Heidelberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Heidelberg

Våpen

Land Tyskland Tyskland
Delstat Baden-Württemberg Baden-Württemberg
Areal 108,83 km²
Befolkning 144 634 (2006)
Bef.tetthet 1 328,99 innb./km²
Politikk
Ordfører Eckart Würzner (partiløs)
Nettside Nettside

Heidelberg er en by i den nordvestre delen av den tyske delstaten Baden-Württemberg, beliggende ved elven Neckars nedre løp ca. 22 km fra der den flyter ut i Rhinen og ca. 20 km sydøst for Mannheim. Byen har ca. 143 000 innbyggere (2003). Heidelberg er en av Tysklands ledende universitetsbyer og et sentrum for akademisk forleggervirksomhet. Byen er uløselig knyttet til den tyske romantikken og assosieres med epokens mest toneangivende filosofer, diktere og malere. Dens rike historie, gunstige klima og vakre beliggenhet gjør den til et av Tysklands mest populære reisemål.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Gamlebyen med slottet og elven Neckar

Heidelberg ligger som del av Oberrheinische Tiefebene. Byen har størst bebyggelse på venstre elvebredde av Neckar der den flyter ut av Odenwald i en buktende dal avgrenset av Königstuhl (568 m) og Gaisberg (375 m) i sør og Heiligenberg (445 m) i nord på høyre elvebredde. Neckar renner her fra øst mot vest. Neckar munner ut i Rhinen ved Mannheim rundt 22 km nordvest for byen.

Heidelberg sett fra slottet.
Bydistrikter i Heidelberg

I det sentrale området av byen ligger Altstadt og Bergheim. Altstadt er den eldste bydelen og ligger på sørsiden av Neckar mellom elva og Königstuhl. Dette er historisk sett kjernen i byen. De fleste severdighetene i byen som Heidelberger Schloss, befinner seg i Altstadt. Til denne bydelen hører også områdene hvor Molkenkur, Kohlhof og Speyerer Hof ligger. Bergheim ligger vest for Altstadt. Den tidligere landsbyen Bergheim er eldre enn Altstadt. Rester etter menneskelig aktivitet lar seg spore tilbake til tidlig steinalder. Bergheim ble først nevnt i Lorscher-kodeksen fra 769. I 1392 ble landsbyen oppløst og innbyggerne ble tvangsinnlemmet i den raskt voksende residensbyen Heidelberg.

Weststadt ligger sørvest for Altstadt og sør for Bergheim og går over til Südstadt lenger sør. Disse bydelene oppstod under den raske befolkningsveksten Heidelberg hadde under industrialiseringen og etter andre verdenskrig. I Südstadt ligger gravlunden Bergfriedhof hvor tallrike berømte personligheter er gravlagt. Blant disse er rikspresident Friedrich Ebert, dirigenten og komponisten Wilhelm Furtwängler, vitenskapsmennene Carl Bosch og Robert Bunsen, kirurgen og kreftforskeren Vincenz Czerny, astronomen Max Wolf, teologen Martin Dibelius, oppfinneren Felix Wankel, rettsfilosofen Gustav Radbruch, sosiologen Max Weber, presten Alfons Beil og dikteren Hilde Domin. I Mark-Twain-landsbyen bor amerikanske soldaten, mens mange av dem arbeider i Campbell-kasernen. Bahnstadt[1] som for øyeblikket er under etablering, ligger vest for Weststadt.

Videre sørover ligger bydelen Rohrbach med Hasenleiser og Bierhelder Hof. Rohrbach ble innlemmet i Heidelberg i 1927, og siden 1971 har bydelen disponert et museum som ligger i det gamle rådhuset og som presenterer stedets historie. Sørøst for Rohrbach ligger de yngre bydelene Boxberg og Emmertsgrund.

Den største og raskest voksende bydelen i Heidelberg er Kirchheim som ligger sørvest i byen. Bydelen ble innlemmet i 1920. Til Kirchheim blir Kirchheimer Hof, landsbyen Patrick-Henry som er en bosetning grunnlagt i 1947 for den amerikanske hær, Pleikartsförster Hof og Neurott. Kirchheim ble bydel i 1920. I det vestlige Heidelberg, i utkanten av Weststadt i retning Kirchheim, ligger området «Im Mörgelgewann». Dette er et område som sosialt og optisk ligger avsides, det kan bare nås via en sidegate. Opprinnelig ble det oppført som innkvartering for flyktninger etter andre verdenskrig. I 2008 lever rundt 300 mennesker som har blitt innkvartert av byen siden de er husløse.[2]

Helt vest i Heidelberg befinner bydelen Pfaffengrund seg. Den er delt i et industriområde i nord og et boligområde i sør. Navnet Pfaffengrund stammer fra det middelalderske navnet på åkerlandet som frem til 1920 ble brukt som åker. Videre nordover ligger Wieblingen med Grenzhof og Ochsenkopf. I likhet med Pfaffengrund og Kirchheim ble også Wieblingen bydel i 1920.

Schlierbach

På den nordlige bredden av Neckar, på høyde med sentrum, ligger bydelen Neuenheim. Utviklingen av Neuenheim begynte allerede i førromersk tid, men ble innlemmet først i 1891. I Neuenheimer Feld ligger det nye universitetsområdet til Ruprecht-Karls-Universität. Videre nordover ligger Handschuhsheim som ble innlemmet kort tid etter Neuenheim, i 1903. Navnet går antagelig tilbake til en godseier i tidlig middelalder som hadde en hånd eller en hanske i sitt våpenskjold.

På sørsiden av Neckar i øst ligger Schlierbach. Den ble førstegang nevnt i 1245. Området er i dag først og fremst et boligområde. På den andre siden av Neckar ligger Ziegelhausen med Peterstal. Ziegelhausen ble nevnt noen år før Schlierbach, i 1220. Området har antagelig vært i bruk siden romertiden.

Siden Heidelberg ligger i en av de varmeste regionene i Tyskland, trives flere planter som for sentraleuropeiske forhold er besyndelige, som mandel, fiken og til og med et oliventre i Freiland (Gaisbergstraße). Philosophenweg er byens balkong med mange eksotiske vekster. Her ble det igjen satt i gang med vindruer i 2000. I Heidelberg finnes en av de mest levedyktige ville bestandene av den nyinnførte halsbåndparakitten, samt en vill bestand av svanegås.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det tidligste beviset for mennesker i Europa ble funnet i 1907. Funnet bestod av et kjeveben av «Heidelbergmannen» som er antatt å være 500 000 år gammelt.

Der var en keltisk festning i det 5. århundre f.Kr.Heiligenberg, eller «helgenenes fjell», som ble brukt som tilfluktssted og tilbedelsessted. 24. romerske kohort og 2. kyrenaikiske kohort (CCG XXIIII og CCH II CYR) bygget og okkuperte et fort her i 40. Romerne bygget og vedlikeholdt castra (permanente leirer) og et signaltårn på bredden av Neckar og bygget en bro over elva. De første sivile bosetningene utviklet seg under leirens beskyttelse. Romerne ble værende til 260 da leiren ble erobret av germanske stammer.

Det moderne Heidelberg kan spore sin begynnelse til det 5. århundre da landsbyen Bergheim («fjellhjem») først er nevnt i dokumenter datert 769. Bergheim ligger nå midt i dagens Heidelberg. Klosteret til St Mikael ble i 863 grunnlagt på Heiligenberg innenfor de doble murene til den keltiske festningen, og klosteret Neuberg ble grunnlagt i Neckar-dalen i 1130. Samtidig utvidet biskopsetet i Worms sin innflytelse til dalen og grunnla Schönau-klosteret i 1142.

Huset Hohenstaufen tok i 1155 over borgen Heidelberg og bosetningene rundt, og Konrad av Hohenstaufen ble «pfalzgreve av Rhinen». Pfalzet gikk i 1195 over til huset Welf gjennom giftemål. Den første referansen til Heidelberg finnes i det dokument i klosteret Schönau som stammer fra 1196. Dette regnes som grunnleggingsåret for Heidelberg. Ludvig I, hertug av Bayern fikk i 1225 pfalzet og borgen. To borger nevnes i 1303. Den ene lå lenger oppe på fjellet og ble ødelagt av en krutteksplosjon i 1537. Dagens borg ble så bygget på stedet til den lavereliggende borgen. Pfalzgreven fikk i 1356 langtrekkende rettigheter i en Gylden bulle i tillegg til å bli kurfyrste.

Universitetet ble grunnlagt år 1386 av kurfyrst Ruprecht I. Universitetet spilte en ledende rolle i humanismens og reformasjonens epoke og i tiden med konflikt mellom lutheranisme og kalvinisme i de 15. og 16. århundrene. Heidelbergs bibliotek som ble grunnlagt i 1421, er det eldste offentlige bibliotek i Tyskland som fremdeles er intakt. Få måneder etter proklamasjonen av de 95 tesene, ble Martin Luther mottatt i april 1518 for å forsvare dem.

Beleiringen av Heidelberg i 1622

Kurfyrst Fredrik V (gift med Elisabeth Stuart, datter av Jakob VI av Skottland) ble i 1620 tilbudt tronen i Böhmen. Han ble kjent som «vinterkongen» siden han bare regjerte en vinter før det keiserlige huset Habsburg tok tronen tilbake med makt. Dette markerte starten på tredveårskrigen.

Hærene til det katolske forbund, ledet av Johann Tserclaes Tilly, erobret Heidelberg etter en to måneder lang beleiring. Han gav Bibliotheca Palatina fra Den hellige ånds kirke som en gave til paven. Den katolske bayerske grenen av huset Wittelsbach fikk kontroll over kurfyrstedømmet. Mot slutten av krigen klarte Fredrik Vs sønn, Karl I Ludvig, å ta tilbake sine titler og landområder.

For å styrke sin dynastiske makt giftet han sin datter Elisabeth Charlotte til Filip I av Orléans, bror til Ludvig XIV, kongen i Frankrike. Etter at Karl Ludvigs sønn, kurfyrst Karl II, døde i 1685, krevde Ludvig XIV at hans søster skulle arve. Kravet ble avslått, og krig brøt ut. Byen og borgen ble tatt av franske styrker i 1689 og nesten totalt ødelagt i 1693.

Religiøse konflikter med borgere i Heidelberg fikk kurfyrst Karl III Filip til å flytte sin bolig til nærliggende Mannheim i 1720. Der ble den værende til kurfyrst Karl Theodor ble kurfyrste i Bayern i 1777 og etablerte sitt hoff i München.

Karl Theodor begynte å gjenoppbygge slottet i 1742. Et lyn ødela andre palassbygninger under gjenoppbyggingen i 1742, noe som førte til at arbeidet ble avbrutt. Heidelberg falt til Storhertugdømmet Baden i 1803. Karl Fredrik, storhertug i Baden, grunnla på nytt universitetet, kalt «Ruperto-Carola» etter sine to grunnleggere. Betydelige lærde gav universitetet snart berømmelse som en «kongelig bolig for intellektet».

Grev Karl von Graimberg som emigrerte fra den franske revolusjon, begynte i 1810 med preserveringen av slottsruinene og etablerte en samling. Byen ble gjenoppbygget i barokkstil på det gamle gotiske grunnlaget i det 18. århundre. Keisere av Østerrike, keiseren av Russland og kongen av Preussen dannet i 1815 den «hellige alliansen» i Heidelberg.

Det ble i 1848 bestemt at en tysk nasjonalforsamling skulle ligge i Heidelberg. Byen var under Pfalz-Baden-opprøret i 1849 hovedkvarter for en revolusjonær hær som ble beseiret av en prøyssisk hær nær Waghäusel. Etter dette var den okkupert av prøyssiske styrker frem til 1850.

Universitetets ry ble forsterket av et antall betydelige leger (Czerny, Erb, Krehl) og humanister (Rohde, Weber, Gundolf) mellom 1920 og 1933.

Thingstätte på Heiligenberg

Under det nasjonalsosialistiske regimet (1933–1945) hadde NSDAP stor oppslutning i Heidelberg. NSDAP var det største partiet i valgene før 1933. Ikke-arisk universitetspersonale ble diskriminert, og innen 1939 hadde universitetet «mistet» en tredjedel av sin stab på grunn av rasemessige eller politiske årsaker. Under Krystallnatten den 9. november 1938 brente folk fra Heidelberg ned synagoger to steder i byen. Dagen etter startet systematisk deportasjon av jøder, og 150 lokale jøder ble sendt til Dachau konsentrasjonsleir. 22. oktober 1940 ble 6000 lokale jøder, inkludert 280 fra Heidelberg, deportert til en konsentrasjonsleir i Frankrike, Camp de Gurs under «Wagner Bürckel-hendelsen». Mellom 1934 og 1935 bygget nasjonalsosialistene gjennom Reichsarbeitsdienst et stort amfiteater på Heiligenberg til bruk for Schutzstaffel. Teateret kalles Thingstätte og brukes fremdeles for enkelte konserter og begivenheter. Det er ett av få gjenværende minner fra denne delen av Heidelbergs historie.

Amerikanske styrker tiltok Heidelberg etter nasjonalsosialistiske regimet den 30. mars 1945. Tyske styrker dro dagen før etter å ha sprengt den gamle broen, på den tiden det eneste krysningspunktet over Neckar for større kjøretøy.

Heidelberg er en av de få tyske storbyer som klarte seg under den andre verdenskrigens bombinger uten nevneverdige skader. Dette kan skyldes at Heidelberg hverken var et industrielt senter eller transportsenter, og at det dermed ikke hadde noen strategisk verdi å bombe i byen, og allierte luftangrep ble konsentrert om de nærliggende industrielle byene Mannheim og Ludwigshafen. Takket være kirurgen Karl Heinrich Bauer og filosofen Karl Jaspers ble universitetet gjenåpnet i 1945.

Universiteter og høyskoler[rediger | rediger kilde]

Dem lebendigen Geist («den livlige ånd») over inngangen til det nye universitetet.

Heidelberg er kjent for sine utdanningsinstitusjoner langt utenfor sin region. Det mest renommerte av disse av disse er uten tvil Ruprecht-Karls-Universität som i dag har ca. 30 000 studenter og er et av de mest prestisjefulle universitet i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1386 og er det eldste universitetet innenfor dagens Tysklands område. Universitetsområdet er delt inn i to områder i tillegg til flere enkeltbygg utenom. I tallrike historiske bygninger i Altstadt holder avdelingene for humaniora, samfunnsvitenskap og rettsvitenskap til. Naturvitenskap og medisin holder hovedsakelig til i det nye universitetsområdet i Neuenheimer Feld.

Den pedagogiske høyskolen ble grunnlagt i 1904. Gjennom flere utvidelser og navneendringer ble den i 1971 omsider en vitenskapelig høyskole med dagens navn. Høyskolen for kirkemusikk gir Heidelberg også et institutt som er spesialisert på musikk. Det åpnet sine dører første gang i 1931 som en innretning for Tysklands evangeliske kirke i Baden. Høyskolen for jødiske studier ble i 1979 grunnlagt. Den disponerer ni delområder av religionen og kulturen til jødedom.

Faghøyskolen i Heidelberg er en privat høyskole som tilhører SRH-gruppen (Stiftung Rehabilitation Heidelberg). Den ble grunnlagt i 1992 og er statlig anerkjent og akkreditert gjennom vitenskapsrådet. Den befinner seg i «Science Tower» i bydelen Wieblingen.

Schiller International University er representert med et universitetsområde i byen. Det private amerikanske universitetet tilbyr bachelor- og mastergrad i internasjonal økonomi og internasjonale relasjoner og diplomati.

Heidelberg har også et statlig seminar for didaktikk og lærerutdannelse for videregående skole og spesialskole.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Print Media Academy: Hovedkontoret og opplæringssenteret til Heidelberger Druckmaschinen AG i Heidelberg. I forkant «S-Printing Horse».

I århundrer var Heidelberg en intellektuell by. Også i dag er universitetsbyen et sentrum for tjeneste- og vitenskapsnæringen i regionen Rhein-Neckar. 81,8% av befolkningen var i 2004 sysselsatt med tjenesteproduksjon. Av disse tilhører rundt en fjerdedel universitetet eller forskningsmiljøet ellers. Forlagsindustrien sysselsetter rundt 18% og er også en betydelig kilde til arbeidsplasser. Med 0,2% av alle arbeidsplasser er skogbruk nesten uten betydning i byen.

Den dominerende rollen til tjenestesektoren skyldes ikke bare byens historie, dens betydning har i foregående år til og med kontinuerlig vokst. Antallet arbeidsplasser har steget fra 70 100 til 97 500 mellom 1970 og 2004. Samtidig har antallet arbeidsplasser i industrien sunket fra 28 000 til 17 550. Denne utviklingen i Heidelberg fulgte den samme trenden som mange andre store tyske byer har vært preget av.

I oktober 2006 hadde Heidelberg en arbeidsledighet på 7,9%, den fjerde laveste i byer i Baden-Württemberg. I et historisk lys er derimot denne ledigheten svært høy for Heidelberg som i 1970 hadde en ledighet på 3%. Grunnen til denne utviklingen er den totale svake økonomiske tilstanden i Tyskland.

Rundt 39% av arbeidsplassene i byområdet tilhørte i 2004 innbyggere i Heidelberg. Resten levde utenfor bydelene. Tallet på pendlere har siden 1970 steget fra 28 600 til rundt 59 600. Trafikkbelastningen i dette tidsrommet har steget ekstremt sterkt.

Flere kjente foretak holder til i byen, f.eks. Heidelberger Druckmaschinen, HeidelbergCement (HZAG), servicekonsernet SRH og Henkel. Også tradisjonsrike firmaer som Springer Verlag, Kluthe Chemie, SAS Institute, ProMinent Dosiertechnik, Lamy og Karl Scholl.

Den største arbeidsgiveren i regionen er universitetet i Heidelberg med en stor klinikk og flere formelt selvstendige forskningsinnretninger.

Den lange Haupstrasse er handelssentrum for de omkringliggende landsbyene.

Heidelberg er kjent som en romantisk by preget av perioden romantikken. Dette brukes til å tiltrekke seg mer enn 3,5 millioner besøkende hvert år. Mange begivenheter organiseres for å tiltrekke seg enda flere. Den klassiske musikkfestivalen «Heidelberger Frühling» og det internasjonale påskeegg-markedet gjennomføres om våren. I juli og august er der en borgfestival. Den første lørdagen i juni og september opplyses borgen og gamlebrua med lys og fyrverkeri. Høstfestivalen i gamlebyen i september inkluderer et middelaldersk marked med 40 boder, et kunst og håndverksmarked, et loppemarked og musikk fra samba til rock. I advent er der et julemarked i den eldste delen av byen.

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

Altstadt[rediger | rediger kilde]

Den middelalderske bruporten på gamlebyens side av den gamle brua.

Gamlebyen, på tysk Altstadt, ligger på den sørlige siden av Neckar. Den er lang og trang og domineres av ruinene av Heidelberger Schloss som ligger 80 meter over Neckar i den bratte, skogvokste siden av høyden Königstuhl («Kongens stol» eller trone).

Karlstor («Karls port») er en triumfbue til ære for kurfyrst Karl Teodor som ligger helt øst i Heidelberg. Den ble reist fra 1775 til 1781 og designet av Nicolas de Pigage.

Huset «Zum Ritter Sankt Georg» («ridder Sankt Georg») er en av få bygninger som overlevde tronfølgekrigen. Bygningen ligger på den andre siden av Den Hellige Ånds kirke og ble bygget i stilen til sen renessanseperioden. Huset er oppkalt etter skulpturen på toppen.

«Marstall» var et arsenal tilhørende Heidelberger Schloss hvor flere forskjellige varer ble lagret. Bygningen fra det 19. århundre som sees i dag, ble oppført i nyklassisistisk stil. Siden 1971 har Marstall huset undervisningsrom for universitetet.

Den gamle brua er en steinbru som ble reist fra 1786 til 1788. Der er en middelaldersk bruport på gamlebyens side, opprinnelig del av bymuren. Barokke tårnhjelmer ble lagt til som del av reisningen av steinbrua i 1788.

Heidelberger Schloss[rediger | rediger kilde]

Borgen er en blanding av stiler fra gotikken til renessansen. Kurfyrst Ruprecht III (1398–1410) reiste den første representasjonsbygningen i den indre borggården som kongebolig. Bygningen ble delt i en første etasje laget av stein og øvre etasjer av tre. En annen kongelig bygning ligger på den andre siden av Ruprecht-bygningen, fontenehallen. Det er sagt at kurfyrst Filip (1476–1508) skal ha overført hallens søyler fra et forfallent slott etter Karl den store.

Historisk kart over Heidelberger Schloss

I de 16. og 17. århundrene la kurfyrstene til ytterligere to representasjonsbygninger og omgjorde borgen til et slott. De to dominerende bygningene på den østlige og nordlige siden av borggården ble reist under styret til Ottheinrich (1556–1559) og Fredrik IV (1582–1610). Under Fredrik V (1613–1619) ble hovedbygningen på vestsiden reist, den såkalte «engelske bygningen».

Borgen og dens hage ble ødelagt flere ganger under trettiårskrigen og tronfølgekrigen. Da kurfyrst Karl Teodor som bodde i Schwetzingen forsøkte å restaurere borgen, traff lynet borgen i 1764 og gjorde slutt på alle forsøk på å gjenoppbygge borgen. Senere ble den misbrukt som steinbrudd, steiner som ble bygningsmateriell i nye hus i Heidelberg. Dette ble stoppet i 1800 av grev Charles de Graimberg som gjorde alt han kunne for å ta vare på Heidelberger Schloss.

I dag blir kongens hall brukt til middagsbanketter, ball og teateroppsetninger. Under Heidelberger Schloss-festivalen om sommeren er borggården åstedet for musikaler, operaer, teateroppsetninger og klassiske konserter utført av Heidelberg byorkester.

Borgen er omringet av en park hvor den berømte poeten Johann Wolfgang von Goethe en gang vandret. Heidelberger Bergbahn går fra Heidelbergs Kornmakt til toppen av Königstuhl via borgen.

På den nordlige siden av Neckar ligger Heiligenberg med restene av den keltiske festningen og Philosophenweg. Heidelbergs filosofer og universitetslærere skal ha gått og snakket sammen her. Den har god utsikt over gamlebyen og borgen.

Universitetet i Heidelberg[rediger | rediger kilde]

Aulaen i universitetet.

Heidelberg har en av Europas eldste utdanningsinstitusjoner, Ruprecht Karls Universitet, som ble grunnlagt i 1386. Blant de fremste som blir assosiert med universitetet i løpet av århundrene er Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Hans-Georg Gadamer, Jürgen Habermas, Karl-Otto Apel og Hannah Arendt. Karl Drais som oppfant sykkelen i 1817, var student der. På universitetet oppdaget kjemikerne Posselt og Reimann at nikotin var den viktigste farmakologiske komponenten i tobakk. Til tross den lange arven av akademiske prestasjoner, var universitetet det først som utviste alle sine jødiske professorer og studenter da nasjonalsosialistene tok makten.

European Molecular Biology Laboratory, European Molecular Biology Organization, det tyske kreftforskningssenteret, Max Planck institutt for medisinsk forskning, Max Planck institutt for astronomi, Max Planck institutt for kjernefysikk og Max Planck institutt for komparativ offentlig lov og internasjonal lov ligger i Heidelberg.

Romantiseringen av Heidelberg[rediger | rediger kilde]

Romantisk utsikt over slottsruinene i Heidelberg

Heidelberg var sentrum for epoken romantikken i Tyskland. Der var et berømt miljø av poeter som Joseph von Eichendorff, Joseph von Görres, Achim von Arnim og Clemens Brentano. Philosophenweg er en berømt rest fra denne perioden, en sti på nærliggende Heiligenberg med overblikk over Heidelberg.

Den romantiske epoken for tysk filosofi og litteratur var beskrevet som en bevegelse mot klassiske og realistiske teorier i litteraturen, en motpol mot rasjonaliteten til opplysningstiden. Den opphøyet det middelalderske og elementer i kunst og fortellerkunst som ble oppfattet som å være fra middelalderen, men også folkelig kunst, natur og erkjennelsesteori basert på naturen som inkluderte menneskelig aktivitet betinget av naturen i form av språk, vaner og bruk.

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Følgende byer er vennskapsbyer (Städtepartnerschaft) til Heidelberg:

Personligheter[rediger | rediger kilde]

Familier[rediger | rediger kilde]

Familier med etternavn Heidelberg og opphavstilknytning til denne tyske byen, er i dag spredt over hele verden. Stamfaren var Christian Heidelberg, f. ca. 1690, som etter en dramatisk sjøreise bosatte seg i Amerika. Ifølge Statistisk sentralbyrå bærer 18 mennesker i Norge (2009) dette etternavnet. Store deler av den europeiske Heidelberg-familien omkom under holocaust.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]