Sonatesatsform

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sonatesatsformen er en betegnelse på en fiksert musikalsk formel som ble fastsatt av Joseph Haydn i andre halvdel av 1700-tallet. Formen viste seg å være svært anvendelig som utgangspunkt for komposisjon, og kunne brukes både i store og i mindre sammenhenger, fra solo- og kammersonaten til symfonien og konserten. Prinsippet finnes også i moderne populærmusikk.

[rediger] Oppbygning

Sonatesatsformens grunnskjema er AABA. A-delen repeteres vanligvis to ganger og kalles Eksposisjon. Innenfor eksposisjonen presenteres to Temaer, hovedtemaet, i stykkets hovedtoneart, og sidetemaet, i stykkets dominanttoneart. Mot slutten av eksposisjonen kan komponisten legge til et epilogtema i dominant. Eksposisjonen avsluttes dermed i dominanttonearten, og gjentas.

Gjennomføringsdelen eller B-delen, svarer ofte til det som jazzmusikerne kaller stikket, og populærmusikken gjerne bridge (bru). Her leker komponisten med toneartene, går gjennom en rekke modulasjoner før gjennomføringen avsluttes, og vi går over i reprisen. Reprisen utvikler seg etter samme prinsipp som eksposisjonen, med unntak av at alle temaer her presenteres i tonika eller grunntonearten. Deretter avsluttes satsen.

Hvis satsens hovedtoneart er moll, blir sidetemaet ofte plassert i parallelltoneart, og i reprisen gjerne i varianttoneart.

Formprinsippet utviklet seg gradvis opp gjennom barokken, og tok utgangspunkt i dansesatsens A-B-A-mønster. B-delen skilte seg vanligvis ut ved å befinne seg i et noe annet landskap enn A-delen. Formen ble perfeksjonert av Haydn, og skulle komme til å bli malen for formdiskusjon innenfor kunstmusikken de følgende 200 årene. Beethovens symfonier tar et gradvis oppgjør med denne strenge formgivningen.