da han vil stille sin kone til regnskap, viser hun ham lommeuret og påpeker at heller ikke han har vært helt trofast. Da også resten av selskapet, blant annet prins Orlofsky, ankommer, avslører Falke at det hele har vært en revansje han har iscenesatt for Eisensteins tidligere spøk med ham. Orlofsky, som morer seg stort over dette, lover å støtte Adele i kunstnerambisjonene hennes.