Sprechgesang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Notasjon av sprechgesang

Sprechgesang (tysk for Snakkesang) eller Sprechstimme (snakkestemme) er en sangteknikk basert på en mellomting mellom tale og sang. Siden sutten av 1800-tallet har det blitt brukt av en rekke klassiske komponister.

I forordet til Pierrot Lunaire (1912), forklarer Schönberg hvordan Sprechgesang skal oppnås. De indikerte rytmene skal følges, men i motsetning til vanlig sang hvor notenes tonehøyde skal følges slavisk, skal man i Sprechgesang til synge den tonen som står skrevet ut, for å så umiddelbart gli opp eller ned fra denne tonen til den neste. Reultatet blir både ulikt fra vanlig sang og vanlig tale.

Det første tilfellet av denne teknikken finner man i Engelbert Humperdinck's opera Königskinder (1897), men den blir som regel assosiert med komponistene av Den Andre Wienerskole. Arnold Schönberg utviklet teknikken til slik den er referert til i dag, og den brukes i flere stykker: nesten hele Pierrot Lunaire (1912) bruker teknikken, og den er også flittig brukt i hans opera Moses und Aron (1932). Alban Berg bruker en variasjon av teknikken, hvor han ber om at deler av hans operaer Wozzeck og Lulu skal være en mellomting mellom Sprechgesang og vanlig sang.

I notasjon er Sprechgesang vanligvis indikert ved små kryss gjennom notehalsene, eller ved at notehodet i seg selv er et kryss.

I dagens tyske språk , siden tidlig 1990, har ordet sprechgesang gått over til en ny, mer modærne betydning; nemlig å omtale fenomenet rapping.

Se også[rediger | rediger kilde]