Orson Welles

Orson Welles
Welles i 1937 Foto: Carl Van Vechten
Født		George Orson Welles 6. mai 1915 Kenosha, Wisconsin, USA
Død		10. oktober 1985 (70 år) Los Angeles, California, USA
Ektefelle		Virginia Nicholson (1934–1940) Rita Hayworth (1943–1948) Paola Mori (1955–1985)
Yrke		Skuespiller, regissør, skribent, produsent stemmeskuespiller
Aktive år		1934–1985
Kjente roller		Charles Foster Kane i Citizen Kane og Harry Lime i Den tredje mann
IMDB		IMDb
Oscar
Gullpalmen 1952 for regien av Othello
Orson Welles på Commons

George Orson Welles (født 6. mai 1915, død 10. oktober 1985) var en amerikansk regissør, skuespiller og manusforfatter. Han er kjent som en av Hollywoods beste regissører.

Welles ble født i Kenosha i Wisconsin og hadde en uvanlig barndom. Hans foreldre presset på for at hans eldre bror Dickie skulle bli en kjent person. Dickie Welles passet ikke i foreldrenes tiltenkte rolle og endte tilslutt opp som uteligger. Orson ble da foreldrenes nye vidunderbarn, og det passet han utmerket, selv om hans forhold til andre mennesker tok skade av foreldrenes ensidige fokusering på å gjøre han til et vidunderbarn.

Orson fikk sin scenedebut i Dublin i Irland i 1931, og i løpet av 1934 var han en veletablert radioprodusent i USA. Welles fikk endel oppmerksomhet i 1937 med en hørespillversjon av Shakespeares Julius Cæsar der handlingen var lagt til det fascistiske Italia. Kort tid etter dannet han og John Houseman Mercury Theatre.

Sommeren 1938 begynte Welles og Mercury Theatre ukentlige sendinger av korte hørespill basert på klassiske eller populære litterære verker. Sendingen 30. oktober var en variant av Herbert George Wells Klodenes kamp, laget slik at den lignet mest mulig på en nyhetssending som brøt inn et vanlig musikkprogram og beskrev marsboernes landgang i Grovers Mill, New Jersey. Denne sendingen gjorde Welles kjent i hele USA, sendingen forårsaket panikk hos endel av lytterne som ikke forsto at det ikke var en ekte nyhetsending. Welles nøt godt av publisiteten sendingen hadde skapt og sikret seg en kontrakt på tre filmproduksjoner fra Hollywoodselskapet RKO.

Welles ble igjen sentrum for alles oppmerksomhet da han utgav sin første film Citizen Kane i 1941. En sladderspaltist overbeviste avismagnaten William Randolph Hearst at det var han som var grunnlaget for hovedpersonen i filmen. Resultatet var at Hearsts medieimperium boikottet filmen helt. Da filmen ble sluppet ble det helt overskygget av de nye filmatiske ideene Welles hadde gitt sitt fulle utløp i filmen.

Welles' andre film var den mer tradisjonelle The Magnificent Ambersons, basert på den Pulitzerprisvinnende boken av Booth Tarkington, som ledelsen i RKO håpet ville gjøre opp for den relative kommersielle blunderen Citizen Kane hadde vært. Under produksjonen av denne filmen ble Welles spurt av amerikanske myndigheter om å lage en dokumentar om Sør-Amerika. Welles forlot filmsettet etter bare å ha gått gjennom den første grovklippingen, da han trodde at fremtidlige redigeringsbeslutninger kunne bli gitt med telegram. På denne tiden slet RKO med dårlige finanser. Siden de fryktet enda en kommersiell blunder tok de over kontrollen over filmen. Blant annet la de til en ny slutt, mens Welles originale slutt ble slettet permanent.

Etter tre nye forsøk på å arbeide innenfor Hollywoodsystemet forlot Welles Hollywood i 1948.

Welles var innom Hollywood en liten stund i 1958 for å lage Touch of Evil (som også ble slaktet av ledelsen, men siden ble restaurert til noe som lå nærmere Welles originale film). Resten av regikarrieren produserte Welles filmer i Europa. Hans filmer var selvfinansierte eller produsert av sympatiske produsenter. På nesten alle disse prosjektene var det Welles som hadde det siste ordet, og denne selvstendigheten resulterte også i små budsjetter og tekniske fasiliteter. Til tross for disse tilbakeslagene var endel av Welles verker noen av de beste fra denne perioden.

Welles hadde ofte roller i sine egne filmer og skrev også manuset. Flere av disse manusene var basert på engelsk litteratur, som Macbeth, Jane Eyre og Chimes at Midnight.

I Orson Welles' karrière vant han én Oscar og ble nominert til fire andre. I 1971 fikk han en «Æres-Oscar».

Welles var hele tiden en ganske velfødd person. I de siste årene av hans liv led han av ekstrem fedme. Han tjente endel penger med å stille opp i forskjellige reklamer for vin, pølser og korrespondansekurs. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame for film og radio.

Orson Welles døde i sitt hjem i Hollywood i California av hjerteinfarkt.

Filmer han har regissert

• Citizen Kane (1941) – Fikk Oscar for beste originalmanus; nominert til åtte andre inkl. beste skuespiller, beste film og beste regissør.
• The Magnificent Ambersons (1942) – nominert til Oscar for beste film, berømt for å blitt kortet ned og klippet imot Welles vilje.
• The Stranger (1946)
• The Lady from Shanghai (1947)
• Macbeth (1948)
• Othello (1952) – Fikk Palme d'Or i Cannes
• Mr. Arkadin (1955)
• Touch of Evil (1958)
• The Trial (1962)
• Chimes at Midnight (1965)
• F for Fake (1976) (også kjent som Vérités et mensonges)
• Filming Othello (1978)

Filmer han har vært skuespiller i

• Citizen Kane (1941) (hovedrolle)
• Jane Eyre (1944)
• The Third Man (1949)
• Prince of Foxes (1949)
• The Black Rose (1950)
• Trent's Last Case (1952)
• Napoleon (1955)
• Moby Dick (1956)
• The Long Hot Summer (1958)
• Compulsion (1959)
• The V.I.P.s (1963)
• Paris brûle-t-il? (1966)
• A Man for All Seasons (1966)
• Casino Royale (1967)
• I'll Never Forget What's'isname (1967)
• Bitka na Neretvi (1969)
• Catch-22 (1970)
• Waterloo (1970)
• Treasure Island (1972)
• The Muppet Movie (1979)
• History of the World, Part I (1981) (fortellerstemme)
• "(Magnum P.I J."Digger Doyle") (1981) (Robin Masters, stemme)
• Transformers: The Movie (stemme) (1986)

Eksterne lenker

• (en) Orson Welles i Internet Movie Database
• Mercury Theatre on the Air hjemmeside som har MP3- og Real-lydfiler av Welles' hørespill.

Forrige mottaker:  Vittorio De Sica

Regissører som har vunnet Gullpalmen (1952)

Neste mottaker:  Renato Castellani