Nikolaj Rimskij-Korsakov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nikolaj Rimskij-Korsakov
Nikolaj Rimskij-Korsakov
Født 18. mars 1844
Tikhvin, Russland
Død 21. juni 1908 (64 år)
Ljubensk ved Luga, Russland
Ektefelle Nadezhda Nikolaevna Purgold
Periode romantikken

Nikolaj Andrejevitsj Rimskij-Korsakov (russisk: Николай Андреевич Римский-Корсаков), også Nikolay, Nicolai og Rimsky-Korsakoff (født 6. marsjul./ 18. mars 1844greg. i Tikhvin, Russland, død 8. junijul./ 21. juni 1908greg. i Ljubensk ved Luga) var en russisk komponist og lærer ved St. Petersburg-konservatoriet i harmonilære og orkestrering.

Han er mest kjent for det symfoniske diktet Scheherazade og interludiet «Humlens flukt» fra operaen Tsar Saltan.

Han regnes som den mest kjente av de fem russiske komponistene som omtales som «De Fem» eller «Den mektige håndfull». Han er spesielt kjent for at han hentet temaer fra eventyr i musikken, og for sin usedvanlig dyktige orkestrering. Denne kan ha vært preget av hans opplevelser av synestesi.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rimskij-Korsakovs fødested i Tikhvin
22 år gamle Rimskij-Korsakov i 1866 som marinekadett
Særlig Milij Balakirev inspirerte Rimskij-Korsakov til å komponere

Rimskij-Korsakov ble født i byen Tikhvin, 200 kilometer øst for St. Petersburg, inn i en aristokratisk familie med lange militære tradisjoner og som sjøfolk. Han viste musikalske evner fra tidlig alder, og fikk noe musikkundervisning av lokale lærere, men viste ikke større interesse. Til tross for at han laget noen mindre komposisjoner, var han som barn mer interessert i litteratur enn i musikk.

Fascinasjonen for havet, og ansporet av sin 22 år eldre bror Voin, gikk han som 12-åring inn i Den keiserlige russiske marine, først som elev ved Det russiske kongelige marine-gymnasiet, og deretter ved en skole for matematikk og navigasjon, hvor han tok avsluttende eksamen som 18 åring i april 1862 i St. Petersburg.

Mens han gikk på skolen, fikk han også privatundervisning i piano, og dette var godkjent av skolens ledelse, hvor broren Voin var direktør. Målsettingen fra skolens side var at dette ville utvikle hans sosiale evner og hjelpe ham med å komme over sin sjenerthet. Denne privatundervisningen gjorde ham mer kjent med nyere komponister som Mikhail Glinka og Robert Schumann.

Men det var først da han møtte Milij Balakirev i november 1861 at han for alvor begynte å konsentrere seg mer seriøst om musikk. Balakirev oppmuntret ham til å komponere og underviste ham da han ikke var ute i tjeneste.

Gjennom Balakirev møtte han også de andre komponistene i gruppen som senere ble kalt «De Fem», særlig de to unge komponistene César Cui og Modest Musorgskij, noe som var svært inspirerende for ham. Til tross for at disse komponistene bare var i 20-årene, var de allerede anerkjente komponister med en omfattende produksjon og oppføringer bak seg. Det var gjennom dem han ble oppmuntret og inspirert til å lage sin egen musikk. Samtidig kansellerte skolen ordningen med pianoundervisning, da den nå ikke lenger hadde det praktiske formålet som den opprinnelig hadde.

Balakirev fortsatte imidlertid å oppmuntre Rimskij-Korsakov til å komponere videre, og hadde ham i undervisning i de periodene han ikke var ute og seilte i tjeneste.

Virke som komponist[rediger | rediger kilde]

Den russiske militære klipper Almaz ved havn i New York i 1863. Rimskij-Korsakov tjenestegjorde som sjøkadett ombord på denne seilasen mens han skrev sin første symfoni
Fra «Humlens flukt»

I marinen fullførte Rimskij-Korsakov mens han var på et tre års langt seilas jorden rundt sin første symfoni (1861–1865). Han hadde skrevet tre satser i ess-moll før de seilte ut, og da Balakirev hørte dette, insisterte han på at Rimskij-Korsakov skulle arbeide videre med dette materiale til tross for at han manglet formell utdannelse. Rimskij-Korsakov skulle da ut på en to år og åtte måneders seilas og skrev resten, samt orkestrerte denne om bord. Underveis sendte han noter til Balakirev da de var i havn, og leide piano til å arbeide ved. Det er hevdet at denne symfonien skal være den første symfonien av en russer, men dette stemmer ikke da Anton Rubinstein komponerte sin egen første symfoni i 1850. Rimskij-Korsakovs symfoni ble framført i desember 1865 og ble meget godt tatt i mot, og publikum ble svært overrasket over at dette var skrevet av en marineoffiser.

Før han avsto fra videre offisérutnevnelser i 1873, fullførte han også den første versjonen av sitt velkjente orkesterstykke Sadko (1867) og operaen Jomfruen fra Pskov (1872). Disse tre verkene er blant flere tidlige verker som komponisten reviderte senere i livet. Han ble kjent med Aleksandr Borodin og Modest Musorgskij og tilbrakte mye tid med disse og Balakirev, mens de lærte, inspirerte og samarbeidet med hverandre. Særlig skal Rimskij-Korsakov ha vært viktig i Musorgskijs ferdigstilling av operaen Boris Gudunov, da de to komponistene på denne tiden bodde sammen. Etter Musorgskijs død i 1881, ferdigstilte Rimskij-Korsakov Musorgskijs opera Khovanstsjina og fikk det oppført i St. Petersburg i 1886.

Portrett av Nikolaj Rimskij-Korsakov malt av Valentin Serov (1898)

Det symfoniske diktet Scheherazade er kanskje en av hans mest kjente store komposisjoner, men det er nok interludiet «Humlens flukt» fra operaen Tsar Saltan Rimskij-Korsakov er mest kjent for.

Virke som professor[rediger | rediger kilde]

I 1871 ble Rimskij-Korsakov professor i komposisjon og orkestrering ved konservatoriet i St. Petersburg. Den nye ledelsen ved konservatoriet ønsket å få inn nye krefter, og valget falt da på Rimskij-Korsakov, til tross for at hans gruppe hadde vært skeptiske til å gjøre kunstfag som musikk for akademiske. Men Rimskij-Korsakov ble oppmuntret av vennene til å ta denne jobben, selv om han var klar over at han manglet en del tekniske kunnskaper. Han gjorde gode miner, og skal ha bløffet seg gjennom de første årene til de nødvendige kunnskapene var opparbeidet.

En medvirkende årsak til at han tok dette professoratet skal ha vært at han var klar over at han etter Jomfruen fra Pskov hadde nådd så langt hans kreative evner på dette tidspunktet nådde, og hadde behov for å utvikle sine tekniske kunnskaper innen komposisjon.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Rimskij-Korsakovs ektefelle og musikalske partner Nadezhda Nikolaevna Purgold

Med de faste, sikre inntektene han fikk som professor, våget Rimskij-Korsakov å stifte egen familie. Han fridde til Nadezhda Nikolaevna Purgold, en pianist og komponist fra en av St. Petersburgs aristokratiske familier og en del av kretsen rundt «De fem». Hun ble ikke bare ektefelle, men også en musikalsk partner for Rimskij-Korsakov. Hun hadde bedre teknisk skolering enn mannen, og ble en av hans mest konstruktive kritikere, og i tillegg arrangerte hun flere av hans arbeider.

Synestesi[rediger | rediger kilde]

Rimskij-Korsakovs grav på gravlunden i Tikhvin

Rimskij-Korsakovs synestesi var særlig utviklet, en tilstand hvor sanser som vanligvis er adskilt oppleves samtidig. I hans tilfelle opplevde han farger som ulike tonearter:

Toneart Farge
C Hvitt
D Gult
E (♭) Mørk blågrått
E Gnistrende safirblått
F Grønt
G Rik gull
A Rosenfarget

Arv[rediger | rediger kilde]

I sin periode som professor i harmoni og orkestrering ved konservatoriet i St. Petersburg underviste Rimskij-Korsakov flere studenter som senere ble berømte, og bidro til å forme en hel generasjon vordende komponister og musikere i Russland. Han følte seg utilstrekkelig som lærer, og mente han hadde for lite teknisk trening i komposisjon. Imidlertid gikk han inn i en intens periode med selvstudier, lå skrittet foran sine studenter og ble endelig en akademisk mester. Blant studentene var Alexander Glazunov, Sergej Prokofjev, Igor Stravinskij, Ottorino Respighi, Witold Maliszewski, Nikolai Malko og Artur Kapp.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]