Grotte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kirkhelleren på Træna hvor de forhistoriske menneskene fant ly for vær og vind for 6000 år siden i Norge.
Acsibi grotte, Argentina.

Grotte eller hule er et naturlig hulrom under jorden eller i berg og fjell som er stor nok til at et menneske kan komme seg inn. Noen vitenskapsfolk har satt som betingelse at en hule må være stor nok til at deler av den ikke blir opplyst av dagslys, men de fleste anser at begrepet dekker også mindre hulrom som klippehulrom, ly under berg og andre ganger og rom i fjell. En annen betingelse er at hulrommet skal være dypere enn det er høyt, i motsatt fall er det en heller.

Speleologi er den vitenskapelige utforskningen og studiet av alle former for huler og speleolog er den som arbeider med grotteforskning. Utforsking av grotter som fritidsaktivitet kalles gjerne grotting.

I Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge finnes de største og mest imponerende grottene i spesielt Nordland, men også i Troms og Nord-Trøndelag. Bare i sentrum av Nordland finnes det over 200 grotter på kysten og i innlandet.

Norges lengste grotte er Tjoarvekrajgge som ble målt over 25 km i 2013.[1]

Grotter var sannsynligvis de aller første boliger som ga de forhistoriske menneskene tak over hodet og ly for naturkreftene. Grotter har derfor vært viktige for menneskehetens utvikling. Et eksempel er Kirkhelleren på Træna.

Kalksteinsgrotter[rediger | rediger kilde]

De aller fleste grotter ligger i fjell som består av kalkstein eller dolomitt og blir dannet ved at det trenger seg vann inn gjennom sprekker og som over tid løser opp (korroderer) og fører med seg deler av svake og vannløslige bergarter. Grotter blir forårsaket av vannets kjemiske virkning på stein og får ulik form og størrelse, lengde, høyde og retning alt etter hva fjellet består av og hvor vannet finner vegen. I de senere år har det dessuten blitt klart at også mikroorganismer er strekt delaktige i dannelsen av kalksteinsgrotter, ettersom de som livet generelt har en stor innflytelse på jordens overflategeologi. Ofte har vannet formet store rom i fjellet, noen så store at de blir kalt for «katedraler».

Kalsteinsgrotter finnes i alle land som har større kalksteinsområder. Bunnen på de fleste har et lag med rødbrun, leiraktig jord, såkalt grotteleire. Mange grotter inneholder bein fra utdøde dyrearter og stundom også etterlevninger etter forhistoriske mennesker.

I noen grotter finnes også dryppsteinsdannelser som mange betrakter som vakre.

Et eksempel på en imponerende kalksteinsgrotte i Norge er Grønligrotta i Mo i Rana i Nordland.

Korrosjonsgrotter[rediger | rediger kilde]

Hullet i Torghatten

Et annet type grotte er de som kalles for korrosjonsgrotter eller utløsningsgrotter ved at de finnes i bratte, klippaktige kystpartier og dannes av sjøvannets voldsomme og mekaniske kraft, enten fra flo og fjære, eller ved storm, gjennom mange år. Vannet bryter ned og fører med seg også harde bergarter som har sprekker. Disse erosjonsgrotter, strandgrotter eller havgrotter har ofte en nisjeformet utseende, men kan også stundom strekke seg langt inn i berget.

Et norsk eksempel er den mektige KirkhellerenTræna i Nordland. Kirkhelleren er en katedral akustisk sett, og her holdes det konserter under Trænafestivalen. Viktigere er det at her fant man også den første bosetningen i Norge ly for rundt 6000 år siden.

Et annet norsk eksempel er hulrommet som går gjennom Torghatten i Nordland. Dette hullet, som er 160 meter langt, 35 meter høyt, og 20 meter bredt, ble skapt under istiden.

Rasgrotter[rediger | rediger kilde]

Det kan også oppstå grotter, skjønt mer sjelden, i forbindelse med jordskjelv, forskyvelser, ras og andre bevegelser i berg og fjell. Slike grotter blir kalt for dislokaliseringsgrotter, men er sjelden dype.

Naturlige grotter i Norge (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Naturlige grotter Sverige (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Naturlige grotter i verden[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Worlds Longest Caves (11.12.13).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]