Illyrere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Illyrere (gresk: Ἰλλυριοί; latin: Illyrii eller Illyri) var en gruppe av indoeuropeiske stammer som bosatte seg i den vestlige delen av Balkan i antikken og langs sørøstkysten av den italienske halvøya (Messapia).[1] Området til illyrerne dekket det som kom til å bli kjent som Illyria av greske og romerske forfattere, og dekket deler av det tidligere Jugoslavia og nåværende Albania og Kosovo, mellom Adriaterhavet i vest, elven Drava i nord, elven Velika Morava i øst og munningen av elven Vjosë i sør.[2][3] Den første redegjørelse om illyriske folk kommer fra Periplus (περίπλους, «Kystfart»), en antikk gresk tekst fra midten av 300-tallet f.Kr.[4]

Disse stammene er antatt å ha vært forent av et felles språk, illyrisk,[5] hvor det er kun bevart små fragmenter, men nok til å konstatere at det en gren av indoeuropeisk, og døde ut i løpet av 400-tallet e.Kr.[6][7] Imidlertid ble betegnelsen «illyrere» benyttet av antikkens grekere til deres naboer i nord, og da i en langt bredere og generell mening av dårlig definert gruppe av folkeslag. Det er i dag uklart i hvilken grad illyrere var språklig og kulturelt ensartet. Faktisk ble en illyrisk opprinnelse tilskrevet også noen få oldtidsfolk i Italia, i særdeleshet iapygere, dauniere, og messapiere. Det er antatt at disse mest sannsynlig hadde kommet til kysten av den italienske halvøya fra det geografiske området «Illyria». De illyriske stammene kom aldri kollektivt å se på seg selv som «illyrere», og det er usannsynlig at de benyttet noen form for kollektiv betegnelse på seg selv.[8] Derimot synes det som om betegnelsen «illyrere» har vært navnet på en særskilt illyrisk stamme som grekerne først kom i kontakt med i løpet av bronsealderen,[9] hvilket førte til at navnet illyrere ble benyttet på alle folk med tilsvarende eller lignende språk og kultur.[2]

Siste gang betegnelsen «illyrere» opptrer i historiske nedtegnelser er på 600-tallet e.Kr. og refererte da til en bysantinsk garnison som var stasjonert i den tidligere provinsen.[10] Alle gjenværende stammer, unntatt kanskje de romaniserte valakere,[11] ble slavifisert i løpet av middelalderen, mens moderne albansk kan være beslektet med en sørillyrisk dialekt.[12] [13][14]

Illyrere i gresk mytologi[rediger | rediger kilde]

I gresk mytologi var Illyrios sønn av Kadmos og Harmonia som til sist kom til å herske over Illyria og ble de eponymiske forfedrene til hele de illyriske folkene.[15] Illyrios fikk mange sønner (Enkeleos, Autarieos, Dardanos, Maedos, Taulas og Perrhaebos) og døtre (Partho, Daortho, Dassaro og andre). Fra disse kom illyriske stammer som taulantere, partinere, dardaniere, autariatere, dassaretere og daorere. Autarieos hadde en sønn ved navn kalt Pannonios eller Paeon som fikk sønnene Skordiskos (mytisk opphav til stammen skordiskere) og Triballos (mytisk knyttet til kerkopere).[2] En senere versjon av dette endret opphavet til at det var Polyfemos og Galateia som fødte Keltos (mytiske opphavet til keltere), Galas (mytiske opphavet til gallere) og Illyrios.[16]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Antatt etnisk opprinnelse for illyrierne.

Den historiske begynnelse for de folkegruppene som senere ble oppfattet som illyrere skjedde tilnærmet rundt 1000 f.Kr.[17] Opprinnelsen for illyrerne har forblitt et problem for dagens historikere som forsker på forhistorie. Alminnelig enighet blant primordialister, tilhengere av opphavlig opprinnelse[18] er at de etnisk-språklige forfedrene til illyrerne, kalt for ur-illyrere (eller opphavlige illyrere), forgrenet seg fra hovedgruppen av den urindoeuropeiske stammen før jernalderen. Dagens teorier om illyrernes opprinnelse er basert om levninger av materiell kultur fra oldtiden som er funnet i området, men arkeologiske levninger alene har så langt ikke vært tilstrekkelig for å gi et endelig svar på spørsmålet om illyrernes etniske opphav.[19]

Når ur-illyrere ble en særskilt folkegruppe har forblitt uklart. De framsto fra den bredere oldtidens balkangruppe ved jernalderen, skjønt siden språket ikke er kjent i detaljer, er det usikkert hvilken befolkning som skal bli klassifisert som «illyriske» basert på etnisk-språklige grunner, og mange stammer som formelt er klassifisert som illyriske er i dag betraktet som venetiske.[20]

En urfolkmodell (autokton, stedegen, opprinnelig), ved å anta at illyrernes etniske opphav var på Balkan, ble foreslått av Alojz Benać og B. Čović, arkeologer fra Sarajevo, som fremmet hypotesen at i løpet av bronsealderen var det en progressiv illyrianisering av folk som bodde i landet mellom Adriaterhavet og elven Sava. Denne teorien ble også foreslått og støttet av albanske arkeologer for de sørlige illyriske stammene,[21] mens Aleksandar Stipčević sier at den mest overbevisende modellen for illyrisk etnisk opphav er urfolkmodellen, og ekskluderte liburnere.[22] Liburnere er en antatt illyrisk forhistorisk folkegruppe langs kysten av Adriaterhavet som snakket liburnisk, et utdødd indoeuropeisk kentumspråk, påvist i stedsnavn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frazee (1997), s. 89: «The Balkan peninsula had three groups of Indo-Europeans prior to 2000 B.C. Those on the west were the Illyrians; those on the east were the Thracians; and advancing down the southern part of the Balkans, the Greeks.»
  2. ^ a b c Wilkes (1995), s. 92.
  3. ^ Boardman & Hammond (1982), s. 261; Wilkes (1995), s. 6.
  4. ^ Wilkes (1995), s. 94.
  5. ^ Bideleux & Jeffries (2007), «Albania», s. 24.
  6. ^ Fol, Aleksandŭr (2002): Thrace and the Aegean: Proceedings of the Eighth International Congress of Thracology, Sofia – Yambol, 25–29 September 2000. International Foundation Europa Antiqua. ISBN 954-90714-5-6. s. 225: «Romanisation was total and complete by the end of the 4th century A.D. In the case of the Illyrian elements a Romance intermediary is inevitable as long as Illyrian was probably extinct in the 2nd century A.D.»
  7. ^ Eastern Michigan University Linguist List: The Illyrian Language: «An ancient language of the Balkans. Based upon geographical proximity, this is traditionally seen as the ancestor of Modern Albanian. It is more likely, however, that Thracian is Modern Albanian's ancestor, since both Albanian and Thracian belong to the satem group of Indo-European, while Illyrian belonged to the centum group. 2nd half of 1st Millennium BC - 1st half of 1st Millennium AD.»
  8. ^ Roisman & Worthington (2010), s. 280: «The Illyrians certainly never collectively called themselves Illyrians, and it is unlikely that they had any collective name for themselves.»
  9. ^ Boardman (1982), s. 629.
  10. ^ Schaefer (2008), s. 130.
  11. ^ Bowden (2003), s. 211; Kazhdan (1991), s. 248.
  12. ^ Ceka (2005), s. 40–42, 59.
  13. ^ Malcolm, Noel: Origins: «Serbs, Albanians and Vlachs», sidene 22-40 i Kosovo, a short history (Macmilan, London, 1998
  14. ^ En alternativ hypotese er at albanerne nedstammer fra trakere eller mer bestemt til dakere, jf. Georgiev, Vladimir (1960): «Albanisch, Dakisch-Mysisch und Rumänisch» i: Linguistique balkanique 2: 1–19., og Schramm, Gottfried (1994): Anfänge des albanischen Christentums: Die frühe Bekehrung der Bessen und ihre langen Folgen. Freiburg.
  15. ^ Grimal & Maxwell-Hyslop (1996), s. 230; Apollodorus & Hard (1999), s. 103 (Bok III, 5.4).
  16. ^ Grimal & Maxwell-Hyslop (1996), s. 168
  17. ^ Wilkes (1995), s. 39.
  18. ^ I The Ethnic Origins of Nations (Oxford: Blackwell Publishers, 1966, s. 12), frambrakte Anthony D. Smith begrepet «primordialister» for å skille de som sto for disse oppfatningene fra de som så på etnisitet som en situasjonsbestemt konstruksjon, produktet av historie framfor en årsak, påvirket av en rekke av politiske, økonomiske og kulturelle faktorer. Spørsmålet om etnisitet har forblitt uløst og diskutabelt selv tusen år senere (se Walter Pohl: «Conceptions of Ethnicity in Early Medieval Studies» i: Debating the Middle Ages: Issues and Readings, Lester K. Little & Barbara H. Rosenwein (red.), Blackwell Publishing, 1998, s. 13-24).
  19. ^ Wilkes (1995), s. 81.
  20. ^ Wilkes (1995), s. 81, 183.
  21. ^ Anamali & Korkuti (1969); Korkuti (2003); Stipčević (1977), s. 18.
  22. ^ Stipčević (1989).

Litteratur[rediger | rediger kilde]