Herbert von Karajan
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Herbert von Karajan (født Heribert Ritter von Karajan 5. april 1908, død 16. juli 1989) var en østerriksk dirigent. Han regnes som en av tidenes mest fremstående dirigenter, berømt for sine tolkninger av romantisk klassisk musikk og for å ha ledet Berliner Philharmoniker i en årrekke.
Innhold |
[rediger] Liv
[rediger] De første årene
Karajan ble født inn i en overklassefamilie i Salzburg i Østerrike. Fra 1916 til 1920 studerte han ved Mozarteum-konservatoriet i Salzburg, hvor han ble oppmuntret til å studere konsertdireksjon. I 1929 dirigerte han Salome ved Festspielhaus i Salzburg. Fra 1929 til 1934 var han kapellmester ved Stadttheater i Ulm i Tyskland.
I 1933 debuterte han på Salzburg-festivalen, og dirigerte musikken for Walpurgisnacht-scenen i Max Reinhardts produksjon av Faust. Året etter dirigerte han Wiener Philharmoniker for første gang, også i Salzburg. Fra 1934 til 1941 dirigerte han opera og symfonikonserter ved operaen i Aachen.
I 1935 ble Herbert von Karajan utnevnt til Tysklands yngste ‘’Generalmusikdirektor‘’, og var gjestedirigent i Brussel, Stockholm, Amsterdam og andre byer. Det samme året meldte han seg også inn i NSDAP, en handling som frem til annen verdenskrig åpnet mange dører for Karajan, men som siden forble et ankepunkt mot ham.
I 1937 debuterte han med Berliner Philharmoniker og Staatsoper Unter den Linden med Fidelio. Han gjorde stor suksess med Tristan und Isolde, og ble av en kritiker kalt Das Wunder Karajan. Han fikk kontrakt med plateselskapet Deutsche Grammophon, hans første utgivelse var ouvertüren til Die Zauberflöte (Tryllefløyten), med Staatskapelle Berlin. Mellom 1938 og 1945 hadde han det prestisjetunge vervet å lede Staatsoper Unter den Linden.
I 1939 begikk han en musikalsk tabbe under en gallaoppførelse av Richard Wagners Die Meistersinger von Nürnberg. Tilstede blant publikum var en rasende Hitler som dermed forbød Karajan å dirigere de prestisjefylte festspillene i Bayreuth. Forholdet til nazi-regimet forverret seg ytterligere da han i 1942 giftet seg med en såkalt kvartjøde. Myndighetene satte ham under etterforskning, mens Karajan på sin side prøvde å melde seg ut av partiet. Han påtok seg imidlertid nye dirigentoppdrag de siste årene i det tyskokkuperte Europa, men fryktet stadig for sitt liv. Sammen med sin kone flyktet han i begynnelsen av 1945 til Italia.
[rediger] Etterkrigsår
I 1946 frikjente en østerriksk domsstol ham for nazifortiden, men den sovjetiske okkupasjonsmakten forbød ham i begynnelsen å dirigere grunnet sitt tidligere medlemskap i NSDAP. Fortiden som en profilert dirigent i Det tredje riket kom til å klebe ved Karajan resten av livet. Blant annet ble han aldri tillatt innreise i Israel. Fremstående jødiske musikere som Isaac Stern og Itzhak Perlman nektet å spille for ham.
I etterkrigsårene opplevde Karajan sine største triumfer. Han ble en internasjonalt kjent “stjernedirigent”. I 1948 ble han kunstnerisk leder for Gesellschaft der Musikfreunde i Wien, og arbeidet blant annet med Philharmonia Orchestra i London. Han dirigerte også ved La Scala-operaen. I 1951 og 1952 dirigerte han igjen ved Bayreuth Festspielhaus. Foruten en omfattende turnévirksomhet, opplevde han stor suksess som musikalsk leder for en lang rekke innspillinger av klassisk musikk. De første etterkrigsårene hadde han kontrakt med EMI. Senere fornyet han sin kontakt med Deutsche Grammophon og hans navn ble etterhvert nærmest synonymt med dette plateselskapet.
I 1955 etterfulgte han Wilhelm Furtwängler som musikalsk leder på livstid for Berliner Philharmoniker. I ettertid er det for sitt samarbeid med dette orkesteret at han huskes mest. Sammen turnerte de verden over og skapte sensasjon med sin spesielle musikalske klang og vellyd. De utgav en lang rekke klassiske plateinnspillinger som stadig regnes som uovertrufne av mange musikk-kjennere.
Fra 1957 til 1964 var Karajan kunstnerisk leder ved statsoperaen i Wien. Han samarbeidet nært med Wiener Philharmoniker, London-filharmonikerne og La Scala i Milano. I samarbeid med Wien Philharmonikerne grunnla han den årvisse Salzburg Påskefestivalen. I 1977 mottok han Ernst von Siemens' musikkpris.
Karajan fortsatte en intens dirigentvirksomhet helt inn i sitt siste leveår.
[rediger] Musikeren
En egenskap ved klassisk musikk er at den låter ulikt alt etter hvem som tolker det enkelte musikkverk. Karajan hadde en egen evne til å frembringe en særlig vakker klang fra symfoniorkesterne han jobbet med. Musikk fremført under hans dirigentstokk fikk ry som skoleeksempler på musikalsk presisjon og objektivitet. Utover på 1960-tallet hevdet imidlertid enkelte at han beveget seg i retning av mer subjektive fortolkninger og en tydeligere romantisk inspirert spillestil. Men tross kritikken hadde Karajans konserter og plater stor suksess. Ingen solgte flere plater med klassisk musikk enn Karajan og Berliner Philharmoniker.
The Karajan sound karakterisertes av et fyldig, perfeksjonert lydbilde. I tillegg til teknisk perfeksjon var idealet at alle musikkens nyanser og stemninger skulle strekkes til det ytterste. Rolige passasjer ble spilt følsomt og flytende, kraftige partier fremførtes med mye energi og nesten overdreven bravur. Karajans tolkninger fulgte et romantisk forbilde: musikk dreier seg om de dypeste følelsene i mennesket, og det skal høres.
Denne stilen lot til å passe særlig bra på større komposisjoner av Richard Wagner, Ludwig van Beethoven, Tchaikovsky, Anton Bruckner, Jean Sibelius og Richard Strauss. Karajans versjoner av disse komponistenes orkesterverk regnes ennå av mange som de aller ypperste. Imidlertid fikk han kritikk for å tolke verker av wienerklassisistene Haydn og Mozart på samme måte. Karajans motstandere beskyldte ham for å gjøre musikken for polert og bombastisk. Videre ble han kritisert for sin forkjærlighet for romantiske komponister, og for i liten grad å bry seg om samtidskomponister. Karajan avfeide kritikken.
[rediger] Eksentrikeren
Karajan gikk for å være en egosentrisk eksentriker med tydelige stjernenykker.
Under orkesterøvelser krevde han absolutt disiplin og var ikke åpen for musikernes innvendinger. Han insisterte på selv å bestemme hvilke verker som skulle spilles. Ved konserter gjorde han seg selv mest mulig synlig for publikum ved å stå på et podium som raget over orkesteret. Deutsche Grammophons innspillinger med ham som dirigent var i all hovedsak styrt av Karajan. Han avgjorde repertoaret, hvor innspillingen skulle skje, hvilke solister som skulle brukes, hvordan platecoveret skulle se ut og så videre.
Onde tunger vil ha det til at han i forbindelse med plateproduksjoner av Giuseppe Verdis operaer sørget for at orkesteret ble mikset slik at det ble mer fremtredende i lydbildet. På denne måten fikk Karajan ytterligere understreket sin innflytelse i produksjonen. I takt med sin stigende suksess krevde Karajan også høyere honorarer, og la dermed grunnlaget for at dagens mest etterspurte dirigenter er kostbare å engasjere.
Karajan var svært interessert i teknologisk utvikling og spilte en viss rolle i utviklingen av CDen. Han var til stede på pressekonferansen da formatet første gang ble presentert. Han nølte ikke med å gå foran og lånte i 1981 sin prestisje til den nye teknologien ved å være den første dirigenten som gjorde en digital plateinnspilling av klassisk musikk.
De første CD-prototypene hadde opprinnelig en spilletid begrenset til 60 minutter, og det er blitt hevdet at den lengre 74-minutters CD-en ble valgt for å passe til Beethovens niende symfoni, og at Karajan hadde endel av ansvaret for denne beslutningen. Selv om det digitale formatets lydkvalitet på denne tiden ennå var på begynnerstadiet, innså Karajan den fremtidige verdien av det. Ettertiden har vist at han fikk rett i sin spådom om at fremtidens teknologi ville gjøre de første digitale lydinnspillingene mer vellydende. Opptatt som han var av at hans tolkninger av klassisk musikk måtte bevares for ettertiden, kastet han seg ut i et omfattende digitalt innspillingsprogram for Deutsche Grammophon. Tross sykdom, brukte Karajan mye av sine siste leveår til å nyinnspille digitale versjoner av de verkene han likte best.
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Video
