Viking-programmet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Project Viking
Project Viking
Kunstnerisk fremstilling av Vikingsondens banesonde som slipper Landingsfartøyet.
COSPAR ID Viking 1
Orbiter: 1975-075A
Lander: 1975-075C
Viking 2
Orbiter: 1975-083A
Lander: 1975-083C
Operatør NASA
Masse 3 527 kg (begge fartøy)
Oppdrag 2 banesonder and 2 landingsfartøy
Oppdragslengde Viking 1
Banesonde: 19. juni 1976 - 17. august 1980
Landingsfartøy: 20. juli 1976 - 13. november 1982
Viking 2
Banesonde: 7. august 1976 - 25. juli 1978
Landingsfartøy: 3. september 1976 - 11. april 1980
Oppskytning Viking 1: 20. august 1975 21:22:00 UTC
(39 år og 25 dager siden)
Viking 2: 9. september 1975 18:39:00 UTC
(39 år og 5 dager ago)
Oppskytningssted Launch Complex 41
Cape Canaveral Air Force Station
Oppskytningsfartøy Viking 1: Titan III-E/Centaur
Viking 2: Titan III-E/Centaur
Landingsplass Viking 1: 22°41′49″N 48°13′19″V
Viking 2: 48°16′08″N 225°59′24″V

Viking-programmet var et rom-programm utført av den amerikanske romorganisasjonen NASA som bestod av de to romsondene «Viking 1» og «Viking 2» som hadde for hensikt å fotografere planeten Mars samt å lande på dens overflate. Hver av sondene besto av to hoveddeler: en såkalt Banesonde (engelsk: Orbiter) som skulle gå i omløpsbane og fotografere, og et landingsfartøy som var designet til å lande og undersøke overflaten. Orbiterene fungerte også som kommunikasjon mellom landingsfartøyne og jorda.

Viking-programmet vokste ut av NASAs tidligere, mer ambisiøse Voyager-programmet som ble kansellert i 1968 (og som ikke må forveksles med Voyager-programmet , som sendte to satellitter av Jupiter og Saturn i 1977). Programmet var det dyreste og mest ambisiøse misjonen til Mars, med en kost på om lag 1. milliard dollar.[1] Men det er sett på som stor suksess som har gitt oss mesteparten av de dataene vi hadde om Mars frem til slutten av 90-tallet.

Viking 1 ble sendt opp 20. august 1975, mens Viking 2 ble sendt opp 9. september samme år. Begge ble plassert på toppen av en Titan III-E bærerakett.

Etter å ha gått i bane rundt Mars og fotografert mulige landingsplasser, skilte landeren seg fra banesonden, og lendet på Mars' overflate ved hjelp av landingsraketter. Banesondene fortsatte fotograferingen og utførte andre vitenskapelige eksperimenter.

Vitenskaplige hovedmål[rediger | rediger kilde]

  • Fremskaffe høyoppløslige bilder av Mars' overflate
  • Karakterisere strukturen og innholdet i atmosfæren og Jordsmonnet
  • Søke etter spor av liv

Banesondene[rediger | rediger kilde]

Banesondenes hovedoppgave var å transportere landingsfartøyne til Mars, rekognosere for å finne en landingsplass, fungere som en kommunikassjonsstasjon for landingsfartøyene og gjennomføre sine egne vitenskaplige eksperimenter. Begge banesondene ble basert på den tidligere Mariner 9-sonden og var et oktogon med en diameter på omlag 2,5 m. Total vekt ved oppskyting var 2 328 kg, hvorav 1 445 kg var drivstoff og gass. De åtte sidene av den ring-lignende strukturen var 0,4572 m høy og alternerende 1,397 og 0,4572 m brede. Den totale høyden var 3,29 m (målt fra landerens feste til bærerakettens feste)

Funn[rediger | rediger kilde]

Ved oppdagelsen av geologiske former som resultat av store mengder rennende vann, ble dette en revolusjon i vår tanke om vann på Mars. Store elveløp ble funnet flere steder. De viste at vann hadde brutt gjennom naturlige demninger, gravet dype daler, erodert groper i grunnfjellet og forflyttet seg tusenvis av kilometer. Store områder på den sørlige halvkulen bestod av grenede elvenettverk, som indikerer at det tidligere har regnet. Sidene på enkelte vulkaner skal være utsatt for regn på samme måte som vi finner på vulkaner på Hawaii. Ved mange av kraterene ser det ut som om meteoritter har truffet gjørme. Da de ble dannet, smeltet isen rundt treffstedet og forvandlet jorden til gjørme for så å renne over.[2][3][4]

Landingsfartøy[rediger | rediger kilde]

Hver av landingsfartøyene besto av en sekskantet aluminiumsplatform med med henholdsvis 1,09 m og 0,56 m lange sider, reist på tre forlengede ben festet på de korte sidene. «Føttene» dannet tilsammen en likesidet trekant på 2,21 m sett ovenifra. Instrumenter var festet til toppen farkosten.

Inntil det nådde atmosfæren på Mars, var fartøyet dekket med et varmeskjold som skulle bremse det ned under nedstigningen. Som en ytterligere forholdsregel ble fartøyet sterilisert ved 121°C (250°F) i totalt syv dager hvorpå et «bio-skjold» ble plassert over varmeskjoldet. Metodene og standardene utviklet for planetarisk beskyttelse ved Viking-programmet blir fremdeles benyttet i andre rom-program[5]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Viking mission – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (en) Viking 1 Orbiter: Mission Profile (NASA NSSDC)
  2. ^ Hugh H. Kieffer (1992). Mars. University of Arizona Press. ISBN 9780816512577. Besøkt 7. mars 2011. 
  3. ^ Raeburn, P. 1998. Uncovering the Secrets of the Red Planet Mars. National Geographic Society. Washington D.C.
  4. ^ Moore, P. et al. 1990. The Atlas of the Solar System. Mitchell Beazley Publishers NY, NY.
  5. ^ «Planetary protection and Mars sample return». Journal of Aerospace Engineering, 225 (2), s. 239–246. 2011. Besøkt 3. februar 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Videre lesning