Sjørøveri

Det tradisjonelle piratflagget, på engelsk kalt «Jolly Roger».

Det romantiske bildet av en sjørøver. Mange av legendene om piratlivet har oppstått via piratenes kulturelle ikonstatus. Romaner og filmer har gjennom tidene ofte spilt på uhistoriske myter som den ikke dokumenterte straffen «å gå planken». Illustrasjon av Howard Pyle.

Piraten Stede Bonnet fra England, hengt for piratvirksomhet i 1718.

Sjørøveri er overfall på skip med den hensikt å plyndre dem. De som bedriver sjørøveri, kalles sjørøvere eller pirater. Piratvirksomhet er like gammel som varetransport til sjøs.

Sjørøveri er væpnet ran begått med skip og rettet mot sjøfarende for å frata dem skip eller gods, eller stille krav om løsepenger. Den dag i dag er piratvirksomhet en stor trussel mot internasjonal skipsfart, særlig piratvirksomheten utenfor kystene av Somalia, og har store økonomiske konsekvenser.

Kaperi er til forskjell fra vanlig sjørøveri handlinger sanksjonert med kaperbrev, utferdiget av en statlig myndighet som dermed ga kaprerne lovlig rett til å angripe fiendtlige skip. Siden 1856 har kaperfart vært forbudt i henhold til internasjonal rett.

Sjørøvere har vært et yndet emne innenfor populærkulturen, noe som har gitt enkelte av dem, særlig historiske sjørøvere i Karibia på 1600-1700-tallet et romantisk skjær. Det begynte med En generell historie om beryktede pirater fra 1724 av en anonym forfatter som inneholdt fargerike piratbiografier. Robert Louis Stevensons spennende eventyrroman Skatten på sjørøverøya fra 1883 er kanskje det verket som har skapt de fremste romantiske stereotyper av sjørøvere. Sjørøvere var yndet tema i tegneserier, og som skapt for film. Den akrobatiske Douglas Fairbanks hadde tittelrollen i stumfilmen The Black Pirate fra 1926, og i moderne tid har Johnny Depp blitt populær ved sin framstilling av den lett androgyne sjørøveren Jack Sparrow i en rekke familievennlige filmer om Piratene fra Karibia, første gang i 2003. I Norge alene har kaptein Sabeltann vært en yndet barneforestilling. Samlet står det i kontrast til piratvirksomhetens virkelige vesen med ran, vold og mord.

Etymologi

Det norske ordet «pirat» er avledet fra latinske pirata som igjen er avledet fra greske πειρατής, peiratēs, «røver», som kommer fra πειράομαι, peiráomai, «forsøk», fra πεῖρα, peîra, «forsøk», «erfaring». Ordet er også beslektet med det engelske ordet peril, «fare». På norsk er «pirat» også opphav til ord som beskriver ulovlig virksomhet, som «piratdrosje», «piratfirma», «piratforlag», «piratkjøring», «piratpris» og lignende. En sjørøver er knyttet utelukkende til ulovlig virksomhet til sjøs, sjørøveri = det å drive rov, plyndring til sjøs.

Nederlandske pirater var kjent som kaprere (sjørøveri med myndighetenes godkjennelse) eller vrijbuiter («plyndrere» eller «fribyttere»). Forleddet vrij betyr «fri», mens buit betyr «bytte». Ordet vrijbuiter ble forvansket til engelsk freebooter og fransk flibustier. Det franske ordet ble deretter tilbakeført til engelsk som flibuster, som ikke var pirater, men eventyrer som involverte seg i latinamerikanske revolusjoner og statskupp. Ordet ble i amerikansk parlamentarisk praksis til filibuster, som betegner en blokkering av vedtak ved å holde langvarige innlegg uten avbrytelse.

Pirater er også kjent som picaroon, en kjeltring eller eventyrer, fra det spanske ordet pícaro, kanskje fra picar, «å stikke (av)».

Definisjon

Piratvirksomhet er i henhold De forente nasjoners Havrettskonvensjonen (UNCLOS) av 1982 består av enhver kriminell handling som består av vold, frihetsberøvelse, voldtekt eller ran begått av private som mannskap eller passasjer på et privat skip eller fly, rettet mot et annet skip, fly, personer eller eiendom på åpent hav et sted utenfor domsmyndigheten til noen stat, og faktisk er piratvirksomhet det første eksempel på «allmenn domsmyndighet». Det internasjonale samfunnet i dag møter mange problemer med å få stilt pirater for retten.

Historie

Opprinnelse i antikken

Romersk trirem, avbildet på en mosaikk fra Kartago, Bardomuseet, Tunisia.

Det kan være rimelig å anta at piratvirksomhet har eksistert like lenge som sjøtransport av handelsvarer. Den tidligste kilden til piratvirksomhet er omtalen av «havfolkene» som opererte i Middelhavet på 1200-tallet f.Kr. Disse piratene var kjent for å benytte seg av huggert, en form for sverd som var vanlig i tidsepoken. I den klassiske antikken var illyrere og tyrsenere også kjent som pirater, men også antikkens grekere og romere henfalt til sjørøveri når sjansen bød seg. Også fønikerne synes tidvis ha benyttet seg av sjørøveri, og spesialiserte seg på å røve til seg unge gutter og jenter som ble solgt som slaver.

På 200-tallet f.Kr. kom det et piratangrep på Olympos i Mysia, en by i Anatolia, som førte til utarming. Illyrere var beryktet for piratvirksomhet og bosatt på den vestlige delen av Balkan. De herjet jevnlig i Adriaterhavet, noe som førte til konflikt med den romerske republikk. Det var ikke før i 168 f.Kr. at romerne endelig erobret Illyria og omgjorde landet til en romersk provins, Illyricum, noe som fikk en slutt på trusselen.

I løpet av 100-tallet f.Kr. var det flere piratstater langs Anatolias kyst som truet Romerrikets handelsvirksomhet i den østlige delen av Middelhavet. På en seilas over Egeerhavet i 75 f.Kr. ble Julius Cæsar tatt til fange av pirater fra Kilikia i Anatolia og de holdt ham som fange på øya Farmakonisi i øyengruppen Dodekanesene. Cæsar holdt på en overlegen holdning og var munter gjennom hele sitt fangenskap. Da piratene forlangte en løsepengene på tyve talenter med gull, skal Cæsar ha insistert på at han var verd minst femti. Etter at løsepenger var betalt og Cæsar satt fri, samlet han en flåte, forfulgte og tok piratene til fange og fikk dem korsfestet.

Rekonstruksjon av kartagiske skip som forlater den beskyttede havnen i Mozia.

Det romerske senatet investerte til sist i 67 f.Kr. i harde virkemidler som skulle bekjempe piratvirksomhet som forstyrret romersk handelsvirksomhet. Dette ble nedsatt i lovs form, lex Gabinia, «Den gabiniatiske lov», som ga Pompeius ekstraordinære prokunsulær makt i en hvilken som helst provins innenfor 80 km av Middelhavet. Loven ble vedtatt av tribunen Aulus Gabinius. Pompeius greide etter 3 måneder å slå ned trusselen ved hjelp av 500 krigsskip, 120 000 infanterister og rundt 5.000 kavalerister.

Så tidlig som ved 258 e.Kr. herjet en gotisk og herulisk flåte byene langs kystene av Svartehavet og Marmarahavet. Egeerhavet led under tilsvarende angrep noen få år senere. I 264 hadde goterne nådd fram til Galatia og Kappadokia i det indre av Lilleasia, og gotiske pirater gikk i land på Kypros og Kreta. I denne prosessen tok goterne meget stort bytte og rev med seg tusenvis av mennesker i fangenskap.

I 286 ble Carausius, en romersk militærkommendant av gallisk opprinnelse, utpekt til kommandere Classis Britannica, «Den britiske flåte», og gitt ansvaret for å fjerne frankiske og saksiske pirater som hadde drevet med herjing og plyndringer langs kysten av Armorica og belgiske Gallia. Så plagsom var disse angrepene at Den engelske kanal den gang ble kalt for litus Saxonicum, «Den saksiske kysten». På begge sider av kanalen bygde romerne en rekke festninger som skulle beskytte mot angrep.

I den romerske provinsen Britannia ble sankt Patrick røvet og gjort til slave av irske pirater.

Tidlige polynesiske krigere angrep landsbyer langs kysten og ved elevene i Stillehavet. De benyttet havet for deres raske angrep og like raskt stakk av til et trygt sted før de innfødte kunne samle seg til å slåss mot dem.

Tidlig europeisk middelalder

Vikinger som frakter båten fylt med våpen. Tegning fra Olaus Magnus' historieverk Historia de Gentibus Septentrionalibus («De nordiske folkenes historie»), 1555.

Pirater fra Normandie, maleri av Evariste-Vital Luminais.

De mest kjente og mest langtrekkende sjørøvere i tidlig middelalder var de såkalte vikinger; krigere, lovløse og plyndrere fra Norden, og siden også fra øyene i Norskehavet. Fra hovedsakelig tiden mellom 793 og fram til grovt regnet 1066 er hva som er karakterisert som vikingtiden i tidlig middelalder i Europa. Vikingenes teknologi var smale, hurtiggående langskip som ikke stakk dypt i vannet, noe som gjorde at de lett kunne seile nedover kysten av Atlanterhavet og gå opp elver for å angriper byer i innlandet over hele vestlige Europa, hovedsakelig i Frankrike og England, men også så langt unna som Sevilla i sørlige Spania, som ble angrepet i 844. Vikingene angrep tidvis også kystene i Nord-Afrika og i Italia. Østlige vikinger dro nedover de store elvene i Russland og plyndret i områdene rundt Svartehavet og angrep selveste Konstantinopel.

En forklaring på de plutselig angrepene fra nord var det var en forlengelse av folkevandringstiden. De betingelser som satte folkegruppene i bevegelse på kontinentet noen hundre år tidligere skjedde deretter i Norden. I kjølvannet av plyndringen kom også norrøn handel og bosetninger som var av langt større betydning. En annen årsak var at bølgen fra nord sammenfalt med en tid da de europeiske monarkiene var svake og den sentrale administrasjonen var dårlig utbygget. Før fransk motstand var blitt organisert var vikingene allerede reist av sted igjen. I England forsøkte man å betale danegeld for å slippe unna direkte konfrontasjon. Eksempelvis kjøpte den engelske kongen Ethelred II i 1002 og i 1007 fred for 13 400 kg sølv. I 1012, etter at erkebiskopen av Canterbury var til fange og drept, ble danskene kjøpt bort for ytterligere 17 900 kg sølv.

Tidlig middelalder var en urolig tid, og herjing og plyndring var ikke forbeholdt norrøne hedninger. I år 937 gikk irlendere sammen skotter, piktere, walisere og nordboere i å invadere England. I slaget ved Brunanburh greide Adalstein av England å slå tilbake alliansen av angripere, noe som fikk grunnleggende betydning for den senere politiske utviklingen i England.

I samme epoke var muslimske pirater vanlig i Middelhavet. Mot slutten av 800-tallet hadde muslimske sjørøvere etablert seg langs kysten av sørlige Frankrike og nordlige Frankrike. I 846 herjet muslimske angripere Roma og skadet Vatikanet. I 911 var det umulig for biskopen av Narbonne å reise tilbake til Frankrike fra Roma da muslimer fra borgen Fraxinet i nærheten Saint-Tropez kontrollerte alle overgangene gjennom Alpene. Muslimske pirater hadde base på øygruppen Balearene fra 900-tallet. Fra 824 og til 961 herjet arabiske pirater fra emiratet på Kreta hele Middelhavet. På 1300-tallet tvang et angrep fra muslimske pirater den venetianske hertugen av Kreta til å be republikken Venezia om hjelp for å holde kysten ved Kreta jevnlig bevoktet.

Etter de slaviske invasjonene på Balkanhalvøya på 400- og 500-tallet, bosatte en slavisk stamme seg på landet øygruppen Pagania i Adriaterhavet mellom Dalmatia og Zahumlje på den første halvdelen av 600-tallet. Disse slaverne gjenoppvekket den gamle sjørøverpraksisen til illyrierne og herjet ofte i Adriaterhavet. Ved 642 invaderte de sørlige Italia og overfalt den gamle havnebyen Siponto. Herjingene økte raskt inntil hele sjøregionen var blitt konstant utrygg for alminnelig trafikk.

Oversjøiske «gjester», maleri av Nicholas Roerich, 1911.

Galei fra 1500-tallet. Illustrasjon fra The Story of the Barbary Corsairs, 1890

Narentinerne, som de ble kalt, tok seg større friheter så lenge som Venezias flåte var opptatt andre steder i Middelhavet, slik som da den drev krigføring i havområdene rund Sicilia i årene 827-882. Så snart som flåten kom tilbake til Adriaterhavet, oppga narentinerne midlertidig sine lovløsheter, og undertegnet også en fredsavtale hvor deres leder lot seg døpe. I 834 eller 835 brøt de avtalen og begynte på nytt å angripe venetianske handelsskip som vendte tilbake fra Benevento. Alle de militære forsøkene fra Venezia til straffe dem var mislykket. Senere angrep de venetianske skip oftere, også i allianse med arabere. I 846 brøt narentinerne gjennom til selveste Venezia og herjet dens kystby Caorle. I mars 870 kidnappet de bispeutsendinger som var på hjemreise fra kirkerådet i Konstantinopel. Denne udåden fikk bysantinerne til å gå til angrip og straffe dem. Araberne angrep kysten langs Adriaterhavet en gang rundt 872 og da keiserflåten til Bysants trakk seg tilbake, fortsatte narentinerne sine plyndringsangrep, noe som førte til nye sammenstøt med italienerne i 887–888. Venezia fortsatte å bekjempe dem gjennom hele 900- og 1000-tallet.

Skandinaviske farvann

Straffen for forbrytere var hard. Dette tresnittet fra 1500-tallet viser torturinstrumenter fra Nürnberg i Tyskland, blant annet hjul og steile, gapestokk og galge.

Sjørøveri i Østersjøen hadde eksistert gjennom hele vikingtiden. Ifølge Snorre Sturlason flyktet Astrid Eiriksdatter fra Norge med sitt barn Olav Tryggvason etter at ektemannen var blitt drept. Hun forsøkte å dra til Novgorod hvor hennes bror var i tjeneste hos Vladimir I av Kiev. På reisen over Østersjøen ble skipet bordet av estiske sjørøvere som tok Astrid og sønnen som treller. Lovløsheten i Østersjøen fortsatte fram til 1168 da danskene erobret vendernes borg Arkona i Rügen, men i samme århundret fortsatte uansett piratvirksomheten. Baltiske stammer fra østsiden av Østersjøen herjet på Vestlandet på 1100-tallet da Norge var svekket av at borgerkrigen raste. På 1200- og 1300-tallet truet sjørøvere handelsrutene til Hansaforbundet og nær forhindret hele skipstrafikken. Vitaliebrødrene på Gotland, ledet av Klaus Störtebeker, var i forbund med kaprere som til sist drev sjørøveri for egen fortjeneste.

I 1282 kom kongeriket Norge i konflikt med tyske handelsmenn, en konflikt som økte til nordtyske handelshus innførte blokade av Norge i 1283 med det uttalte mål å sulte ut befolkningen. Da det i 1284 brøt ut full krig fikk norske Alv Erlingsson en ledende rolle. Han drev en ren kaperkrig mot tyske handels- og krigsskip. Årboken i Lund omtaler dette året Alv som en «mektig sjørøver». Under Alvs ledelse ble en rekke tyske skip angrepet på åpen sjø og besetningen drept. Også nøytrale skip fra Frisland ble angrepet. Norske krigsfolk gikk i land i Danmark og herjet Skagen nord i Jylland. I 1285 ble den danske kongemakten blandet inn i konflikten på tysk side. Da krigen senere ble bilagt klarte ikke Alv Erlingsson å stoppe sin aktivitet og fortsatte å angripe skip. Han ble da en plage også for de norske myndighetene. I 1290 ble Alv fanget ved kysten av Skåne av den danskekongens menn. Han var da trolig på vei til England. Alv ble henrettet på steile og hjul (radbrukket) ved Helsingborg. En viss engelskmann ved navn William Maurice ble dømt for piratvirksomhet i 1241 og er da den første kjente person i Vest-Europa som ble dømt til hengning, trekking og kvartering, noe som indikerer at daværende kong Henrik III av England tok trusselen fra pirater alvorlig. Fram til 1440 var skipshandelen i både Nordsjøen som Østersjøen alvorlig i fare grunnet trusselen av plyndring og drap fra sjørøvere. Muslimske pirater hadde herjet så langt nord som til Færøyene og røvet folk til slaveri.

Ushkuinikere var pirater fra russiske Novgorod drev på 1300-tallet med overfall, plyndring og drap. Deres navn er avledet fra «ushkui», en form for finske middelalderskip med flat bunn kalt Uisko (bokstavelig «svømmende slange») som lett kunne seile opp og ned de russiske elvene.

Rådmannen i Lübeck forsøkt på 1530-tallet å stoppe hollendernes skipstrafikken og overta rivalens handel. I Østersjøen og utenfor norskekysten lå Lübeckernes skuter og lurte på de hollandske trelastskipene. I 1533 kan man lese i et brev fra biskopen i Hamar at fjordene ved Oslo var fulle av skip fra Lübeck, de var enkelte ganger helt inn i havnene og plyndret de hollanske skipene. I Drammen havn kom den 23. juli to skip og en jakt som ranet til seg lasten fra ni hollandske skuter. På 1540-tallet ga Lübeck opp forsøket med å overta skipstrafikken.

Sørvestlige Asia

Europeisk kart over Indiahavet fra 1658, nordenden av Madagaskar i sør og Arabia og India i nord.

En gallion fra 1400-tallet, illustrasjon fra The Story of the Barbary Corsairs, 1890.

Gravplassen for tidligere pirater på Île Ste-Marie.

Hendelser med sjørøveri er nedtegnet i Vedaene, de eldste indiske tekstene som er kjent. En legende forteller at på 600-tallet e.Kr. ble et skip fra Sri Lanka med en last bestående av verdisaker og slavepiker på veg til Bagdad plyndret utenfor Debal, en oldtidshavn i Pakistan. Deretter skal et utfordrende brev ha bli sendt til kalifen om at han intet kunne gjøre. Han sendte da en hær av sted for kreve lasten tilbake fra det pakistanske folket i Sind. Uansett mytens historiske korrekthet har plyndringen av skipet blitt stående som bakgrunnen til at Muhammad bin Qasim erobret Sind og Punjab, noe som la grunnlaget for islam på det indiske subkontinentet. Muslimenes egentlig interesse for denne regionen hadde sin årsak at de ville kontrollere handelsrutene nedover Indusdalen og fram til havnene i Sind.

Siden 1300-tallet har Deccan, den sørlige delen av India, vært delt i to deler: den ene delen besto av muslimske Bahmani-sultanatet, og den andre delen av hindikonger i Vijayanagarariket. Pågående kriger sørget for et jevnlig behov for nye hester som ble importert via sjøruter fra Persia og Afrika. Denne handelen ble jevnlig angrepet av grupper av pirater basert langs kystbyene av vestlige India. En av disse var Timoji som hadde base på Anjadipøya i Arabiahavet utenfor det indiske området Goa. Han opererte både som autorisert kaprer ved å angrip transporten av hester på vegne av rajaen av Honavar, og som ordinær pirat for egen vinning ved å angripe handelen med pepper mellom Kerala og Gujarat.

Mellom 1500- og 1600-tallet var det hyppige sjørøveri mot Mogulrikets indiske skip fra europeiske pirater, særlig de som gikk til Mekka i anledningen hajj. Dette tilspisset seg da portugisiske sjørøvere angrep og tok skipet Rahimi som tilhørte monguldronningen Mariam-uz-Zamani, og førte skipet til den portugisiske havnen Daman i India. På 1700-tallet behersket den beryktede kapreren Kanhoji fra Marathariket havet mellom Mumbai og Goa. Kanhoji angrep også britiske skip og insisterte at Det britiske ostindiske kompani skulle betale skatt for å seile trygt gjennom deres farvann.

Ved et tidspunkt utgjorde piratbefolkningen på Madagaskar opptil 1000 mennesker. Île Sainte-Marie, en liten øy utenfor østkysten av Madagaskar, ble en populær base for pirater gjennom hele 1600- og 1700-tallet. Det mest kjente utopiske sjørøverparadiset ble dannet av den antagelig fiktive kaptein Misson og hans folk som skal ha opprettet en fri koloni kalt «Libertatia» i nordlige Madagaskar på slutten av 1600-tallet inntil den ble ødelagt ved overraskende angrep fra innfødte i 1694.

Sørkysten av Persiabukten var kjent som «Piratkysten» da sjørøvere basert her plaget utenlandsk skipsfart. Tidlige britiske militære ekspedisjoner for å beskytte handelen over Indiahavet fra pirater stasjonert i Ras al-Khaimah førte til angrep mot arabiske havnene langs denne kysten i 1819.

Øst-Asia

Japanske piratangrep på 1500-tallet.

En djunke fra 1700-tallet under Qing-dynastiet.

Fra 1200-tallet begynte wokou, som betyr japanske pirater, å herje kystene av først Korea og siden Kina i rundt 300 år framover. Opprinnelig var wokouene japanske soldater, roniner, handelsfolk og smuglere, men i senere århundre var de fleste pirater kinesere.

Sjørøveri i sørlige Øst-Asia begynte da den mongolske Yuan-flåten trakk seg tilbake etter at de hadde blitt forrådt av sine allierte på Java. I kjølvannet av mongolenes tilbaketrekning oppsto kongedømmet Majapahit på Java. Javaneserne foretrakk djunken, et skip med robust seilføring. Kantonesere fra Guangdong i sørlige Kina og Hoklo-folket på Taiwan gikk sammen i små gjenger ved elveutløpene langs kysten av Kina, hovedsakelig som beskyttelse. De rekrutterte lokale folk som fotsoldater som satte opp deres festninger, og herfra angrep de sjøhandelen som fraktet silke og krydder.

Den mektigste piratflåten i Øst-Asia var kinesiske pirater under midten av Qing-dynastiet. Piratflåtene fikk en kraftig vekst på 1800-tallet og den storstilt piratvirksomheten hadde en lammende effekt på kinesisk økonomi. De angrep grådig på Kinas handelstransport i Fujian og Guangdong. Piratene hersket over landsbyene langs kysten, samlet inn skatt og drev utpressing. I 1802 arvet Zheng Yi flåten fra sin fetter, og fikk da betydelig innflytelse over piratvirksomheten. Sammen med sin hustru Zheng Yi Sao dannet han et piratforbund som ved 1804 besto av over titusen menn. Deres militære makt var stor nok til å bekjempe Qing-dynastiets militære flåte. Imidlertid ved en kombinasjon av sult, Qing-flåtens opposisjon og indre stridigheter fikk piratforbundet til å gå i oppløsning på 1820-tallet, og de oppnådde aldri siden tilsvarende status.

Burgiske sjøfolk fra Sulawesi Selatan, en provins i Indonesia, var beryktet som sjørøvere. Deres virkeområde strakte seg så langt vest som til Singapore og så langt nord som til Filippinene. Orang laut fra Malayahalvøya var pirater som kontrollerte den viktige skipsfarten gjennom Malakkastredet og vannene rundt Singapore. Også stammer fra Borneo angrep skipstrafikken mellom Singapore og Hongkong.

På 1840- og 1850-tallet drev den amerikanske og den britiske marine en felles kamp mot kinesiske pirater, blant annet Shap-'ng Tsai. Flere større kamper ble utkjempet mot de kinesiske djunker. I løpet av andre opiumkrig og Taipingopprøret ble kinesiske piratskip ødelagt i stort antall av britiske marinestyrker, men det var først på 1870-tallet at flåtene med piratdjunker opphørte å eksistere.

Øst-Europa

Zaporizhian Sich var en politisk organisasjon bestående av ukraniske kosakker nedenfor strykene til elven Dnepr i tiden mellom 1500- og fram til 1700-tallet. Liggende fjernt på steppene besto de av ukrainske bønder som hadde rømt fra livegenskapet til sin føydale herrer, foruten også andre lovløse, fattige lavadel, rømte slaver fra tyrkiske galeier, og andre som søkte beskyttelse. Sammen fungerte de som selvstyrt republikk av pirater, dog selv kalte de seg kosakker, og de angrep rike bosetninger langs kysten av Svartehavet til Det osmanske rike og Krim-khanatet. Ved 1615 og 1625 hadde de også greid å jevne med jorden bysamfunn i utkanten av Istanbul og tvang den osmanske sultan til flykte fra sitt palass. Donkosakkene under Stenka Razin, som var i torn i øyet på den russiske tsaren, herjet kystene av Persia.

Også syd i Europa var det sjørøvere, for eksempel drev grekere fra Manihalvøya sør på Peloponnes med piratvirksomhet på 1300-tallet. Maniottene betraktet sjørøveri som et rimelig svar på at de selv var fattige, og at deres ofre var osmanske skip, men i virkeligheten angrep de ethvert bytte uansett tilhørighet.

Nord-Afrika

• Se hovedartikkel, Barbareskpirater

Det britiske skipet HMS «Mary Rose» i kamp med korsarer fra det som nå er Algerie, i 1669

Portrett av Khair ed-Din (1478-1546)

Barbareskpirater var muslimske sjørøvere og kapere som opererte ut fra den nordafrikanske kysten, «Barbareskkysten» som det ble kalt, og fra havnene i dagens Tunis, Tripoli, Alger, Salé og havner i Marokko. De overfalt skipsfarten i den vestlige delen av Middelhavet i fra korsfarertiden. De angrep også skip som seilte rundt Afrika til og fra Asia. Pirattrafikken varte til tidlig på 1800-tallet. Landsbyer og byer langs kysten av Italia, Spania og øyene i Middelhavet ble hyppig angrepet av dem og store områder ved den italienske og spanske kysten var bortimot fullstendig forlatt. På øya Gozo ved Malta ble mesteparten av befolkningen tatt og fraktet vekk til slaveri. Etter 1600 gikk barbareskpirater tidvis også ut i Atlanterhavet og angrep kysten av England og Frankrike, og selv så langt nord som til Færøyene og Island hvor lokalbefolkningen ble tatt til fange og siden solgt som slaver.

I henhold til historikeren Robert Davis ble mellom 1 million og 1,25 millioner europeere tatt til fange av barbareskpirater og solgt som slaver hovedsakelig til den islamske verden, i Nord-Afrika og til Det osmanske rike. Den slaveaktiviteten skjedde hovedsakelig i årene mellom 1500-tallet og 1800-tallet. Det var også mange kristne som deltok i denne handelen. Den mest kjente korsar (pirat) var osmanske Khair ed-Din, også kalt for «Barbarossa» (Rødskjegg) og hans eldre bror Oruç Reis. Noen få barbareskpirater var europeiske overløpere, tidligere kapere og pirater, som hollandske Jan Janszoon og engelske John Ward, som begge konverterte til islam.

Karibia

• Se hovedartikkel, Karibiske pirater

Kaperen Henry Morgan angriper spanske skip ved Maracaibo i Sør-Amerika.

Edward Teach, «Svartskjegg», slåss mot løytnant Robert Maynard. «Må min sjel bli evig fordømy om jeg gir eller tar imot nåde fra deg!» skal hans siste ord ha vært. Han gikk i strid med brennende lunter i skjegget for å se ennå mer skremmende ut.

I 1523 angrep og tok Jean Fleury to spanske skip som fraktet rikdommer fra Aztekriket i Mexico til Spania. Den store perioden for piratvirksomhet i Karibia strekker seg fra rundt 1560 og fram til 1730-tallet. Perioden hvor piratene var mest suksessfulle var fra rundt 1700 og fram til 1730-tallet. Mange sjørøvere kom til Karibia etter den spanske arvefølgekrigen var over i 1714 og slo seg på piratvirksomhet. Andre, de såkalte buccaneere, kom i siste halvdel av 1600-tallet og forsøkte seg først som bønder og jegere på Hispaniola, den største øya i Antillene, men vendte seg snart til den langt mer innbringende piratvirksomheten. Sjørøveraktiviteten i Karibia vokste ut av og var et mindre speilbilde av samtidens europeiske makters konflikter over handel og kolonisering i Den nye verden, blant dem Storbritannia, Spania, Nederlandene, Portugal og Frankrike.

Mange av sjørøverne var av engelsk, hollandsk og fransk opprinnelse. Ettersom Spania kontrollerte det meste av Karibia, var de fleste skip som ble angrepet også spanske. Bare hollandske skip tok rundt 500 spanske og portugisiske skip i tiden mellom 1623 og 1638. En del av de best kjente piratbasene var New Providence på Bahamas i tiden 1715 til 1725. Tortuga ble etablerte på 1640-tallet og Port Royal en gang etter 1655. Blant de mest kjente sjørøverne i Karibia var Edward Teach, eller «Blackbeard» (Sorteskjegg) som han ble kalt, Calico Jack Rackham, Henry Morgan og den mest suksessfulle, Bartholomew Roberts. Også kvinner kunne hevde seg, noen også som ledere, eksempelvis Anne Bonny og Mary Read. De fleste ble jaktet på av den britiske marine og til sist drept eller tatt til fange. Flere sjøslag ble utkjempet mellom røverne og kolonimaktene både til lands og til havs. De lovløse piratene som opererte i Karibia var kjent som buccaneer. Ordet er avledet på arawakspråket fra boucan, et ord som indikerer en treramme som brukt for å steike eller røyke kjøtt, det samme ordet har også gitt barbecue. Etter sigende benyttet disse sjøfolkene å røyke fisk, villsvin og skilpadder som provisjon på sine skip.

Sjørøveri i Karibia gikk ned for flere århundrer etter 1730, men på 1810-tallet herjet en rekke pirater havene utenfor USA, selv om de ikke var like dristige eller suksessfulle som deres forgjengere. Gjennom hele de første tiårene av 1800-tallet var den amerikanske marine stakk engasjert i bekjempe piratvirksomhet i Karibia, Mexicogolfen og i mot nordafrikanske pirater i Middelhavet. Flere krigsskip var særskilt utformet for oppgaven. De mest suksessfulle pirater var Jean Lafitte og Roberto Cofresi. Skipene til Lafitte drev hovedsakelig på i Mexicogolfen mens Cofresis base var i Puerto Rico hvor mange av de lokale så på ham som en Robin Hood-type. Til sist ble han beseiret av skonnerten USS «Grampus» og tatt til fange i 1825. USA begikk strandhogg på flere av øyene i Karibia på jakt etter pirater. Cuba var et betydelig fristed for sjørøvere, men på 1830-tallet hadde sjørøveri igjen død ut og marinen fokuserte isteden på den illegale slavehandelen.

Nord-Amerika

Portrett av Jean Lafitte, ukjent maler, i dag i Galveston, Texas

I piratvirksomhetens storhetstid på begynnelsen av 1700-tallet seilte pirater fra Karibia nordover og angrep amerikanske mål. En av de mest kjente var Blackbeard som opererte ved sørkysten av USA, angrep skip og ved et tilfelle blokkerte byen Charleston i Sør-Carolina. Jean Lafitte ble betraktet som den siste buccaneerne og hans pirater holdt til i baser rundt Mexicogolfen. Lafitte og hans menn deltok i den britisk-amerikanske krig, som varte i tiden 1812–1815. Han slåss på amerikansk side i slaget ved New Orleans i 1815, og deltok siden i en forløper for den amerikanske kystvakten før han til sist ble forvist fra området av amerikanske styrker etter flere uautoriserte slag og angrep. Lafitte fortsatte sjørøvervirksomheten i Sentral-Amerika inntil han døde i forsøket på å ta et spansk skip i 1823. I årene mellom 1822 og 1825 var bekjempelsen av piratvirksomhet en prioritert oppgave for den amerikanske marinen. I tiden etter var pirater sjeldne, unntatt slavetransport, som ble betraktet som en form for piratvirksomhet.

I 1870 måtte USA igjen bekjempe pirater utenfor Mexico under slaget ved Boca Teacapan i Stillehavet. Piratene hadde angrepet og erobret Guaymas i Mexico, og stjålet eiendelene til utenlandske beboere og tvunget USAs konsulat i Guaymas til skaffe deres dampbåt kull. Deretter seilte de til Boca Teacapan ved Sinaloa. En amerikansk marineekspedisjon under ledelse av Willard H. Brownson jaktet på piratskipet og ødela det. Oppfinnelsen av dampskip var begynnelsen på slutten for piratvirksomhet utenfor kystene av USA, selv om de var mindre hendelser fram til 1920-tallet.

Moderne tid

• Se hovedartikkel, Piratvirksomhet ved Somalia

Oversikt

Kart over området som er truet av pirater fra Somalia.

Pirater har tatt mannskapet på den kinesisk fiskebåten Tian Yu No. 8 til fange.

Somaliske pirater i hurtigbåt har overgitt seg etter at et angrep gikk feil

Sjørøver mot transportskip utgjør et betydelig problem for internasjonal skipsfart, som Norge er betydelig av (med antatt tap verden over på 13 til 16 milliarder dollar årlig), særskilt i havene rundt Rødehavet og Indiahavet, utenfor kysten av Somalia, og dessuten i Malakkastredet og Singapore, som blir benyttet av over 50 000 kommersielle skip hvert år. En nyere oppblomstring av piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia har ført til en flernasjonal anstrengelse ledet av USA til å patruljere havet i nærheten av Afrikas horn, også Norge har deltatt med militærfartøyer i området, blant annet KNM «Fridtjof Nansen».

Moderne pirater benytter seg av små båter og drar fordeler av at moderne frakteskip har et lite mannskap. Pirater benytter seg også av større skip for å gi forskninger til mindre angrepsbåter. Moderne pirater kan være suksessfulle ettersom en stor andel av internasjonal handel skjer via skipstrafikk. Viktige skipsruter tar lasteskip gjennom smale hav som Adenbukta og Malakkastredet, noe som gjør dem sårbare for å bli tatt igjen og bordet fra små motorbåter. Andre området med piratvirksomhet er Sørkinahavet og Nigerdeltaet og Guineabukta utenfor Vest-Afrika. Mange av lasteskipene har lav fart for lettere navigasjon, noe som gjør dem enda lettere mål for pirater.

Pirater opptrer også i regioner i utviklingsland med lav sysselsetting, politisk uro og fattigdom. Mot slutten av den kalde krigen har internasjonal handel økt betydelig, noe som har gjort organisert sjørøver langt lettere. Moderne pirater er tidvis knyttet til syndikater av organisert kriminalitet, men tidvis er de deler av mindre individuelle grupper.

Det internasjonale maritime byrå (IMB), et departement under Det internasjonale handelskammer (ICC) i Paris, driver statistikk over piratangrep som dateres tilbake til 1995. Deres opptegnelser som indikerer gisseltaking dominerer stort i typen vold mot sjøfarere. Eksempelvis i 2006 var det 239 angrep hvor 77 sjøfolk ble kidnappet og 188 ble tatt som gisler, men kun 15 piratangrep resulterte i mord. I 2007 steg angrepene med 10 prosent til 263 angrep. Det var en økning på 35 prosent av rapporterte angrep som involverte våpen. Skipsmannskap som ble skadet ble talt til 64 sammenlignet med kun 17 i 2006. Tallene omfatter ikke gisseltaking eller kidnapping hvor det ikke var noen skader. For tall som er oppdatert i henhold til august 2011 er det totale antallet angrep verden over på 314. Antallet hendelser for Somalia alene er 178 med 362 mennesker som blir holdt som gisler og 7 mennesker som er blitt drept. Antallet skip som blir holdt av pirater fra Somalia er 17 og det totale antallet gisler er 355 mennesker. Antallet angrep innenfor de ni første månedene av 2009 alene overgikk hele 2008 i form av økte piratangrep i Adenbukta og utenfor Somalia. Bruken av våpen økte fra 76 tilfeller i 2008 til 176 tilfeller i de ni første månedene av 2009.

I en del tilfeller er moderne pirater ikke interessert i lasten, men tar isteden personlige eiendeler fra mannskapet og innholdet i skipets safe som kan inneholde store pengebeløp som trengs for å betale lønninger og havneavgifter. I andre tilfeller tvinger piratene under trussel av vold eller drap mannskapet å seile skipet til en havn hvor det blir malt om og gitt et nytt navn via falske papirer fra korrupte myndigheter.

Sea Shepherd innrømmer indirekte at deres virksomhet er i gråsonen av piratvirksomhet da deres flagg er en variant av sjørøverflagget.

Moderne piratvirksomhet skjer også under forhold med politisk uro. Moderne pirater tar således både fra rike som de aller fattigste. Etter at USA trakk seg ut av Vietnam, piratskip fra Thailand angrep de mange vietnamesiske flyktningebåtene. Etter oppløsningen av regjeringen i Somalia har krigshøvdinger i regionen angrepet skip som har fraktet mathjelp fra FN. Angrepet mot det amerikanske cruiseskipet «Seabourn Spirit», eid av norske interessehavere, til havs utenfor Somalia i november 2005 er et eksempel på de farer som moderne sjøfarten møter. Piratene utførte deres angrep mer en 160 km fra kysten av Somalia med hurtigbåter som ble satt på vannet fra et større moderskip. Piratene var bevæpnet med helautomatisk skytevåpen og håndholdte rakettdrevet granatvåpen.

Miljøgrupper som Sea Shepherd har vært anklaget om være engasjert i både piratvirksomhet og terrorisme når de kjører inn i andre skip og kaster smørsyre, en væske med særdeles illeluktende luft, på skipsdekket til skip som driver kommersielt fiske. I to tilfeller har de bordet japanske hvalskip. Selv om Sea Shepherd benytter seg av ikkedødelige våpen, har deres taktikk og metoder blitt betraktet eller vurdert som piratvirksomhet.

Reaksjoner

En moderne dhowskip mistenkt for sjørøveri.

En fotomontasje av somaliske pirater bevæpnet med automatiske maskingevær, rakettdrevet granatvåpen (RPG-7).

USA betrakter piratvirksomhet som en forbrytersk virksomhet som kongressen har delegert myndighet til forordne straffelovgivning i den amerikanske konstitusjonen på lik linje med forræderi og forbrytelser mot folkeretten. Forræderi er vanligvis krig mot egne landsmenn, og overtredelser av folkeretten kan omfatte urettferdig krig mellom andre nasjonaliteter eller av myndigheter mot sitt eget folk.

Norge arbeider for effektive og langsiktige tiltak for bekjempelse av piratvirksomhet utenfor Somalia. Sjørøverne rammer norske og andre interesser og truer nødhjelpssendingene til Somalia. Norske myndigheter betrakter det som er «helt uholdbart at sjørøvere kan gå fri etter så alvorlige kriminelle handlinger». Myndighetene deler Norges Rederiforbunds sterke bekymring etter løslatelsen av sjørøverne som forsøkte å kapre Bow Saga den 3. august 2010. Her finnes ingen enkle løsninger, har Utenriksdepartementet slått fast, men Norge vil styrke innsatsen for mer effektiv strafforfølging av sjørøvere.

Piratøkonomi

I en rapport utgitt av Geopolicity Inc kalt The Economics of Piracy («Piratvirksomhetens økonomi») har undersøkt årsakene og konsekvensene av internasjonal piratvirksomhet med særlig fokus på sjørøveri som utgår fra Somalia. Rapporten hevder at sjørøveri er marked i seg selv, og verd mellom 4,9 til 8,3 milliarder amerikanske dollar i 2010 alene, og rapporten har etablert for første gang en økonomisk modell for å beregne kostnadene og fordelene av internasjonal sjørøveri. Denne modellen gir et utstrakt uavhengig rammeverk for analyser av utviklingslinjer samtidig som den også belyser hvor de største inntjeningene på å bekjempe internasjonalt sjørøveri finnes og politikken som er funnet langs hva Geopolicity har gitt begrepet «piratvirksomhetens verdikjede». Rapporten hevder at antallet pirater kan dobles ved 2016, en økning på 400 hvert år. Dette blir begrunnet av den attraktive økonomiske inntjeningen for somaliske pirater, opptil rundt 79 000 dollar i året for den enkelte, likestilt med bortimot 150 ganger landet Somalias nasjonale gjennomsnittslønninger.

Bekjempelse av sjørøveri

En amerikansk sjømann under trening med gevær for å slå tilbake pirater ved Malakkastredet, 1984.

Internasjonale skip utstyrt med helikoptre som patruljerer havene hvor sjørøveri har blitt rapportert er et virkemiddel, men området er meget stort, noe som er en begrensning. En del skip er utstyrt med antipiratvåpen som en sonisk anordning som sender bølger mot et mål, skaper en lyd så kraftig at det sprenger menneskers trommehinner og således sjokkerer og avskrekker piratene fra å angripe.

Det beste og fremst virkemiddelet for å beskytte mot sjørøveri er ganske enkelt å unngå dem. Dette kan bli gjort ved bruk av spesialisert overvåking som radar som inneholder eksempelvis høyfrekvens overflaterader (HF SWR) som kan oppdage små båter bortenfor horisonter på opptil 25 km unna.

Det har vært tradisjon i etterkrigstiden at handelsfartøy ikke er bevæpnet. De amerikanske myndighetene har nylig endret reglene slik at den «beste praksis» for skip er å ha et egen gruppe med private sikkerhetsvakter om bord. Også i Norge har det vært diskutert hvordan landet som nasjon skal handle og hvilke tiltak som skal benyttes. Som følge av piratvirksomheten utenfor Somalia sendte Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet våren 2011 ut forslag om nødvendige forskriftsendringer på høring. Allerede i 2009 hadde lovgiver vedtatt endringer i vaktvirksomhetsloven som åpnet for å tillate væpnet vakthold på norske skip i utenriksfart. Endringene trådte i kraft 1. april 2011 og gjorde det mulig å benytte private væpnede vakter om bord i norske handelsskip som beskyttelse mot piratangrep.

Særtrekk ved sjørøverkulturen

Demokrati og lovregler

Henry Morgan herjet og brente Panama by i 1671, den nest viktigste byen i de spanske koloniene på den tiden.

Bartholomew Roberts' mannskap på fyllefest ved elven Calabar. Det er beregnet at Roberts skal ha tatt rundt 470 skip.

I motsetning til datidens samfunn i Vest-Europa, hadde mange sjørøvermannskaper i Karibia en form for begrenset demokrati. Piratsamfunnene var et av de første som innførte en form for maktfordeling som finnes i moderne vestlige samfunn. Den første nedtegnelsen av slik styring om bord i et sjørøverskip er datert til 1600-tallet.

Både kapteinen og kvartermesteren var valgt av mannskapet, som igjen utpekte de andre skipsoffiserene. Kapteinen på et piratskip var ofte en fryktet slåsskjempe som mannskapet ga sin tillit framfor en mer tradisjonell autoritetsfigur forordnet av en elite i samfunnet. Imidlertid, når skipet ikke var i kamp synes det som om kvartermesteren var den som hadde den egentlige autoritet i den daglige drift. Mange piratgrupper delte hva de stjal, pirater som ble skadet i kamp kunne bli tildelt en særskilt kompensasjon tilsvarende til forsikring grunnet medisinsk eller funksjonshemmende årsak.

Det finnes samtidige nedtegnelser fra midten av 1500-tallet som dokumenterer at mange pirater plasserte en andel av stjålne penger i et sentralt fond som ble benyttet for å kompensere skader som mannskapet fikk. Lister viser standardiserte utbetalinger på 600 stykker av åtte (156 000 dollar i dagens valuta) for tapet av en fot og ned til 100 stykker (26 000 dollar) for tapet av et øye. Ofte kunne alle disse avtalene ha vært inngått og skrevet ned av sjørøverne, men disse artiklene, piratkodeksen, kunne også bli benyttet som rettslige bevis på at de var lovløse i hendene på rettsvesenet. Disse lovreglene varierte fra den ene kaptein til den andre, og tidvis fra den ene sjøreisen til den andre, men de besto generelt av enigheter om bestemmelser om disiplin, spesifikasjoner om andel av hva som ble tatt av verdier, og kompensasjoner for skader.

Hvert skipsmedlem ble bedt om å signere med sitt navn eller sette sitt bumerke ved lovbestemmelsene, deretter sverge en ed om lydighet eller på ære. Eden ble tidvis gjort på en Bibel, men i tilfellet med mannskapet til John Phillips ble det i mangelen av en Bibel sverget på en øks. Andre, mer legendariske fortellinger, hevder at noen pirater sverget på pistoler som lå i kryss, sverd eller på en hodeskalle. Disse ritualene formaliserte avtalene sjørøverne seg i mellom.

Sjørøverskatten

Sjørøverskatt, oljemaleri fra 1911, Delaware Art Museum

Selv om piratene angrep mange skip og tok med seg utbytte, var det få, om noen, som gravde ned deres skatt. Ofte besto det som ble stjålet av mat, vann, alkohol, våpen eller klær. Annet som ble stjålet var husholdningsgjenstander som såpe, utstyr som tau og anker, og tidvis kunne de også beholde det skipet de hadde erobret, enten for å selge det, eller beholde det da det var bedre enn det som de opprinnelig hadde. Slike gjenstander var mest sannsynlig brukt med en gang istedenfor at det ble spart på for framtidig handel. Av den grunn var det liten grunn til å gravlegge det.

Sjørøvere forsøkte å drepe så få mennesker som mulig om bord i det skipet de erobret. Tidvis var det ingen som ble drept om skipet overga seg raskt. Grunnen var at om det ble kjent at piratene ikke tok fanger, ville det skipet som ble angrepet kjempe til siste mann, noe som ville gjøre seieren både mer vanskelig og dyrkjøpt i tap av liv blant sjørøverne. I kontrast ville skip overgi seg raskt hvis de visste at de ville bli spart. I et godt dokumentert tilfelle ble et skip med 300 tungt bevæpnete soldater som ble angrepet av den amerikanske sjørøveren Thomas Tew på slutten av 1600-tallet, overga seg etter en kortvarig kamp og hvor ingen av Tews mannskap på 40 som ble skadet.

Belønninger

Sjørøvere hadde et hierarkisk system om bord på sine skip som avgjorde hvordan stjålne penger ble distribuert. Imidlertid var piratene langt mer preget av likhetsprinsippet enn vanlig var i samtiden. Kvartermesteren var en motbalanse til kapteinen og ofte makt til nedlegge veto mot hans ordrer. Flertallet av plyndringene var i form av skipslast og skipets utstyr, og hvor medisiner var høyest verdsatt. Skipslegens kommode ville være verdt alt fra 300 til 400 pund eller tilsvarende 470 000 dollar i dagens valuta. Juveler og smykker var vanlig tyvegods, men ikke så populært da det var vanskelig å selge, og pirater hadde liten forståelse av smykkers verdi. Det er et dokumentert tilfelle hvor en sjørøver ble gitt en stor diamant verdt langt mer enn verdien av en håndfull mindre diamanter gitt til hans skipskamerater. Han følte seg lurt og fikk diamanten brutt opp i biter til det tilsynelatende var i overensstemmelse av hva de andre hadde mottatt.

Spanske stykker av åtte (eller spanske dollarmynter) preget i Mexico eller Sevilla var målenheten for å handle valuta i amerikanske kolonier. Imidlertid kunne hver koloni fortsatte benytte seg av myntenheter i pund, shilling og pence for regnskapsføring mens spanske, tyske, franske og portugisiske penger var alle standardiserte medier for pengeveksling mens britisk lov forbød eksport av sølvmynter. Inntil pengeveksling ble standardisert på slutten av 1700-tallet hadde hver koloni lovbelagt deres egne vekslingskurser. I England var 1 stykke av åtte verd 4s 3d mens det var verd 8s i New York, 7s 6d i Pennsylvania og 6s 8d i Virginia. En engelsk shilling fra 1700-tallet kunne være verdt alt fra 246 til 465 dollar. Av den grunn kunne penger stjålet av pirater hadde betydelig ulik verdi alt etter hvor det ble vekslet.

Livet til sjøs var hardt og nådeløst. Nederlandske kaptein Lambert kastet alle fangene på sjøen før ankomst til Alger, merk likene i mastene. Illustrasjon 1684.

En ordinær sjømann mottok en andel av tyvegodset ved kapteinens påpasselighet, men vanligvis en enkelt andel. Gjennomsnittlig kunne en pirat forvente å motta tilsvarende et års lønn av sin andel fra hvert skip som ble tatt mens mannskapet til de mest suksessfulle pirater kunne ofte motta hver en andel verd rundt 1000 pund (1,17 millioner dollar i dagens valuta) minst en gang i løpet av deres karriere. En av de større beløp som ble tatt fra et enkelt skip var det som kaptein Thomas Tew tok fra en indisk handelsmann i 1692. Hver ordinær sjømann om bord på hans skip mottok en andel verd 3000 pund (3,5 millioner dollar) og hvor skipsoffiserene mottok proporsjonalt en større andel lik tidligere enighet om. Tew selv mottok 2 og en halv andel. Det er kjent at det var handlinger mot flere skip hvor en enkelt andel da hadde den dobbelt verdi av dette.

I kontrast mottok en ordinær sjømann i den britiske marine 19s per måned som ble utbetalt i en samlet betaling ved slutten av hver plikttur, noe som var på omtrent halvparten av hva betalingen var for en sjømann i handelsflåten. Imidlertid kunne korrupte skipsoffiserer ofte «skattelegge» sitt mannskaps lønn for å øke sin egen utbetaling, og samtidig var den britiske marinen beryktet for å verge seg å utbetale den pliktige lønningen til sitt mannskap. Fra denne lønningen, 6d per måned, ble det trukket fra underholdningsbidrag for sykehuset i Greenwich og med tilsvarende avdrag til kapteinen, legen og til Chatham Chest, et fond som ble satt opp i 1590 for å betale pensjon til uføre sjøfolk. Seks måneders lønn ble holdt tilbake for å avskrekk desertering. Dette var utilstrekkelig drivkraft, noe som ble avslørt i en rapport om foreslåtte endringer til Royal Navy. Admiral Horatio Nelson skrev i 1803 at han hadde notert seg at siden 1793 hadde mer enn 42 000 sjøfolk desertert. Bortimot halvparten av mannskapet i den britiske marinen var presset med makt inn i marinetjeneste og disse ikke bare mottok lavere lønninger enn frivillige, men var lenket sammen i kjetting så lenge fartøyet var i dokk og fikk aldri forlate skipet før de ble fritatt fra tjeneste.

Selv om den britiske marine led under mange moralske saker, svarte den på spørsmålet om prispenger via loven «Cruizers and Convoys» av 1708 som utleverte andeler av det erobrede skipets verdi til offiserer og mannskapet som tidligere hadde gått helt og holdent til kronen. Teknisk sett var det mulig for kronen å få prispengene eller en andel av den, men det skjedde sjelden. Prosessen med å kondemnere et erobret fartøy og dets last og mannskap ble gitt til admiralitetens rett og denne prosessen forble i makt med mindre endringer gjennom hele revolusjons- og Napoleonskrigene.

Straff

Piraten Svartskjegg skal ha bli hengt, halshugd og hodet hengt opp i skipsmasten.

Straks en pirat ble tatt til fange på 1600- og 1700-tallet, ble rettferdigheten utmålt på summarisk vis, og mange endte livet i enden av et tau. Offentlige henrettelser var en form for underholdning på denne tiden, og folk kom for å se på som om det var en sportshendelse. Aviser hadde ingen betenkeligheter med å rapportere selv den minste detaljer, som den dømtes siste ord, de bønner som presten ga for deres udødelige sjel og deres siste dødskramper i galgen. I England ble de fleste henrettelser utført ved Execution Dock ved elven Thames i London.

I tilfellet med mer berømte fanger, vanligvis sjørøverkapteiner kunne deres straff bli forlenget hinsides døden. Deres lik ble innkapslet i jernkister og etterlatt til svinge i luften inntil kjøttet råtnet av dem, en prosess som kunne ta opptil to år. Likene til kapteiner som William Kidd, Charles Vane, William Fly, og Jack Rackham ble alle behandlet på denne måten.

Kvinnelige sjørøvere

Anne Bonny (bilde) og hennes venninne Mary Read levde om bord på Calico Jacks fartøy. Bonny hjalp Calico Jack å stjele en slupp i Nassau og med det plyndret og herjet de i Karibia. Hun levde piratlivet på like vilkår som menn.

Kvinnelige pirater tilhørte unntakene, men har likevel eksistert gjennom hele sjørøveriets historie. Selv om sjørøveri hovedsakelig var en mannsdominert aktivitet, har et betydelig mindretall av historiske pirater vært kvinner. Eksempelvis ledet Zheng Yi Sao en piratflåte på begynnelsen av 1800-tallet som omfattet rundt 500 skip i kinesiske farvann. Kvinnelige pirater, som andre kvinner involvert i kriminalitet, møtte særegne resultater i praktisering av sjørøveri og i straffen for det. I den romerske krigen mot Illyria på 220-tallet f.Kr. ble utkjempet mot den illyriske dronning Teuta (gresk Τεύτα) ved Adriaterhavet som hadde drevet sjørøveri mot greske og romerske skip. Awilda, en svensk prinsesse av antagelig mytisk opprinnelse, skal ha drevet sjørøveri i Østersjøen på 800-tallet. Saxo Grammaticus nevner i sitt latinske verk Gesta Danorum («Danenes bedrifter») hele syv påståtte norske eventyrkvinner som drev sjørøveri, men «norsk» i dette tilfellet har nok heller hatt betydning «langt borte». Langt mer troverdig er Mary Killigrew som i 1582 skal ha kapret et tysk fartøy ved Falmouth. Irske Grace O'Malley som drev utstrakt sjørøveri på slutten av 1500-tallet i britiske farvann, mente at hun og dronning Elisabeth I av England var likestilte, de hersket begge over hvert sitt rike. Gustav Vasas datter Cecilia Vasa finansierte en egen privat flåte for å bedrive kapring.

Den mest kjente karibiske kvinnelige piraten er nok Anne Bonny, først gift med sjørøveren James Bonny, men hadde en affære med piratkapteinen «Calico» Jack Rackham, og slo seg senere sammen med hans mannskap. Der oppdaget hun at en av mannskapet, Mark Read, var en forkledd kvinne, Mary Read, og de ble nære venninner. Skipet ble tatt av britene i 1720. Da besetningen ble dømt unnslapp de to kvinnene dødsstraff da de begge var gravide. Det fortelles at Anne Bonny skal ha sagt til sin mann da han ble ført til galgen: «Om du hadde slåss som en mann, hadde du sluppet å dø som en hund.»

Sjørøveri i populærkulturen

En barnevennlig illustrasjon av en «fryktinngytende» pirat med typiske sjørøverattributter.

Sjørøvere og pirater er et hyppig og yndet emne innenfor fiksjonen og populærkulturen, og er assosiert med bestemte stereotypiske oppførsel i måte å kle seg på og å snakke, en del av dem helt og holdent uten historisk opprinnelse: «bortimot alle våre oppfatninger av deres oppførsel kommer fra gullalderen til fiktiv sjørøveri, som nådde sitt høydepunkt i 1881 med utgivelsen av Robert Louis Stevensons Skatten på sjørøverøya.» Overraskende nok er likevel en del av disse stereotyper faktisk sanne. Pirater i storhetsperioden kunne ofte miste et lem, en fot eller arm, i kamp. Disse mennene kunne fortsette som kokk og lignende ettersom de ikke lengre kunne være med i kamphandlinger. Hodetørkle (banadana) ble ofte brukt for å holde svetten vekk fra øynene. Klærne var en blanding av det praktiske og komfortable for arbeid om bord på et skip og fulgte samtidens klesskikker.

En del oppfinnelser av sjørøverkulturen som «å gå på planken» ble popularisert av James Matthew Barries roman Peter Pan hvor kaptein Hooks pirater, særlig i Walt Disneys tegnefilmutgave, bidro til å definere den fiktive piratarketypen. Skuespilleren Robert Newtons portrett av Long John Silver i Walt Disney Pictures' film fra 1950 av Skatteøya bidro også til å definere den moderne oppfattelsen av en pirat, inkludert den stereotypiske «pirataksenten».

En skuespiller utkledd som Kaptein Sabeltann under en forestilling i Dyreparken i Kristiansand i 2005.

Mange av de faste innslagene, særlig at sjørøvere var fargerike og således interessante kjeltringer som levde et fritt liv hinsides lov og andre reguleringer, ble fastsatt i en bok fra 1724: A General History of the Robberies and Murders of the most notorious Pyrates,« En generell historie om tyveri og mord av de mest beryktete pirater». Den var skrevet av viss «Kaptein Charles Johnson», generelt betraktet som et pseudonym, muligens ved Daniel Defoe, skjønt det er omstridt. Denne boken som inneholdt biografier om mange pirater som fortsatt sirkulerer som kilde i mange artikler, bidro i stor grad til å forme den populære oppfatningen av pirater; som at de ofte manglet en arm eller fot eller et øye, myten om at piratene gravde ned en hemmelig skatt og at navnet på sjørøverflagget var «Jolly Roger», «Muntre Roger». Forfatteren har gitt en bortimot mytologisk status til de mer fargerike piratfigurene som de beryktede engelske sjørøverne Svartskjegg og Calico Jack. Denne boken var også kilden som formet litteraturen til både Robert Louis Stevenson og J. M. Barrie.

Johnny Depps ikoniske framstilling av sjørøveren Jack Sparrow har både videreført og satt en ny standard for den klassiske karibiske piraten.

Andre påvirkninger som nevnes er Sjøfaren Sinbad fra de arabiske eventyrene Tusen og en natt. Den klassiske operetten The Pirates of Penzance (1879) til komponistparet Gilbert og Sullivan fikk stort gjennomslag både hos publikum som hos kritikerne i sin tid. Den fokuserte på piratkongen og hans håpløse gruppe av sjørøvere på sørkysten av England. Stykket har blitt modernisert flere ganger, sist ved Joseph Papps produksjon fra 1981 som gikk i 787 forestillinger på Broadway.

Den fremst framstillingen i moderne tid er uten tvil Johnny Depps framstilling av den sympatiske og lett androgyne sjørøverkapteinen Jack Sparrow i filmene Piratene fra Karibia, som det til nå (august 2011) har kommet fire filmer av, henholdsvis i 2003, 2006, 2007 og 2011. Johnny Depps rolle som Jack Sparrow er den eneste faste hovedfiguren som har gått igjen i samtlige filmer. Depp har basert sin figur hovedsakelig på en karakterisering av Rolling Stones' gitarist Keith Richards. I kontekst av filmene er Sparrow en av piratbrødrene, «sjørøverherrene av de syv hav». Han kan være troløs, men overlever ved sin klokskap og forhandlingsevner framfor våpen og kraft, foretrekker å flykte fra de farligste situasjoner og kjemper først når det er nødvendig. I første film forsøker han å gjenvinne sitt skip Den sorte perle fra sin opprørske kompis Hector Barbossa, og unnslippe sin blodgjeld til den legendariske Davy Jones mens han bekjemper Det britiske ostindiske kompani.

Interessen for sjørøvere og pirater steg i Norge da Terje Formo skapte sin rolleskikkelsen Kaptein Sabeltann om ham for første gang i 1989 og som har blitt en av de største økonomiske suksessene i norsk barneunderholdning . Året etter kom filmen Håkon Håkonsen som bygger eventyrromanen av samme navn fra 1873 av Oluf Vilhelm Falck-Ytter. Filmen ble regissert av Nils Gaup og var da en av de største og mest påkostede norske filmene gjennom tidene. Det var også en internasjonal utgave under tittelen Shipwrecked («Skipsforlis») i samarbeid med The Walt Disney Studios. Unge Håkon går til sjøs 13 år gammel. Dramatikken øker når skuta forliser og Håkon befinner seg strandet på en øde sydhavsøy som må passe seg for brutal styrmann som viser seg å være både våpensmugler og sjørøver.

Typiske og karikerte piratkostymer innebærer ofte fargerike og klær som ikke alltid passer sammen; lapp over det ene øyet, en trefot, en krok for den ene hånden, store ørering av gull, tørkle om hodet, tosnutet hatt, papegøye på den ene skulderen, kanskje en lett ondskapsfull apekatt, bustet skjegg og en huggert.

Den vanligste forklaringen på at mange sjømenn bar øreringer var at ringen representerte en form for kapital. Dersom en sjømann omkom på havet og senere ble vasket på land, kunne øreringen være betaling for en anstendig begravelse.

Kjente, fiktive pirater (i uordnet liste)

«Nedgravd skatt», illustrasjon fra Howard Pyles spenningsbok for barn, With the Buccaneers (1921)

• En pirat ved navn Rødskjegg og hans mannskap på et piratskip opptrer som et fast innslag i den franske tegneserien Asterix.
• Black Vulmea, klengenavnet til Terrence Vulmea, brautende eventyrer i Spanish Main, spenningsbøker av Robert E. Howard. Vulmeas fortellinger er samlet i Black Vulmea's Vengeance.
• Kaptein Blood, hovedpersonen i Rafael Sabatinis bok om en engelsk doktor som blir slave, deretter hendig pirat. Romanen ble også film i 1935 med Errol Flynn i hovedrollen, regissert av Michael Curtiz, kjent fra filmen Casablanca.
• Kaptein Clegg var dekknavnet til den geistlige doktor Syn da han ble pirat i romanen Doctor Syn on the High Seas, skrevet av Russel Thorndyke.
• Kaptein Bully Hates ble spilt av Tommy Lee Jones i filmen Nate and Hayes fra 1983.
• Kaptein Krok, fra romanen Peter Pan av J.M. Barrie, ledet en bande av pirater. Også gjort som tegnefilm ved Walt Disney i 1953, og gjentatte ganger senere av andre filmskapere.
• Kaptein Kennit, en pirat fra Robin Hobbs trilogi The Liveship Trader.
• Kaptein Horatio McCallister, eller Sjøkapteinen fra Familien Simpsons, skjønt han innrømmer i en episode at han egentlig ikke er en sjøkaptein, men han er kjent for sitt pirataktige grynt «Arrr!»
• Kaptein Pugwash fra en barnetegneserie, bøker og tegnefilmer av John Ryan.
• Kaptein Thomas Barholomew Red, spilt av Walter Matthau, i Roman Polanskis film fra 1986 med den karakteristiske tittelen Pirater
• Kaptein Jack Sparrow uforglemmelig spilt av Johnny Depp, nevnt overfor.
• Den røde pirat, pirathelt i filmen av samme navn fra 1952 ble spilt av storvokste Burt Lancaster.
• Dread Pirate Roberts, en motebevisst pirat som var kledd fullstendig i sort, inkludert sort maske og hodebånd, beryktet for å «ikke etterlate noen overlevende», og kaptein på piratskipet Revenge («Hevn»), fra romanen The Princess Bride, skrevet av William Goldman, også filmatisert under samme tittel.
• GunPowder Gertrie (Gertrude Stubbs) – kvinnelig kanadisk pirat skapt av Carolyn McTaggart.
• Long John Silver, en av flere pirater udødeliggjort av Robert Louis Stevenson i Skatten på sjørøverøya, som vever sammen mange piratmotiver og myter og det meste hva man forbinder med piratvirksomhet.
• Piratene er et eventyr med vitenskapsmenn skrevet av Gideon Defoe, et surrealistisk fortelling som involverer pirater og Charles Darwin.
• The Pirates of Penzance, en operette ved Gilbert og Sullivan som har en piratkonge og et mannskap av foreldreløst barn.
• «Rackham den røde», en pirat som opptrer i to album med tegneseriefiguren Tintin: Enhjørningens hemmelighet og Rackham den rødes skatt, skrevet og tegnet av belgieren Hergé.
• Terry and the Pirates, en tegneserie ved Milton Caniff, som hadde handling blant pirater i Kina og sørlige Asia. Piratene var ledet av den skumle, men vakre «Dragon Lady».
• De syngende og dansende piratene Maxagaze, Mattymatte, Massmédia og Seskapile fra tegnefilmserien Arkadia - reisen til jordas indre.

Se også

• Liste over kjente pirater og kaperfarere
• Organisert kriminalitet
• Sjøkrig
• Piratvirksomhet ved Somalia

Eksterne lenker

• «Kaperfart – lovlig sjørøveri!», Kildenett
• «... og en flaske med rom?» Arkivert 26. oktober 2021 hos Wayback Machine., debattartikkel av Douglas Bulloch og Halvard Leira, Morgenbladet 24. april 2009
• «Sludder og sjørøveri», debattinnlegg i Dagbladet ved Halvard Leira, 18. februar 2011
• Hvorfor valgte noen et liv som pirat?, Forskning.no, besøkt 14.01.17

Engelsk

Moderne piratvirksomhet

• Piracy and Armed Robbery Against Ships, forhindre og bekjempe moderne piratvirksomhet
• Reports on Piracy, Month by Month, månedlige rapporter om sjørøveri
• Information About Piracy and Armed Robbery Against Ships
• Piracy 'on the rise' off Somalia, framveksten av sjørøveri i Somalia
• Maritime Challenges in the Gulf of Guinea
• Vessel Operators Face West Africa Challenges
• Supply Chain Security Risks in West Africa - CNBC Africa

Historisk piratvirksomhet

• Pirate Utopias (Do or Die) Arkivert 13. desember 2017 hos Wayback Machine., pirater og anarkisme
• Brethren of the Coast, nettsted om alt om de gamle pirater
• Piratenmuseum in Madagaskar Arkivert 25. desember 2011 hos Wayback Machine.
• Piracy Timeline, tidslinje
• Pirates and Privateers