Herbert von Karajan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Herbert von Karajan
Herbert von Karajan
Herbert von Karajan i 1938
Født Heribert Ritter von Karajan
5. april 1908
Østerrike-Ungarn Salzburg
Død 16. juli 1989
Østerrike Anif ved Salzburg
Ektefelle Elmy Holgerloef
Anna Maria «Anita» Sauest
Eliette Mouret
Yrke Dirigent

Herbert von Karajan (eg. Heribert Ritter von Karajan[1], født 5. april 1908, død 16. juli 1989) var en østerriksk dirigent. Han regnes som en av tidenes mest fremstående dirigenter,[2] berømt for sine tolkninger av romantisk klassisk musikk og for å ha ledet Berliner Philharmoniker i en årrekke. Han skal være den mest-selgende innen klassisk musikk noengang, og skal ha solgt rundt 200 millioner album gjennom karrieren[3] og angivelig stått for over 800 innspillinger.[4]

Han var en svært fargerik personlighet og preget den internasjonale musikkscenen i nærmere 60 år og satt på samme tid i seks av de viktigste posisjonene i internasjonalt musikkliv, blant dem leder for Festspillene i Salzburg, sjefsdirgent for Wiener Staatsoper og tilsvarende for Berlinfilharmonien.[1] Som en ung mann, skal han ha sagt til sin to år eldre bror Wolfgang: «Når det gjelder dirigering, ski eller bilrace, vil jeg rett og slett være den beste.»[1]

Liv[rediger | rediger kilde]

Herbert von Karajans barndomshjem i Salzburg
Foreldrene Ernst (1868-1951) og Marta (1881-1954) på fotografier fra 1910-årene
Den unge Karajan (barhodet til venstre) med broren Wolfgang og to venner
Karajan dirigerer i Herod Atticus i Athen 1939
Karajan dirigerer i Madrid i 1940

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Karajan ble født inn i en overklassefamilie i Salzburg i Østerrike, hvor faren var kirurg og ekspert på behandling av struma. Faren var svært musikkinteressert og spilte både piano og klarinett. Han var også medlem av Salzburg kammermusikkselskap.[5] Farens slekt kom opprinnelig fra gresk Makedonia og hadde navnet Karajànnis.[1][6] I 1767 flyttet Karajans tipp-oldefar Geòrgios Johannes Karajànnis, som var født i Kozani som da lå i provinsen Rumelia (dagens Vest-Makedonia) og da var en del av Det osmanske riket, først til Wien og noe senere til Chemnitz i Sachsen hvor han sammen med broren bygget opp Sachsens tekstilindustri, med vekt på bomull.[5] For sine fortjenester til kurfyrste Fredrik August I av Sachsen ble han adlet 1. juni 1792 og som tysk-romersk adelsmann fortysket han da navnet til Karajan.[5] Han flyttet senere til Wien hvor han døde 2. juni 1813. Hans sønn, Karajans oldefar hadde høye stillinger innen embetsverket og i akademia, hvor han ble professor i 1850 i eldre tysk filosofi og historie ved Universität Wien. Han ble 11. juli 1869 tildelt Leopoldsordenen. Både han og hans etterkommere kunne da føye tittelen ritter samt adelspredikatet von til navnet.[5]

Morens familie Kosmač[5] var opprinnelig fra Krain i dagens Slovenia og hennes far Mihael Kosmač var født i Kranjska Gora.[7] Han var en offentlig tjenestemann i Graz, men døde bare 46 år gammel da datteren, Karajans mor, var bare tre år gammel.[5]

Broren Wolfgang (1906-1987) drev et teknisk laboratorium Salzburg, samt ledet Wolfgang von Karajans orgelensemble som han også spilte i, sammen med sin hustru. Dette var også på verdensturne og hadde Bach som spesialitet.[5]

De første årene[rediger | rediger kilde]

Karajan vokste opp i Salzburg, og ble et vidunderbarn på piano.[8] Fra 1916 til 1920 gikk han ved Mozarteum i Salzburg, hvor han ble oppmuntret til å studere konsertdireksjon. I 1926 tok han matura ved det såkalte humanistiske gymnaset i Salzburg, men i de tre følgende semestrene studerte han maskin ved den tekniske høyskolen i Wien, samtidig som han studerte musikkvitenskap ved Universität Wien. Fra 1929 studerte han klaver og dirigering ved Universität für Musik und darstellende Kunst Wien.

I 1929 debuterte han offentlig som dirigent, da han dirigerte Salome ved Festspielhaus hjemme i Salzburg. Fra 1929 til 1934 var han kapellmester ved Stadttheater i Ulm i Tyskland.

I 1933 debuterte han på Festspillene i Salzburg og dirigerte musikken for Walpurgisnacht-scenen i Max Reinhardts produksjon av Faust. Året etter dirigerte han Wiener Philharmoniker for første gang, også i Salzburg. Fra 1934 til 1941 dirigerte han opera og symfonikonserter ved Stadttheater i Aachen.

I 1935 ble Herbert von Karajan utnevnt til Tysklands yngste «Generalmusikdirektor», og var gjestedirigent i Brussel, Stockholm, Amsterdam og andre byer.

I 1937 debuterte han med Berliner Philharmoniker og Staatsoper Unter den Linden med Beethovens eneste opera Fidelio. Han gjorde stor suksess med Tristan und Isolde, og ble av en kritiker kalt Das Wunder Karajan. Han fikk kontrakt med plateselskapet Deutsche Grammophon, hans første utgivelse var ouverturen til Die Zauberflöte (Tryllefløyten), med Staatskapelle Berlin. Mellom 1938 og 1945 hadde han det prestisjetunge vervet å lede Staatsoper Unter den Linden.

Forholdet til nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

Det har hersket en rekke oppfatninger om Karajans forhold til nasjonalsosialismen, og det hersker ulike oppfatninger om han meldte seg inn i NSDAP av ideologiske eller av opportunistiske grunner. Dette skjedde uansett i første halvdel av 1930-tallet (kildene oppgir ulike årstall), noe som blant annet sikret ham stillingen som «Generalmusikdirektor» i Aachen og som åpnet mange karrieremessige dører for ham fram til andre verdenskrig. Etter krigen ble imidlertid dette en stor hemsko for ham.[2]

I 1939 begikk han en musikalsk tabbe under en gallaoppførelse av Richard Wagners Die Meistersinger von Nürnberg. Til stede blant publikum var en rasende Hitler som dermed forbød Karajan å dirigere de prestisjefylte Festspillene i Bayreuth.

Forholdet til det nasjonalsosialistiske regimet forverret seg ytterligere da han i 1942 giftet seg med Anna Maria «Anita» Sauest, født Gütermann, som hadde en jødisk bestefar og var dermed en såkalt «kvartjøde» og mischling i den nasjonalsosialistiske klassifiseringen av mennesker. Myndighetene satte ham under etterforskning, mens Karajan på sin side prøvde å melde seg ut av partiet. Han påtok seg imidlertid nye dirigentoppdrag de siste årene i det tyskokkuperte Europa, men fryktet stadig for sitt liv. Sammen med sin kone flyktet han i begynnelsen av 1945 til Italia, først til Milano, deretter til Comosjøen.

I 1946 ble han frikjent av en østerriksk domstol for fortiden innen NSDAP, men den sovjetiske okkupasjonsmakten forbød ham i begynnelsen å dirigere grunnet hans tidligere partimedlemskap. Fortiden som en profilert dirigent i Det tredje riket kom til å klebe ved Karajan resten av livet. Blant annet ble han nektet innreise i Israel og fremstående jødiske fiolinister som Isaac Stern og Itzhak Perlman nektet å spille for ham.

Etterkrigsår[rediger | rediger kilde]

I etterkrigsårene opplevde Karajan sine største triumfer. Han ble en internasjonalt kjent «stjernedirigent». I 1948 ble han kunstnerisk leder for Gesellschaft der Musikfreunde i Wien, og arbeidet blant annet med Philharmonia Orchestra i London. Han dirigerte også ved La Scala-operaen. I 1949 innledet han sitt livslange samarbeid med Luzern-festivalen.[9]

I 1951 og 1952 dirigerte han igjen ved Bayreuth Festspielhaus. Foruten en omfattende turnévirksomhet, opplevde han stor suksess som musikalsk leder for en lang rekke innspillinger av klassisk musikk. De første etterkrigsårene hadde han kontrakt med EMI. Senere fornyet han sin kontakt med Deutsche Grammophon og hans navn ble etter hvert nærmest synonymt med dette plateselskapet.

I 1955 etterfulgte han Wilhelm Furtwängler som musikalsk leder på livstid for Berliner Philharmoniker. I ettertid er det for sitt samarbeid med dette orkesteret at han huskes mest. Sammen turnerte de verden over og skapte sensasjon med sin spesielle musikalske klang og vellyd. De utgav en lang rekke klassiske plateinnspillinger som stadig regnes som uovertrufne av mange musikk-kjennere.

Fra 1957 til 1964 var Karajan kunstnerisk leder ved statsoperaen i Wien. Han samarbeidet nært med Wiener Philharmoniker, Philharmonia Orchestra i London og La Scala i Milano. I samarbeid med Wien Philharmoniker grunnla han de årvisse påskefestspillene i Salzburg.

Karajan fortsatte en intens dirigentvirksomhet helt inn i sitt siste leveår.

Musikeren[rediger | rediger kilde]

Großes Festspielhaus ved Herbert von Karajan-plassen i Salzburg

En egenskap ved klassisk musikk er at den låter ulikt alt etter hvem som tolker det enkelte musikkverk. Karajan hadde en egen evne til å frembringe en særlig vakker klang fra symfoniorkesterne han jobbet med. Musikk fremført under hans dirigentstokk fikk ry som skoleeksempler på musikalsk presisjon og objektivitet. Utover på 1960-tallet hevdet imidlertid enkelte at han beveget seg i retning av mer subjektive fortolkninger og en tydeligere romantisk inspirert spillestil.[8] Men tross kritikken hadde Karajans konserter og plater stor suksess. Ingen solgte flere plater med klassisk musikk enn Karajan og Berliner Philharmoniker.

The Karajan sound karakteriseres av et fyldig, perfeksjonert lydbilde. I tillegg til teknisk perfeksjon var idealet at alle musikkens nyanser og stemninger skulle strekkes til det ytterste. Rolige passasjer ble spilt følsomt og flytende, kraftige partier fremførtes med mye energi og nesten overdreven bravur. Karajans tolkninger fulgte et romantisk forbilde: musikk dreier seg om de dypeste følelsene i mennesket, og det skal høres.

Denne stilen lot til å passe særlig bra på større komposisjoner av Richard Wagner, Ludwig van Beethoven, Pjotr Tsjajkovskij, Anton Bruckner, Jean Sibelius og Richard Strauss. Karajans versjoner av disse komponistenes orkesterverk regnes ennå av mange som de aller ypperste. Imidlertid fikk han kritikk for å tolke verker av wienerklassisistene Haydn og Mozart på samme måte. Karajans motstandere beskyldte ham for å gjøre musikken for polert og bombastisk. Videre ble han kritisert for sin forkjærlighet for romantiske komponister, og for i liten grad å bry seg om samtidskomponister. Karajan avfeide kritikken.

Eksentrikeren[rediger | rediger kilde]

Herbert von Kajan-plassen i konserthuset Suntory Hall i Minato i Tokyo

Karajan gikk for å være en egosentrisk eksentriker med tydelige stjernenykker. Disse sidene ved hans personlighet gjorde at han ble gjenstand for en rekke anekdotiske historier, som da han ved en anledning kom til London og skal ha sagt til drosjesjåføren: «Kjør hvor du vil, Karajan er velkommen overalt.» Selv om slike historier ikke nødvendigvis er sanne, sier de noe om hvordan omgivelsene kan ha oppfattet ham.

Under orkesterøvelser krevde han absolutt disiplin og var ikke åpen for musikernes innvendinger. Han insisterte på selv å bestemme hvilke verker som skulle spilles. Ved konserter gjorde han seg selv mest mulig synlig for publikum ved å stå på et podium som raget over orkesteret. Deutsche Grammophons innspillinger med ham som dirigent var i all hovedsak styrt av Karajan. Han avgjorde repertoaret, hvor innspillingen skulle skje, hvilke solister som skulle brukes, hvordan platecoveret skulle se ut, og så videre.

Onde tunger vil ha det til at han i forbindelse med plateproduksjoner av Giuseppe Verdis operaer sørget for at orkesteret ble mikset slik at det ble mer fremtredende i lydbildet. På denne måten fikk Karajan ytterligere understreket sin innflytelse i produksjonen. I takt med sin stigende suksess krevde Karajan også høyere honorarer, og la dermed grunnlaget for at dagens mest etterspurte dirigenter er kostbare å engasjere.

Han hadde også en lidenskap for å fly[10], for motorkjøretøyer[11] og seiling.[12]

Ny teknologi[rediger | rediger kilde]

Karajan var svært interessert i teknologisk utvikling og spilte en viss rolle i utviklingen av CDen. Han var til stede på pressekonferansen da formatet første gang ble presentert. Han nølte ikke med å gå foran og lånte i 1981 sin prestisje til den nye teknologien ved å være den første dirigenten som gjorde en digital plateinnspilling av klassisk musikk.

De første CD-prototypene hadde opprinnelig en spilletid begrenset til 60 minutter, og det er blitt hevdet at den lengre 74-minutters CD-en ble valgt for å passe til Beethovens niende symfoni, og at Karajan hadde endel av ansvaret for denne beslutningen.[13] Selv om det digitale formatets lydkvalitet på denne tiden ennå var på begynnerstadiet, innså Karajan den fremtidige verdien av det. Ettertiden har vist at han fikk rett i sin spådom om at fremtidens teknologi ville gjøre de første digitale lydinnspillingene mer vellydende. Opptatt som han var av at hans tolkninger av klassisk musikk måtte bevares for ettertiden, kastet han seg ut i et omfattende digitalt innspillingsprogram for Deutsche Grammophon. Tross sykdom, brukte Karajan mye av sine siste leveår til å nyinnspille digitale versjoner av de verkene han likte best.

Priser[rediger | rediger kilde]

Inngangen til Karajan-instituttet i Salzburg

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Herbert von Karajan: A Life in Music av Richard Osborne.
  2. ^ a b John Rockwell (17. juli 1989). «Herbert von Karajan Is Dead; Musical Perfectionist was 81». The New York Times. s. A1. 
  3. ^ The Life and Death of Classical Music av Norman Lebrecht, s. 137.
  4. ^ John Rockwell (22. juni 1986). «General Music Director of Europe». The New York Times. Besøkt 8. februar 2010. 
  5. ^ a b c d e f g «Herbert von Karajan-Karajan Family». Karajan Family. Besøkt 8. februar 2010. 
  6. ^ Current Biography Yearbook 1986 av H.W. Wilson Company.
  7. ^ Branka Lapajne (4. april 2008). «The Shared Slovenian Ancestors of Herbert von Karajan and Hugo Wolf». Besøkt 8. februar 2010. 
  8. ^ a b Artikkel om Herbert von Karajan på Encyclopædia Britannica
  9. ^ Luzern-festivalens hjemmeside om Karajan-jubileet i 2008
  10. ^ Britisk Karajan-side med bilder om ham som flyver
  11. ^ Britisk Karajan-side med bilder om han med biler og motorsykler
  12. ^ Britisk Karajan-side med bilder om han som seiler
  13. ^ «Roll Over, Beethoven». snopes.com. 23. mai 2007. Besøkt 8. februar 2010. 
  14. ^ Herbert von Karajan – Visits to Great Britain
  15. ^ UNESCOs nettside om Picassomedaljen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]