Leonardo Leo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leonardo Leo.

Leonardo Leo (født 5. august 1694 (ifølge Piccinni 1701) i San Vito degli Schiavoni – dagens San Vito dei Normanni, provinsen Brindisi – den gang del av Kongedømmet Napoli; død 31. oktober 1744) var en italiensk barokk-komponist innen den napolitanske skole.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han studerte ved konservatoriet della pietà de' Turchíni i Napoli og først hos Francesco Provenzale, senere hos Nicola Fago. Det har blitt antatt at han var elev av Giuseppe Ottavio Pitoni og Alessandro Scarlatti, men han kan ikke ha studert hos noen av disse, derimot var han påvirket av begges komposisjoner. Han tidligste kjente verk er det kirkelige dramaet L'infedelta abbattuta som ble framført av hans medstudenter i 1712.

I 1714 oppførte han operaen Pisistrato ved hoffteateret, som fikk mye positiv omtale. Han holdt mange poster ved det kongelige kapellet, og fortsatte å skrive for scenen ved siden av å undervise ved konservatoriet. Fra 1717 til sin død i 1744 (ikke 1742 eller 1743 som Burney Piccinni oppgir) virket han som kirkekapellmester og direktør for konservatoriet Sant' Onofrio i fødebyen Napoli.

Etter å ha føyd komiske scener til Francesco Gasparinis Bajazette (Napoli, 1722), komponerte han komiske operaer på napolitansk språk, eksempelvis La’mpeca scoperta i 1723 og L'Alidoro i 1740.

Leonardo Leo døde av slag mens han var opptatt med å skrive nye arier for en nyoppføring av La Finta Frascatana.

Verk[rediger | rediger kilde]

Leos mest berømte komiske opera var Amor vuol sofferenze (1739), bedre kjent som La Finta Frascatana. Han var også en betydelig opera seria-komponist, med Demofoonte (1735), Farnace (1737) og L'Olimpiade (1737) som hans mest kjente i genren. Han er enda mer anerkjent som komponist av kirkemusikk.

Leo var den første komponist i den napolitanske skolen som fullt ut mestret moderne harmonisk kontrapunkt. Kirkemusikken hans er høytidelig og logisk heller enn lidenskapelig, og uten den sentimentaliteten vi finner i Francesco Durante og Giovanni Battista Pergolesis verker. Opera seriaen hans er ganske stive og kalde, men i sine komiske operaer viser han en fin humoristisk sans.

Et karakteristisk eksempel på Leos kirkemusikk er Dixit Dominus in C. Flere arier fra operaene hans er tilgjengelige i moderne utgaver.

Som en av de fremste mestrene i den napolitanske skole utmerket Leo seg som komponist i alle tidens musikalske former. Han skrev mer enn 500 verk, ved siden av de tallrike operaene, mange kirkemusikalske verk som messer, salmer og kantanter, serenader og instrumentalverk. Det meste av musikken hans oppevares i biblioteket Conservatorio di San Pietro a Majella i Napoli, Vatikanets bibliotek og i British Library i London.

Særlig betydning har Leos seks cellokonserter.

Leo var også en god lærer; til hans elever finner vi blant annet Giovanni Battista Pergolesi, Niccolò Jommelli, Ignazio Fiorillo og Niccolò Piccinni.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Operaer (totalt 60)

  • L'infedeltà abbattuta (1712)
  • Sofonisba (1719),
  • Diana Amante
  • Timocrate (1723)
  • Il trionfo di Camilla Regina de' Volsci (1726, Roma)
  • Lo matrimonio annascuso (1727)
  • Catone in Utica (1729)
  • Il Demetrio (1732);
  • Amor vuol sofferenza (1733, Napoli)
  • La clemenza di Tito (1735)
  • Demoofonte (1735)
  • L'Olimpiade (1737)
  • Le nozze di Psiche e Amore komponert i anledning kong Carlo III. og Maria Amalia Walburga von Sachsens bryllup.
  • Ciro riconosciuto (1739)
  • Achille in Sciro (ca. 1743)
  • Deceballo (1743)

Oratorier

  • La morte di Abele (1732)
  • Sant'Elena al Calvario (1732)

Kirkemusikk

  • Ave Maria
  • Miserere

Instrumentalmusik

  • 6 cellokonserter (1737–38)
  • Konsert for 4 fioliner
  • 2 Fløytekonserter
  • Toccate per cembalo

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]