Kinesisk astronomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dunhuangkartet fra Tang-dynastiet. Dette kartet antas å stamme fra Keiser Zhongzong av Tangdynastiets regime (705-710). Det ble funnet i Dunhuang, Gansu. Den totale samlingen av kart innehold 1 300 stjerner.

Kinesisk astronomi har en svært lang historie og regnes ofte som en av de store aktørene innen astronomiens utvikling. Formørkelser og supernovaer ble notert på orakelben allerede under Shang-dynastiets tid (1000-tallet f.Kr.). Detaljerte fortegnelser over astronomiske observasjoner ble spart fra rundt 500-tallet f.Kr. og frem til introduksjonen av den vestlige astronomien og teleskopet på 1500-tallet. Astronomien i Kina ble endret på grunn av kontakten med den europeiske astronomien, både på godt og vondt. I dag er Kina fremdeles en svært aktiv aktør innen astronomien, med mange observatorier og et eget romprogram.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

En av de viktigste funksjonene som den tidlige astronomien hadde var å måle og dokumentere tiden. Kineserne brukte en lunisolarkalender, men ettersom solens og månens sykluser er ulike var de tvungne til å bruke interkalasjon for å få kalendrene til å stemme.

Den kinesiske kalenderen ble sett på som et symbol for et dynasti. Når dynastier oppstod og falt forberedte astronomer og astrologer ofte en ny kalender med observasjoner utført for dette formålet.

Astrologisk divinasjon var også en viktig del av astronomien. Astronomene noterte nøye «gjestestjerner» som plutselig oppstod blant de fikserte stjernene Supernovaen som skapte Krabbetåken i 1054 er et eksempel på en gjestestjerne som ble observert av kinesiske astronomer og også notert av de arabiske astronomene, men den ble ikke notert av deres europeiske kolleger. Gamle astronomiske noteringer av fenomener som supernovaer og kometer har iblant vist seg å være anvendbare i moderne astronomiske studier.

Kinesiske stjernebilder[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 1980-tallet ble det oppdaget en grav ved Xishuipo (西水坡) i Puyang i Henan. Her fantes en rekke skjell og ben som dannet bilder av stjernetegnene den blå drage, den hvite tiger og Karlsvognen. Det anses at denne graven hørte til den neolittiske tidsalderen for rundt 6 000 år siden. Stjernenavn relatert til de 28 månefasehusene (二十八宿) ble funnet på orakelben som har blitt datert tilbake til Wu Ding-perioden for ca. 3 200 år siden.

I 1978 ble en lakkert eske gravd ut fra Zeng Hou Yins grav i Suixian i Hubei. Navnet på de 28 månefasene dekket lokket på esken, noe som beviser at klassifikasjonssystemet ble benyttet før 433 f.Kr. Siden månefasehuset har en så gammel historie har betydningen av de fleste navnene gått tapt. Verre enn det består hvert navn av bare et kinesisk ord og betydningen av dette ville ha svingt opp gjennom historien. Hva navnene egentlig refererer til er derfor fremdeles et åpent spørsmål.

Ved siden av de 28 månefasehusene er de fleste stjernebildene basert på arbeid av Shi Shen og Gan De som var astrologer under de stridende staters tid (481 f.Kr – 221 f.Kr) i Kina. På slutten av Ming-dynastiet introduserte vitenskapsmannen og matematikeren Xu Guangqi (1562–1663 e.Kr) ytterligere 23 stjernebilder som befinner seg på himmelen ved sydpolen, basert på stjernekataloger fra vesten.

Stjernekataloger og kart[rediger | rediger kilde]

Stjernekataloger[rediger | rediger kilde]

På 300-tallet f.Kr skapte Shi Shen og Gan De de første kjente kinesiske stjernekatalogene.[1]

Forfatter Oversatt navn Kinesisk navn Pinyin
Shi Shen Shi Shen-astronomi 石申天文 Shi Shen tienwen[1]
Gan De Astronomiske stjerneobservasjoner 天文星占 Tianwen xingzhan[1]

Disse bøkene antas å ha overlevd frem til 500-tallet, men har siden da gått tapt.[1] En rekke bøker inspirerte av disse har lignende navn, men disse tekstene bør ikke blandes sammen med de opprinnelige katalogene. Nevneverdige verk som bidro til å bevare inneholdet inkluderer:

Forfatter Oversatt navn Kinesisk navn Pinyin Kommentarer
Ma Xian (馬顯) Mesterne Gan og Shis stjernemanual 甘石星經 Gan Shi Xingjing Til tross for at boken krediterer Shi og Gan ble verket skapt rundt 579 e.Kr. som et appendiks til en kalendarisk avhandling.[2]
Jins bok 晉書 Jin shu I de astronomiske kapitelene av teksten[1]
Suis bok 隋書 Sui shu [1]
Gautama Siddha Avhandling om astrologi av Kaiyan Era 開元占經 Kaiyuan Zhanjing Under KKeiser Zhongzong av Tangdynastiets regime (712 - 756 e.Kr.) Etter analysering og sammenfatning av verket til Gan De og Shi Shen nevnte Tang-astronomer navnet på flere enn 800 stjerner som ble oppdaget,[1] 121 av dem markert med posisjoner.[3] Den astronomiske tabellen av sinus av den indiske astronomen og matematikeren Aryabhata, ble også oversatt og gjengitt i Kaiyuan Zhanjing.[4]
Den store himmelstjernekatalogen for astrologi 通占大象曆星經 Tongzhan taxiangli xingjing Denne omdøpte stjernemanualen er med i den taoistiske boken Daozang.[1]

Wu Xian (巫咸) anses å være en av den kinesiske historiens store astronomer. Han får ofte representere en av «Tre stilene innen astronomisk tradisjon» sammen med Gan og Shi.[5] Det stilles fremdeles spørsmål ved forfatteren av den kinesiske klassiske teksten Mester Wu Xians stjernemanual (巫咸星經) ettersom den nevner tolv land som ikke eksisterte under Shang-dynastiet, den æra den skal ha beskrevet. Dessuten var det en regel for datidens kinesere å sammenføye verk av viktige lærde ettersom det kunne føre til en mulig forklaring på de motsigelsene som kunne finnes. Wu Xian nevnes generelt som en astronom som levde mange år før Gan og Shi.

Astronomen og oppfinneren Zhang Heng (78–139&bsp;e.Kr) under Han-dynastiet katalogiserte 2 500 ulike stjerner og over 100 forskjellige stjernebilder. Zhang Heng publiserte også sitt eget verk Ling Xian, en sammenfatning av astronomiske teorier i Kina på den tiden. I den etterfølgende perioden av de tre kongedømmer (220–280 e.Kr.) kombinerte Chen Zhuo (陳卓) verk fra sine forgjengere, noe som førte til ytterligere en stjernekatalog. Denne gangen ble 283 stjernebilder og 1 464 stjerner listet opp. Astronomen Guo Shoujing av Yuan-dynastiet (1279–1368) skapte en ny katalog som antas å ha inneholdt et tusentalls stjerner. Dessverre ble mange dokumenter ødelagt på denne tiden, blnt annet Shoujins verk. Keiserlige astronomiske instrumenter (儀象考成) publisert i 1757 inneholdt nøyaktig 3 083 stjerner.

Stjernekart[rediger | rediger kilde]

Et stjernekart med en sylindrisk projeksjon lignende Mercators projeksjon fra Su Songs Xin Yi Xiang Fa Yao, 1092. Selv om mange andre ble tegnet før denne representerer Su Songs kart den eldste eksisterende trykte form.

Kineserne tegnet mange kart over stjernene i løpet av Kinas historie. Det er debattert om hvilke som regnes som de eldste kartene ettersom keramikk og gamle artefakter også kan anses å være stjernekart. Et av de eldste eksisterende kartene i trykt form er fra Su Songs (1020–1101 e.Kr.) himmelatlas fra 1092 og som var med i en avhandling om urteknikk i hans klokketårn. Det mest kjente kartet er kanskje Dunhuangkartet, funnet i Dunhuang i provinsen Gansu. Det ble funnet av den ungarsk-britiske arkeologen Marc Aurel Stein i 1907 og ble senere tatt med til British Museum i London. Kartet var tegnet på papir og representerer hele himmelen med mer enn 1 350 stjerner.Selv om babylonerne og de gamle grekerne også observerte himmelen og katalogiserte stjerner antas ingen så komplette noteringer om himmelen å ha eksistert eller overlevd. Derfor er det det eldste kartet over hele himmelen hvis eksistens er kjent for vitenskapen.

I følge studier kan kartet bety at manuskriptet stammer fra 600-tallet (Tang-dynastiet); kartet i seg selv antas å ha blitt til mellom år 705 og 710 under Keiser Zhongzongs regjeringstid. Visse vestlige eksperter anser kartet som en kopi av tidligere eksisterende dokumenter. Det finnes visse tekster som beskriver solens bevegelser over himmelen hver måned som ikke kan ha vært basert på observasjoner fra denne tiden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Peng, Yoke Ho (2000). Li, Qi and Shu: An Introduction to Science and Civilization in China. Courier Dover Publications. ISBN 0486414450
  2. ^ Kistemaker, Jacob. Sun, Xiaochun. [1997] (1997). The Chinese Sky During the Han: Constellating Stars and Society. BRILL publishing. ISBN 9004107371.
  3. ^ Milone, Eugene F. Humiston Kelley, David. Exploring Ancient Skies: An Encyclopedic Survey of Archaeoastronomy. [2005] (2005). ISBN 0387953108
  4. ^ Needham, Volume 3, 109.
  5. ^ Whitfield, Susan. [2004] (2004). The Silk Road: Trade, Travel, War and Faith. British Library Staff. Serindia Publications. ISBN 1932476121.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Needham, Joseph (1986). Science and Civilization in China, 3. utg.. Caves Books, Ltd, Taipei (engelsk).