Hjalmar Falk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hjalmar Sejersted Falk (født 2. april 1859 i VangHedmarken, død 2. november 1928) var en norsk språkforsker.

Han ble student 1876 og tok den språklig-historiske lærereksamen 1882. Deretter var han i flere år lærer i Kristiania, men fortsatte ved siden av sine vitenskapelige studier, særlig av germanske språk og nordisk mytologi, til dels under stipendopphold i Tyskland og England. I 1888 tok han den filosofiske doktorgrad på avhandlingen «Om nomina agentis i det oldnorske Sprog», ble 1890 universitetsstipendiat, mottok H.K.H. Kronprinsens gullmedalje i 1885 og ble dosent. I 1897 ble han professor i germansk filologi ved Universitetet i Kristiania. Som universitetslærer, særlig som lærer i tysk, arbeidet han for en mer praktisk og moderne språkundervisning. Han offentliggjorde en rekke arbeider av språkvitenskapelig, filologisk og kulturhistorisk art, for det meste i «Nordisk Arkiv for Filologi» og i skrifter utgitt ved Videnskabsselskabet i Kristiania. Sammen med Alf Torp utga han Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog (1901–06). Han var leder i komitéen som utarbeidet 1917-rettskrivningen.

Verker[rediger | rediger kilde]

Hjalmar Falks Riksmaalskatekisme et svar til «47 spørsmaal og svar om sprogstiden» 1909.
  • Vanskabninger i det norske Sprog (1893)
  • Sprogets visne Blomster (1894)
  • Kulturminder i Ord (1900)

Verv og priser[rediger | rediger kilde]

Artikler[rediger | rediger kilde]

Kilde[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]