Robert A. Heinlein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Robert A. Heinlein (1976)

Robert Anson Heinlein (født 7. juli 1907 i Butler, Missouri, USA, død 8. mai 1988 i Carmel, California, USA) var en av de mest populære, innflytelsesrike og kontroversielle amerikanske sciencefictionforfatterne av sin generasjon. Han satte en høy standard for vitenskapelig og ingeniørmessig troverdighet som få har gjort ham etter. Samtidig hevet han genrens litterære status, så mye at han som den første fikk inn en ren Sci-Fi-novelle i The Saturday Evening Post sent på 1940- tallet. I mange år var Heinlein, Isaac Asimov og Arthur C. Clarke kjent som «The Big Three».

Hovedtemaene i hans omfattende produksjon var sosiale: Radikal individualisme, libertarianisme, religion, forholdet mellom fysisk og emosjonell kjærlighet og tanker rundt uvanlige familiekonstellasjoner. Bak dette kan en spore innflytelse fra bl. a. Rudyard Kiplings verker.

Hans evne til å gå inn i mentaliteten til sine fiktive personer førte til stor forskjell i hvordan leserne oppfattet bøkene. «Starship Trooper» fra 1959 ble beskyldt for rendyrket fascisme, mens «Stranger in a Strange Land» to år senere førte ham i front for den seksuelle revolusjon og tidens motkultur.

Heinlein vant fire Hugo Award i tillegg til tre «Retro Hugo» for år da prisen ikke ble delt ut. Han ble også tildelt den første «Damon Knight Memorial Grand Master Award» fra «Science Fiction and Fantasy Writers of America»

Han har bidratt til det amerikanske språket med uttrykkene «grok», «TANSTAAFL» og «waldo». I tillegg var han tidlig ute med mobiltelefon som mikroimplantat bak øret.(The Puppet Masters, 1951.) Kims spill ligger tydelig til grunn for hukommelsestreningen til the «Perfect Witness» (Stranger in A Strange Land) og tilsvarende for hovedpersonen i Citizen of the Galaxy.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Heinlein ble født 1907 i Butler, Missouri, men vokste opp i Kansas City, Missouri. Minner fra barndommen blir hyppig brukt i bøkene hans, men han fridde seg etterhvert fra tidens rådende moral- og samfunnssyn (sterkt luthersk moral og raseskille).

Hans yrkeskarriere startet som marineoffiser, noe som også satte spor i bøkene. Ett kortvarig ekteskap fulgte. Kone nr.2 var Leslyn Macdonald, som var politisk radikal, noe han også ble. Tjenesten i marinen ble avbrutt på grunn av lungetuberkulose i 1934. Hans sengeleie i den forbindelsen førte til at han spekulerte fram vannsengen som ble detaljert nok beskrevet i tre av hans bøker til at ingen senere fikk patent på den.

Etter et kort mellomspill ved UCLA (matematikk/fysikk) gikk han inn i politikken, mens han hadde forskjellige jobber. Han stilte til valg i delstatsregjeringen og tapte stort, noe han «hevnet» mange år senere i Friday (1982) som har en kostelig beskrivelse av californisk politikk. Han ble sterkt involvert i Upton Sinclairs sosialistiske bevegelse EPIC (End Poverty In California), men hold seg senere ute av slike bevegelser. Han ble derfor lite berørt av McCarthy- periodens forfølgelse av anderledestenkende. Hans førstehåndskjennskap til politikk og intrigemakeri ble nyttet flittig i bøkene, men alltid som fiksjon.

Marinepensjonen var liten, og behovet for tilleggsinntekter førte til at han fikk solgt sin første short story til Astounding magazine i 1939. Han ble raskt ledende i bevegelsen for «social science fiction».

Annen verdenskrig ble tilbragt som flyteknisk ingeniør i Philadelphia Naval Yard sammen med blant andre sciencefictionforfatterne Isaac Asimov og L. Sprague de Camp. Etter krigen fikk han inn fire stories i The Saturday Evening Post med The Green Hills of Earth som første i februar 1947. Det bragte ham ut av magasin- og paperback- kategorien for alvor. I samme perioden laget han story og scenario, deler av scriptet og en god del av effektene til den halvdokumentariske filmen: Destination Moon. (Flmen fill Oscar for beste filmeffekter). Han skrev så å si alle sine såkalte Juveniles utover i 1950- årene med fast forleggeravtale.

Heinlein ble skilt for annen gang i 1947 og ble gift med Virginia «Ginny» Gerstenfeld året etter. Dette ekteskapet varte de 40 årene han hadde igjen å leve. Der er ingen tvil om at Ginny var modell for de intelligente og individualistiske kvinnekarakterene han etterhvert beskrev.Paret reiste sammen jorden rundt i 1954 – 55, noe som ga bakgrunnsmateriale for flere bøker. Ginnys innflytelse viser igjen i at hun ble den første til å lese gjennom råmanuskriptene, og var kjent for at hun var bedre ingeniør enn ham. Politisk ga han opp den utopiske sosialismen til fordel for individualisme tilsatt en sterk vilje til å rokke ved «gitte» idealer og en god porsjon sunn sans.

Med «juvenilene» bygget han seg opp en stor leserkrets av vitenskapsinteressert ungdom. Da Starship Troopers ble avvist av forlaget som for kontroversiell fant han tiden moden for andre ting. Han skrev fra da av «my own stuff, my own way» og skrev en rekke bøker som flyttet grenser for science fiction, inklusive hans best kjente Stranger in a Strange Land (1961).

Fra 1970 av var livet preget av sviktende helse,som startet med peritonitt som det tok to år å komme over. Skrivingen fortsatte med Time Enough for Love (1973), som innførte mange temaer han kom tilbake til. Hans evne som popularisator ble satt på en hard prøve med to artikler for Britannica Compton Yearbook. Artiklene ble riktige, men etterordet inneholder direkte feil. Ginny og han reiste landet rundt for blodgiversaken. Han var æresgjest for tredje gang ved World Science Fiction Convention i Kansas City, Missouri (1976).

På ferie på Tahiti i 1978 fikk han et forbigående anfall av ischemi som medførte sterkt nedsatt helse og utmattelse. Undersøkelser viste at der var en blokkert karotidarterie, og han var en av de første i verden som fikk utført en bypassoperasjon. Samme år deltok han i en høring for en Joint Committee of the U.S. House and Senate og hevdet med gode argumenter at spin-offs fra romforskning og -teknologi var svært så nyttige for pleie og stell av eldre og uføre.

Hjertekirurgien ga ham så mye mere energi at han rakk å skrive fem nye bøker før han sovnet inn på grunn av emfysem og hjertesvikt. Da hadde han en ny World as Myth roman under planlegging. Bøker utgitt etter hans død omfatter tidligere verker med bortredigerte deler. Dette gjelder Podkayne of Mars og Red Planet samt Stranger In a Strange Land

Bøker og forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Forfatterskapet – tidlige bøker[rediger | rediger kilde]

Heinleins forfatterdebut fra 1939 ble først utgitt i 2003. Som roman er den ikke på høyden, men er innom mange av ideene som dukker opp i senere bøker. Waldo inneholder forøvrig de fleste elementene til alternative verdener som kan nåes via tenkning. Han forsøkte også å leve ut en del av ideene, slik som nudisme og fri kjærlighet allerede i sitt ekteskap nr.2. Under den kalde krigen, fikk han bygd et bomberom under huset, som beskrevet i Farnham's Freehold og The Number of the Beast

Etter denne boka begynte Heinlein å selge først short stories og siden bøker som var langs en tidsakse. Denne ble kartlagt i Astounding i mai 1941, med alle signifikante politiske, kulturelle og teknologiske faktorer. Etterhvert ble der flere historier som avvek fra denne, noe som kunne forklares på hans måte med «Pantheistic solipsism|World as Myth» - at de hørte hjemme i ett av mange parallelle universene. Hans første bok Rocket Ship Galileo ble avvist fordi månen var for langt ute. Den fikk han til slutt solgt til Scribner`s som deretter solgte en av hans bøker til jul hvert år inntil Starship Troopers. Åtte av disse ble illustrert av Clifford Geary. Flere av bøkene kom først som føljetonger i magasiner, som det amerikanske motstykke til Speideren under andre titler. Hans sterke trang til (uortodokst) privatliv gjorde ham utilgjengelig for utenforstående, noe han vel regnet nødvendig så lenge mye av det han skrev var for ungdom, samtidig som han utga stadig mere radikale ideer i sine senere bøker.

De ungdomsrettede bøkene er en blanding av voksent og ungdomsstoff. Mange har som tema å være ung i en voksenverden. På overflaten er de enkle fortellinger, mens den unge hovedpersonen håndterer verden inklusive dumme voksne på en høyst sofistikert måte. Det ble for mye for enkelte forleggere da han lot unge mennesker delta i en revolusjon og bruke våpen. Da er ikke nevnt en noe forvirret holdning til hva sex var for noe. Heinlein var svært bevisst slike restriksjoner, men klarte å smugle mye inn uten å bli for direkte.

Hans tekniske beskrivelser var til enhver tid «State of the art». Han kunne bruke uker på ingeniørmessige beregninger med papir og regnestav (før «kalkissen») som resulterte i noen få linjer i manus. Maskiner han introduserte var gjennomtenkt slik at de trolig fremdeles er patenterbare for bruk i rommet.

Starship Troopers var egentlig en reaksjon på USAs beslutning om unilateral(ensidig) stopp i kjernefysiske våpentester. Bokens hovedide er at tvungen verneplikt er en uting, mens stemmerett burde være koplet med utført tjeneste med livet som innsats. Han skildrer samtidig en person som vokser seg inn i et militærkorps som ligner sterkt på hva en ville fått ved å legge Rudyard Kiplings dikt If- som basisfilosofi, kombinert med Montesquieus prinsipp om maktens tredeling, med forretningslivet som motvekt til politikk og militærvesen.

1961–73[rediger | rediger kilde]

Mellom Stranger in a Strange Land (1961) og Time Enough for Love (1973) skrev Heinlein sine mest omdiskuterte bøker. Han tok åpent opp temaer han hadde spart på mens han skrev for unge, og utforsket individualisme (libertarianisme) og psykisk og emosjonell kjærlighet ikke nødvendigvis sammen. Han ventet lenge før han ga ut Stranger in a Strange Land, og ble likevel beskyldt for å ha inspirert Charles Manson, noe Manson benektet – han hadde ikke lest boken. Det ble stiftet ett «religiøst» samfunn: Church of All Worlds som kopierte mye av religionen fra boken. The Moon Is a Harsh Mistress beskriver måneboernes revolusjon mot de jordiske makthaverne med sterke meninger om faren ved enhver form for sentralisert regjering, inklusive republikanske, mot den nødvendige individuelle frihet. Han innfører matriarkat som nødvendig samlivsform i storfamiliegrupper (for få kvinnelige «lunatics»). Av interessante tekniske detaljer finner vi magnetdrevne tunneltog og katapulter brukt som kanoner mot Jorden og en selvbevisst datamaskin som kaller seg Adam Selene (navn valgt med omhu).

Fra før å ha skrevet et fåtall short stories i fantasygenren, skrev han nå sin første fantasyroman:Glory Road. Både Stranger in a Strange Land og I Will Fear No Evil blander «hard» SciFi og fantasy med mystisisme og satire over regjering og organisert religion. Den sistnevnte boken er regnet som heller svak, noe som kan skyldes helseproblemene.

Seneste arbeider 1980–1987[rediger | rediger kilde]

Etter en 7 års arbeidsstans, var han i gang igjen, og skrev 5 bøker. Han rakk ikke å lage annet enn notater til nr. 6, som skulle bli en ny bok i «World as Myth» – sekvensen. Bøkene er tydelige m.h.t. hva Heinlein mente og trodde om styresmakter, religion – og sex. Mottakelsen hos leserne var blandet.

Noen av bøkene som The Number of the Beast og The Cat Who Walks Through Walls starter som vanlige SciFi- historier, men ender fort opp i magisk realisme og fantasy. Meningene er delte om han hadde mistet grepet på science- delen av faget, eller om han satset på å sprenge grenser. De som kjente godt til Stranger in a Strange Land, helte mest til siste påstand. World as Myth forekommer for første gang i The Cat Who Walks Through Walls.

Tendensen til å referere til seg selv og eget liv, kan spores fra Stranger in a Strange Land av, og er tydelig i The Cat Who Walks Through Walls, hvor hovedpersonen er en handicappet militærveteran som skriver bøker og finner sammen med en kvinne som har mange av fru Ginnys trekk. Selvironien redder bøkene som god lesning for dem som kjenner til tidligere bøker. Noen vil finne det sjarmerende at persomer fra all slag miljøer i «Multiverset» finner sammen på en planet som ligner på Midtvesten like før annen verdenskrig – andre vil bli skuffet. Job: A Comedy of Justice er en bitende satire over fundamentalistisk kristendom.

Posthumt[rediger | rediger kilde]

Der er utgitt enkelte verker også etter hans død: For Us, The Living: A Comedy of Customs og Grumbles from the Grave(korrespondanse mellom Heinlein, agent og forlegger) i 1989, 1992's Tramp Royale, om reisen fra 1950- årene, en bok om deltakerdemokrati fra 1946 og et hyllestbind: Requiem: Collected Works and Tributes to the Grand Master inklusive småstubber som ikke var gitt ut før. Off the Main Sequence (2005) inneholder tre short stories Heinlein selv kalte «stinkeroos». Spider Robinson, kollega, venn og beundrer skrev Variable Star basert på Heinleins notater fra 1955, utgitt med Heinleins navn øverst og med største fonter.

Politisk[rediger | rediger kilde]

Historiene hans kan se ut til å begrunnes fra alle ender av det politiske spekteret, fra «Arbeid for trygd»-lignende forhold til hippietilstander. Innimellom kommer både antikrig (Vietnam) i Glory Road og militarisme i Starship Trooper. To Sail Beyond the Sunset kan beskrives som høyrevridd men med svært uortodokse sex- og familiekonstellasjoner. Dette skyldes nok at hans fiktive personer ble så levende for ham, at de ikke kunne være anderledes i det samfunn han la premisser for. Ville han ha en annen reaksjon, måtte han også forandre bakgrunnen. Den fant man ofte i tidligere bøker.

Der er tråder i hans tanker om politikk som er gjennomgående. Fra de tidligste verker er han antiautoritær, og lar sine personer trosse myndighetenes ordrer. Revolusjon mot stivnede myndigheter som bare vil beholde makten i The Moon Is a Harsh Mistress kan tolkes som en lignelse på hva som skjer generelt med makt som har vært etablert for lenge. Religion innbakt i eller makten bak en regjering, får sitt pass påskrevet i flere varianter, som i Stranger in a Strange Land og «If This Goes On»(1940). Militærvesenet som sådant fremstilles dels som idealistisk og dels som kynisk, avhengig av makten bak. Best ser han seg tjent med frivillighet for å forsvare et fritt samfunn.

Kommunisme og andre organiserte massebevegelser med fellesskapsfilosofi som grunnlag for å utøve vold på vegne av «bevegelsen» møtte liten sympati. Han var klar på at sovjetstaten var et politisk og sosialt misfoster, og publiserte gode råd om hvordan vestlige turister kunne slippe unna overvåkning. Marx tankegang om at de sosiale strukturer blir gitt av de materielle omgivelsene ligger hele tiden i bunn («månen er som den er, altså blir måneboere slik månen vil»). Malthus' tanker om befolkningsvekst er også til stede. Jorden befolkes ut over hva ressursene tillater, og menneskeheten må ut for å brødfø seg. Måten det skjer på er via sterke individer som tvinger fram endringer – ikke via forsteinede politiske strukturer som bare vil ha status quo. Han er også klar på at historien er syklisk – ikke progressiv som Marx hevdet. Revolusjonen på månen førte øyeblikkelig til innstifting av «The Lunar Republic» – og så var utviklingen i trygg gang mot neste fase av forsteining. Eneste vei rundt dette problemet synes å være å leve på siden av det, slik mange av hans «rasjonelle anarkist»hovedpersoner gjør og han selv prøvde å gjøre.

Rasespørsmål[rediger | rediger kilde]

Heinlein vokste opp i et rasedelt USA, men var tidlig ute med signaler om sine holdninger. Han lot sine unge helter både avvise hudfarge og avstamning som grunn for avvisning og verre allerede i sine 40- tallsbøker. Før 1960 var tilstedeværelsen av mørkere hudfarger enn grønnskolling en sjeldenhet i SciFi. Heinlein presenterer ofte personer leseren finner sympatisk, for senere i boken å la personen redegjøre for en svært så blandet avstamning. Klassisk er det når hovedpersonen først viser seg å være mørk ved å få transplantert en ganske knortete fot med rikelige rødlige hår, som er den eneste forlikelige foten i et tyvetalls kjente universer, som motstykke til den mørkebrune som allerede hørte til. Dette finner man aldri igjen på bøkenes omslagsbilder. Friday som er hovedperson i boken av samme navn, karakteriserer seg som permanent solbrun, men er gyllenrosa på bokforsiden, men det kan være i ett av den hemmelige agentens kamuflerte oppdrag.

Rasetemaet var tilstede i Farnham's Freehold(serie1941, bokform 1949), hvor en hvit familie i et bomberom som utsettes for en atomkrig blir kastet inn i en fjern framtid der de fargede har all makt, mens de hvite har samme vilkår som de første negerslavene som ble importert til USof A. Sixth Column aka The Day After Tomorrow skildrer en Panasiatisk erobring av USA, med en av japansk avstamning som en av heltene i motstandskampen. Heinlein skrev senere om denne boken etter at en del av hans asiatiske venner hadde påpekt at settingen var egnet til å bli misforstått, og beklaget at den var kommet for tidlig fra hans hånd. Eksemplene er flere når det gjelder hvite byråkrater (navn tyder på det) som er dumme, feilinformert, eller velmenende forutinntatt.

Noen av de ekstraterrestriale artene som presenteres i bøkene, kan tolkes som allegoriske jordisk etniske eller sosio- religiøse grupperinger. Marsboerne hans er menneskene langt overlegne, med unntak av at de er ukjent med fenomenene humor og latter. Både i The Puppet Masters og Starship Troopers møter vi kollektive vesener som kan være metaforer for kommunister. Heinlein har imidlertid oftest skildret sine aliens på en måte som umuliggjør tolkninger utover at forskjeller nødvendigvis finnes, og det er stupid ikke å være åpen for dem.

Individualisme og selvbestemmelse[rediger | rediger kilde]

  • Månen brukes som straffekoloni a la Australia. Innbyggerne gjør opprør mot å bli fjernstyrt av byråkrater på månen, og Jorden. De blir hjulpet av en datamaskin som besitter all kunnskap og programmer som er dumpet i den fra den var ny, og er blitt bevisst. (The Moon Is a Harsh Mistress)
  • Kolonister mot jorden i Between Planets, Red Planet og bakgrunnsstoryen til Podkayne of Mars.
  • Det religiøse diktaturet i If This Goes On— aka Revolt in 2100 blir nedkjempet av sterke individualistiske og liberalistiske organisasjoner som ellers er enige om fortsatt å være seg selv, og altså uenige om det meste (Frimurere og Mormonere blir nevnt).
  • Bakgrunnsstoryen til Starship Troopers forteller om en veteranenes maktovertakelse etter en lang krig der sivile myndigheter har brutt sammen i udugelighet. Å kople stemmerett med fullført verneplikt gir ikke bedre politikk, men stabilere demokrati, og høfligere mellommenneskelige relasjoner – bare eks- soldater får bli politi, og de kan skyte.

Han skildrer få helt gjennom onde personer, men en del selviske, som på grunn av maktposisjon lager onde konsekvenser. Alle større regelverk vil over tid samle opp konsekvenser som må renses ut av systemet – ellers må systemet dø for å gi plass til et nytt som ikke er bedre, bare med ny forråtningstid. Hans konsekvens er at individer må forbli fri og selvstendige. Mange av bøkene handler også om forpliktelse. Har man tatt på seg en slik mot en nasjon eller en kattunge, har man den, koste hva det koste må.

Heinlein trodde på utdanning som basis for individualisme. Voksenkompetanse oppnådde man både i og utenfor organisert skolevesen, jfr. Rudyard Kiplings Kim. Samtidig påpeker en av hans personer i The Number of the Beast at «doktorat i utøvende komparativ folkedans med hovedvekt på venstrefotbevegelser» bidrar til å svekke det akademiske nivå, og «spesialisering er der nok av hos insektene.»

Individets evne til å skape seg selv blir grundig belyst i romanen I Will Fear No Evil og novellene «All You Zombies—» (på norsk som «Zombiene» i antologien Nazar 1: Timeglass) og «By His Bootstraps» (på norsk som «Bite seg selv i halen» i antologien Himmelstorm). Leseren får undres over hvor menneskeheten ville være hvis vi laget om de sosiale reglene til å passe oss i stedetfor, som han ser det, omvendt. Hans posthumt utgitte svar var: lykkeligere, og med adferd, sansning og moral mye mere i tråd med virkeligheten.

Om menneskene som seksuelle skapninger[rediger | rediger kilde]

Heinleins frihetsidealer var også merkbare på det seksuelle området. I 1939 finnes et hint, hvor dialogen mellom to menn går fra duellpistoler til farge på neglelakk. «All You Zombies—» (1959) er historien om en person som endrer kjønn og drar tilbake i tiden, har sex med seg selv og føder seg selv.

Stranger in a Strange Land (1961), har seksuell sjalusi som ett av hovedtemaene, hvor Jill som usofistikert sykepleier(!) lærer å sette pris på sin egen ekshibisjonisme, foruten å inngå i et broget miljø der sex er en måte å uttrykke samhørighet på. Heinlein lar ofte sine hovedpersoner drøfte eller delta i aktiviteter som samtiden satte spørsmålstegn ved. Han lar en av personene ramse opp hele 6 kjønn, inklusive biseksualitet. (Transseksualitet var lite kjent i USA på den tid, ellers ville trolig listen endt på 8.)

I sine senere bøker tok Heinlein opp temaer som incest og barns seksuelle natur. Han lar Lazarus Long i Time Enough For Love bruke genetiske eksperimenter med griser for å vise søsken at det ikke er bra med innavl, men lar de samme søsknene gifte seg etter at han har forvisset seg om at dette ikke kan gi uheldige følger(De stammer fra samme embryo, trolig fra en av hans etterkommere.) Han har senere sex med sin mor, som senere blir en av hans koner. Samme kvinnen forteller i To Sail Beyond the Sunset at hun ikke kunne få to av sine barn fra å ha sex sammen, og at hun da sendte dem til faren og sluttet å bry seg. Heinlein lar i det hele sine senere skikkelser gå så langt at de passerer tabugrenser mange vil føle er berettiget.

Kanskje den fineste form for seksuell frigjøring i bøkene er måten å fremstille kvinneskikkelser på. De er nesten uten unntak skildret som generelt kompetente, intelligente, modige, sterke og med pragmatisk kontroll og oversikt som er på høyde med mannens – og ofte mere til. Han er imidlertid ikke helt fri for kvinnelige stereotypier som sekretæren gifter seg med sjefen (Double Star) og ellers lar følelser få innflytelse på jobben. Ungdomsbøkene har eksempler på unge damer som rykker ut og hjelper den umodnere helten til suksess, uten at det nødvendigvis ender i ekteskap.

Filosofiske trender[rediger | rediger kilde]

I 30- og 40-årene var Heinlein interessert i Alfred Korzybski's General Semantics og deltok i flere seminarer om emnet. Synspunkene på epistemologi synes å komme fra dette, og hans hovedpersoner er ofte opptatt av at semantikk er et viktig verktøy. Han lanserer til og med et nytt språk fritt for de emosjonelle konnotasjonene ethvert nåtidig språk er belemret med i følge Sapir-Whorf-hypotesen.

Freud, psykoanalyse og religionsfilosofien tilP. D. Ouspensky, var framherskende på denne tiden, og Heinlein bruker tanker fra disse, men skeptisk i forhold til Freud, etter at en redaktør prøvde på å lese freudianske symboler i ungdomsbøkene. Kulturell relativisme er gjennomgående i bøkene og Margaret Mader i Citizen of the Galaxy henspiller klart på Margaret Mead. Omkring 2.verdenskrig var kulturrelativismen eneste alternativ til rasisme, som Heinlein var sterkt mot. Mange av tankene omkring dette er nå tært bort av tiden, selv om også en slik påstand vil bli omdiskutert.

I To Sail Beyond the Sunset lar Heinlein hovedpersonen, Maureen Long, hevde at hovedpoenget med metafysikken er å stille spørsmål som: «Hvorfor er vi her?» «Hvor går vi etter døden?» og så videre, og «du har ikke lov å svare på disse spørsmålene». Når du svarer krysser du grensen til religion. Hun gir ikke noen begrunnelse utover at spørsmålene er skjønne, men mangler svar. Heinlein selv hevdet at deduktiv tenkning er strengt tatt tautologisk mens induktiv tenkning alltid vil være undergitt tvil. Den eneste sikre kilde til viten er direkte erfaring, som er mangelvare når det gjelder fremtiden. Hennes sønn/ elsker/ ektemann Lazarus Long bemerker i en annen bok at for å svare på de «store» spørsmålene i universet var det nødvendig å stå «utenfor». Som forfatter innfører Heinlein World as Myth/panteistisk solipsisme og gir på en måte et slikt litterært utgangspunkt.

Innflytelse og påvirkning[rediger | rediger kilde]

Sammen med Isaac Asimov og Arthur C. Clarke, regnes han som en av «De tre store» i «SciFis Gullalder». De gjorde mye for å få sjangren ut av pulpmagasinstadiet og mot anerkjennelse som «riktig» litteratur. Det meste av hans produksjon har kommet i stadig nye utgaver og opplag, og er i stor grad tilgjengelig som paperbacks fortsatt.

Han var på toppen av krefter og karriere mens den såkalte sosiale science fiction (voksentemaer behandlet på en litterær måte) sprang ut som genre til avløsning av den mere harde (vitenskap og tøffhet). Paradoksalt nok, ble Heinlein samtidig hyllet for aldri å slakke på kravene når det gjaldt ingeniørfag. Han sa seg stolt over det. Få andre har gitt navn til Mars- kratere (Heinlein-krateret) på grunn av litterære prestasjoner,

Heinleins betydning for andre forfattere var stor. Han mottok den første Grand Master Award som ble delt ut av Science Fiction and Fantasy Writers of America i 1974 for sitt samlede forfatterskap. En litteraturkritiker (James Gifford) skriver at: «Skjønt mange har overgått ham i antall skrevne sider, kan svært få kreve å være likestilt med ham når det gjelder bred og fruktbar innflytelse. Mengder av forfattere fra Golden Age og til i dag krediterer Heinlein for å ha brutt vei for deres karriere og satt preg på stil og historier.»

Hans bidrag til det engelske språk som «waldo», «TANSTAAFL», «Moonbat» og «Grok» er utbredt langt ut over SciFi- entusiastenes rekker. Historiene hans sammen med Asimovs bidro i sterk grad til at romforskning gikk inn som noe normalt og ikke eventyrlig i publikums sinn. Den halvdokumentariske filmen Destination Moon bidro til at det russiske Sputnik- forspranget ikke ble større enn det ble. Mange astronauter og andre NASA- ansatte har fremhevet Heinleins ungdomsbøker som betydningsfulle for valg av yrke.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Etter en skrivende karriere på 49 år omfatter oversikten 32 romaner, 59 noveller og 16 novellesamlinger. Dertil kommer 4 filmer ( 1 der han utarbeidet filmmanuset), 2 TV- serier, en del radioepisoder og et brettspill med direkte røtter til hans arbeider. I tillegg kommer en del mere grøsserpregede saker (The Unpleasant Profession of Jonathan Hoag (1942, samleutgave 1989 f. eks.))

Romaner[rediger | rediger kilde]

Bøker som ansees mest for ungdom er merket med stjerne*. Mange av bøkene er umulige å sette i en kategori.

Tidlige verker[rediger | rediger kilde]

  • For Us, The Living: A Comedy of Customs, 1939, utgitt posthumt 2003
  • Beyond This Horizon, 1942
  • Rocket Ship Galileo, 1947 *
  • Space Cadet, 1948 * Norsk utgave for gutter:Universflyverne (J.W.Eides forlag 1950)
  • Red Planet, 1949 * Norsk utgave: Den røde planet (Gyldendals GGG-bøker 1954)
  • Sixth Column, som serie 1941, bok 1949 (AKA: The Day After Tomorrow) Norsk utgave: Det hendte i morgen (Nasjonalforlagets Ponnibøker 1953)
  • Farmer in the Sky, 1950 (Retro Hugo Award, 1951) *
  • Between Planets, 1951 *
  • The Puppet Masters, 1951, gjenutgitt posthumt komplett, 1990, Norsk utgave: Titanboerne kommer (Gyldendals fremtidsromaner 1954)
  • The Rolling Stones aka Space Family Stone, 1952 *
  • Starman Jones, 1953 *
  • The Star Beast, 1954 *
  • Tunnel in the Sky, 1955 *
  • Variable Star, posthumt med Spider Robinson (1955, 2006)
  • Double Star, 1956 (Hugo Award, 1956)
  • Time for the Stars, 1956 *
  • Citizen of the Galaxy, 1957 *
  • The Door into Summer, 1957
  • Have Space Suit—Will Travel, 1958 *
  • Methuselah's Children, 1958 (opprinnelig en serie noveller/short story 1941)
  • Starship Troopers, 1959 (Hugo Award, 1960) * Filmatisert, samme tittel.

«Voksne» bøker[rediger | rediger kilde]

De senere bøkene[rediger | rediger kilde]

"Future History" short stories[rediger | rediger kilde]

Mange av disse er gitt ut i samlinger og antologier under en av titlene eller andre titler, full oversikt: se enWikipedia

  • Life-Line, 1939
  • Misfit, 1939
  • The Roads Must Roll, 1940
  • Requiem, 1940
  • If This Goes On— , 1940
  • Coventry, 1940
  • Blowups Happen, 1940
  • Universe , 1941
  • "—We Also Walk Dogs", 1941
  • Orphans of the Sky/Common Sense, 1941
  • Methuselah's Children, 1941 (forlenget og gitt ut i bokform, 1958)
  • Logic of Empire, 1941
  • Space Jockey, 1947
  • "It's Great to Be Back!", 1947
  • The Green Hills of Earth, 1947
  • Ordeal in Space, 1948
  • The Long Watch, 1948
  • Gentlemen, Be Seated!, 1948
  • The Black Pits of Luna, 1948
  • Delilah and the Space Rigger, 1949
  • The Man Who Sold the Moon, 1951, Retro Hugo Award
  • The Menace From Earth, 1957
  • Searchlight, 1962

Film og TV[rediger | rediger kilde]

  • Destination Moon (story (fra boken Rocket Ship Galileo), screenplay, technical advisor), 1950 IMDb (Retro Hugo Award, 1951)
  • Tom Corbett, Space Cadet, 1950, (fra boka Space Cadet) IMDb
  • Project Moonbase, 1953 IMDb
  • The Brain Eaters, 1959, (fra The Puppet Masters'(Marsboerne kommer), ukreditert, rettssak reist av Heinlein) IMDb
  • Uchu no Senshi (Japansk) (TV Serie) (1988) ANN
  • Red Planet, TV mini-serie 1994 IMDb
  • The Puppet Masters, film 1994 IMDb
  • Starship Troopers, film «løst» etter boken, 1997 IMDb
  • Roughnecks: The Starship Troopers Chronicles, TV serie (etter boka Starship Troopers), 1999 IMDb
  • (as yet untitled, from the book The Moon Is a Harsh Mistress, in pre-production) [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]